X: Til India over land gjennom keiserdømmet Iran
Iran hører til de steder som Cooks horder vanligvis hopper over, mange har ikke en gang hørt om dette merkelige land, men når de så blir klar over at det er det samme som Persia dukker all 1001-natt romantikk opp i deres bevissthet, og det finnes nok mange som kunne ha lyst til å kaste et blikk på dette eldgamle kulturland som i tidens løp har spilt en slik stor rolle i verdenshistorien.
En av søstrene ved det svensk-norske sykehuset i Alcoy hadde tjenestegjort i flere år i Iran med den svenske kommisjon som hadde i oppdrag å reorganisere landets sundhetsvesen og som en post på sitt program drevet et mønsterhospital med skole for sykepleiersker Hun var den som ved sine fengslende fortellinger vakte min lengsel etter å se Persia og som satte meg på hvordan en reise der lettest kunne la seg ordne.
Kommunikasjonene i Persia har nemlig helt til det siste vært meget primitive, men har dog forbedret seg meget i de siste årene, til tross for at den store jernbanen som skandinaviske ingeniører holder på å bygge tvers igjennom landet fra nord til syd ennå ikke er ferdig på mer enn ett lite stykke. I den senere tid har man imidlertid også fått i stand et anselig nett av brukbare bilveier som ganske visst ikke kan måle seg med de europeiske, men som dog har hatt en kolossal betydning for landet og delvis revolusjonert dets transportvesen. Under den siste Shas styret er landet gått kolossalt frem på alle måter og selv om man ennå ikke er kommet på høyde med Europa, må man likevel beundre Persias ærlige bestrebelser på å ta igjen så fort som mulig alt landet i sin lange dvaleperiode har gått glipp av, og oppfatte deres vilje til nasjonal selvhevdelse, som undertiden gir seg noe merkelige utslag, med stor sympati. Så sent som i årene etter verdenskrigen var landet en kasteball i stormaktenes intrigespill og både England og Russland hadde store garnisoner forskjellige steder i Persia. Økonomisk var det så slett bevendt som vel mulig. Men med aldri sviktende energi og seighet har Shaen satt hele sin makt inn på å bringe landet på fote. Han har tilkalt rådgivere og spesialister fra alle mulige land som innfører moderne metoder og systemer. Utallige unge personer sendes til utlandets undervisningssentere og resultatet er at Iran i dag er en merkelig blanding av gammelt og nytt, et land i rivende utvikling.
Landets hovedstad Teheran er et godt speilbilde av det som foregår i Persia i dag. Store deler av byen består endnu av kvarterer i gammel persisk stil med støvete gater, små hus og utallige karavansereier hvis gårdsplasser frembyr et yrende liv av kameler og muldyr som kommer og går min side tunge kløvlaster og karavanedrivere i underlige orientalske gevanter som ennå er temmelig uforandret fra 1000-natt tiden. Bazarene som befinner seg rundt den gamle staselige moske er så vakre og eiendommelige som noe sted i orienten med de forskjellige fag samlet i bestemte gater. De sentrale bydeler har en viss likhet med Europa og i særlig påfallende grad med Russland som på mange måter gjør seg gjeldende i Teheran. Selve bebyggelsen minner meget om en russisk by, hestene foran de små shabby drosjene som det vrimler av, er forspent på russisk maner og de militære uniformer og det er en del av folks klær som er etter europeisk mønster bærer er et umiskjennelig preg av russisk påvirkning. Det er nå forbudt å sette opp skilter og oppslag på annet en persisk, noe som unektelig ikke gjør det helt enkelt for fremmede å ta seg frem, men dette forhold skal for en stor del skyldes at de tallrike russiske skilter utenfor de mange butikker, kafeer og restauranter som drives av immigranter fra tsarens land, fullstendig dominerte gatebildet. Når det dertil kommer at perserne drikker te av små glass og russiske varer finnes i annethvert butikkvindu, samt at den ekte kaviar som kommer fra det Kaspiske hav praktisk talt ikke koster noe, skal det ikke særlig stor fantasi til å tro seg hensatt til en russisk provinsby når man streifer rundt i Teherans forretningsgater. Endelig har man den aller nyeste tid representert i de vakre og staselige komplekser av offentlige bygninger i «ny-persisk» stil. Den persiske bank, ministeriene, posthuset og så videre, er alle nye hypermoderne hus som til tross for at de er praktiske i enhver forstand harmonerer meget godt med de gamle persiske byggverk som ofte er meget flatterende og som i forbindelse med i vakre omgivelser av snedekte fjell en gang i tiden kommer til å gjøre Teheran til en umåtelig vakker by.
Det bor i et påfallende stort antall skandinavier i Persia, vesentlig ingeniører ansatt i det store danske konsortium Kampsax som befatter seg med byggingen av jernbaner, kornsiloer og andre innviklede ting. Mange av disse ingeniører bor i Teheran hvor det finnes en meget flott skandinavisk klubb, og deres elskverdighet mot meg var helt enestående. En av Kampsax overingeniører er norsk honorær generalkonsul og han var så elskverdig å invitere meg med på en befaring av en del av den ferdige jernbanelinje som en ung dansk ingeniør skulle foreta, så jeg fikk anledning til å beundre noen av de gigantiske ingeniørarbeider som disse representantene fra Norden har utført her, langt borte fra sine hjemland. Banen gikk i et vildt fjelllandskap og måtte undertiden gå i tunneler som krysset i 3 etasjer over hverandre. Vår hjemlige Flomsbane er bare barnemat mot disse anlegg og dog er det stykket i syd- Persia som står igjen enn meget verre. Der er det nødvendig å passere noen dype kløfter hvor den nede på bunnen hvor ingeniørene må arbeide, under tiden er over 50 grader varme. Det er ikke akkurat sveklinger som gir seg i kast med denne slags oppgaver. Generalkonsulen og hans frue holdt også selskap for meg og det var usigelig hyggelig å komme i et koselig norsk hus etter mitt lange fravær hjemmefra.
Mine planer om å nå India over land begynte nå å ta fastere form. Alle forsøk på å få greie på om det overhodet lot seg gjøre uten egen bil og eventuelt etter hvilken rute hadde innen jeg kom til Teheran vært helt forgjeves. Selv en så erfaren bil mann som en av brødrene Naira som jeg oppsøkte i Bagdad mente at det i et hvert tilfelle var umulig å få det til så sent på året og det offisielle iranske turistbyreau kunne ingen opplysninger gi.
Turen Bagdad-Teheran som er på 1180 kilometer, gikk meget smertefritt og lett på 36 timer i en personbil som jeg leide sammen med to tyske ingeniører som skulle bygge henholdsvis elektrisitetsverk og en kunstsilke fabrikk. Veien var for det meste god og turen usedvanlig interessant og vakker gjennom meget variert land med en blanding av iraks palmebevokste sletter, ville fjell i over 3000 meters høyde, og til slutt bortover den persiske høyplatå som tørt og avsvidd strakte seg mil etter mil med enkelte topper hist og her langt borte i horisonten. I Persia hadde jeg til hensikt å besøke så mange av landets severdigheter som mulig, først og fremst ruinene av det fjerne Persepolis, og så hadde jeg satt meg i hodet at jeg på et eller annet vis ville se å komme frem til den første indiske jernbanestasjon med de fremkomstmidler som var for hånden, om jeg så skulle benytte karavane. I nødsfall kunne jeg ta meg frem til en av havnene ved den persiske bukt og derfra reiste med båt til Karachi, men dette ville jeg ha syntes var fælt ergerlig. Av ruter fra til Iran til India var det to som kom i betraktning. En nordlig over Meched og Afghanistans hovedstad Kabul og derfra gjennom Khyberpasset ned til Peshawar og det indiske jernbanenett, og en sydlig over Chiraz-Yazd-Kerman frem til byen Zahedan eller Duzdab som den heter på indisk i persisk Balutchistan som på all verdens karter står som endestasjon for den indisk-balutchistanske jernbane, men som jeg ved å undersøke saken nærmere fant ut lå over 200 kilometer fra ytterste jernbanestasjon Nok Kundi. Perserne hadde nemlig av frykt for en engelsk indisk militærinvasjon, plukket bort skinnene og brent opp slipersene på sin side av grensen og englenderne trafikkerer derfor ikke banen lenger enn til sin ytterste post på telegrafstasjonen, og har kun en indisk passkontrollør boende er en steinkast fra den persiske grensenved Mirdjava hvor alle transporter må passere. Noen tollstasjonen finner de det ikke umaken verd å drive ved denne inngang til Indien.
Den nordlige ruten slo jeg straks ut av hodet etter at jeg hadde konferert med den engelske generalkonsul som hadde bilt den med sin egen bil og mente at det var for sent på året til å passere de høye afghanske fjell hvor mange kunne risikerer å sne ned og miste flere måneder. Det er jo ikke tvil om at den eneste riktige vei til India er å komme gjennom Khyberpasset i likhet med alle de tidligere invasjoner helt fra Alexander den store og oppover gjennom tidene, men da denne rute til like går så langt fra alle de steder i Persia som det er særlig viktig å se, kom denne vei ikke i betraktning. Hva den sydlige rute angår, var saken klar så langt som til Kerman, det store sentrum for tilvirkningen av Persias vakre tepper. Dit gikk til transport flere ganger i uken fra flere kanter, men så var det store spørsmål om det var mulig å komme seg fra Kerman til Zahedan og derfra videre til Nok Kundi uten å ha sin egen bil. Det er en strekning på 100 kilometer for en stor del gjennom løs sandørken uten antydning til veier og det så ikke ut som noen i Teheran kunne svare meg om det gikk biler der. En dansk ingeniør ved Kampsax hadde bilt der en gang i sin egen bil og sittet fast utallige ganger, men var kommet frem, så det lot seg altså gjøre med litt hell. Jeg gikk til Persias bank og spurte om de hadde filial Zehedan. Joda, det hadde de, men posten dit gikk nord ifra over Mached. Da fikk jeg den lyse ide å oppsøke landets postvesen og spørre hvordan posten gikk fra Kerman til Zehedan, gikk det med karavane så kanskje jeg kunne få autorisasjon til å følge med. Jeg fikk till slutt foretrede for Teherans postmester som kunne opplyse meg med bestemthet at det gikk post med lastebiler to ganger i uken over nevnte strekning når forholdene tillot det. Nå er det så at loven forbyr lastebiler og ta passasjerer så han anbefalte meg å søke audiens hos ministeren for kommunikasjonerne og denne var så elskverdig straks å ta imot meg og var en usedvanlig sjarmerende og vennlig persisk grandsegneur som snakket fransk så godt at jeg blir rent flau over mitt eget. Han moret seg over en slik innpåsliten turist som ikke nøyet seg med å gå de vanlige opptråkkede veiene og rekvirerte te og satt lenge å snakke med meg om løst og fast. Da han spurte om hva jeg syntes om Teheran og det jeg hadde sett av Persia, tillot jeg meg å si at det på ett vis var trist at man med slik iver forsøkte å kvitte seg med alle de gamle ting som gjorde landet så pittoresk og gav Persia slik charme. Han fikk da et alvorlig uttrykk i ansiktet og spurte om jeg mente at man i vår moderne prosaiske tid tok synderlig hensyn til den slags ting. «Nei», sa han «skal vi ha sjanse til å hevde vårt selvstendighet må vi bli like sterke og selvhjulpne som våre naboer, og det kan vi kun oppnå ved europeiske og amerikanske metoder.» Han lot skrive et brev til meg som ga meg bemyndigelse til å reise med alle kjøretøyer i Persia som førte post og ønsket meg riktig god reise idet han sa at den måten jeg hadde valgt slik å komme mest mulig inn på det menige folk var den rette måte å lære hans land å kjenne, og gudene skal vite at han hadde rett. Interessantere reise enn min 3500 kilometer biltur gjennom keiserdømmet Iran varer det sikkert lenge før jeg kommer til å oppleve. Da han sa adjø spurte han meg om jeg tok fotografier. Hvortil jeg svarte at jeg hadde hørt at det var så vanskelig å få tillatelse at jeg ikke hadde søkt om en slik. Da ble han igjen alvorlig og sa «Monieur, som De vet er vi et land som har ligget tilbake, men som nå forsøker å komme etter så godt vi kan. Det vil være lett for Dem å finne mange ting er som er meget pittoreske, fillete tiggere og falleferdige rønner som vi forsøker etterhånden å kvitte oss for, men som ikke desto mindre setter oss i et mindre flatterende lys. Hvis De vil gi meg Deres ord på at de ikke vil bruke tillatelsen til å ta slike bilder, skal jeg sørge for at De i morgen fra politiet får et kort som bemyndiger Dem til å fotografere av hjertens lyst. De vil finne mange vakre ting på deres vei», tilføyet han med et smil. Jeg behøver ikke å si at jeg ble glad over en slik gentleman-like opptreden og at jeg med pinlig nøyaktighet holdt mitt ord. Det var med usigelig lett hjerte at jeg forlot ministeriet, for med de papirene jeg nå hadde både fra den persiske minister og det engelske generalkonsul til alle britiske myndigheter om å hjelpe meg, var min reise i orden. Å gjennomføre den var kun et spørsmål om tålmodighet.
Og nå begynte en reise som var så utrolig eiendommelig at når jeg tenker tilbake på den står den for meg fullstendig som en drøm. Jeg reiste i fire uker med bare Persere, så å si uten å møte en hvit mann. Det kunne gå mange dager mellom hver gang jeg fant et menneske som kunne tjene som tolk for meg. Jeg lever sammen med de persiske chaufførene i lange tider, dag og natt. Spiste deres mat med fingrene akkurat som dem, sov på jordgulvene med dem i de mer eller mindre primitive karavanserai på vår vei, drakk litervis av te med dem og blir venner med dem. Jeg fant på et eller annet vis dere bølgelengde slik at vi ved miner og håndbevegelser samt et fåtall franske og persiske ord var istand til fullstendig å kommunisere med hverandre som med egne landsmenn, til tross for at vi i virkeligheten ikke kunne si et ord til hverandre. Men så var det også noen kjernekarer som det var en fornøyelse å ha som reisefølge. Enkle mennesker som kjemper en hard kamp for tilværelsen er i grunnen ikke så ulike i de forskjellige land, enten de er norske, albanske, spanske eller persiske så blir de gjerne preget av sitt arbeid og de pleier å være sympatiske bare de blitt tatt på den rette måten og har respekt for den de har å gjøre med, og disse kjappe og gløgge riddere av Persias landeveier var ingen unntagelse fra regelen. De var dette nye transportmiddels pionerer i Iran og på grunn av de primitive forhold slett de hardere for føden enn de fleste jeg har kjent. De kjempet med dårlige veier, eller ingen veier, med utslitt, overarbeidet og overbelastet materiell, men de kjørte så det sortnet for øynene på dem og kom frem med sin sine tunge lass like langt på en time som deres forfedre hadde klart å tilbakelegge på et døgn, for en stor del på de samme tråkkene som oldtidens karavaner hadde sneglet seg fremover. De stive seg opp med enorme kvanta te og diverse piper opium og undertiden sovnet de ved rattet og kjørte sine enorme biler ut til ulykken, noe de tallrike «lik» av biler langs veiene talte sitt tydelige språk om. Men de har mer enn noen andre åpnet Persia for omverdenen og vært med på å innlede en ny æra for sitt land.
Omsider hadde jeg tatt avskjed med alle mine venner i Teheran og sent en kveld satt jeg på hedersplassen lengst fremme i en stor Fordbuss full av persere på vei til Isphahan. Turen som er på 430 kilometer tok et døgn iberegnet alle våre kortere og lengre frivillige og ufrivillige opphold. Så snart Teherans lys forsvant bak oss satte bussen full fart opp en bratt bakke og sjåføren ropte på persisk «måte Allah hjelpe oss til å nå Isphahan i god behold» hvortil hele bussen svarte i kor «ja, måtte Allah hjelpe oss til å nå Isphahan».
Den hellige by Koum med sin berømte moske hvis kuppelen er dekket av planter av purt gull slik at den skinner og blinker lang vei, gikk jeg dessverre glipp av idet vi kom dit midt på natten og chaufføren kun stoppet for å få et par timers søvn. Man fyrte opp i ovnen for oss i byens postkontor og der la vi oss på gulvet rundt det varme ildsted etter å ha drukket den reglementert glohete the som gjorde underverker i våre forfrosne kropper. I grålysningen bar det videre til Kachan som er en gammel morsom by hvor vi hadde såpass langt opphold at vi fikk tid til å ta en tur rundt i bazarene som er uhyre gamle og morsomme med sølvsmeder som er berømt over hele Persia. Som Cicerone hadde jeg en persisk kadett som var passasjer i bussen. Han kunne litt fransk og var en kjekk type på det unge Persia som skulle tilbake til krigsskolen i Schiraz. Jeg hadde glede og nytte av hans selskap helt dit og han var utrolig hjelpsom og vennlig mot meg på alle måter. Da jeg sa ham at jeg satte stor pris på hans hjelp og at jeg var meget takknemlig svarte han «je vous aime comme mon frere». Utover dagen ble det flere og flere opphold ettersom chaufføren ble trettere og trettere. Det var vanskelig å passere et aldri så lite tehus uten å få seg en opplivende hjertestyrkning og om det muligens var noen passasjerer i bussen som var litt ergerlig å over den spilte tid, så satte jeg desto større pris på den, for på den måten fikk jeg et godt innblikk i folkelivet. Trehusene var ofte små unnselige rønner og verten pleide å stå utenfor lokket av motorduren. «Salam alaikum» sa han, fred være med Dem, og vi svarte «Aleikum es salam» og jeg lærte ganske snart også opp og si «Kuda hafis», Gud beskytte Dem. Verten fikk nå fart på seg hentet glør fra gruen og hadde dem i et bekken som han anbrakt på gulvet på sitt beste persiske teppe, eller hvis det var et litt finere sted på, en lav trebrisk, og chayfføren, kadetten og jeg satte oss på huk rundt dette som hedersgjestene, mens de andre passasjerene anbragte seg hvor de best kunne. De små vakre glass på en underskål blie satt foran oss samt en skål med hugget sukker og det ene glass etter det andre varmet våre kalde hender og forsvant i de tørstige struper. Hvis vi var sultne, ble det satt et matfat foran oss og vi la i oss med fingrene fra det samme fatet av det stekte kjøttet, risen og den nydelige persiske brødet som var litt syrlig og fabelaktig velsmakende. Spise redskaper brukes ikke etter persisk skikk, så jeg lærte fort å spise med fingrene på en pen og tekkelig måte. Hvis chafføren var av den rette hardbarkede sorten, kom gjerne opiumspipen frem til slutt. Den består av en hul porselensylinder festet på et rør av tre med et munnstykke. Sylinderen varmes opp og over et lite hull i den legges en klump med opium som brøker hun fører en glo bort på med en fin pinsett som hører med til røkebestikket. Den røkende inhalerer noen ganske få kraftige drag som temmelig fort gjør han blank i øynene og visstnok er tilstrekkelig til å sette ham i en lett opiumsrus som strammer ham opp og får han til å se lysere på situasjonen og hele livet i sin alminnelighet. De fleste har en merkelig evne til å passe måten og når folk kan det, kan det forså vidt være det samme hvilket middel de stimulerer seg med. I alle fall påstås det at opiumsrøking i Persia slett ikke er noe problem, så var det er ingen bevegelse i gang for å stoppe den, ennu ialfald. Opium er en meget viktig eksportartikkel som perserne i sin tid gikk inn for å produsere i stor stil, blant annet fordi det ferdige produkt er så lett i forhold til sin verdi. I det enorme landet med de slette kommunikasjoner var det lett å få transportert et helt distrikts opiumshøst frem til markedet. Det ble ikke så mange kløvlaster av det, noe man for eksempel ikke kan si om korn, og nå er landets økonomi for en stor del basert på opiumsproduksjon, så det er ikke så lett å legge det om.
I Natanz følte velvilje personer meg rundt og viste meg den gamle nedlagt det moske som ennå har igjen en del av sine vakre dekorasjoner av keramikkfliser i vidunderlige farger som denne by er så berømt for å lage. Vi beså likeledes de primitive keramikk frabrikker som den dag i dag arbeider etter samme metode som 1001 natts tid, men hvis skåler og krukker er verdensberømte og eksporteres over hele jorden.
Og så hadde vi vårt første uhell med radiatoren som sprang lekk. Når jeg tenker tilbake på det, kommer jeg til at jeg i Persia faktisk ikke reiste med en eneste bil hvor det ikke var noe i veien med radiatoren. Jeg hadde tidligere svever i den villfarelse at bensin er det viktigste for å få en billig til å gå, men har nå forlengst lært at det er vann det kommer an på. I Persia iallfall, var vannet absolutt det store problem både fordi alle radiatorer var i stykker og fordi det ofte var forbundet med store vanskeligheter å skaffe vann, at vi måtte føre med hundrevis av liter av denne kostbare veske. Det var gjerne en håndlanger med hver lastebil hvis viktigste oppgave var hver mil å hoppe av og fylle vann på radiatoren.
«Isphahan er halvdelen av verden» sier et persisk ordspråk som sikkert må skrive seg fra denne byens storhetstid under Sha Abbas. Selv om dette er en sannhet med modifikasjoner, er den dog den interessanteste by i Persia. Isphahan er for perseren hva Rom er for italieneren, hva Delhi er for inderen og det som den by som representerer det vakreste av et lands kunst og skjønnhet og minnene om dets storhetstid er for hvilket som helst land. Kort sagt, den er innbegrepet av alt som er persisk. I all sin uendelige lange levetid har byen kjent alle skjebnens luner, svinget mellom de høyeste tinder og den dypeste fornedrelse. Som en av sassenidenes garnisonsbyer ble den erobret av araberne i det syvende århundre. Under deres styre blomster den og ble etterhånden en den muhammedanske verdens sentra. Svinger så opp og ned alt etter hvilket dynasti som hadde makten og opplevet om mulig sin mørkeste periode da byens befolkning i 1388 reise seg mot mogulen Tamerlan som slo opprøret ned med hård hånd og reinste en pyramide i byen av 70.000 av borgernes avhugget og hoder. Under Sha Abbas I ble Ispahan Persias hovedstad i 1620 og fra den tiden, hvor den blomstret mer enn noensinne og hadde en million innbyggere, skriver Isphahans vakreste byggverk seg. Den hadde da 160 moskeer, 1800 karavanserai, 273 offentlige bad og dens område var 80 km. I dag har Isphahan 175.000 innbyggere og mange ruiner og adskillig støv og skitt, men til tross for at dens fordums prakt er bleknet huser den stadig vekk de største bazarer i Persien og man er nå godt i gang med å restaurere dens minnesmerker fra byens storhetstid. Disse ligger alle rundt den såkalte kongelige plass som opprinnelig var en poloplass, et stort rektangulært torv på viss kortsider det ennu står to vakre steinsøyler som er målstengene. Polo er nemlig opprinnelig et persisk spill som hørte med til unge adelsmenns trening og fra Persia har spillet bredt seg til India og Kina og fra disse land igjen med englenderne og hollenderne til Europa og Amerika hvor det som kjent nå er en uhyre fasjonabel sport. Den kongelige plass flankeres på den ene langsiden av slottet med sine vakre paviljonger og på den andre siden av kaserner og en del av basarene. På kortsiden ligger den store moskeen med sine mange kupler og minareter dekket av skinnende blå fliser ordnet i mønstre som er like vakre som et persisk teppe. For ganske få år siden var det ikke tillatt noen vantro å besøke denne moskeen, langt mindre å fotografere den, men nå kan man heldigvis gå fritt ut og inn og i ro og mak nyte de skjønne mosaikker som hele innsiden er dekket av og som gir den besøkende samme følelse 1001 natt som en vandring i Granadas Alhambra. Isphahans eiendomligste og mest berømte byggverk er Tehel Sotum, de 40 søyler, en paviljong som ligger i en nydelig havet like bak det keiserlige slott. Den bæres oppe av 20 høye slanke søyler av tre, men da disse speiler seg i et stort kunstig vannbasseng som ligger like foran bygningen, ser de ut som 40, hvorav navnet. Paviljongen er med sine rene, enkle linjer utrolig vakker utenfra, men innvendig er den dekorert med fresker av flere av de berømteste malere fra Persias storhetstid, så den dens interiør er om mulig enda skjønnere. Mange av freskene er ødelagt i tidens løp men de fleste nå så restaurerte at man får rullet opp for sitt blikk en lang periode av landets historie ved å studere maleriene som for størsteparten fremstiller slagsener.
Foruten sølvarbeid er spesialiteten fra Isphahans basarer brune calico tepper med påtrykte mønstre i gilde farger, hvorimot fabrikasjonen av de virkelige persiske tepper i dette distrikt er gått sterkt tilbake. Mens man før laget herlige praktstykker, har engelske og amerikanske oppkjøpere store etterspørsel samt innførselen av anilinfarger bragt hele denne næringen ut på skråplanet, slik at det kun blir matte imitasjoner som nå lages i Isphahan.
En ung norsk ingeniør som er beskjeftiget med å bygge en moderne kornsilo like utenfor Isphahan tok umåtelig hjertelig imot meg og inviterte meg til å bo hos seg, så det var med tungt hjerte at jeg dro videre på min vandring fra dette sted som hadde så meget vakkert og eiendommelig å by på. De 480 kilometer sydover til Chiraz gikk på mindre enn ett døgn enda vi tok et syv timers opphold for å sove i et karavanserai mellom Yazd Kahst og Surmagh. Seraiet bestod av en mengde små rom rundt en gårdsplass hvor bilen kjørte inn gjennom en mektig port som blir forsvarlig lukket. Plassen var full av sovende kameler som ikke tok den ringeste notis verken av motorduren eller de sterke lyskastere. Jeg fikk anvist plass til å sove på et nydelig persisk teppe i et lite rom sammen med to tykke, joviale forretningsmenn i persisk drakt som hele natten satt på huk og røkte skiftevis tyrkisk vannpipe og opiumspipe rundt ett trekullbekken mens de sa opp dikt for hverandre. Jeg var meget trett så jeg sovnet fort, til tross for kulden og mangelen på sengeklær, men våknet utallige ganger av deres monotone deklamasjon og den boblende lyd fra vannpipene og så i halvsøvne i det uklare lys fra kullbekkenet de to skikkelsene som satt på huk. I daglysningen ble det liv i leieren. Kameldriverne begynte, skjelve av kulde, og laste sine dyr og det ble et bråk og spetakkel uten like inntil de hadde fått sine karavaner i orden. Vi slukte vår the og startet mens solen steg opp over det bakkede ørkenlandskap som vi måtte gjennom før vi nådde gendarmeri-stasjonen ved innkjørselen til den viden besungene Chiraz.
I tidligere tider herjet røveruvesenet verre i Persia enn i noe annet land. Så og si ingen kunne reise i fred uten å betale svære tributter til de tallrike røverstammer som gjorde landet usikkert. Nå finnes det imidlertid et glimrende gendarmeri i hver avkrok av Persia og dette er i sin tid organisert av svenske offiserer og bærer preg av svensk påvirkning både i de lyseblå uniformene og den disiplin og korrekthet som politiet opptrer med. Det kan synes nokså rigorøst for en skandinav at alle som kommer inn i en by må vise papirer og bli ført opp på en liste, og at det samme finnes det når man forlater byen, men det har sikkert vært nødvendig å gå grundig til verks og resultatet er blitt at politiet er alle ærlige menns venn og beskytter, og at man nu reiser fullkomment trygt i Persia, selv på avsides steder.
Perserne kaller Chiraz rosenes og nattergalenes by og fra gammel tid har den vært persisk poesis hjemsted og er blitt lovprist for sin skjønnhet mer enn noen annen by. For en fremmed er det litt vanskelig å forstå ved første blikk, for til tross for at den ligger i vakre omgivelser i et fruktbar dal virker den utenifra nokså støvet og grå. De utallige rosehaver er nemlig ikke tilgjengelige for fremmedes øyne. De ligger bak høye murer hvis porter til og med et går i vinkel slik at ikke engang et glimt av den skjønnhet de om omgir skal falle i uverdigs øyne. Kanskje er byens skjønnhet blitt lovprist slik fordi man uansett fra hvilken kant man kommer må passere store ørkenstrekninger for å nå Chiraz, noe som tidligere ikke var så lett som nu, når man kan kommer kjørende behagelig i en bil. Efter lange uker med en karavane er kanskje byen komme til å stå for den trette reisende som mer av et paradis enn den egentlig er. Til tross for at jeg nå midt på vinteren lette forgjeves etter rosene og nattergalene hadde jeg ikke gått lenge i de kronglete gater før jeg oppdaget at byen har en egen fremmedartet charme og for kjennere av persisk poesi har den enda større interesse med sine mange minner fra den persiske litteraturs gullalder.
Ett par timers bilkjøring nord for Chiraz ligger Persepolis. På den flate avsvidde høyslette rager ruinene opp som en plattform med sine forrevne søyler og statuer som tegner seg skarpt mot en klar horisont. Det er ikke meget som er tilbake av perserkongenes gamle palass som blir by påbegynt av Darius og fullendt under Xerxes og som innen sine murer huset både Babylons og Egyptens skjønnhet. Nu står det kun tilbake noen søyler og skamferte skulpturer som fordi de er av sten har kunne trosse 25 århundrers hensmuldren. Alle som var av tre eller tørket lere eksisterer ikke mer. Tidens skånselsløse tand har fullført det ødeleggelsens verk som ble påbegynt med Aleksanders ubarmhjertige brann av slottet. Hva var det som drev Alexander til å gjøre dette? Var det en hevn over persernes herjinger i Grekenland? Symbolet på en kulturs undergang, eller en handling bestemt til å tilfredsstille en skjønn grekerinnes lune? Hvem vet? Alexander visste det vel neppe selv. Han var vel like lite i stand til å forklare sine handlinger ut fra et enkelt motiv som så mange andre mer moderne, men mindre gigantiske, herskere. Det essensielle og det tragiske er at Persepolis ble brent.
Den amerikanske arkeolog som leder utgravningene tok meget hjertelig imot meg. Han bad meg til lunch og skaffet meg et bad som jeg riktig nødt etter ikke å ha hatt så meget som vinterfrakken av meg på flere døgn. Det kommer ikke mange fremmede til Persepolis, så vi satt i flere timer i hans koselige hule, full av bøker og vakre persiske tepper og møbler, og diskuterte all verdens problemer. Hitler, Mussolini krigen i Spania og Kina og annet som plager verden og formørker vår tilværelse. Jeg vandret lenge rundt med mitt fotografiapparat og foreviget de forunderlige dyreskulpturer og de vakre og velbevarte relieffer av Xerxes krigere og av underlige jaktpartier som tegnet seg med lynende skarpe skygger i det intense klare solskinn.
Fra Chiraz kom jeg med lastebil tilbake til Isphahan etter en tur full av uhell med radiatoren. Jeg fikk mange opphold i forskjellige små landsbyer underveis som vi på nedturen bare hadde sust gjennom, så til å begynne med kom de ufrivillige pausene nokså beleilig, men jeg fikk fort nok og ønsket meg skyss med bil som ennå ikke var skamkjørt. I Isphahan fikk jeg dagen efter, stadig takket være mitt «sesam lukk deg opp brev», skyss med en annen lastebil som skulle til Kerman og på de 770 kilometer brukte vi fire døgn. Vi hadde trøbbel med motoren og stoppet på alle thehusene langs veien og chaufføren og hans assistent var usedvanlig sympatiske og tok seg modig av meg da jeg fikk en plagsom angina med feber så det sortnet for øyne og jeg satt og hakket tenner i bilen innhyllet i diverse tepper og sjal på grunn av den bitende kulden. På karavansereiene om kvelden plukket i sammen alle de tepper de kunne komme over og pakket rundt meg som en unge og var kort sagt enestående slik at jeg var fin igjen da vi ankom Kerman. I Yazd, som er helt ut persisk by absolutt uten noen påvirkning fra vesten, stoppet vi lenge nok til at jeg fikk besøkt de eneste to hvite mennesker der, nemlig en engelsk bank bestyrer for Imperial bank og Irans filial og hans frue, som ville at jeg skulle bryte av reisen å bli en stund hos dem inntil jeg ble helt frisk.
De så en gang imellom en tysk handelsreisende, dem finner man visst overalt på kloden, men ellers kunne det gå år mellom hver gang det kom en europeer til denne byen, fortalte de. Jeg hadde på et vis god lyst til å stoppe, men var nervøs for den neste etappen, Kerman til Zehedan, som jeg måtte gjennomføre før det satte inn med regn, så jeg avslo deres vennlige tilbud og fortsatte med den samme hyggelige lastebilen som ikke gikk fort men dog åt mil etter mil til tross for de enorme kvanta vann som radiatoren drakk. I Kerman var politiet de første jeg oppsøkte. Dette hadde alltid vært min gode vane alle de steder hvor det var umulig å finne en tolk og i Kerman traff jeg en meget vennlig fransktalende gendarmerioberst som ikke alene var meg behjelpelig med å finne skyss til Zehedan, men også hjalp meg på mange andre måter. Kerman er ett av de steder hvor de lager noen av de vakreste tepper i Persia og fremfor alt lager man dem der endnu for størstedelen av plantefarvet garn og etter de gamle mønstre. Han spurte meg derfor om jeg hadde kjøpt noe teppe til minne om Kerman, hvortil jeg svarte nei. Jeg hadde hørt at det skulle være så vanskelig å få dem ut av landet uten spesiell eksporttillatelse. Det gjelder nemlig de samme regler for tepper som får valuta, da tepper er å betrakte som rede penger overalt i Orienten. «Ja, det er riktignok,» sa obersten med et smil «men De har sikkert lagt merke til at alle persere som reiser har med seg sine sengeklær. De som reiser nesten som en god perser har vel også deres sengeklær med Dem og til dem hører det alltid et teppe til å spre ut på jordgulvet i karavanseraiene. Deres sengeklær kan ingen nekte dem å ta ut av landet. De må absolutt kjøpe et par tepper fra Kerman, men De må ikke gå alene, for da blir De snytt. Jeg skal sende med dem i basaren en som har greie på tepper.» Og slik gikk det til at jeg sammen med en velvoksen politikonstabel i uniform først besøkte diverse hus hvor barn satt å veve tepper med sine små fingre mens en gammel mann som kunne mønstre ropte tre røde, to blå, fem gule, og så videre. Og siden, etter å ha sett så mange forskjellige tepper at det gikk trill rundt for meg, kjøpte jeg to som jeg iallfall vet at jeg ikke er blitt snytt på.
Jeg ble fulgt til bilen av politiet da jeg efter et hyggelig opphold forlot Kerman, som heller ikke er det minste påvirket av Europa, men som en for en nordbo virker fullstendig som en annen verden. En lastebil med bensin som kom fra Bander Abbas ved den persiske bukt skulle gå til Zahedan og sjåføren fikk spesielt pålegg om å ta seg av meg. Så langt som til Bam gikk det en slags vei og dit lyktes det oss så vidt å komme med lekkende radiator og motor så varm at det var heldig at vi ikke gikk til himmels med vår farlige last. Lenger ville bilen imidlertid ikke bilen gå så jeg fikk to dagers opphold i denne by som er det mest eksotiske sted på kloden jeg ennu har sett. Stedet er en liten oase som ligger ved et uttørket elveleie mellom noen palmer omgitt av ørken hundrevis av kilometer i alle retninger, og bortsett fra et stor karavanserai og noen basarer så små primitive at de var et syn, var det kun et fåtall med usle hytter som utgjorde bebyggelsen. Befolkningen var påfallende mørkere i huden enn de persere jeg hadde sett hidentil og levet ganske sikkert på omtrent samme vis som den gang Alexander passerte stedet med sin hær under tilbaketoget fra India. Jeg fant naturligvis ikke et menneske som snakket annet en persisk men omsider kom det en lastebil med samme slags last og min chauffør forklarte det nødvendige og jeg så med lett sinn Bams hytter blir borte i det fjerne mens bilen fortsatte sin kurs rett østover. Etter en times kørsel kom vi til en frodig liten oase med en rislende kilde av herlig kaldt vann og her finner vi vann i et utall tomme bensinkanner for siste gang før det mest kritiske stykket på min reise, den løste lunefulle saltørken som skilte meg fra det eftertraktede Zahedan. På min tur i Orienten hadde jeg ventet meg til alltid å føre med i min bagasje en 20 liters benzin kanne med appelsiner som jeg ved enhver anledning fornyet beholdningen av, og takket være denne forholdsregel slapp jeg noen gang å drikke en dråpe vann, selv under de mest kritiske omstendigheter. Her vokste til noen små bitre appelsiner som verten i thehuset hadde gjemt i et hull i jordgulvet og jeg fikk heldigvis fyllt dunken min noe som denne gang kom usedvanlig vel med. Det ble nemlig en nokså begivenhetsrik og interessant tur som hadde sine dramatiske øyeblikk. Vi hadde ikke kjørt lenge før bilen begynte å sitte fast i den løse sand som hjulene sank dypt ned i og som vi måtte stadig ut og grave og legge tomme sekker under hjulene så disse fikk bedre tak. Motoren hostet og peste i første gear og radiatoren kokte og vi holdt oss gode og varme takket være det stadige maset med å grave bilen løs men til slutt hørte vi et kort smell og motorene ruset, vi hadde fått vridd over drevet som går til bakakselen, en godt og vel tommestykk stålstang som overfører motorens omdreininger til bakhjulene, en av bilens mest vitale deler. Vi satt nu ubehjelpelig fast langt ute i den Belutschestanske ørken. Å reparere skaden var ikke tale om. Vi kunne bare plukke ut den skadede del å sette oss til å vente på at det skulle komme en bil som kunne ta oss med og la bilen stå til den nye delen kom. Det var julekveldens ettermiddagen med bitende kulde og klart solskinn og jeg tilbrakte den merkeligste julekveld jeg hittil har opplevet rundt et bål av tørket ørkengress og pussegarn overdynket med bensin og olje sammen med to persere som jeg ikke kunne snakke et ord med. Vår julemiddag besto av kokte egg, persisk brød og appelsiner. Da jeg satt under ørkenens klare stjerner i den intense mørke natt, fornøyd men litt nervøs for hvor lenge dette fangenskap skulle vare, gikk mine tanker hjem og jeg så for meg hvordan man der feiret julen, nå som så mange andre ganger da jeg selv hadde vært tilstede. Efterhånden duppet vi av, trette og slitne som vi var, så vi bredte våre tepper ut oppe på lasset av bensinkanner og krøp tett sammen alle tre for å holde varmen, og sov snart efter de rettferdiges søvn. Utpå natten våknet vi alle av en fjern motordur som hørtes underlig i den stille ørken og jeg var fryktelig spent på i hvilken retning bilen gikk. Selvfølgelig gikk den motsatt vei, tilbake til Bam. Chaufføren pakket fort sammen sine tepper tok den brukne delen i neven og slengte seg uten formaliteter opp på den møtende bil som ruset og glede i det den løse sand under øredøvende spetakkel, og så satt jeg tilbake bare sammen med den halvville og halvimbesile håndlangeren. Solen stod opp og varmet våre frosne lemmer og vi lager frokost som besto av det samme som julemiddagen. Jeg la meg igjen på ryggen og lå i timesvis og leste Duhamels «Confesion de Minuit» som ikke akkurat skulle gjøre meg mindre melankolsk. Jeg så alt i det verste lys og tenkte at nå kunne jeg gjøre regning på en nett liten ferie her ute i ørkenen, og var ikke i tvil om at jeg måtte det til Bandar Abbas og ta båten derfra, slik at jeg ikke rakk til India over land. Tiden sneglet seg langsomt og til slutt var det så mørkt at jeg ikke kunne lese. Natten var bitende kald, og jeg begynte å bli lei av de stadige kokte eggene som jeg nu dessuten ikke turte annet enn å spare på. Etter 45 timers venting kom omsider en lastebil som skulle i min retning, men mannen nektet plent å ta meg med og folkene var merkelig vrange og fortsatte bortover den løse sanden før jeg fikk sukk for meg. Jeg ble enda mer amper over denne skuffelsen, så så sort som graven på situasjonen og gruet til den tredje natten under ørkenens stjerner som etter hånden begynte å miste sin charme. Så omsider kom det nok en lastebil og denne stoppet og ned hoppet det fire mann som lo hjertelig da de så gutten og meg i den pinlige situasjonen. Jeg fant ut at de var fra samme garasje som bilen min og la ut på fransk om at de måtte ta oss med, men de bare lo og lot som om jeg ikke skjønte hva jeg mente. Da jeg sprang opp på vraket og slengte kofferten og teppebylten min ned foran dem lo de enda mer, men da jeg gjorde tegn til dem om å hjelpe meg med å surre sakene fast på deres bil rørte ingen seg. Chaufføren kom nå bort og sa noe om argent hvorpå jeg viste ham billetten min, men han ristet på hodet og gned høyre tommel og pekefinger mot hverandre, hvilke som bekjent er et tegn for penger som alle skjønner. Jeg voktet meg vel for å dra frem lommeboken hvor jeg hadde noen stakkars tomaner og pund sedler, akreditivet hadde jeg i beltet innerst på kroppen, og ristet også på hodet. Han pekte da på armbåndsuret mitt og alle de andre lo da så de ristet. Mine nerver var nå kommet på bristepunktet. Syk og sliten hadde jeg vært og lite hadde jeg sovet og spist så ved tanken på å gå glipp av også denne bilen mistet jeg besinnelsen og langet ut en rett venstre i kjeven på perseren så han lå bortetter sanden. Jeg sa så en masse på fransk som jeg nå ikke selv husker og kastet meg over mannen, satte knærne i brystet på ham, tok strupetak og sa enda flere ting. De fire som sto og så på holdt plutselig opp å le og fikk byltene mine opp på bilen i en faderlig fart, hvorpå både perseren og jeg reiste oss i ro og mak. Stemning i slo nu fullstendig om. Det var slutt på latteren og perserne ble de greieste karer av verden. Bilen tilhørte samme garasje som jeg hadde kjøpt billett i ved politiets hjelp, så mannen hadde ingen krav på penger og jeg tror i grunnen at hans opptreden snarere var diktert av dumhet enn av onde hensikter. Iallfall hadde jeg instinktivt gjort det eneste rette og ingen bar nag til meg for min noe hårdhendte oppførselen, som er nokså alminnelig i dette miljø. Vi kom langt frem på natten til et blokkhus med fire gendarmer som serverte oss the og der hadde jeg ingen betenkeligheter med å legge meg til å sove sammen med mine nye følgesvenner som var de første at i Persia som jeg ikke stolte helt og fullstendig på. De var unntagelsen som bekreftet regelen. Neste natt sov vi noen timer i et karavanserai i Nosratabad og kom tidlig om morgenen i sterkt snevær omsider frem til Zahedan, mine lengslers mål 6 døgn etter at jeg reiste fra Kerman.
Det smakte herlig å komme i et persisk bad etter ikke å ha vært ute av klærne på over en uke og da jeg fikk kjøpt billett til en lastebil som skulle gå klokken fem om ettermiddagen var det ingen grense for min glede. Som vanlig gikk jeg en tur til mine venner politiet, og denne gang var de mere nyttige en noen sinne. Sjefen behersket ikke annet en persisk, men da jeg hadde vist ham mine papirer lot han hente en sikh til tolk, noe som ikke var særlig vanskelig, for byen var like meget Indisk som persisk, visstnok noe som skrev seg fra den tid da jernbanen var i drift helt frem hit. Sikhen forklarte politisjefen at jeg hadde løst billett til Nok Kundi med en bil som skulle gå klokken fem, hvorpå han øyeblikkelig lot chaufføren hente og ga ham ordre om å reise fortest mulig. Det viste seg nemlig at det fra Nok Kundi bare gikk ett tog i uken og det skulle gå i morgen ettermiddag. For at jeg skulle nå det og ikke behøve å sitte på at det gudsforlatte stedet en hel uke, skrev han et brev til passmyndighetene på grensen i Mirdjava om å ekspedere meg særlig fort og fikk bilen utklarert på tollboden foran alle andre. Zahedan er nemlig mot nord forbundet med en bra vei til Meched slik at det foregår en nokså livlig trafikk gjennom den typiske grenseby. Jernbanen benyttes som før nevnt ikke, så transporten må foregå med lastebiler gjennom ørkenen på et slags tråkk som stort sett følger den nedlagt jernbanelinje. Noe videre passasjertrafikk var det ikke og en europeer hadde de ikke sett på år og dag på disse kanter.
Ved middagstid satt jeg atter i førerhuset på en lastebil og tøffet vel fornøyd nedover til Mirdjava mens sneen falt stille og fredelig og forvandlet den tørre ørkensand til koselige snødekte vidder som hadde et hjemlig skjær. Men akk hvor lenge var Adam i Paradiset? Motoren slo seg selvfølgelig feil etter en times kørsel, og der sto vi igjen fast midt på landeveien. Heldigvis kom det like etter oss en usedvanlig shabby indisk lastebil kjørt av en enorm sikh. Han hadde med to persiske tollfunksjonærer som passasjerer til Mirdjava, men da min sjåfør hadde betalt ham min billetts kostende og forklarte ham hvilken viktig person jeg var som sto under politiets spesiell beskyttelse, fikk jeg lov til å krype opp på lasset som besto av sekker med nøtter. Det var bitende kaldt så jeg pakker på meg alle de klær jeg hadde, men var allikevel ikke i stand til å holde varmen. Omsider kom Mirdjavas husklynger til syne i det fjerne og i et tett snevær, innhyllet i kostelige persiske tepper på toppen av et lass med nøtter, holdt jeg mitt inntog på den iranske tollstasjonen og passerte en halv time efter grensen til det land som hadde skaffet meg så mange hyggelige og begivenhets rike stunder og skjønne minner.
Den siste reisen frem til Nok Kundi kommer jeg aldri til å glemme. Den står for meg som det reneste mareritt og jeg kan ennu våkne om natten badet i sved når jeg har drømt om den.
Vi ble meget hyggelig mottatt av de indiske passkontrollører noe få hundre meter fra Mirdjava og drakt te, slik at det blir sent før vi kom avgårde. Utpå natten blåste det opp til en blanding av sne og sandstorm og det var så bitende kaldt av både sikhen og jeg var nesten stive. Vei fantes det ikke, men sikhen kjørte etter sitt aldri sviktende instinkt. Vinden ulte og sandføyken sto så tett at vi kun så noen få meter foran bilen, men med regelmessige mellomrom kommer vi bort på jernbanelinjen som tegn på at vi var på rett vei. Jeg har etterhånden kjørt med en del chauffører som jeg har måttet beundre, men ingen har gjort slikt inntrykk på meg som denne tause turbankledde kjempe med det svære fullskjegg og den obligatoriske sølvring rundt venstre håndledd. Sanden trengte seg inn overalt og motoren hostet og freste og gang på gang satt vi fast i den løse sand og hver gang sa sikhen bare «very sorry, Sahib». Han var tydeligvis ikke vant til sahib som kunne alt om å sitte fast i sanden for hver gang jeg hoppet ut stiv av kulde med lommelykten i hånden og grov og maste og slengte teppet mitt under bakhjulene for at ringen skulle få tak, så han undrede på meg med sine kullsorte øyne. Været ble verre og verre og vi så ikke en hånd for oss, men alikevel holdt han en svær fart mellom hver gang vi satt fast. Han var fenomenal, og jeg forstår ennå ikke hvordan han klart å føre den skranglete bilen frem de 200 kilometere i det været. Men han klarte det, og klokken fire om morgenen da jeg var nesten gal av kulde, så vi en svakt opplyst vindusrute foran oss i sandføyken. «Nok Kundi» sa han uten å fortrekke en mine. Stedet virket utdødd bortsett fra det ene lyset som var fra stasjonens «runningroom», en stue hvor de seks til åtte indiere som utgjør hele togpersonalet lå de to døgn toget sto på stasjonen. En av inderne lå og leste og han lukket opp for oss. Skjelvende av kulde og dødstrette krøp sikhen og jeg opp i den eneste tomme seng og falt straks i søvn.
Jeg hadde nådd India over land