XII: Med Indo-China Line's S/S Yuen Sang til Shanghai.
Calcutta, som ved siden av Bombay, er et av de mest imponerende minnesmerker over englendernes virke i India, er en fullstendig moderne europeisk by og de fleste steder i calcutta ville man neppe ha følelsen av å være utenfor Europa hvis man ikke så de tallrike mørke fysiognomier. Jeg kom i Calcutta helt til å forandre mine planer, idet jeg på reisekontor tilfeldigvis fikk vite at det samme aften skulle gå en engelsk passasjerbåt over til Shanghai vis første klasse var meget rimelig fordi båten var langsomt gående og skulle anløpe mange forskjellige steder. Jeg hadde tenkt meg å besøke både det sydlige India og Rangoon, men fant ut ved å forhøre meg nærmere at til tross for at disse stedene i og for seg er meget interessante så byr dog ikke på noe vesentlig forskjellig fra det jeg allerede har sett av India, og ettersom man på en tur rundt jorden umulig kan få alt med seg, og fordi jeg ærlig talt var begynt å bli lei av den meget primitive måte jeg hadde reist på, slo jeg til og kjøpte en første klasse billett på Indo-Chinas Lines Yuen Sang som gikk samme aften.
Jeg spiste lunsj på Firpos restaurant, så verdens største tre i den botaniske have, og minnesmerket over dronning Victoria. Forøvrig fikk jeg ikke mer med meg at denne Østens metropol.
Det var velgjørende etter min lange, anstrengende reise på land å falle til ro på en komfortabel passasjerbåt med europeiske måltider og hyggelige medpassasjerer. Hele tonen på båten var meget tiltalende. Den hadde hyggelige engelske offiserer, men kinesisk mannskap, «pirate feces» mot eventuelt sjørøveroverfall, og en chief engineer fra Clyde, så det var fullstendig som å føle seg hensatt til en av Kiplings eller Joseph Conrads fortellinger. Jeg delte lugar med en australsk jockey som med sine hester reiste rundt til Østens forskjellige veddebeløpsbaner, alt etter årstidene, og nå skulle til den nyåpnede sesong i Penang. Passasjerene besto for øvrig av en ung engelsk politimann som nylig var uteksaminert fra Oxford og skulle tiltre en stilling i politiet i Straits Settlements. En russisk artist som skulle til et sirkus i Hongkong, en rik jødisk-indisk forretningsmann, og endelig en ung usedvanlig vakker mørk dame hvis utpregede Oxford aksent og stadige talen om England som «home» dog ikke for molde å skjule for oss at hun hadde en «dash of the tarbrush» og at de øvrige engelsktalende passasjerene uvilkårlig trakk seg tilbake fra henne. Jockyen var båtens muntrasjonsråd og har for alltid berøvet meg motet til å spille poker med folk jeg ikke kjenner. Han fortalte at i de kretser hvor han vanket pleide man ikke å ville spille med folk som ikke hadde oppbrettede skjorteermer, og en kveld demonstrerte han for oss hvordan han var i stand til å gi seg selv nøyaktig de kort han ønsket. Så vårt spill innskrenket seg til å kaste terninger om hvem som skulle betale de daglige obligatoriske gin and bitter. De kinesiske boyer snakket det herligste pidgin engelsk man kunne ønske seg, slik at man uvilkårene ble i godt humør bare de sa en setning.
Dette språk som snakkes av innfødte over hele Østen og forstås av alle, med en merkelig konstellasjon av engelske ord med enkelte spanske innimellom, er uhyre pussig. Å dø het «make a dig», å se «make a look see». En dame og en herre er «one piece of missy and one piece of master». To hårdkokte egg heter « two piece of boiled eggs, plenty make a boilom». Oppe heter «topside» og nede heter «bottomside». Javel, det går «can do», det gjør ikke noe heter «masky». Jeg vet ikke heter «no savvy». For å karakterisere at en mann var skallet sa en kineser «topside savvy box no belong nothing». Å spise heter «make a tchau tchau».
Penanf, som er en liten ø som ligger omtrent midt ut for Malakka, var første anløpssted og båten lå akkurat lenge nok til at vi fikk anledning til å foreta den vakre biltur rundt øen som har en vegetasjon av en fullstendig tropisk frodighet. Strandpartiene med de høye bølger fra at det indiske ocean som skyller inn over den hvite, flate sandstrand som er bevokset med høye svaiende palmer og de innfødtes stråtekte hus som står på peler et stykke ovenfor stranden, utgjør fullstendig det bildet som man danner seg av en sydhavsø. Varmen var så intens at oppholdet ikke innbød til noen promenade til fots, så det var vel velgjørende da skipet ut på kvelden satte til sjøs igjen en svalende bris fra oceanet. Båten førte med seg nesten 1000 indiske dekk passasjerer som hadde leiret seg tett i tett på dekket og i begge lasterom både for og akter. Jeg fulgte flere ganger med den indiske lege når han gikk sin daglige inspeksjonsrunde og undersøkte sunnhetstillstanden. Dagen før vi skulle inn til Singapore konstaterte han tre tilfeller av kopper, men som et tegn på høstens sunnhetsmyndigheters conduite, kan det nevnes at skipet ikke blir satt i karantene slik at førsteklasses passasjerer ble nektet å gå i land, man nøyde seg med å isolere dekkpassasjerene. Karantenelegene i Østen har tydeligvis en slik erfaring at de ikke legger mer vekt på en ting enn den tilkommer.
Den kinesiske påvirkning i Singapore var frapperende. Man hadde fullstendig inntrykk av å befinne seg i en kinesisk by og de få malayiske og indiske fysionomier som man så på gaten forsvant fullstendig i den kolossale mengde av kinesere. På det berømte Raffel’s hotell, i hvis vestibyle man etter sigende ikke kan unngå å møte kjente bare man venter lenge nok, var det et myldrende internasjonalt liv i cocktailtiden som ga et godt bilde av den fabelaktig sentrale beliggenhet som Singapore inntar. Den ligger midt i alfarveien til Østen og Australien og anløpes av all verdens skib.
Indokina hovedstad Saigon minner påfallende om en syd fransk by i sine europeiske bydeler. Det var som å gå i Bayonnes gater og det var meget hyggelig å komme over et lite stykke Frankrike langt her ute i Østen. Fra en turists standpunkt kan byen dog ikke måle seg i interesse med de berømte ruinene i Angkor som ligger lenger inne i landet.
Til Hongkong kom vi ved begynnelsen av det kinesiske nyttår da det var fyrverkeri i gatene og alle hus var prydet med røde papirbånd som tegn på at beboerne hadde betalt sin gjeld før det nye året begynte. Byen var fullstendig overfylt av flyktninger fra krigen i Kina og dens trafikk mangedoblet på grunn av de store innførsler av krigsfornødnheter til den kinesiske armé som for en stor del går over Hongkong. Jernbanen over til Kanton var gjenstand for stadige luftangrep fra japanerne side men, reparasjonsarbeidet var så godt organisert at banen praktisk talt aldri hadde driftsstans til tross for de hyppige bombardementer.
De tallrike skandinaver i Hongkong med en berømt sjømannsprest i spissen, som sikkert ville bli ulykkelig om jeg nevnte hans navn, var enestående vennlige mot meg slik at jeg de tre dagene jeg var i byen fikk så uendelig meget mere ut av mitt opphold enn jeg ville fått hvis de ikke hadde tatt seg av meg. Jeg ble buden i private hjem, klubber, og på bilturer rundt øen. Om aftenen nøt vi utsikten fra toppen av The Peak hvorfra man i klart vær ser de 1000 lys fra byen, havnen, og fastlandssiden som frembyr et syn så eiendommelig at det er enestående i verden, og så vakkert at man aldri glemmer det.