IX: Gjennom den syriske ørken til Bagdad og Babylon
I tidligere tider tok reisen fra Damaskus til Bagdad 40 døgn ved karavane, men i 1920 årene begynte to engelske brødre Nairn å undersøke muligheten av om ikke ørkenen kunne trafikkeres med biler til tross for at det ingen veier går der. Da de hadde alliert seg med de fornødne antall beduinstammer langs strekningen slik at bilene deres fikk gå i fred, åpnet de en bilrute som på noe over et døgn tilbakelegger de 850 km. Bilene deres var tidligere ekskortert av panservogner og billettprisen var svimlende, men ettersom tidene er blitt fredeligere er denne ruten blitt den viktigste forbindelseslinjene mellom Middelhavet og både Irak og Persia og nu reiser man like trygt i den syriske ørkenen som hvor som helst i Europa. Nairns selskap er stadig det ledende og fordi man reiser med en slik stor sikkerhet med dette kompani, uavhengig både av vær og andre uforutsette ting, holder det ennu nokså høye priser, hvilket dog ikke forhindrer at alle europeere benytter seg av disse biler. I de små bakgater rundt torvet er det imidlertid vokst opp flere konkurrerende arabiske selskaper hvis biler selvfølgelig ikke er så pålitelig som de engelske men som dog driver fast rute. Mens Nairn tar syv pund for billetten kan man hos araberne komme med for tre pund og efter en del parlamentering fikk jeg sikret meg en plass aller lengst bak i bussen for ett pund.
Tidlig en morgen var det omsider alt klappet og klart. Bussen var full av arabiske passasjerer med flagrende hodetørklæder og fotside kapper og deres bagasje besto vesentlig av kamelsadler sekker og bylter beregnet til kløv. Alt dette ble stuet opp på taket av bilen og den kjempemessige buss kjørte gjennom Damaskus gater og det dyrkede land rundt byen og satte med svimlende fart rett ut i ørkenen som mil etter mil strakte seg flat som en pannekake uten vegetasjon av noe slag. Etter et par timers kjøring pungterte vi og fikk en ufrivillig 20 minutters pause. Omsider hadde vår lille arabiske chauffør ved hjelp av diverse passasjerer fått utbedret skaden og vi fortsatte langs den brede tråkk av de mange biler som flere ganger i uken nu kjører strekningen. Foruten meg var to rumenske danserinner de eneste hvite passasjerer. De var unge damer av en ikke ukjent type i Casablanca, Sidi belAbes og andre muhammedanske garnisonsbyer som reiser fra cabaret til cabaret og strever for føden så godt de kan. De kom ganske riktig fra Marokko og bar et umiskjennelig preg av sin egentlige profesjon, men som alle i den metier, kunne de ikke stå for en som behandlet dem som damer, og ettersom de begge snakket fransk ble vi svært fine venner, og jeg hadde den store ære å bli innbudt til premierer i cabareten Hill Hall i Bagdad hvor de eneste hvite mennesker i lokalet var pikene som underholdt gjestene, men som for øvrig ikke var verre enn at det var oppslag om at den var tillatt for «officers and men of His Majesty’s forces». Lokalet var et gammelt karavanserei hvor man hadde satt tak over gårdsplassen og benyttet denne som serveringslokale mens alle gjesteværelsene hvis dører vendte ut mot svalgangen som gikk rundt hele lokalet, ennå hadde en muligens noe endret anvendelse og gjestene besto av fezbedekkede orientalere av alle aldre og tykke Bagdad jøder med svulmende lommebøker som satt rundt om i krokene og drakk hele export-øl fra de fleste europeiske land og svingte seg med de platina blonde skjønnheter til jazzens toner som synes å ha den samme fascinerende virkning på alle raser og kulører.
Etter fire timers kjøring holdt vi spiseraskt og passasjerene leiret seg i grupper rundt bussen og pakket frem sin medbrakte mat mens det is avkjølte vannet fra tankene på taket av bilen ble vedefaret all mulig rettferdighet. Da vi etter middagsrasten hadde kjørt en times tid stoppet bussen igjen og chaufføren sa noe på arabisk hvorpå alle passasjerene gikk ut. Da han så at de to rumenerninnene og jeg ble sittende igjen, kom han tydeligvis i tanker om at vi ikke forsto arabisk, så han slo ut med hånden sin og ropte meget distinkt og tydelig « les dames pissent a ce cote ci, messiurs pissent la». De har øyensynlig et nokså praktisk grep på tingene de gode arabere.
Veien gikk nu time etter time gjennom ørkenen som stadig så ens ut .Enkelte steder var trokken såpass oppbløtt av forrige ukes regnskyll at sjåføren måtte kjøre lange omveier rett ut i sanden og det er meg uforståelig hvordan han senere hen på natten da det ble mørkt med aldri sviktende sikkerhet var i stand til å finne tilbake til den opprinnelige vei. Enkelte steder var det en karrig vegetasjon og vi så fra bussen små lave telt av svart vadmel som ble bebodd av beduiner hvis kolossale hjorder av kameler beitet overalt hvor vegetasjonen var såpass at de nøysomme dyr fant tilstrekkelig næring. Bussen humpet nå aldeles forskrekkelig og lengst bak hvor jeg satt ble vi ofte kastet en halv meter i været når bussen kjørte over en stygg dump. Å sitte i stolen der var like anstrengende som å ri en hest som bærer høyt og teknikken omtrent den samme. Det gjaldt å være fullstendig slapp i hele kroppen og å forsøke å følge bilens bevegelser mest mulig. I Rutbah som er et stort caravanserai omtrent midtveis, plukket vi opp en ung beduin som tydeligvis aldri hadde kjørt i buss før. Han ble anbrakt i setet ved siden a meg lengst akter og hver gang bussen tok en overhaling kontraherte han hver muskel i kroppen tok spenntak med henne i armlenene og kjørte albuen sin langt inn i siden på meg. Jeg ble til slutt lei av dette og sørget for med passende mellomrom og dumpet ned på armen hans slik at man vred seg i smerte og det hvite i øynene hans lyste mot meg av sinne i det intense mørket, men til slutt lærte han seg teknikken han også og naboskapet ble mer fredelig.
Reisen tok nøyaktig 24 timer og den samme lille chaufføren kjørte hele tiden Jeg var helt mørbanket da vi omsider kom til Iraks tollstasjon utenfor Bagdad hvor våre papirer og bagasjen blir meget grundig og nøye undersøkt av den unge stats nidkjære funksjonærer.
Bagdad som en gang var hovedstaden i et mektig rike som strakte seg helt fra Middelhavet til kinas grenser er nå bare en skygge av seg selv der den ligger støvet og skitten ved bredden av Tigris som glir dovent forbi omkranset av palmer. All dens fordums prakt er forsvunnet og tilbake er kun en luvslitt by med usedvanlig støvete gater og små lave hus, for en stor del bygget av ubrent lere. Byens hovedgate går langs Tigris og er nesten en norsk mil lang. I det intense solskinn er det en ren lidelse å gå der. Bazarene er det heller intet originalt ved og severdighetene i selve Bagdad er meget få. Moskeene, som til dels er ganske vakre, er helt nye og blekner fullstendig sammenlignet med dem man ser andre steder i Orienten.
Babylon, eller rettere sagt det lille som er igjen av denne fordums verdensby, ligger cirka 85 km syd for Bagdad, like ved den lille byen Hilla som vesentlig er bygget av teglsten hentet fra Babylons ruiner. Adkomsten dit er nokså lett idet det flate og tørre landskap tillatter biler å kjøre nær sagt overalt slik at Irak for en stor del er i stand til å drive biltrafikk uten å bygge veier. På kjøreturen til Hilla i en personbil som hadde en likkiste bak på bagasjebrettet, måtte vi stanse i over et kvarter for å la noen kjempemessige flokker av kameler passere. Flere beduinstammer hadde drevet dem sammen og var nå på flyttefot med alt sitt kveg og hele sin øvrig eiendom lastet på kameler. Det var et imponerende syn å se de svære, høye dyr som med rolige, majestetiske skritt vagget forbi oss. På mange av dem var det anbrakt en baldakin med nedhengende tettsluttende gardiner og hver slik kamel bare en av stammens kvinner. Efter cirka to timers kjørsel, så man på venstre side av veien noen lave grå hauger og dette er alt som er tilbake av den kjempemessige by. Tyske arkeologer har i årene før verdenskrigen foretatt utgravninger i disse hauger og meget som belyser den gamle babylonske kultur er brakt for dagens lys, men dessverre er det ikke så meget igjen av ruinene at det er mulig å danne seg noe bilde av hvordan det så ut den gang byen var bebodd. Man har særlig konsentrert seg om utgravingen av Nebukanesar slott og enkelte steder har man blottlagt grunnmurene til dette. Flere av veggene er dekorert med relieffer av løver og ulver og disse er ennå godt bevart. Den store salen i slottet hvor Nebukanesar skal ha lest sitt mene tekel på veggene er ryddet fri, men det meste av byen har Tigris, som i gamle dager gikk midt gjennom Babylon, med sine tallrike oversvømmelser i årenes løp skyllet vekk. Dette i forbindelse med at byggematerialet utelukker var teglsten, aldri natursten, har vel gjort at det i dag er så lite igjen av den praktfulle by. Man utpeker ruinene så vel av de berømte hengende haver som av Babels tårn, men begge deler tar seg i dag ut som noen grunshauger omgitt av graver med vann og tett vegetasjon av siv.
I nærheten av Bagdad ligger også resten av Sassanidenes hovedstad ctesiphon. Den mektige ruinen Tak-iKesra som består av en hvelving 37 meter høy og 50 meter lang og er restene av kongens audiens hall, er alt som er tilbake. Like utenfor dette merkelige byggverk ser man enda rester av skyttergravene fra englendernes felttog i Mesopotamia under verdenskrigen. Dette stedet er et av de varmeste på jorden og det var kolossale lidelser som de engelske og indiske soldater måtte gjennomgå under det årelange felttog mot de dyktige og hardføre tyrkere, og herfra var det at den engelske Tommy skrev hjem til sin familie i London «We have got 140 degrees in the shadow and no blinkin’ shadow».