XV. STOR-JAPAN?
Ekspresstoget bruker 18 timer på strekningen fra Peking til Mukten, den gamle kinesiske hovedstad og Manchu- dynastiets hjemsted. Reisen går mest gjennom lite interessant sletteland og landskapet består den hele tid av snødekte jorder. Banen drives av et sydmanchuriisk jernbaneselskap som nå, etter at russerne er kjøpt ut, er helt på japanske hender og japanerne synes nå å være fullstendig herre over Manchuria eller Manchuko som de kaller den fiktive stat de har konstruert, men som i realiteten er en ren og skjær provins av Japan.
På grensen til Manchuco ble igjen mine medpassasjerer på tredje klasse undersøkt på en måte som grenset til det sjikanøse, men takket være mitt rekommandasjonsbrev fra det japanske generalkonsulat i Shanghai, ble jeg behandlet med utsøkt aktelse og min koffert ikke åpnet. Tvert imot: man utstyrte meg med diverse tidsskrifter og trykksaker på engelsk som belyste japanernes politikk i Manchuria og deres rolle i den nuværende krig med Kina som ingen japanere kaller annet enn the «Cinese incidence». Nu i det siste skal de dog alvorlig ha overveiet muligheten av å erklære Kina krig, forlyder det.
Mukden består i realiteten av tre byer. En rent japansk helt moderne som eies av det Sydmanchuriske jernbaneselskap og like rundt den store elegante jernbanestasjonen. En forhenværende nærmest russisk lignende europeisk bydel som ennå bebos av adskillige russere og hvor man ser tallrike russiske skilter utenfor butikker, restauranter og hoteller. Disse fortrenges dog langsomt og sikkert av den japanske stadig økende ekspansjon. Endelig ligger den opprinnelige kinesiske by bak sin mur og minner i mangt og meget om en miniatyr av Peking med det keiserlige slott i sentrum og gater som nu i sneløsningen var fulle av sneslaps å søle som de kinesisk kvinner som med sine innsnørte føtter trippet forsiktig for å unngå å bli våte på bena og fattige unger som løp rundt og rotet i avfallsdyngende for om mulig å finne noe spiselig.
Tiggernes antall var påfallende stort og noen misjonærer jeg på grunn av sensuren hadde post med til fra Peking, fortalte at nøden blant den kinesiske befolkning var foruroligende nu på ettervinteren. Alle håpet at sommeren skulle bedre tilstandene.
Også byen innenfor murene begynte å anta et visst japansk preg med enkelte nyregulerte gater med japanske butikker og stormagasiner. Befolkningen derimot, var så overveiende kinesisk, med fotside vatterte kofter og kvinner i lange bukser, at japanerne fullstendig forsvant i mengden.
Midt i mellom stasjonen og kineserbyen ligger det japanske mausoleum til minne om de japanske soldater som falt i den russisk-japanske krig. Denne krigs blodigste slag ble utkjempet i nærheten av Mukden mellom 320.000 russere og 250.000 japanere og varte i 13 dager. Det falt 160.000 mann noe som den gang ble regnet som litt av en rekord, men denne ble jo med glans slettet av verdenskrigen masseslakterier. Monumentet består av en minnehall i japansk tempelstil og en høy støtte i form av et kjempemessig geværpatron som står på en stensokkel. Et temmelig krigersk monument og ikke videre estetisk, men unektelig originalt.
Litt nord for Mukden ligger det berømte Pei Ling mausoleum hvor en av Manchu keiserne ligger begravet med sin dronning. I en nydelig furulund omgitt av en seks meter høy mur som er flere kilometer lang går det en rekke alleer bestående av store dyr uthugget i sten; elefanter og hester, drager og meget annet rart. I sentrum er det reist et høyt tårn med et nydelig tak i flere etasjer av gule teglstein over en stor bauta dekket med innhuggede kinesiske tegn som forteller om keiserens liv og bedrifter og i det samme tårnet hviler de jordiske rester av keiseren. Pei Ling er ikke så storslagent som ming-gravene utenfor Peking, men som alle byggverk fra Kina storhetstid uhyre smakfullt og eiendommelig i stilen.
Hovedstaden i Korea, Keiyo, var neste mål og dit ankom jeg en blank vårdag etter en vakker jernbanereise ned gjennom det småkuperte, veldyrkede og smilende landskap med Koreas høye fjell langt i bakgrunnen. Keiyo er en rent europeisk by med velregulerte gater og høye hus i vesten stil. De tallrike ricshaws som det hadde vrimlet av i alle byer på min vei helt fra Singapore var nå avløst av små japanske drosjebiler, men befolkningen, de egentlige koreanere, hadde tilsynelatende meget mer til felles med kineserne enn med de japanske innflyttere som det jo unektelig var mange av.
Siden Korea i 1910 ble innlemmet i det japanske rike er landet utvilsomt gått frem på mange måter. Jordbruksmetodene og kommunikasjonene er forbedret og de hygieniske forhold bragt på høyde med tidens krav. Hovedstaden som ligger smilende og velpusset i de vakre omgivelser omgitt av fjell på alle kanter er for så vidt et godt eksempel på japansk kolonistasjonskunst.
På fergen mellom Pusan og Simanoseki var jeg som sedvanlig eneste europeiske passasjerer. Japanernes angst for spionasje, særlig fotografering, er sykelig. Jeg måtte utlevere mitt visittkort til ikke mindre enn seks forskjellige detektiver som hver især noterte seg en masse data på baksiden og i Simanoseki havn ble jeg under streng kontroll ført inn i røkesalongen på fergen hvor en hel kommisjon på åtte medlemmer, hvorav flere marineoffiserer, kryss eksaminert meg og slo opp og konfererte med diverse lister før de omsider stemplet mitt værbitte pass og slapp meg i land. Hadde de gode herrer visst at jeg hadde arbeidet i syv måneder i det «røde» Spania lurer jeg på hva de hadde sagt. Det skal imidlertid sies til japanernes ros at da jeg først var sluppet igjennom skjærsilden ble jeg aldri mer brydd av øvrigheten så lenge jeg var i landet.
Det er synd å har fått sitt første inntrykk av japanerne i Kina hvor jeg ved så mange anledninger hadde vært vitne til deres unødige brutalitet og villhet. All den vennlighet og elskverdighet jeg siden i selve Japan møtte fra høy og lav var tross alt ikke i stand til helt å rokke det bildet jeg hadde dannet meg av dem i deres besatte områder. Å være fremmed i Japan er nemlig en sann fornøyelse. Smilende vennlighet, høflighet og hjelpsomhet ved siden av en nesten utrolig ærlighet er de trekk som man legger merke til hos alle. Jeg har ikke reist i noe opplyst land hvor språkkunnskapene er så dårlige som i Japan. Selv folk på turistbyråene som man jo skulle vente kunne forstå engelsk hadde jeg meget store vanskeligheter med å kommunisere med, men alle vanskeligheter blir bare møtt med et aldri sviktende smil og en elskverdig tålmodighet som var velgjørende. De japanske kvinner var enda mer sympatisk enn mennene. De hadde en ynde og sjarme som gikk spanierinnene en høy gang, bedre komplement vet jeg ikke å gi dem.
Mange ganger handlet jeg med folk som ikke forsto et ord engelsk og som i et hvilket som helst annet land i verden ville ha snytt meg, men hver gang jeg på annet hold undersøkte prisen viste det seg at de hadde tatt det samme av meg som av en japaner. Japan er et usedvanlig interessant og eiendommelig land å reise i. Tysk presisjon, orden og renslighet er fremherskende i dette fullstendig industrialiserte land hvor man hva komfort og luksus angår, kan få oppfylt akkurat samme krav som i noe europeisk, land samtidig med at man på en måte befinner seg i en annen verden. I store deler av land og by glemmer man fullstendig at man er i Østen. De fremmede fysiognomien blir man så vant til at de virker helt hjemlige. Alt man ser er bokstavelig talt av jern og betong. Ingen steder har jeg reist i mer komfortable tredjeklasses kupeer enn i de brede japanske hurtigtog hvor man får soveplass for cirka en krone. Osakas og Tokyos hav av neonlys ved aftenstider overgås kun av Broadway i New York.
Strøkene mellom Kobe og Osaka med sine skoger av fabrikkpiper minner om det rene Ruhrdistrikt, mens Nara Kyoto og Nikkos gamle templer og buddhafigurer, samt de små morsomme japanske hoteller og restauranter hvor man må ta av seg skoene før man går inn, er så meget Asia som man kan ønsker seg.
Japanernes klesdrakt er til en viss grad symbolsk for deres mentalitet. De tallrike ting og metoder som de har innført fra Vesten har påvirket deres liv såpass at de har funnet det hensiktsmessig å innføre europeisk klesdrakt under sitt arbeide, enten det nu er uniform overalls eller jakkedress, men så snart dagen slit er slutt og hver enkelt kan være seg selv i sitt eget hjem, kaster de de hvites klær og innfører seg sine komfortable kimonoer og tresko, rister bokstavelig talt den europeiske påvirkning av seg så lenge de kan. Slik er det også, etter hva de selv sier, med deres sinn. Til tross for kino, radio, dreadnoughts og automobiler, er de ennå i sin tankegang helt japanske og passer i sin barneoppdragelse godt på at ikke vestens ideer skal gå ut over den gamle tradisjonelle oppfatning av lov, moral og religion.
Grunnen til at de stadig bruker japanske klær i privatlivet kommer kanskje av at det kun i disse løstsittende plagg er mulig å føle seg vel i et japansk hjem hvor det ikke finnes stoler men hvor beboerne sitter på puter på gulvet og som forøvrig også i bunn og grunn er helt forskjellige fra de europeiske. Beboelseshusene er ofte små lave trehus hvis vegger for en stor del består av skyvedører laget av trerammer trukket med impregnert papir slik at en eller flere vegger kan skyves helt til side og værelset gå i ett med haven rundt.
Jeg bodde på flere japanske hoteller som var velgjørende forskjellige fra lignende innretninger, som jo ellers er ens de fleste steder på kloden. Kun sjelden var jeg i stand til å gjøre meg forståelig for hotellpersonalet, men jeg angrer ikke på at jeg ga meg helt mine verter i vold. I hotellets hall tok alle av seg skoene og jeg fikk utlevert et par tøfler som gjerne var så små at jeg foretrakk å gå på strømpelesten. Gulvene i ganger og trapper var bonet og blanke som mahogniplater. Værelsene var dekket med strå matter og hadde som eneste møbel et cirka 15 centimeter høyt bord midt på gulvet og et lerbekken med trekull. Foran bordet var det to puter til å sitte på huk på. Veggene var sjeldent smakfullt dekorert med gamle japanske malerier på papir eller silke og vinduene skåret ut som kunstferdige figurer i veggene slik at de virket uhyre dekorative. På værelset lå det to kimonoer og når til lakket mot aftensmåltidet kom en kvinne i japansk drakt inn og gjorde meg forståelig at badet var ferdig. Dette bestod av et stort felles vaskerom med vasker og rennende vann på vestens vis og speil til å barbere seg ved og så et indre rom med et kjempestort badekar av tre som man krøp opp i etter først grundig og har vasket hele kroppen med såpe og vann. Det er brudd på god tone å ha noe såpe på kroppen når man kryper opp i badekaret hvor det kan sitte flere mann samtidig i det glohete vann.
Siden kom en liten japaner inne inn på værelset med aftensmaten på et brett som hun satte fra seg på bordet og selv satt hun seg på huk visa vis sin gjest som under hele måltidet følger med vaktsomt øye og stadig forsyner med te eller ris når det trengs. Er damen søt, og det var de som oftest, virker det absolutt befordrende på appetitten å ha en liten kvinnelig bordfelle som smiler og flørter av hjertens lyst, men ikke kan si et ord. Et sted kom det inn en søt pike som pekte på seg selv og sa «Me your boy».
Når aftensmaten er over blir alt ryddet til side og det blir redd og på gulvet omtrent som i en europeisk seng. Om morgenen etter badet, mens man sitter med benene over kors og mediterer, kommer samme dame inn med frokostbrettet som stort sett består av lignende ting som aftensmåltidet. Middagen hører ikke med til den faste pensjon på et japansk hotell.
Jeg pleide gjerne å spise på en restaurant i typisk japansk stil og svært ofte ble det sukioki med sake, varm risbrennevin som drikkes av små lerkrus, eller japansk øl som noe er noe av verdens beste. Sukiki er en japansk festrett bestående av tynne skiver oksekjøtt som stekes av en kvinnelig tjener over et kullbekken eller nu ofte på en elektrisk plate på gulvet under selve måltidet.
Som alltid på rent japanske steder, sitter man uten sko på. Hele gulvet er dekket med små grupper gjester som sitter rundt sine ildsteder og etter japansk skikk kan man tydeligvis ikke nyte noe uten kvinnelig selskap. Selv om man bare går inn et sted for å drikke te eller et glass øl setter det seg minst en, oftest flere, damer bort til ens bord og disse pleier ikke å drikke med gjestene, sitter kun der for å underholde ham og passe på at han hele tiden er forsynt.
At alle priser er billigere enn noe sted jeg vet om gjør ikke landet mindre sympatisk og vil man ikke bo på japansk maner, slik som jeg, finnes det mengder av stedet hvor det serveres herlig europeisk mat.
Landet var allerede våren ‘38 begynt å arbeide tungt under krigens press og skuffelsen over at man ikke hadde vunnet de snarlige seire man hadde ventet. Eksporten sank foruroligende og fattigdommen tiltok. En gutt på et verksted eller i en butikk fikk kosten, og hvilken kost, pluss en yen i måneden i lønn. Så det er ikke rart at misnøyen etterhånden brer seg og at det begynner å gjære fra dypet, selv om man ennu er i stand til å holde alle forsøk på å forbedre arbeidslønnen nede. De stadige tog av sårede som daglig ruller inn på Tokyo stasjon blir nok også i lengden litt av en påkjenning, men japanerne er lojalere undersåtter enn de fleste og de har en sjelden evne til å kunne spenne inn livremmen og innrette seg etter forholdene, nøysomme og flittige som de er.
Det er noe visst tragisk over denne på mange måter sympatiske nasjonen som nå kjemper med ryggen mot muren fordi de selv mener at de må kjempe for å kunne eksistere og som biter tennene sammen for så snart som mulig å møte den katastrofe som alle hvite i Østen mener må ramme Japan under dette forsøk på å tvinge seg til en plass i solen.