XVI: Over Stillehavet på japansk kost.
I Tokyo sto jeg på skilleveien. Skulle jeg ta den Transsibirske jernbanen direkte hjem eller skulle jeg våge meg over Stillehavet og rundt jorden med de penger jeg hadde igjen? Det hadde sikkert latt seg gjøre å komme med en norsk tankbåt eller skandinavisk skip av ett eller annet slag, men i så fall vil jeg gå glipp av Honolulu som jo lå midt i veien. Jeg følte meg sikker på at om jeg hoppet over denne skjønne plett, så ville jeg komme til å angre det siden. «Dollar line» forlangte 200 dollar minimum for å ta en hvit mann med seg og det japanske «Nippon Yusen Kaisha» som også trafikkerte ruten hver 14. dag med kjempemessige linere, kunne ta meg med for 150 dollar. Jeg fikk kjennskap til at japanerne kunne få «steerage-billett» med japansk kost for 54 dollar og da jeg hadde spist kinesiske og japanske måltider allerede i lengre tid og behersket pinnene med sann virtuositet, besluttet jeg meg til å ta sjansen på en 16 dagers overreise til San Fransisco på japansk kost. På linjens hovedkontor i Tokyo ble jeg mottatt av en smilende og høflig funksjonær som ble ikke så lite chocked da jeg ganske koldt ba om billett til «steerage» på japansk forpleining. Han beklaget og sa at det dessverre ikke gikk an, det var da så og så «rough», umulig for noen hvit mann, og så videre. Da jeg hadde fått beroliget mannen, fortalt ham at jeg ikke var angelsakser, men kom fra det ville, primitive Skandinavian hvor isbjørner går løs i gatene og hvor folk er så harde at de tåler alt, og at jeg dessuten hadde vært om bord i «Taiyu Maru» og sett på lokalitetene, ble han mer medgjørlig og foreslo meg å snakke med en av selskapets direktører. Jeg sendte inn mitt kort, meget høytidelig, og ble straks mottatt. Jeg forklarte, som det var, at jeg var på vei rundt jorden og at det gjaldt for meg å gjøre det så rimelig som mulig, men at det samtidig kunne ha en viss interesse for meg som læge å forsøke japansk kosts innflytelse på meg selv en stund. Direktøren var meget game og ordner saken ved å la meg underskrive en erklæring om at jeg var klar over at den plass jeg tok ikke var beregnet for europeere, og at jeg lovte på æresord ikke å komme med kritikk over den behandling jeg måtte få ombord som kunne skade selskapet. Jeg skrev øyeblikkelig under og har ikke hatt noen grunn til å angre på det, for den hele tid ble jeg av alle om bord, såvel skipets egne folk som mine japanske medpassasjerer, behandlet på en helt igjennom sympatisk måte, slik at jeg på det varmeste kan anbefale «Nippon Yusen Kaisa» til alle, selv om kanskje folk flest bør holde seg til den europeiske kost. Efter hva jeg skjønner, så spiser ikke japanerne nok kjøtt, egg eller fisk til at minimalbehovet for eggehvite blir dekket for våre mindre økonomisk innstilte europeiske organismer. I alle fall følte jeg meg konstant sulten den første uken og var nokså slapp i knærne da jeg steg i land i San Fransisco. «Tayu Maru» var tidligere Hamburg Syd-amerika linjens «Cap Finisterre» som ble tatt av japanerne under verdenskrigen og har siden seilt under japansk flagg. I 1912 da den ble bygget, hadde den sikkert vært et prektig skip, men virket nå meget primitiv. Min lugar på «steerage» lå aller lengst forut i 15.000 tonneren og befant seg langt nede i skibet. Banjeren var inndelt i rom av forskjellige størrelser og selskapet ga meg et 8 manns rom alene. Det var nokså få passasjerer og alle på «steerage» var selvfølgelig japanere, mest gutter i 20 årene som var født i Amerika, hvis foreldre hadde flyttet tilbake til hjemlandet, som guttene nu forlot for å gjøre krav på sin amerikanske borgerrett før de ble 21 år gamle. Til tross for at de ikke talte i et ord engelsk foretrakk de tydelig å kjempe seg til en fremtid i det ukjente land fremfor å bli sendt som kanonføde til Kina. Andre passasjerer var allerede amerikanske medborgere og talte heldigvis engelsk. Japanske borgere var det overhodet ikke, de har kolossalt vanskelig for å slippe inn i Statene nu. Selv for å få transittvisum må en japaner i dag ha så god posisjon i sitt hjemland at han ikke kan tenkes å ville forsøke å slå seg ned i De Forenede Stater.
For øvrig var det på tredje klasse, som jeg også hadde adgang til, et cubansk orkester som skulle hjem etter avsluttet engasjement i Tokyo, og da cubanerne ikke kunne et ord engelsk sluttet jeg meg ganske naturlig til dem og de bidro med sine flotte rumbaer og boleros til å korte tiden om bord. De hadde til og med den ære å bli oppfordret til å spille for Cabin som besto av tyske nazistiske agenter og russiske emigranter fra Manschuriet, som måtte vike for japanernes mer og mer følbare konkurranse og forsøke å skaffe seg sitt utkomme hvor det bød seg. Like utenfor Yokohama stoppet båten og alle steeragepassasjerer ble stuet inn i en spisesalong og hele skipet grundig gjennomsøkt for om mulig straks å gripe de blindpassasjerere som på hver tur forsøkte å komme seg ut fra Japan, hvor det nu er nokså hårde tider for unge menn. Denne gang fant man merkelig nok ingen så skipet satte for full fart ut på det urolige Stillehav.
Så begynte en temmelig monoton men samtidig bekymringsfri tid. Dagens tre måltider var hovedattraksjonene. En svær kanne med grønn te og en stor trestamp med dampet ris var obligatorisk til morgen, middag og aften, og av disse ting kunne man forsyne seg «a discretion». Mens de andre tok to boller ris tok jeg minst fem uten å føle meg mett. De andre ting som utgjorde måltidene, som var lekkerbiskene i og for seg, en liten asjett med grønnsaker og en annen med et stykke kjøtt eller fisk samt en bolle med suppe som man drakk, var bare nok til å skjerpe appetitten for en forsluken nordboer. Som skaffetøy lå det til hvert måltid to pinner innpakket i en papirpose og disse ble etter bruken kastet. Så lenge mine medpassasjerer var sjøsyke levde jeg herrens glade dager på deres rasjoner, men siden ble det smalhans, så jeg nøt riktig den blodige biffen som jeg fikk meg da vi kom til Honolulu. Ellers spilte vi ringspill og «shuffet board» når været tillot det på det lille stykket dekk som var vårt, og hver kveld ble banjeren omdannet til kino eller teater med oppførelse av amerikanske og japanske filmer samt amatørkomedie i japanske drakter av skipets tjenestepersonale. Det var gjerne så fullt nede på banjeren at man ikke kunne puste. Folk satt med korslagte ben på luken og på stoler og benker over hele resten av rommet.
Oppholdet i Honolulu kom som en meget behagelig avveksling, en dag senere enn beregnet. Jeg hadde glemt at dagen man passerer 180 grader på vei østover har 48 timer. Vi våknet tidlig om morgenen ved at båten lå stille og da vi kom på dekk lå Honolulu og smilte til oss i det klare solskinn. Alle ble stilt opp i fire geledder på promenadedekket og den amerikanske karantenelegen talte oss omhyggelig, hvorpå skipet fortsatte det lille stykket inn til kaien hvor byens offisielle hornorkester og sangkor tok imot oss med en vakker Hawaii-melodi. Purseren beklaget at han ikke kunne blande oss steeragepassasjerer med de andre på sin sightseeingtur i land, men da de tre cubanerne og jeg leide en Packard med chauffør for 2 dollar hver til den samme turen rundt øyen Oahu - som de andre passasjerer hadde fornøyelsen av å betale syv for - beklaget jeg ingenting, men var strålende fornøyd da vi som første post på programmet avla visitt i en stor hermetikkfabrikk til nedlegging av ananas.
Alle ble først traktert med et par store glass frisk ananas saft som smakte herlig, og siden vandret vi rundt og så på de store saler med maskiner som skrellet, skar og pakket de lekre frykter uten at disse ble berørt av menneskehender. Alt ble utnyttet her. Etter av saften var presset ut av de kasserte deler av frukten og utkokt, blev citronsyren utvunnet av det som var igjen og eksportert til bruk i limonadefabrikasjon.
Honolulus rene velholdte gater med det store Aloa-tårn forsvant etter hånden og veien gikk gjennom tett skog forbi nydelige golfbaner, gjennom milelange sletter med høye frodige sukkerrør som svaiet i vinden, over tette ananas plantasjer, og opp til det berømte utsiktspunkt Nuuanu Pal hvorfra man hadde et flott utsyn over det meste av øen og langt til sjøs. Her var vinden så sterk at det var vanskelig å holde seg oppreist. Videre gikk den forbi gamle nedlagte sukkerfabrikker, gjennom militære etablissementer hvor det vrimlet med amerikanske soldater i bredbremmede hatter. Det storslagne marmor tempel som lå i en nydelig park bak en vakker palme-alle ble besøkt, og så bar det videre langs med øens strandlinje hvor de store brenninger fra det mektige Stillehavet skyllet rett inn og ble brutt mot fjellet under øredøvende spetakkel.
Rundt flåtehavnen Pearl Harbour hvor amerikanerne holder på å anlegge verdens sterkeste luftbasis med underjordiske hangarer for Gud vet hvor mange fly og forøvrig alt det mest hypermoderne på området, var det sterk trafikk av lastebiler, dampveivalser, og hundrevis av farvede arbeidere.
Sjåføren var en underlig skrue, stor og kraftig og ren hawaianer. Han snakket godt engelsk og forklarte og la ut som den mest rutinerte guide. Til slutt betrodde han meg at han hadde vært i den amerikanske armeen under verdenskrigen og der lært terningspillets finesser så grundig at han i kompani med tre andre karer siden i Honolulu hadde drevet falskspilleri i over 6 måneder etter en meget snedig plan uten å bli oppdaget. Han hadde fått samlet seg startkapital til sitt nuværende yrke. «Nu har jeg tre biler og to mann som arbeider for meg, så det er kun en gang imellom for å få litt avveksling at jeg kjører selv. Det det kommer an på her i livet er å få andre til å arbeide for seg, ser De.»
Waikiki beach er surfridingens hjemsted og er, fordi den frekventeres av de amerikanske filmstjerner og millionærer, blitt verdensberømt. Dyrere hoteller enn de som befinner seg ved den, eksisterer det visst ikke på denne jord. Bortsett fra disse utmerkede egenskaper er det imidlertid intet særlig ved denne badestrand fremfor så mange andre mindre omtalte, meget vakrere strandlinjer. Den virket liten og innestengt der den lå mellom palmene og de meget ordinært utseende hoteller, men selvfølgelig var brenningene imponerende og flere av de profesjonelle hawaianske surfridere var så sikre og elegante når de kom susende på strykebrettetene sine, båret oppe av de brusende bølger, at det var en lyst å se på.
Honolulu selv er vakker og helt amerikansk. Enkelte bygninger står igjen fra den tid øien var selvstendig, men de er bygget av europeiske arkitekter, så helhetsinntrykket er omtrent som i byer flest. Japanerne dominerer fullstendig gatebildet og utgjør 80% av Hawaiis beboere. Av de opprinnelige hawaianere er det kun få tilbake av rent blod. De fleste er mer eller mindre oppblandet og til sammen danner disse folk kun få prosent av det samlede innbyggertall. Hawaii er ikke blitt stat, men er stadig territorium. Det finnes nå sterke krefter, også blant landets opprinnelige innbyggere, som energisk bekjemper at det noen gang skal bli stat, for da vil alle japanere automatisk bli amerikanske borgere og få noe å si på Hawaii, rent bortsett fra at de får rett til å slå seg ned hvor de vil i riket, noe den nuværende politikk går i retning av med alle midler å forhindre.
I skumringen gikk båten ut fra kaien igjen under stemningsfull sang fra land av det samme koret som ser alle turistskip vel av gårde. De mørke hawaianske stemmene sang «aloha» så vakkert og gripende at flere av passasjerene sto med tårer i øynene da de hadde kastet blomsterkransen sine i sjøen som tegn på at de kommer tilbake. Tonene døde hen og skipet fjerner seg mer og mer fra Honolulus 1000 lys og gled med regelmessig stempelslag ut i den beksvarte tropenatt. Dagene gikk nå videre på omtrent samme måte med et sorgløst dragdriverliv og kinoforestillinger og konserter om kveldene. Været fortsatte å holde seg fint etter det vellykkede opphold i Honolulu så man kunne være på dekk nesten hele tiden.
Før vi visste ordet av det så vi land i det fjerne og da vi kom litt nærmere var det mulig å skjelne den smekre silhuetten av Golden Gate-broen som nu går tvers over innløpet til San Fransisco. Vi ble på ny stilt opp som soldater på dekket og trodde at vi nå var snart ferdige med denne reisen, som jo hadde vart i hele 16 døgn. Vi ble imidlertid dypt skuffet.
Da vi hadde ventet de tre timer det tok å ekspedere cabin- passasjerene og intetanende kom med våre pass, svarte en gammel grinete immigrasjonsoffiser at alle vi på tredje klasse som ikke var amerikanske borgere skulle ut på Angel Island, emigrasjonstasjonen i San Fransisco fjorden. Jeg tillot meg å bemerke at jeg ikke var immigrant, men kun transittpassasjer, men mannen bad meg ryke og reise. Cubanerne som måtte rekke en båt i Miami på en bestemt dag, henvendte seg i sin nød til sin konsul, men denne kunne ingenting utretter mot Uncle Sams mektige byråkrati. Man trøstet oss med at vi antakeligvis kunne bli ekspedert i morgen, hvis de hadde tid. Jeg fikk tak i en karantenelege som var litt mindre bøs enn de andre og spurte ham hvorfor transittpassasjerer skulle over på emigrasjonsstasjonen. Han svarte at det var fordi at vi var på tredje klasse. Det var å betrakte som en slags karantene, en meget plausibel grunn. Da jeg spurte hvorfor man hadde sluppet i land våre medpassasjerer som var av japansk rase og som hadde spist og sovet sammen med oss, bare fordi de var amerikanske borgere, ble han svar skyldig og sa at han var «sorry». Selve emigrantene - de som kom for å bli i landet - visste bedre. De hadde brukt sin siste skjerv til å kjøpe cabin- billett slik at de slapp både legeundersøkelse og å komme på Angel Island. Cubanerne og jeg ble skilt fra de andre og ekspedert særlig fort, det vil si at vi slapp med 27 timer på øen, takket være den cubanske konsuls forbønn. Vi ble transportert som fanger bortover kaien uten noen bagasje og puttet ombord i en liten dampbåt hvor man låste oss inn i kahytten og satte en uniformert vakt ved døren. Slik tøffet vi utover fjorden forbi Oakland bridge - den lengste bro i verden - og ankom et kvarter efter til den beryktede emigrasjonsstasjon hvor så mange tragedier er utspilt i årenes løp. For meg kom hele historien ikke slik på tverke som får mindre cubanske venner, så jeg var svært kjekk til å begynne med og syntes at dette kunne være en slags experience, det også. Fra båten ble vi, stadig under streng eskorte, transportert opp i en stor trebygning hvor vi fikk utlevert håndkle og to ulltepper hver og puttet inn i en sovesal for oss selv, med sterkt jerngitter for vinduene. Orkesterets trompetblåser som var neger ville man sortere fra og sende ut til en bande filipinos i nabosalen, så han så rent ulykkelig ut. Jeg fikk imidlertid forklart den strenge vokter at vi bare var av inferiør rase som ikke tok det så nøye. Han så foraktelig på meg og slapp til slutt negeren inn til oss. Da vi siden skulle spise, ble vi transportert inn i en spisesal med en samling hvite banditt-typer som jeg sjelden har sett maken til. Her måtte vår sorte venn holder seg borte, man kunne ikke tvinge dem til å spise ved samme bord som en neger. Under måltidet, som slett ikke var verst, sto det tre uniformerte voktere og hang og så på at alt gikk riktig for seg. Som alle amerikanere, hadde de luen på seg inne og tyggegummi i munnen, det var kun køllen i hånden som mangler for at de helt kunne illudere som ordentlige corps.
Våre lidelsesfeller var en sørgelig samling av samfunnets berme. Folk som for det meste var kommet fra ferdig avsonet fengselsopphold og nå skulle eksporteres så snart myndighetene kunne finne et sted å sende dem hen. Flere hadde oppholdt seg i måneder på denne øen som var verre enn noe fengsel, for så vidt som fangene måtte holde seg på sitt rom hele dagen, ikke fikk noe arbeide, og kun slapp ut i spisesalen tre ganger om dagen akkurat så lenge det tok å sluke maten. Lufte seg fikk de kun anledning til en gang imellom og ingen visste hvor lenge straffen ville vare. En del kunne sitte der i over et år, ble det fortalt. En ung peruaner sånn ble glad over å finne en han kunne snakke litt normalt med, hadde allerede sittet her i fire måneder etter et like langt fengselsopphold. Han påsto at han intet galt hadde gjort, men at man beskyldte ham for å være kommunist, det verste en utlending kan være i Amerika. Til å begynne med var han fullstendig apatisk og mente at de kunne sende ham hvor det kunne være, men da han hadde fortalt sin lidelseshistorie, fikk han fullstendig nervøst sammenbrudd og hulket som et barn.
«The Kid», som en 16 års irlender gikk under navnet av, hadde meldt seg til politiet fordi han holdt på å sulte i hjel. Han hadde ikke sin oppholdstillatelse i orden og ble følgelig sendt til Angel Island hvor han kunne vente seg flere måneders opphold før han var ferdig til å kunne sendes hjem. Han bad skamfullt om å få en cigarett og sa at slike nervøse anfall hørte til dagens orden og at han selv holdt på å «go nuts». Hva oss angikk, så måtte vi endelig ikke tro at vi slapp med noen få dager. De som først var havnet her, pleide å bli her en stund. Dette hørtes riktig lystelig ut, så vi var nokså slukøret da vi gikk til køys og for fleres vedkommende ble det bare så som så med søvnen.
Stedet viste seg å by på psykisk tortur av første slag og jeg lå og ergret meg over å skulle være nødt til å ta imot alt dette av amerikanerne som kunne reise gjennom mitt land uten at noen la dem hindringer i veien. Jeg ble nervøs for at de kanskje fant ut at jeg ikke hadde penger nok med meg, og ville ha syntes det var flaut å skrive hjem og tilstå at jeg hadde kjørt meg fast. Omsider sovnet jeg, kun for like etter å bli vekket av at nattevakten, to mann sterk, låste seg inn under meget bråk og ståk en lommelykt like i ansiktet på oss for å telle oss, en seremoni som gjentok seg flere ganger i løpet av natten. Klokken 06.00 ble alle purret og en kold forfriskende dusj gjorde underverker til å få bort når morgengrettigheten. De fleste av våre voktere var ikke til å komme nær, de bare bet meg av og holdt seg for gode til å snakke til fangene, så det var ikke større nyheter å få om vår stilling. Til slutt traff jeg en jovial kar som det var mulig å snakke med. Han visste ikke noe om våre utsikter, men sa at hele emigrasjonsvesenet var råttent. «Men skal De ha chanse til å slippe gjennom, må De barbere Dem», sa han og lånte meg greiene sine. Langt utpå dagen fikk vi beskjed om å stille oss opp og marsjerte så forventningsfulle over til hospitalet, hvor vi ble underkastet en slags legeundersøkelse. At man nøye så etter om vi hadde tegn på gonore og syfilis er nokså forståelig, for slike sykdommer trenger USA som bekjent ikke å importere, men hvorfor man perkuterte ut hjertestørrelsen og undersøkte om transitt- passasjerene hadde anlegg til brokk går over en stakkars norsk leges forstand. Heldigvis var vi friske og alt gikk glatt, både hos legen og passmyndighetene. Hele stasen tok cirka syv minutter for hver, men rette vedkommende anså det altså nødvendig å vente i 27 timer før de så meget som gadd å se på våre papirer.
Det ene døgn jeg tilbrakte på Angel Island var en nokså lite lovende begynnelse til et amerikaopphold og fikk meg til å gjøre de merkeligste refleksjoner over amerikansk mentalitet.