XIV: Peking: Den evige by.
Oppholdet i Shanghai var overrasket interessant og begivenhetsrikt, men hverken Hong Kong eller Shanghai er Kina.Peking derimot er Kina. I denne årtusener gamle by har hele det mektige og maleriske riket utkrystallisert seg slik at turisten der ser et tverrsnitt av den kinesiske kultur gjennom alle tider samlet på et lite område og får anledning til å oppleve det ekte uforfalskede Kina.
Vel utrustet med anbefalingsskrivelser på engelsk og japansk reiste jeg med en stor engelsk passasjerbåt til Tientsin. Denne båten hadde selvfølgelig kinesisk mannskap og den nødvendige «pirate fence» som fullstendig adskilte midtskipet fra for- og akterdelen hvor dekkspassasjerene opphold seg slik at det ble vanskelig for eventuelle forkledde pirater som reiste som uskyldige kinesiske dagpassasjerer å foreta noen kupp.
Båten har en gang vært tatt av sjørøvere og offiserene overmannet. Enda gikk den eneste overlevende av de russiske vaktmenn sine runder på dekket med sin panservest under jakken og en svær pistol i beltet. Han hadde fått mangfoldige kuler i kroppen da piratene for noen år siden erobret båten, men hadde ennå nerver til å fortsette sin ørkesløse og enerverende metiér, som den store arbeidsløshet blant russerne gjorde det umulig for ham å få forandret.
Båten anløp Tsintao som japanerne ganske nylig hadde tatt etter at kineserne hadde trukket seg tilbake uten kamp. De hadde nøyd seg med å sprenge i stykker innløpet til havnen samt brenne av de store japanske tekstilfabrikker som fins på stedet. Fra reden, som var full av japanske og engelske krigsskip, kunne man tydelig merket det tyske islett i bebyggelsen. Den store røde mursteinskirken som dominerer byen kunne vært fra et hvilket som helst lutheranske land.
Elveløpet ved Tientsin trenger stadige mudringsarbeider for å holde åpent slik at det nu på grunn av krigen allerede lenge har vært sperret for vanlig skipstrafikk. Passasjerbåten la seg derfor utenfor Toku «bar» og ventet på de små taubåtene som snodde seg mellom isflakene og brakte de få passasjerer i land etter en kold 2 timers reise.
De kinesiske dekkspassasjerer ble stuet sammen som kveg i store flatbunnede prammer og siden av japanske tollvesen stillet opp på rad og rekke med sin bagasje for å bli undersøkt på en nokså hardhendt måte. Selv gikk jeg med min koffert rett forbi de japanske tollfunksjonærer inn i toget uten at noen sa et ord og den russiske pass kontrolløren, som snakket et slags engelsk, skjønte ingenting av passet mitt som i likhet med alle andre nordiske pass ikke trenger visum, så han bare skrev sine notater etter min diktat.
Tientsin hoppet jeg rett over og en ung kineser som jeg var blitt kjent med på båten og jeg kjøpte oss billetter til Peking og klarte så vidt å få slengt oss inn i en vogn før toget gikk. Etter en del leting fant vi en kupé hvor det var to ledige plasser og fikk etter meget mas ordnet vår bagasje i hyllene og satt oss.
Ved siden av min kinesiske ledsager satt det to japanske damer i et utall av kimonoer og ved siden av meg en amerikansk dame med en ualminnelig søt liten kineserinne som snakket utmerket amerikansk. Vi kom i prat, men kineseren min likte seg ikke på dette toget hvor det så å si utelukkende var japanske offiserer, politifolk, og funksjonærer som passasjerer, så han foregav ikke å kunne annet enn kinesisk. Plutselig falt et perlekjede fra nettet ned i fanget på det unge kineserinnen ved siden av meg og hennes amerikanske ledsagerinne bebreidet henne at hun ikke passet bedre på sine perler. Det gjør ingenting sa den lille damen, «they are only Japanese». Det skvatt litt i henne selv da hun hadde sagt det for vi oppfattet alle at det kunne høres litt odiøst ut, til tross for at hun selvfølgelig bare mente å si at perlene var billige.
Like etter kom en liten sivil japansk passkontrollør og gikk gjennom passene våre, kom med en masse dumme spørsmål og røpet tydelig at han ikke hadde ide om hva slags pass det var jeg hadde. Han flirte litt med de to japanerinnene og gikk videre på sin runde inn i den første klasses vognenen ved siden av. Imidlertid gikk amerikanerinnen og hennes protesjé ut i spisevognen og drakk te og snart etter forsvant også de to japanerinner slik at vi ble alene i vognen og min kinesiske venn turte å snakke. En halv time etter hørte jeg et voldsomt spetakkel i korridoren og gjennom den åpne døren så jeg den apelignende japanske passkontrolløren med håret ned i øynene, vill i ansiktet, kommer slepende med den lille kineserinnen som strittet imot av all makt og etter dem den amerikanske damen som protesterte det beste hun hadde lært. Hun så meg som hun tok for en landsmann og ropte på meg med et fortvilet uttrykket i ansiktet «please» om jeg ville komme ut og hjelpe dem. Jeg hadde hørt om mange slags behandling av kineserinner fra japanernes side, så jeg styrtet ut og stilte meg i veien for japaneren og spurte hva som var i veien, men han bare fullstendig vill av raseri og forsøkt bare å komme forbi meg uten tilsynelatende å være i stand til å si et fornuftig ord på engelsk. Da det ikke lyktes ham å dytte meg til side, liten og spinkel som han var, trakk han en automatisk pistol fra beltet og pekte på magen min. Hele vognen var full av japanere og jeg var i grunnen ikke klar over hva saken gjaldt, og hadde egentlig ingen grunn til ikke å ta japaneren alvorlig. De fleste politifolk lar seg jo ikke pille på nesen, så jeg så ikke annen utvei enn å luske med halen mellom bena for å finne konduktøren. Den amerikanske damen ga seg imidlertid ikke og fulgte etter inn i neste vogn hvor det satt en del unge diplomater som hadde vært på tur. Der traff hun den amerikanske militærattachéen som ikke lot seg dupere av en japansk politimann nå like etter «Panay» affæren, men tok ham i nakken og sa «stay right there» og ba om en forklaring. Japaneren som nettopp hadde visitert alle passene, visste sikkert hvem han hadde med å gjøre, så han trakk ikke revolveren, men forklarte at de to japanske damene i kupeen hadde fortalt om de japanske perlene og han i farten hadde forstått det slik at de var stjålet. Selvfølgelig hadde de fortalt at kineserinnen hadde tatt hånlig om noe som var japansk og politimannen så nu en chanse til å tyne en kineser.
Alt endte med forklaringer og gjensidige unnskyldninger og forsikringer om stor aktelse. Den eneste som kom til å «loose face» på historien var jeg som hadde latt meg bløffe. Siden var jeg i Peking flere ganger sammen med militærattachéen som jeg betrodde hvilken rolle jeg hadde spilt i opptrinnet og han var selvfølgelig snill og sa at hvis han hadde visst at mannen nettopp hadde trukket revolver ville han ikke ha vært så kjekk og jeg i min stilling uten diplomatisk beskyttelse ikke kunne gjøre annet enn å trekke meg tilbake, selv for en som jeg ubevæpnet gladelig kunne ha slengt ut av vinduet.
På stasjonen i Peking ble alle kinesere på toget stilt opp og deres pass og bagasje igjen undersøkt under stor ståhei. Jeg så en japansk kontrollør slår en kineser hardt til ansiktet med knyttneven og noen politifolk som hadde hastverk slå om seg i øst og vest med trekøllene for å skaffe seg passasje over den overfylte stasjonshallen. Han som ble slått i ansiktet bare bukket og tok av seg hatten. Siden var jeg i Peking ofte vitne til japanernes meningsløse brutalitet og fikk et inntrykk av hvor fantastisk hatet de er blant kinesere av alle stender.
Min kinesiske ledsager måtte stille seg i kø med alle de andre, men jeg tok kofferten hans og fikk den gjennom sammen med min egen uten undersøkelse. Til slutt slapp han også igjennom og vi tok hver vår richaw og kjørte gjennom Legasjonenskvarterets stille gater ut til en engelsk pensjon han kjente til. Han reiste i kinesiske klær og fortalte at han hadde vært i Amerika i flere år. Jeg hørte siden at han var av høy kinesisk byrd og hadde vært meget rik, men at hans fedrehjem nu var blitt plyndret av japanerne, ikke én men fire ganger, slik at han hadde mistet det meste av hva han eiet. Han var enestående vennlig mot meg de ti dagene jeg var i Peking, viste meg rundt og presenterte meg for mange kinesere slik at jeg kom i flere kinesiske hjem og traff folk som var i gang med å organisere seg mot det japanske terrorvelde og som, så vidt jeg oppfattet det, stod i forbindelse med noen av de kinesiske friskarer som førte geriljakrig mindre enn 30 kilometer fra Pekings murer. En kveld kom han og hentet meg i bil og kjørte meg ut til en liten kinesisk restaurant langt ute i en av de små trange gatene i Tartarbyen. Der traff jeg seks andre kinesere hvorav en var halvt fransk. De andre talte ikke noe fremmede språk, men var meget vennlige mot meg.
Vi spiste en uhyre velsmakende kinesisk middag med peking and og diverse andre retter som tydeligvis var tatt ut med henblikk på europeisk smak og etter måltidet kjørte sjåføren meg hjem mens de andre holdt et møte. De fortalte at japanerne hver dag foretok husundersøkelser i mange mer kjente kineseres hus og at de førte en uhyre streng kontroll med Pekings tusener av richawkulier idet de var redd for at tropper skulle trenge inn i byen forkledt som kulier. I virkeligheten hadde nemlig japanerne meget få folk i Peking og da arméen kom i hardt vær andre steder, viste det seg ganske riktig at kineserne slo til og truet byen ganske sterkt. Hver gang jeg siden i avisene har lest om kampene rundt Peking har jeg tenkt på om mine venner ennu lever. I alle fall vet jeg at de ikke har stort mer å miste så de stopper neppe sin aktivitet mot japanerne før de blir uskadeliggjort eller vinner.
Peking er uten tvil en av verdens mest eiendommelige og fascinerende byer. Selv facongen på byen der den ligger nøyaktig rektangulær rettet nord-syd omgitt av sin 38 kilometer lange imponerende grå murstens mur med tallrike maleriske vakttårn og mektige porter, med store oppbygninger over i pagodeform og tak i flere etasjer, er pussig og original. Som en kinesisk eske ligger den ene by inne i den anden, hver omgitt av høye murer med vakre porter.
Ytterst mot syd er den kinesiske by, så Tartarbyen inne i den kinesiske by, og som det fornemste centrum for det hele «Den forbudte by» med alle de kinesiske keiserlige palasser som tidligere kun kunne betredes av ganske få mennesker, men som siden republikken ble innført er tilgjengelig for alle, og som med sine vakre haver og gårdsplasser, paviljonger og eiendommelige røde kinesiske bygninger med snirklete gule tak, representerer det mektigste og mest storslagne slott man kan tenke seg.
I utkanten av Tartarbyen, begrenset mot syd av dennes mur mot Kineserbyen, ligger den fremmede bydel som fordi legasjonene befinner seg der, går under navnet Legasjonskvarteret. På grunn av de sørgelige erfaringer som de fremmede gjorde under bokseroppstanden da det var så vidt at ikke alle de «hvite djevler» ble tilintetgjort av de kinesiske opprørere, er alle legasjoner nu flyttet til samme kvarter og dette er omgitt av høye murer og sterkt befestet og en traktat gir stormaktene anledning til å holde garnison i Peking til å beskyttelse av de fremmedes liv og interesser. Denne bydelen med sitt sammensurium av forskjellige stilarter, ligner et slags europeisk villakvarter med høye murer ut mot gaten og enkelte banker og butikker, men ellers har Peking i høy grad bevart sitt kinesiske preg.
På grunn av de urolige tider var det absolutt ingen turister i byen nå og alle som hadde sitt levebrød beroende på disse ledet stor nød. I de tallrike curio-butikker hvor det selges gamle kinesiske ting som Peking aldri synes å skulle bli tom for, var det slik at jeg faktisk skammet meg over å putte. Man kunne peke på en broncebuddah fra Ming tiden eller et maleri på silke eller et skulpturarbeid av sten fra ett eller annet gammelt dynasti og bare si sin pris. Den handlende ville vri sine hender og jamrer seg, men man kunne være sikker på å få tingene til den pris man hadde foreslått selv om det var et skambud. Hadde de handlende tidligere tatt turistene ved nesen så fikk de sannelig svi for det nå, for i dag var omsetningen lik null.
Avstandene i den gamle kinesiske hovedstad er nokså store og trikk og buss nettet ikke særlig tett, så den greieste måte å finne frem til alle severdighetene er å leie en richaw for dagen. Et slikt kjøretøy som trekkes av en engelsktalende kinesisk kuli får man for den svimlende sum av 1 dollar (=1,25 kroner) per dag. Gir man kulien 1,5 eller 2 dollar for en 8 timers kjøring og forklaringer på herlig pidgin har man vunnet en venn for livet. Jeg ga meg en høy kraftig kar i vold som hentet meg hver morgen klokken 09.00 og fullstendig tilrettela min sightseeing. Mens han la sin saueskinnspels til rette rundt benene mine forklarte han meg at han hadde vært boy i et herskapshus, men familien var flyktet og han så ikke annen utvei til og er nære konen og sine tre barn enn å kjøre richaw. Han betalte 25 cent per dag i leie for vognen, uansett hva han tjente, og led også under de hårde tider, men viste sin takknemlighet over å ha fått arbeid ved en aldri sviktende oppmerksomhet mot meg.
Vi kjørte lange turer gjennom de trange kinesiske gatene med de små enetasjes hus som ikke bærer noe preg av vestens påvirkning, besøkte markeder og rare tehus, kinesiske restauranter, opium buler og sing-song girls og ofret naturligvis brorparten av tiden på alle de herlige gamle minnesmerker fra Peking storhetstid.
Himmelens tempel hadde japanerne brukt som bivouk slik at man måtte ha spesiell tillatelse av militærmyndighetene til å besøke dem, men det gikk glatt og jeg konstaterte med glede at dette herlig sted ingen skade hadde lidd. Det mektige alter i friluft og de høye tempelbygninger var praktfulle med sine asurblå tak og gylne dekorasjoner og man blir aldri lei av å beundre kinesernes fabelaktige sans for perspektiv, som dette anlegg er et mønster på.
Like ved siden av ligger Jordbrukets tempel som var sørgelig ramponert. Der hadde japanerne stasjonert kavaleri og det så ut som om de hadde brukt de vakre tempelbygningene til staller. Ruter og inventar var knust og hele stedet et sørgelig syn som talte sitt tydelige språk om krigens forbannelser.
Den forbudte by er delt i fire helt atskilte avdelinger som hver krever mange turer for å gå igjennom, men jeg har inntrykk av at den er prototypen på alt som er kinesisk, slik at har man gått igjennom dette vidunder, har man fått et inntrykk av kinesisk kultur som de øvrige severdigheter ikke er i stand til å forandre synderlig. Både Sommerpalasset og Vinterpalasset, Confucius tempel og Lamatemplet og det Gule tempel og alle de øvrige herlige ting byen byr på, ligner den forbudte by nokså meget. Den samme stil på de rødmalte bygninger med snirklete gule tak, de brede flotte trapper dekorert med relieffer av drager og de samme kunstferdige anordnede haveanlegg med brostøtter av skilpadder, storker elefanter og andre hellige ting. I museet i den forbudte by, hvis samlingen for en stor del skal være flyttet til Nanking, finnes det ennå så megen vakker kinesisk brukskunst porselen, jade, choisoui møbler, og så videre at ens tenner løper i vann.
Ellers merker man i og utenfor Peking det japanske islett, tallrike soldater og offiserer, lastebiler som stadig suser forbi, og kimono-kledde kvinner som på lang avstand skiller seg ut fra sine kinesiske søstre. I Hata Men street, som går tvers igjennom Peking like utenfor Legasjonskvarteret, er det mange japanske butikker, hoteller og restauranter og rundt Grand Hotel de Pekin, «østens styggeste og mest komfortable hotell», vrimler det med danselokaler med lysreklamer i semi- europeisk-amerikansk stil frekventert av japanere og de utenlandske tropper som er garnisonert i legasjonene.
Den spøkte stygt med å få tillatelse til å besøke den store kinesiske mur som er cirka 160 kilometer fra Peking. Japanerne sa at det stadig var geriljakrig på de kanter slik at det var en viss chanse for å bli kidnappet av kinesiske banditter, som de kalte dem, men til slutt etter en del mas fikk jeg tillatelse til en reise dit og dro med et tidlig tog til stasjonen med det klingende navn Ching Lung Chao og gikk derfra til fots fullstendig alene opp Mancos passet hvor muren bukter seg som en slange tvers over passet og oppetter fjellsiden på begge sider så langt øyet rekker. Veien fra Ching Long Chao går gjennom en vakker port i den mektige grå mur og gjennom denne port har det i årtuseners løp gått mange karavaner av tunge raggete kameler lastet med te og andre kinesiske varer, fordi den gamle karavanevei fra Kina gjennom Mongoliet og Siberia til Europa går gjennom Marcos passet og man passerer den mektige forskansning på dette sted.
Muren var et overveldende syn. Som et kolossalt bolverk har den ligget 2.200 kilometer lang, helt fra havet til den fjerne Kausa provins langt inne i landet, og beskyttet den forfinede kinesiske kultur mot Tartarenes barbari, inntil Kina overlevde seg selv og måtte legge kursen om og begynte å gjennomgå den rekke kriser som landet ennå er midt oppe i. 22 fot høy og 20 fot bred med vakttårn hver 300 fot, har den på sine steder holdt seg glimrende til tross for at den delvis skriver seg fra 300 år før Kristus, men mange steder er mursteinene falt sammen slik at den stampede lere som muren er fylt med er falt ut og har forvandlet det stolte byggverk seg til en jordhaug. I enkelte kinesiske skrifter benevnes muren som verdens største kirkegård, og sikkert er det at det nok ikke har vært småtterier av menneskelige lidelser som det har kostet å bygge dette fantastiske menneskeverk som symboliserer en mektig og eiendommelig kultur storhet og fall.
Klokken 04.00 om morgenen kom min richawkuli og hentet meg til stasjonen og for siste gang kjørte jeg med kofferten på fanget gjennom Pekings gater som denne bitende kolde og mørke morgen var helt øde og stille.
Med vemot i sinnet over å skulle forlate denne herlige by som formår å skifte ansikt i det uendelige og samtidig være den samme. Peiping med alle sine herlige bygninger og pittoreske gater, med sin grå mur og sine sympatiske innbyggere har det til felles med en solfylt sommer i polartraktene, når man en gang er blitt påvirket av denne fortryllelse brenner den seg inn i ens minne og man vil alltid komme til å plages av en higende lengsel etter å se den igjen.