XIII. Shanghai: Østens Paris
Efter at de sønderskutte Woosungforter var passert, var det første vi så av Shanghai en lang rekke japanske krigsskip som lå på rad og rekke midt i Wangpooelven og pekende med sine kanoner faretruende mot byen som ligger litt lenger oppe. De fleste handelsskip var også japanske og et utall av motorbåter og chalupper med blå og kakhikledde små japanere tøffet rundt all vegne. Snart kom byens flotte silhuett tilsyne og passasjerskipene som tidligere fortøyde på Hongkewe siden lenger ute, gikk nu helt inn og la til langs selve The Bund, den storslagene forretningsgate som går langs elven og med sine staslige høye bygninger er sentrum for all forretningsvirksomhet i Shanghai. Det var ikke antydning til pass eller tollvisitasjon i den internasjonale bydelen så jeg gikk ganske rolig i land, tok en avskjedsdrink med mine medpassasjerer ved barn på Shanghai hotell, og bilte til den norske pensjon ute i den franske konsesjon som jeg hadde fått anbefalt. Shanghai var så smått begynt å falle tilbake i sine gamle folder etter alle kampene og bombardementene og de fleste kvinner og barn som var blitt evakuert til Hong Kong i farens stund, var nu vendt tilbake til sine hjem. Omgivelsene og de ytre bydeler så som Hongkew Chopei og andre lå i ruiner, men den skade sentrum hadde lidd var for lengst utbedret og bybildet virket for en fremmed helt normalt. Enkelte steder lå det ennu rester etter barrikader av sandsekker og piggtrådkledde bukker, særlig i de gater som førte inn til den franske konsesjon, og denne var særlig godt bevoktet med stålkledde blågendarmer, vesentlig kinesere og russere og tallrike franske, engelske og amerikanske uniformer livet opp i gatebildet. Ville man se noe til krigens virkninger måtte man lenger ut i periferien av byen. Det var ikke første gang at den sterkt kosmopolitiske by var skueplass for krig og blodsutgytelse. Etter de forskjellige borgerkriger som har rast i kina i årene etter verdenskrigens slutt, har den mektige by inntatt en fremskutt plass. Folk var derfor etterhånden blitt vante til å ta alle situasjoner med stor ro og hadde heller ikke latt seg affisere synderlig av den nuværende krig hvor det sannelig hadde gått hett for seg mange ganger med bomber og granater som regnet over gatene og drepte flere tusen mennesker. En enkelt luftbombe som av kineserne selv ved en feiltakelse ble sluppet ned på det yrende menneskehav utenfor det kinesiske forlystelses etablissement som går under navnet Great World drepte således over tusen mennesker. Selv i fredstid er Shanghai inndelt i forsvars soner og hver stormakt har en sone å forsvare, naturligvis i samarbeid med de øvrige. Bydelen Honkew som ligger på den annen side av den berømte Suchow Creek var japanernes forsvarssone, og denne har de nå uten videre isolert fra den øvrige internasjonale by og forbudt alle kinesere å oppholde seg der. Bydelen ligger for en stor del i ruiner, således hele Broadway med alle sine sjapper og danselokaler som ble frekventert av all verdens sjøfolk. Så nøye er japanerne på at ingen kinesere slipper inn her at en europeer ikke kan ta rikshaw over dit, ja, ikke engang sjåføren i den delegasjons bilen som jeg kjørte rundt med, som hadde «laisser passey» klistret på frontglasset slik at selv bilen kunne passere alle sperringer, var i stand til å slippe inn i Honkew. Resultatet var at gatene var nesten folketomme. Det eneste liv man så mellom de ramponerte hus var de små kakhikledde japanske soldater med skinnluer på hodet og et merkelig mulebind som japanerne ynder å spenne over nese og munn i det kolde vær, for efter hva de selv mener å holde infeksjon ute, og nu og da en stabsbil som kjørte grassat i de øde gater uten å ta det ringeste hensyn til sihk-konstablene som sto mektige og ruvet på gatekryssene, akkurat som den gang det yret med fotgjengere, rickshaws, og biler om hverandre i de trange gater.
Honkew er forbundet med The Bund ved Garden Bridge og på Bund-siden står det en stram ubevegelig engelsk Tommy, og midt på broen diverse skilderhus med små japanske vaktposter med stålhjelmer og opp-plantet bajonett. Til opprydningsarbeidet i ruinene bruker japanerne kinesiske kurier som de transporterer over broen morgen og aften som en hjord kveg. En vakker dag kom det et dekret om at den japanske vaktposten var å betrakte som symbol på keiseren, slik at enhver skulle bukke dypt for ham og ta hatten av. Den japanske vaktpost lot en hvit mann slippe over uten å fortrekke en mine, selv om denne ikke gjorde antydning til å hilse, men det var skammelig å stå på broen og se de fattige og elendige kinesiske kulier bukket dypt og ta av sin hatt for den lavpannet japanske vaktpost, som kun når han var blitt trett unnlot å sparke kulene i baken eller dunket til dem med gevær kolben selv om disse hilste forskningsmessig på sitt lands fiende.
Skandinavene i Shanghai som det alltid er flere hundre av, var enestående vennlige og hyggelige mot meg jeg ble buden i øst og vest, i private hjem, legasjoner og klubber og den ene etter den andre tok meg med på bilturer på alle slagmarkene og i de ruinerte bydeler slik at mine ni dager i Østens Paris gikk en eneste sus og dus. Byen virket meget fremmedartet og charmerende i sin blanding av øst og vest. Nanking Road, The Bund, Bubling Well Road, og hva de nå het alle de forskjellige forretningsgatene med høye hus i vestens stil og imponerende stormagasiner, var fullstendig som sentrum i en amerikansk by. Å bo i Shanghai har alle de sivilisasjonens fordeler som en stor metropol har å by på med et morsomt tillegg av Østen i form av rikshaws i gatene, billig tjenerhjelp, og et bråket fargerikt bybilde med tusenvis av skilt med uforståelige tegn og boder og verksteder og morsomt kledde mennesker som gir byen en sjelden charm og en atmosfære som er helt egen.
Avenue Foch er hovedgaten i den franske konsesjon og den er nesten blitt en helt russisk gate. Russiske oppslag og skilt i hvert annet butikkvindu, blonde blåøyde slaviske ansikter på de fleste mennesker man møter, og russisk som svirrer om ørene på en, røper at denne gaten er hovedtilfluktsstedet for de 30.000 russere som bebor Shanghai. Disse er byens stebarn i enhver henseende. De fleste av dem er hviterussere, mange tidligere medlem av Koldchacks armé som efter sitt tilbaketog gjennom Sibir i tusenvis slo seg ned langs den kinesiske kyst. De er statsrettsløse og har kun oppholdstillatelse av de kinesiske myndigheter, og mange av dem har lidd meget vondt og frister fremdeles kummerlige kår. Undertiden har du vært så dårlig med dem at de har søkt om tillatelse til å arbeide som rickshawkulier, den usleste beskjeftigelse en kineser kan ha. Dette er dog blitt dem nektet. Russerne ernærer seg som best de kan, driver butikker, bakerier, og små restauranter, spiller, kjører drosjer, og andre ting. Den harde kampen for tilværelsen har etterhånden tvunget mange av dem ut på skråplanet slik at det ikke er den skitne eller tvilsomme jobb de ikke innlater seg på. Mengder av kvinnene ernærer seg som eventyrsker av alle grader, like til den usleste form for prostituerte, og flere av de skumleste lokaler i byen drives av russerne. Følgende har vært at de er blitt en slags pariakaste som står midt mellom europeerne og kineserne og ikke riktig anerkjennes av noen av dem. «Man kan få en russisk sjåfør for samme pris som en kinesisk», fortalte en nordmann meg «men de fleste foretrekker å ansette kineseren». Tross alt byr den kosmopolitiske by på mange chanser, selv for en som har vondt for å beherske språket og finne seg til rette i fremmede forhold, så jeg så ikke slik elendighet i Shanghai som siden i Peking. Der gikk det russere rundt på gaten og tigget i 15 graders kulde, så fillete at man kunne se store deler av kroppen på dem. Skitne og med et sløvet blikk betlet de til seg noen kobber mynter i konkurranse med de kinesiske tiggere, for straks de hadde fått dem å styrte bort til en kinesisk gatehandler og kjøpe seg litt mat. Disse folk lever på et lavere nivå enn de kinesiske kulier og det eneste lysglimt i tilværelsen oppnådde de når det lyktes dem å komme under påvirkning av narkotika, noe som er meget billig i Peking. Nød er alltid forferdelig, men verst blir det når det går ut over folk som har sett bedre dager. Den fornedrelse som disse stakkars hvite var utsatt for blant et farvet folk som selv blir hundset av den hvite rase og benyttet anledningen til å betale tilbake mest mulig til disse ulykkelige, gjorde sterkere inntrykk på meg en all den elendighet jeg så i Østen, og fikk det til å gå koldt nedover ryggen på meg.
De ødeleggelser og ruiner som jeg hadde sett under krigen i Spania bleknet ved siden av den fullstendige tilintetgjørelse av hele bydeler som var blitt resultatet av kinesernes forbitrede motstand mot den kakhifarvede bølge av japanere som skyllet over deres land. Uten kinesisk sjåfør var det mulig å kjøre rundt praktisk talt overalt i de ødelagte distrikter og det var i sannhet et nedslående syn som møtte øyet. Ruinhaug på ruinhaug, gate etter gate uten et helt hus. Rundt nordbanegårdens store stasjonsbygning av sterkt armert betong hadde kineserne får tid til å befeste seg særlig godt, med nedmurte mitraljøsereder, sandsekker, tankfeller og en ring av jernbaneskinner som var murt ned i gatelegemet med den ene ende stikkende frem og opp 1,5 meter i 45 graders vinkel med gaten, med innbyrdes avstand på en meter slik at de dannet et slags gjerde som hindret tanken i å komme frem uten å stenge utsikten for forsvarerne eller by noe mål for fiendens artilleri ild. Her hadde kampene rast med særlig villhet, idet stasjonen var et nødvendig mål for japanerne på sin vei mot Nanking. Efter innstendig henstilling fra sine tyske rådgivere satt kineserne hyggelige meget inn på å holde stillingen lengst mulig. Det intense bombardement fra luften hadde dog tvunget dem tilbake og de satte seg fast på den vestre bredd av Suchow Creek hvorfra de også ydet tapper motstand, kun for å bli drevet videre bakover trinn for trinn av japanernes voldsomme press. Det store varehuset hvor den såkalte selvmordsbataljon hadde satt seg fast og ikke ville trekke seg tilbake før de fikk direkte ordre til det av Chang Kai Check selv, til tross for fiendens forferdelige ild, hadde jeg også anledning til å se. Likeledes broen over til de engelske stillinger like bak, som de siste overlevende kinesere passerte under sterk mitraljøse ild fra det ruinerte varehus etter at ordren om retrett omsider kom. På jordene utenfor byen mellom flyveplassen og Suchow lå likene av de kinesiske soldater ennå strødd utover de tapte stillinger. I det kolde vær hadde de holdt seg merkelig godt og alt var fullstendig uforandret fra den dag slaget hadde rast. Likene lå i forvridde stillinger og enkelte grep ennå krampaktig om sitt våpen. Sønderskutte hus og skyttergraver var oversådd med våpen og militæreffekter av alle slag som gassmasker, bajonetter, stålhjelmer, hel- og halvfulle kasser av ammunisjon og håndgranater, lærtøy, og rester av medisintasker, kort sagt alle slike ting som moderne soldater er utstyrt med. I vårsolen var likene allerede begynt å stinke nokså sterkt, så man hadde en liten forsmak på hva sommeren i Shanghai kom til å medføre. Fra de tilgrensende områder hadde over hundre tusen kinesiske flyktninger søkt tilflukt i den internasjonale bydelen, og i sin tid slått seg ned på gater og plasser overalt hvor det var plass, slik at hele byen så ut som et fluepapir. Etterhånden var de blitt underbragt litt bedre og mange var allerede dratt tilbake til sine hjem, men ennå var det såpass mange folk i byen at myndighetene måtte være forsiktige. Helt fritt for at det ble kastet en bombe eller håndgranat inn på et redaksjonskontor, i en bil eller lignende var det nu heller ikke. Det var så lett å plukke slike saker opp på slagmarkene like utenfor byen og benytte dem mot de forhatte fiender. Stadig vekk blir rickshaws og andre kjøretøy stoppet på gaten og visitert av politiet og Gud nåde den kulien som hadde våpen på seg. Klokken 11.00 om aftenen inntrådte det såkalte «cerfew», det vil si at etter den tid var det forbudt å oppholde seg på gaten uten spesiell tillatelse, hvilket dog kun i ringe grad var i stand til å minske Shanghais forlystelsesliv som stadig er enestående og mere ståkete en noe sted i verden. Like etter de tallrike kinoer og teatres siste forestillinger var det et aldeles yrende liv i gatene. Overalt styrtet menneskene bortover til fots, i rickshaws, i biler og busser og trikker for å rekke hjem i tide og ikke å risikere å sitte i et eller annet arrestlokale om natten. Men i de tallrike klubber hvis medlemmer for en stor del hadde tillatelse, fortsatte man uanfektet av noen «cerfew».
Det er heller ikke fritt for at Shanghai med sin blanding av alt mulig er litt av et Sodoma. Brodway med sine mange mer eller mindre skumle hus eksisterer ikke lenger, men i den lille sidegaten til Av. Joffre, som blant sjåførene går under det maleriske navn «Bloody Ally» er danselokaler og det som verre er, desto mere fullpakket av soldater fra diverse nasjoner, russiske og kinesiske piker og amerikanske «marinens» i skjønn forening. Som navnet røper, kan det gå ganske friskt for seg her når alkoholen og kjærligheten har satt gemyttene i tilstrekkelig kok. De noe finere danselokaler, så vel kinesiske som russiske, omgår vanskeligheten med «cerfew» helt enkelt ved å holde oppent til klokken fem om morgenen da det atter ble opphevet og alle kunne vise seg på gaten igjen med god samvittighet.
Livet i Shanghai gikk med andre ord sin skjeve gang, tross krig, sult og elendighet. Mens liklukten etter hånden la seg som en klam tåke over utkanten av byen og bleket fanatiske menn satt i kjellere og planla attentater og felte dødsdom over landets fiender som ville utslette Kina som selvstendig stat, var det høy stemning med springende champagnekorker i Ambassador, Del Monte, Casa Nova, eller hva de nå het alle de stedene hvor man svinger seg med russiske «prinsesser» for cirka 50 cent dansen.