XI: India
Årstiden er i første rekke bestemmende for den glede man har av å reise i India. Hvis man slumper til å stifte bekjentskap med landet under varmeperioden, når luften dirrer av heter slik at det er forbundet med fysisk ubehag å gå ett skritt til fots og man risikerer å få solstikk bare man tar solhjelmen av seg for å tørke sveden av pannen, kan det ikke hjelpe hvor luksuriøst man reiser, det blir mer arbeid og slit end fornøyelse å besøke Indias herligheter. I den kolde årstid derimot, kan man med stort hell farte rundt over hele halvøen på en aldri så modest måte og allikevel har stor glede av det, iallfall hvis hensikten med reisen kun er å se India og man er villig til å gi avkall på å bli mottatt i engelske hjem. For ingen engelske familie med respekt for seg selv kunne aldri tenke seg å be innenfor sin dør en mann som de vet har reist på tredje klasse på toget i India. Englenderne har sikkert sine gode grunner til å holde på den store avstand mellom den hvite mann og indieren. Når et par 100.000 hvite skal lede og styre en befolkning på 300 millioner, gjelder det å være konsekvent, og den engelske metode er at den hvite mann aldri må gjøre noe som bringer ham ned på samme plan som den farvede, således heller aldri reise på billigste klasse på toget. At deres system er brukbart, viser den gode orden og den trygghet som man sporer overalt i det mektige land, men det forhindrer ikke at en utlending kan sette seg ut over fordommene og at tredje klasse i India ikke er verre enn mange steder i Europa og fra en turists synspunkt, som ønsker å få mest mulig ut av ett kortere Indiaopphold, uendelig meget interessantere.
I Bagdad ble jeg venner med noen unge britiske flygere som kjente India ut og inn og som ga meg mange gode råd til min forestående reise. Jeg spurte dem blant annet om det var sant at det var en lov som forbød en hvit mann å reise på tredje klasse da jeg hadde tenkt å gjøre det, ettersom jeg kun hadde valget mellom å reise rundt jorden på billigste måte eller holde meg hjemme. De ble litt lange i ansiktet men en av dem sa at «hvis pokker kan De reise på tredje klasse. Ingen engelsk ville gjøre det, men skulle noen komme bort til dem og snakket noe om damned foreigner som bryter ned moralen, skal De bare be ham tie stille og si at de ikke lever av India men tvert om fører penger inn dit og følgelig ikke har samme forpliktelser som han.»
Om vinteren er temperaturen akkurat passer de fleste steder. Det er muligens noe koldt oppe mot nord, i alle fall ingen steder for varmt, og man kan alle steder går rundt med europeiske klær og uten hatt. Personlig hadde jeg mer bry av kulden enn av varmen og min solhjelm kjøpte jeg først da jeg kom til Benares, ikke akkurat fordi jeg trengte noe da heller, men fordi jeg syntes det kunne være gildt å ha en slik tingest og voldsomt interessant å bli fotografert med den og få bildet sendt hjem til venner og kjente.
India har et sjeldent godt jernbanenett med hyppige tog som går med minst like stor precisjon som i Europa. Om englenderne ikke hadde gjort annet enn å skaffe landet dette, ville det nesten har vært nok til å forsvare berettigelsen av deres herredømme over landet. Togene er bredere enn i Europa og første klasse utstyrt med stor luksus, eget bad til hver kupe, utallige vifter og forskjellige farget glass til å trekke for vinduet. Spisevogner med tjenere som serverer måltider og drinker i cupeene når det ønskes, kort sagt alt det som fiffige hjerner har kunnet utpønsket for å gjøre en lang jernbanereise i intens varme så behagelig som mulig. Stasjonene ligger ofte et stykke fra byens centrum, så de er ikke bare utstyrt med restaurant men også meget spesielle «rest rooms» for damer og herrer hvor de reisende kan overnatte gratis, bade osv. I india fører alle reisende med seg sine sengeklær. Ikke en gang i første klasses sovevogn eller på hotellene, med unntagelse av de aller dyreste, skaffes slike. De steder hvor det ikke er hoteller, drive regjeringen de såkalte «Dak Bungalows», en slags turiststue med godt stell og lave priser og heller ikke der får man sengeklær. Et bundt med «bedding» som hører med til enhvers bagasje, gjør de reisende uavhengige og at de kan slå seg ned hvor som helst med samme komfort. De andre klasser II og III intermediate, eller interclass som den populært kalles, er tilsvarende komfortable men frekventeres kun av statstjenestemenn av annen klasse, såvel engelske som indiske, og ikke minst av anglo-indere som man ser forbausende mange av og som er den stand eller rase som profitterer mest på av indianernes kamp for øket frihet, idet det oftest er disse halvblods som sosialt skyes, såvell av englenderne som indere, som besetter de stillinger engelskmennene tidligere innehadde men etterhånden forlater til fordel for de innfødte. Tredje klasse, som altså i virkeligheten er fjerde, koster en syvendedel av første som en gentleman plikter å reise med. Den frekventeres av alle slags indre, høy og lav, muligens unntatt prinser og rajaher. Jeg traff iallfall ofte meget dannede indere der som snakket glimrende engelsk og var umåtelig interessant reisefeller med en horisont som mangen engelsk tjenestemann på første kunne misunne dem. Det som var det store aber ved tredje, var at det var så fullt der. Man gjør seg ikke ide om det yrende liv på en indisk jernbanestasjon før et tog skal gå, men jeg lærte meg snart knepet. Det gjaldt å styrte inn med sin bedding og så spre den ut i sin fulle lengde på en benk eller hylle. Så snart det var gjort, tilhørte hele liggeplassen ham som hadde tatt den, selv om den var 6 fot og aldri så mange tommer. Om så folk sto som en sild i en tønne, behøvde ikke den liggende å røre seg. Foruten de før omtalte Dak Bungalows hvor et værelse kostet 1,5 rupee bodde jeg på innfødte hoteller med værelse og tre måltider til 1,5 - 3 rupee og på hoteller i Agra og Benares i europeisk stil, men drevet av indre eller anglo-indere som aldri kostet mer enn 6 rupee dagen men ellers var helt upåklagelige med god mat og lydløse tjenere på hver finger.
Den gjengse oppfatning av omkostningene ved å reise i India, at det er nødvendig å ha sin egen tjener med seg og at man alltid må holde seg til førsteklasses tog og hoteller, som vel delvis skyldes reisehåndbøkene, men mest englendernes bevisste politikk alltid å sette europeeren på en pidestall, virker derfor litt komisk på en almindelig nordbo. Jeg tror at uendelig mange flere ville reise i India og nyte godt av dette lands fantastiske herligheter som nu kun er forbeholdt et fåtall til rikfolk, hvis de var klar over at det faktisk er svært liten forskjell på å reise i India og Europa forutsatt at man velger den rette årstid.
Nok Kundi var i sannhet en utpost. En stasjonsbygning og et hus som tjente både som postkontor og telegrafstasjon samt en liten samling usle hytter som huset de skitneste basarer jeg ennå har sett, beliggende midt ute i den balutsjistanske ørken, omgitt av grå trøstesløse sandsletter på alle kanter, var alt. Stasjonsmesteren som var en meget hyggelig indier og talte godt engelsk, var så vennlig å invitere meg til lunsj, ellers hadde det ikke vært mulig å oppdrive annet enn innfødt mat av aller usleste sort. De dagene av uken når toget ikke står her må stedet har vært fullstendig utstøttdød. Jeg fikk akkurat tid nok i Nok Kundi til at det riktig gikk opp for meg hvor heldig jeg hadde vært som slapp å tilbringe en hel uke på dette trøstesløse sted, og utpå ettermiddagen tøffet jeg avgårde i en vogn stuende full av indere, et gjeng med arbeidere som hadde reparert linjen og nå skulle sendes tilbake til Quetta etter vel utført job. Det var en samling fullstendig halvville fjellfolk som til å begynne med bare sendte meg noen sky blikk der jeg lå i en krok av mine kostelige tepper. Ved å studere banden litt nærmere så jeg in taus mørkhudet mann som holdt seg på det ene håndledd og tydeligvis hadde sterke smerter. Da jeg så nøyere på ham viste det seg at han hadde et svært brannsår på venstre underarm. Den eneste behandling jeg kunne iverksette bare gi mannen tre opiumstabletter og legge på såret en av armeens enkeltmannspakker, med det resultat at inderen en halvtimes tid efter sovnet og jeg plutselig var blitt hele vognens helt. Da aftens måltidet kom formelig regnet det ned over meg med hårdkogte egg og indiske shupatis, de små flate kakene som den innfødte befolkning spiser som brød og som smaker omtrent som våre lefser. Før vi skiltes var jeg blitt venner med hele vognen. Jernbanen gikk stadig gjennom et øde og trøstesløst landskap med store avstander mellom stasjonene over store sletter og ville forrevne fjell uten antydning til bebyggelse noe sted. Terrenget syd for denne bane er da også en av de villeste og mest utilgjengelige trakter på jorden, med en befolkning som til dels er nokså fiendtlig stemt overfor englenderne.
De tar av en sidelinje til Quetta, Balutsjistans hovedstad, men da denne by du skal være helt oppbygget igjen etter det store jordskjelvet som i 1935 fullstendig jevnet den med jorden, anså jeg det ikke umaken verdt å bryte av min reise for å besøke den, og fortsatte i stedenfor de 2 netter og 2 dager som det tar fra Nok Kundi til Lahore. Etter Quetta begynte stasjonene mer å ligne bebodde steder og det ble etterhånden på plattformene bortover et myldrende liv av indere som skulle av og på toget, handlende som solgte kaker og mat og med skingrende røster fallbød sin «shai musulman» som tydeligvis må være det indiske ordet for te.
Lahore er nord Indias største og driftigste forretningsby. Den har både typeiske indiske kvarterer med gamle vakre byggverk, den gylne moské, og et fort, som dog ikke kan måle seg med Delhi og Agras, og et moderne engelsk forretningsstrøk med store magasiner, banker, kinoer, restauranter, osv og er velkjent for alle Kiplings lesere i det kanonen utenfor Lahores central museum som bekjent var Kims kjæreste oppholdssted hvor han satt og iakttok det pulserende liv med de mange forskjelligartede typer som passerte forbi. Jeg stoppet i Lahore vesentlig for å ta en avstikker til Amritsar som er berømt for sitt gylne tempel, Sikhenes Mekka, den helligdom som Sikher fra hele India valfarter til. Det er et nydelig byggverk av marmor med et tak som er dekket av forgylte kobberplater som skinner i solen. Dette tempel ligger midt ute i en stor dam hvis kanter på alle sider er dekket med hvite marmorfliser. Under gudstjenesten er det et yrende liv i templet og rundt dammen av menn kvinner og barn som kaster blomster i vannet som en slags offer og kneler og ber på de åpne plasser langs bredden. Man fikk et levende inntrykk av hvor vakre disse menneskene er, sikkert de mest velvoksne og fysisk best utrustet det av alle Indias folkeslag. Kvinnene var usedvanlig høye og slanke med lange lemmer og ualminnelige regelmessige trekk, helt lyse i huden, men med kullsort hår og noen like sorte uttrykksfulle øyne. De små grasiøse barn med sølv ringer rundt ankler og håndledd og ringer i ørene tok seg nydelig ut i sine indiske drakter som helt var som de voksnes.
Fra Lahore reiste jeg på en natt nordover til Peshewar som er den viktigste garnisonsby i nord India, beliggende som den er ved inngangen til det berømte Khyberpass som enhver fiendtlig invasjon til India har trengt igjennom, helt fra Alexander den stores tid og til i dag hvor dets strategisk betydning er akkurat like stor idet fjellene rundt om er så ville og utilgjengelige at det ville være umulig for noen armé å passere den.
Jeg kjørte i en buss opp gjennom passet så langt som til Landi Cotal idet det går en glimrende asfaltert vei der som er hovedveien mellom India og Afghanistans hovedstad Kabul. Langs passets sider står det tett i tett med små sementerte fort og mitraljøsereder og med regelmessige mellomrom større festninger med sterke garnisoner av indiske og engelske infanterister og bergartillerister. Et vakrere natursceneri enn der passet er på det trangeste, ikke stort bredere enn at det er plass til veien og elven med høye stupbratte fjell på begge sider, skal man lete lenge efter. Landi Cotal er en slags utvidelse av passet og her ligger det store komplekser av kaserner og militære etablissementer hvis tropper avløser de små besetninger på de tallrike fort som er plassert på alle viktige punkter innover fjellene og ofte som ørnereder henger langs fjellsiden og behersker store deler av terrenget rundt med sine våpen. Disse tropper er stadig på en slags krigsfot idet de afghanske stammer på den annen side av grensen, som verken hører under indisk eller afghansk overherredømme, men nyter en slags frihet med derav følgende fattigdom, stadig faller inn på indisk område, særlig de årene hvor høsten slår feil for dem. Det gamle kjempemessige caravanserai ved Landi Cotal som nærmest er å betrakte som en landsby hvorigjennom utallige karavaner i århundrenes løp har passert, idet store og deler av handelen mellom India og Europa gikk gjennom dette pass, eksisterer endnu. Stadig vekk den dag i dag møter man lange rekker av svære raggete kameler med tunge bører av afghanske tepper til Europa og indiske produkter som skal innover til Afghanistan.
Det pleier ikke være tillatt for turister å fortsette lenger innover i passet, men takket være mitt brev fra den engelsk generalkonsul i Teheran som jeg viste til den britiske kommandant på stedet, fikk jeg tillatelse til å gå de siste syv kilometerne opp til vannskillet Landi Khana hvor man faktisk står ved enden av India og har et praktfullt utsyn over Afghanistan. Tilstander i disse grensetrakter er stadig såpass urolige at man fant det nødvendig å sende to innfødte tribesmen bevæpnet med rifler med meg som eskorte, men solen skinte og det var tindrende klart og ingen snikskyttere lot høre fra seg den dagen.
Jeg hadde tatt inn Dak bungalowen i Peshewar idet det var min hensikt å ligge over om natten, men da jeg kom tilbake fra passet og hadde gått en tur i den gamle indiske by fant jeg ut at jeg ikke hadde mer å gjøre på disse kanter og i grunnen like godt kunne ta aftentoget nedover til Delhi som skulle gå om 20 minutter og spare en dag. Jeg skyndtet meg å pakke mine saker å kjørte til stasjonen hvor jeg i siste øyeblikk fikk plass i en tredje klasses kupé. Kupeen var halvfull av indere og jeg la ikke merke til at en høy innfødt hoppet på i siste øyeblikk før toget skulle gå. Jeg spredte som vanlig mine saker ut på benken og la øverst et teppe som jeg hadde kjøpt i karavanserai i Landi Cotal. Den sist ankomne inder kom bort og så på teppet, kritiserte det og spurte hva jeg hadde gitt for det hvorefter han bemerket at jeg uten tvil ikke var engelsk. Han spurte meg nu hvordan jeg likte India og vi kom etter hånden i prat og jeg la ikke skjul på at jeg var begeistret, men da vi hadde snakket en stund senket mannen stemmen og sier «men vi er jo slaver», « hvordan da» spurte jeg. «Jeg mener at vi er englendernes slaver og at disse suger oss ut til margen». Jeg fattet ikke den ringeste mistanke og sa ikke annet enn min hjertens overbevisning, at det vel ville komme en dag da India ble kvitt engelskmennene, men jeg lurte på om det ville være heldig med det første, om landet var så utviklet at det kunne stå på egne ben. «Det var meget bedre før» så har mannen «da sultet vi ikke som vi gjør nå i store deler av landet på grunn av lave arbeidslønninger. En engelsk soldat har 60 rupees om måneden og en indisk som utfører samme tjenester har 18. Den engelske soldats mat alene koster den indiske stat like meget som en indisk soldats kost og lønn til sammen.» Jeg fattet stadig vekk ikke mistanke, heller ikke da mannen begynte å snakke om at kommunismen måtte bli den eneste løsning på problemet, at man samtidig med at man ble kvitt englenderne måtte innføre kommunisme i India. Jeg svarte bare etter mitt beste skjønn, hvor på toget stanset og mannen tok meg hjertelig i hånden til avskjed. Før han gikk av toget vekslet han noen ord med en liten nesten sort mann som hele tiden hadde sittet borte i et hjørne og lås lest i et tidsskrift ved navn Contemporary India uten noen gang å blande seg i samtalen. Jeg la meg til å sove og tenkte ikke noe over episoden, men neste morgen kom en ung mann på toget og etter å ha sett seg om, sa han til meg på utmerket engelsk «De er skotte». «Nei, jeg er ikke britisk» svarte jeg. «Hvordan liker De englenderne» spurte han deretter, hvortil jeg svarte, som sant er, at jeg likte dem godt. Jeg kom nå også i prat med denne karen som ga seg ut for å være ansatt ved postvesenet, men merkelig nok ikke kunne svare meg på hva et brev kostet i porto med flyvepost til Europa og heller ikke hvilke dager sådan post avgikk. Da også denne mannen var gått av toget, så den lille svarte herren smilende på meg og sa «Hva er det i veien med Dem siden det hemmelige politi viser dem slik intens oppmerksomhet? Både den mann i går som snakket om at inderne er slaver og denne karen tilhører det hemmelige politi og det må tydeligvis være noe som gjør at De er blitt fulgt så oppmerksomt.» Da jeg spurte hvordan han kunne vite at det var politifolk, fortalte han smilende at han var tilhenger av Gandhi og som følge derav hadde sittet i fengsel hvor han hadde sett den mannen som hadde pumpet meg aftenen i forveien. «Og jeg benyttet anledningen til å si ham at han burde skamme seg for å provosere en turist slik som han gjorde med dem i går. Han må tydeligvis være redd for at De er kommunist.» Dette har sikkert noe med mitt arbeid i Spania å gjøre, men det røpet best med hvilken nøyaktighet Indias «intelligence service» går til verks at jeg aftenen i forveien tilfeldigvis i Pesehwar tok et tog som jeg selv slett ikke hadde tenkt å ta. Det er ikke alminnelig at folk om eftermiddagen betaler for det hotellværelse som de har bestilt til kommende natt og så forsvinner i all hast. Jeg gjorde jo dette umiddelbart før toget skulle gå, så mannen nærvær i kupeen kan kun forklares på den måte at han må ha skygget meg i lengre tid. De engelske myndigheter tar tydeligvis ingen chanser med de folk de gir visum til, og er, særlig i Nord-India, uhyre redde for kommunister, hvilket for en stor del kommer av at Russland til tider har drevet en nokså intens antibritisk propaganda i Afghanistan og tilgrensende områder.
Delhi består av to helt adskilte byer, ny og gammel Dehli Strengt tatt har den årtusener gamle by skiftet plass syv ganger, dels fordi krigen har jevnet denne jorden, dels på grunn av at lunefulle herskere har ønsket å flytte dens beliggenhet noen mil. Ny Dehli som er Indias hovedstad, er vidt forskjellig fra de andre, idet den er bygget av engelskmennene i helt europeisk stil som idealet av en administrativ by og ble tatt i bruk i 1931. Den er i sannhet en verdig etterfølger av de gamle Dehlier som er smuldret hen for tidens tann, og et godt eksempel på moderne regulering som harmonerer med omgivelsene på en nydelig måte. Vicekongens slott, de kjempemessige komplekser som huser regjeringskontorene og de høyre embetsmenns boliger, og de andre vakre byggverk er verdige minnesmerker som engelskmennene har satt over sin virksomhet i dette mektige land.
Den gamle Dehli som ligger noen kilometer fra den nye, er sete for noen av de største severdigheter i India. I første rekke fortet hvis forskjellige paviljonger og palasser, herlig moskeer og andre byggverk er noe av det vakreste av Indias muhammedanske kunst. Den største moske i India, Jami Masjid, ligger også vi Delhi. Den er bygget av rød sandsten og dens kupler og slanke minareter er synlig fra alle steder i byen. De innfødtes kvarters hovedforretningsgate heter Chandni Chawk og er en bred boulevard med små bazarer på begge sider hvor det selges indiske og europeiske industrivarer om hverandre, foruten en del vakre gull- og sølv arbeider, utskåret elfenben og indiske antikviteter. Man ser her et pulserende liv av indiere fra alle kanter av landet og i alle slags kledesdrakter. Hist og her beveger en hvit hellig ko seg ganske usjenert i den tette trafikken av biler og vogner og leirer seg på fortauet eller midt i kjørebanen hvor den finner for godt, uten at noen tør jager den bort på grunn av dens hellighet.
Ved en av byens porter, Kashmirporten, ser man endnu merker i veggen etter bresjen som englenderne laget i muren her under det indiske opprøret. Dehli har nok av severdigheter for et flere måneders opphold, men Indias andre valfartssteder kalte og etter noen dagers opphold bar det videre til Agra som hører med på programmet for enhver Indiareisende og hvis severdighet skriver seg fra de mogulske keiseres tid. Dens fort er om mulig enda vakrere en forte i Dehli. Noen av paviljongene er med sine innlagte marmorarbeider så skjønner at det trosser enhver beskrivelse. Dens moské ligner også sterkt på Jami Masjid i Dehli, men det som fremfor noe annet har gjort Agra berømt er Taj Mahal, gravmonumentet som Shah Jean reiste over sin yndlingshustru, Mumtaz Mahal, som døde i sin 15. barselseng. Det er med god grunn blitt karakterisert som den vakreste byggverk i verden og dets skjønnhet kan ikke beskrives i ord. Det er bygget helt av hvit marmor og dets proporsjoner er så ideelle at byggverket er like herlig uansett hvilken kant man ser det fra. Dens kupler og minareter, som skal være reist av persiske byggmestere og som det tok 20.000 mennesker i 25 år å lage, tar seg forskjellig ut alt etter belysningen. De er vidunderlig vakre i solskinn og ved solnedgangstider, men i fullt måneskinn får den en fosforaktig selvlysende evne slik at byggverket virker fullstendig overnaturlig. Dette minnesmerket er så aldeles fantastisk vakkert og betagende at det alene er grunn nok til å besøke India, selv fra de fjerneste avkroker av verden, og man kan aldri bli mett av å se på det. Mens jeg gikk i det herlige solskinnet og beundret dette byggverk som overgår alt annet hvad jeg har sett, fikk jeg øye på en eldre engelsk dame med stanglorgnett og en stram indisk tjener som på tilbørlig avstand fulgte hver av hennes skritt og bar på en kjempemessig Kodak. Damen kom bort til meg og pekte på en av de fire minareter som stor står i hvert sitt hjørne av området og sa»Hva synes de at en slik en ligner?». «Den ligner et fyrtårn, madame», sa jeg. «Riktig!», sa hun. «Er ikke dette et vidunderlig byggverk? Det er det er jo nesten like vakkert som Westminster Abby. Er det ikke rart at disse vilde mennesker har vært i stand til å bygge noe så skjønt?» Jeg skulte hen til tjeneren som selvfølgelig ikke foretrakk en mine, hvilket jeg heller ikke gjorde, da damen sa «Taj Mahal. Det må sikkert være oppkalt etter en av Aga Kahns veddeløpshester.»
Dessverre opplevde jeg ikke Taj Mahal i fullmåneskinn, det er grunn nok til å reise til India igjen, men under skinnet av en godt og vel halv måne så jeg den to aftener på rad og til sammen besøkte jeg den fem ganger uten å få nok.
37 kilometer fra Agra ligger Fatipur Sikri, den forlatte by som i 1569 ble bygget av keiser Akbar av vakker rød sandsten og som etter hans død i 1605 ble forlatt igjen etter ikke har vært i bruk i 50 år, engang, fordi det ikke fantes vann nok der. Den er et godt eksempel på disse herskere enorme makt, hvordan de etter et lune kunne trylle opp de skjønneste byggverk som noensinne er laget, for når de vel var oppført å oppdage at de savnet enhver eksistensberettigelse. Om Fatipur Sikris tilblivelse fortelles følgende historie.
Akbars største sorg var at alle hans barn døde som små og at han ingen sønn hadde. I landsbyen Sikri bodde en muhammedansk helgen som het Shaik Salim Chisti, en mann som var viden berømt for sin godhet og renhet. Akbar oppsøkte ham og fortalte ham sitt høyeste ønske og denne rådet keiseren til å sende sin hustru til ham når neste barn skulle fødes. Her fødte hun en sønn og overveldet av glede besluttet Akbar å reise en by på dette sted. Shaik Salim Chistis grav, som er sjeldent luksuriøst utstyrt i en paviljong av hvit gjennombrutt marmor utgjør byens sentrum, er stadig en helligdom for muhammedanere. Mønsteret som mormon er prydet med er så fint at det hele ser ut som kniplinger og dette mønsteret er delvis kopiert av Taj Mahals byggmestere Forøvrig er det en rekke andre bygninger som også er umåtelig vakre med overdådige skulpturer og dekorasjoner både utvendig og innvendig. Byen er merkelig godt bevart takket være det tørre klima og man kommer i underlig stemning av og gå ganske alene mellom all denne svundene prakt.
På venstre bredd av den hellige ganges ligger Benares, hinduismens gamle hovedstad som omtales som en gammel by allerede i den eldste indiske litteratur. Like ved siden av lå Sarnath, buddhismens sentrum, men denne byen ligger nå i ruiner og det som er igjen er av svært liten interesse. Fra hele India strømmer syke og gamle sammen i Benares for å oppnå det en lykke og dø i den hellige by. Deres lik blir da brent på bål nede ved Ganges bredd, som er helt dekket av badeplasser og bålplasser, og deres aske kastes ut i den hellige flod. Det er en sjelden opplevelse å foreta en tur i robåt på Ganges tidlig om morgenen mens tusener av troende bader i det mudrede vann og det ene bål etter det andre brenner de jordiske levninger av hinduer, og templer og pagoder speiler seg i elven.
Ingen steder får man slikt et mektig inntrykk av hvor uendelig komplisert og fremmedartet den verdensdel er som heter Keiserdømmet India.