XVII: God’s own country
Omsider slo befrielsens time. Jeg ble sendt om bord i den samme lille båten som hadde brakt meg over dagen i forveien og var slett ikke lei da jeg så Angel Island bli borte og som fri mann kunne stige i land i «God’s own country» som det hadde vært forbundet med så meget unødig bryderi å slippe inn i. America skulle være så fryktelig dyrt, hadde man fortalt meg, så jeg tok inn på et meget modest hotell i en av sidegatene til Market Street og fikk et værelse for 60 cent. Det var best å være litt forsiktig til å begynne med.
Prisen på bussbilletten over kontinentet var imidlertid en gledelig overraskelse. For 45 dollar fikk jeg en billett på nærmere 7000 kilometer gyldig i 60 dager og med rett til å bryte reisen så mange ganger jeg ønsket: Det var hos det berømte Grayhound line som har linjer i hver avkrok av Statene og som både med sin billige pris og den komfort som de herlige store bussene byr på, og takket være de 350 pund fri bagasje hver passasjer kan ta med seg, byr jernbanene en meget følbar konkurranse og har bevirket at disse måtte redusere prisene betraktelig. Hvis man ikke har altfor dårlig tid, slik at man må reise om natten, er en busstur den ideelle måte for turisten å lære de Forente Stater og kjenner på. Ruten trafikkeres med noen enorme busser som har motoren bak. Hver passasjer har sin egen polstrede armstol hvis ryggstø kan heves og senkes slik at man ligger i stolen hvis man vil. Det er så rikelig med biler at det alltid er god plass og takket være de gode veier og fabelaktige chaffører merker man nesten ikke at kolossen farer frem med 80 til 90 kilometers fart. Med passende mellomrom er det ti minutters opphold slik at passasjerene kan få strukket på bena. Lunsj og middag inntas på billige og gode lunch-counters med akkurat så lange stopp at man slipper å sluke maten, men heller ikke somle bort tiden. Amerikanerne er jo svært omgjengelige folk og det pleier ikke å vare lenge før hele bussen er rystet sammen og alle passasjerene er en stor familie med den alltid elskverdige sjåfør som årvåken og snill pappa.
En stor fordel er det også at busstasjonene alltid befinner seg midt inne i centrum av de amerikanske storbyene. I New York er stasjonen således i 52. gate, noen hus fra Brodway, og selskapet gir lister over de nærmeste hoteller, slik at alt er lagt til rette og det blir en uhyre lett måte å reise på.
San Fransisco med omgivelser er ganske sikkert verdt et lengre besøk. På grunn av det tapte døgn på en Angel Island, synes jeg imidlertid at to dager måtte greie seg, så jeg innskrenket meg til å bese byens centrum som viste seg å ligne forretningskvarterene i enhver større amerikansk by, samt Chinatown, den største samling av kinesere utenfor Kina. Inntrykket da jeg vandret rundt i Chinatown mellom de mange skilt som hang på langs med uforståelig kinesiske tegn på og bare gule mennesker, var fullstendig det samme som i Shanghai eller Hong Kong. Påfallende var det mange oppslag på engelsk om å boikotte japanske varer som fantes i butikkvinduene nesten over hele byen. «Hvert par silkestrømper De kjøper skaffer japanerne penger til å bombardere uskyldige kvinner og barn», sto det.
Det ville ikke har vært riktig å forlate San Fransisco uten å ha gjort Amundsens gamle hederskronede «Jøa» sin oppvartning. Den berømte skute står i Golden Gate parken med stavnen ut mot sjøen som med svære brenninger skyller innover den flate sandstrand like nedenfor skibet. Båten råtner ned langsomt og sikkert, tilsynelatende glemt av alle. Av riggen og treverk på dekk er det nesten intet igjen, men skroget vil før tidens tann fortærer det, ennå lenge stå igjen som symbolet på en mannsdåd utført med primitive midler som vår moderne tid med alle dens tekniske forbedringer skulle holdt seg for god til å glemme.
Efter en 12 timers vakker tur langs Stillehavets kyst forbi høye redwoodtrær og gamle bygninger fra spaniernes tid, plantasjer og idylliske byer, kom jeg i skumringen frem til Los Angeles som er Californias største by og som det forøvrig intet spesielt er ved. Desto mer berømt og forlokkende er imidlertid nabobyen Hollywood, sentrum for hele Amerikas, og det meste av verdens, filmproduksjon. Den ligger i skjønne omgivelser og har skutt opp med fabelaktig fart. Hovedgaten, Hollywood Boulevard, er en bred, sterkt trafikkert forretningsgate med utallige nydelige butikker, kafeer og restauranter og ikke å forglemme Graumans kinesiske kino, berømt for alle de filmene som har hatt urpremierer her med et publikum vesentlige bestående av verdenskjente filmfolk. Utenfor denne kinoen er brolegningen laget av ruter av støpt cement og i hver rute har en kjent filmstjerne satt avtrykk av sine hender og føtter samt skrevet sitt navn i den bløte cement med store bokstaver ledsaget av noen visdomsord. Enkelte har tillike tilføyet avtrykk av ting som er særlig karakteristiske for dem: Al Jolson av sin sine knær, Sonja av sine skøyter, William S. Hart av sin revolver, og Tom Mix av hesten Tonys hov. Det er nokså pussig å se Clark Gables kjempeføtter,han må minst bruker nr 47, ved siden av Gloria Swansons bitte små fotblad og hæler, ikke større enn to-ører. Mere utspjåkete folk enn man møter på Hollywood Boulevard i promenadetiden skal man lete lenge etter. Her overgås selv Boulevard St. Michel når det gjelder grelle farger på skjorter og slips og eksentriske fasonger på jakker og ytterplagg. Alle damer gikk i lange bukser og hadde silketørklær på hodet, så nu vet man altså hva som kommer til å bli sommerens mote over hele verden. De folk man ser på gaten i Hollywood er som oftest de som ikke har sluppet inn ved filmen, men som lever i håpet. Ofte frister disse en meget kummerlig tilværelse mens de venter på den store chansen, som blir forunt så få av dem. Alle turister ønsker selvfølgelig å besøke studioene og se hvordan en film blir til. Det evige tråkk av folk under opptagelsene sjenerer arbeidet, så det er blitt meget vanskelig å slippe inn. Et smart byrå averterer sightseeing turer i ett av studioene, men man kommer ikke inn et eneste sted under disse turer så det har man ikke meget glede av. Jeg var kolossalt heldig. Det eneste mennesket jeg kunne gå og hilse på i Hollywood var en amerikansk lege som tilfeldigvis delte venteværelse med Paramounts lege, og takket være ham fikk jeg anledning til å gå nokså grundig gjennom hele dette selskapets kjempeanlegg. Først spiste jeg med legens sykepleierske i studioets restaurant, som i lunsjtiden besøkes av nesten alle filmbyens innvånere fra scenearbeidere til de mest eksklusive stjerner. Det var proppfullt ved alle bordene og søster pekte ut for meg det ene celebre navn etter det annet som kom inn og slukte sin mat for atter å ille tilbake til opptagelsene. Etter lunsj overvar jeg noen publicity shots av Bing Crosby, som jeg hadde den ære å bli presentert for, og nå overtok en hyggelig mann fra reklameavdelingen ledelsen og viste meg rundt i verksteder, lydlaboratorier, garderober, arsenal og alle de forskjellige avdelinger av det store etablissement. Det hele endte med at vi inne i et av selve studioene, som vi først slapp inn i etter å ha vist frem vår skriftlige tillatelse fra høyeste hold til en av selskapets mange private politibetjenter, så på lydinnspillingen av noen scener med Joan Bennett i en film som skal hete «The Texans» hvor skuespillerne bar kostymer fra borgerkrigens tid.
Som avslutning på Hollywood-oppholdet tok jeg en biltur rundt Beverly Hills hvor alle stjernene har sine maleriske villaer, nesten alle ens i spansk kolonialstil. Det er morsomt å ha sett Hollywood, men det anbefales alle filmentusiaster og en gå en lang bue utenom, hvis de ønsker å bevare illusjonen.
Dagen etter bar det rett østover. Først gjennom grønne fruktplantasjer, siden ut i ørkenen som dekker store deler av California og nabostaten Arizona. Vi passerte Needles, det varmeste sted i De Forenede Stater og mange små grubebyer som under det store gullrushet i 40 årene spilte en viktig rolle, men som nu virker fullstendig utdødd og kun kvikner til ved dagens eneste begivenhet, når bussen passerer. Turen gikk videre over kaktuskledde sletter uten antydning til vann, gjennom indianerreservatorier, hvor det på stoppestedene som gjerne var lagt ved statens handelsboder, vrimlet med gamle indianerkoner i maleriske drakter og små mørkhudede unger som solgte kurver, håndvevede tepper og krukker og skåler av brent ler. Så gikk det videre til byen Flagstaff i Arizona, hvorfra man tar av til Grand Canyon. Dette var en riktig Wild West by med indianere og lange knoklene karer med cowboyhatt, chaps og høyhælte støvler som hang på gatehjørnene utenfor barene. Grand Canyon er etter min mening Statenes største severdighet, mer imponerende enn både Aukland Bridge, Boulder Dam og New Yorks skyline. For geologene er den en kilde til studium som aldri blir uttømt og for den alminnelige legmann et natursceneri med slik majestetisk villhet og enestående skjønnhet at den helt savner sidestykke. Canyonen er en kjempemessig sprekk i fjellet, noe som skal være dannet ved at en lang, tynn stripe land er sunket cirka 1600 meter slik at de loddrette veggene på begge sider er blitt stående igjen og på bunnen av denne kløften går elven Colorado. Når man kommer kjørende opp til canyonen ser man allerede på lang avstand den nordre kant av kløften som er noen hundre meter høyere enn den søndre, hvor fra nedstigninger alltid foregår. Det meste av året er denne kanten snødekket slik at den hvite stripen tegner seg klart mot det rødbrune fjell. Bilen kjørte til slutt gjennom et landskap som lignet på en norsk furumo og plutselig var vi fremme ved kanten og så Grand Canyon i all sin velde ligger for våre føtter og den rødbrune mudrede Coloradoelv glir forbi i bunnen langt nede. Da jeg hadde beundret utsikten fra forskjellige steder langs kanten fikk jeg lyst til å se hvordan naturfenomenet tok seg ut nedenfra. Turistene pleier å ta denne tur opp og ned på muldyrrygg, men da jeg hadde fått høre den stive pris for å bli transportert, mente jeg at der et muldyr kunne komme frem måtte jeg for skams skyld også klare meg, og jeg la trøstig i vei nedover den bratte kronglete stien. Nede fra bunnen så canyonen ennu mer overnaturlig ut. Etter en syv timers tur var jeg oppe igjen og satt i et av hotellene langs kanten og lot maten smake meg.
Hver ettermiddag blir det arrangert oppvisning i Navajo indianernes dans for turistene i et stort varemagasin som er bygget i indiansk stil. Her selges det postkort og suvenirer av alle slag som turistene kjøper i dyre dommer som ekte indianerarbeide. Men det kan umulig være ekte, for skulle alt det som Sydvesten selger som indianerarbeide være ekte måtte det finnes langt flere av disse Amerikas urinnvånere enn de stakkars som nu lever stille og fredelig i sine reservatorier og kun bryter loven en gang imellom ved å ta seg en rus av de hvites ildvann. Danseoppvisningen var uhyre tam og virket nærmest til å understreke det inntrykk man allerede har etter å ha møtt de daue laskede karene, at den tidligere så stolte og ville rase nu og for alltid er ferdig. Noe østenfor Flagstaff går bilturen gjennom et hjørne av den berømte «malte ørken» som kalles slik fordi den røde sandbunn overalt vrimler med store hvite flekker av mineralsalter som en gang i tidens morgen har utkrystallisert seg på overflaten og gir hele landskapet et visst inntrykk av å være malt. Belysningen over «the painted desert» er meget vakker og eiendommelig, det samme gjelder «the petrified forest» som ligger noe søndenfor. Ett stykke land som er dekket med veltede trær som har bevart sin form, men er helt omdannet til sten. På tverrsnittet trer årringene tydelig frem i form av mange fargede ringer som gjør stenen glimrende egnet til å slipes og brukes i dekorativt øyemed.
Etterhånden passeres grensen til New Mexico og ørkenen opphører for å gå over til karrige gressbevokste sletter. Typisk «cattle country» med hjorder av hvit og rød spettet smått hornkveg som tidligere ble voktet av cowboys hvis funksjon nå til dels er avløst av mer prosaiske piggtrådgjerder. Gjennom denne landsdelen stoppet bilen ofte fordi den ringe trafikk gjør at den også må virke som lokalrute og på hver holdeplass kom det på indianere i brokede gevanter og barkede menn med høyhælte støvler og cowboyhatt.
En sen aften kom jeg frem til Dallas i Texas og tok inn på et lite hotell noen kvartaler fra garasjen. Negerportieren anviste meg et værelse og stedet så ikke hverken verre eller bedre ut en så mange andre som jeg i tidens løp hadde stiftet bekjentskap med, men viste seg å være av de verre, nærmere bestemt et mindre pent etablissement. Hele natten var det bråk av manns- og kvinnerstemmer og til slutt ble det slagsmål i et av rommene så politiet måtte tilkalles for å fjerne de mest urolige elementer.
Jeg kom heldigvis i god orden på bussen min og fortsatte østover mot Memphis i Tennessee. Det sorte islett ble etterhånden sterkere og flere og flere negere kom på bussen og satt seg beskjedent på de bakerste setene merket «for coloured people». På disse kanter hadde negrene egne venteværelser og rest-rooms og blev av de hvite alltid behandlet på en annen måte enn andre folk.
Bilen suste gjennom dyrket land med små forfalne hus langs veikanten. Hist og her så man negerkvinner stå og vaske tøy og små negerunger som løp og lekte. The South virket meget fattigslig og i høy grad forskjellig fra de ideer vi i Europa har om Amerika. Den har da også den laveste levestandard i De Forenede Stater og det er ikke rar lønn de sorte arbeidere kan skaffe seg ved det typiske sesongarbeid som bomullsplantasjene byr på.
Dagen etter at jeg ankom til Chicago var gatene dekket av over to fot sne. Det hadde i lengre tid vært smilende vår og plutselig på en natt tok vinteren sitt faste favntak rundt den kolossale by. Trafikken var i flere timer fullstendig lammet på grunn av snemengden, og på Michigan avenue - den flotte strandpromenaden langs Michigansjøen med elegante skyskraper i silhuett i bakgrunnen - blåste det slik at det var vanskelig å holde seg oppreist. Snart fikk byens uforberedte renovasjonsvesen imidlertid summet seg og etter lunsj var gatene farbare og den mektige trafikk av biler og store busser buldret videre gjennom de snedekte gater. Men sannelig fikk man en liten påminnelse om at naturen ennu kan vise tenner og det endog midt i centrum for menneskenes tekniske fremskritt i denne kunstige stenørkenen hvor intet som minner om naturen er latt tilbake, men alt er av stål og betong. Landeveiene var også snedekket og kjøreturen til Detroit tok nesten dobbelt så lang tid som normalt og foregikk i det rene julevær i midten av april. Vi møtte flere biler underveis som det var gått galt med, blant annet en av de store lastebiler som brukes til transport av hele personbiler. Ved en sinnrik rammeanordning får man kjørt opp til fire personbiler på samme truck. De så ut som noen forhistoriske uhyrer der de kom susende og vi møtte stadig flere av dem ettersom vi nærmet oss Detroit, center for Amerikas automobilindustri.
Detroit var hårdt rammet av det amerikanerne kaller Roosevelts depresjon, som de påstår skal være verre enn den under Hoover. Det heter seg at autmobilindustrien skal være et ganske godt barometer for tiden i landet og nu var det rent ille med Detroit. Flere av de større automobilfabrikker beskjeftiget bare en tredel av sin normale arbeidsstokk, med det resultat at det vrimlet med arbeidsløse overalt i byen og at det var sterk misnøye og nød på alle hold. Den dagen jeg kom hadde sporveiene og de fleste av bussene streiket slik at folk sto i lange køer på holdeplassene og ventet på de bussene som var i gang.
Det er like lett å få besett Fords fabrikker utenfor Detroit som det er vanskelig å slippe inn i et filmstudio. Man tar bare en buss til Rotunden, den store utstillings og reklamebygning ved inngangen til anleggene og underskriver en erklæring om at man foretar besøket på eget ansvar og ikke vil gjøre noe ansvar gjeldende mot selskapet for eventuelle skader som måtte oppstå på ens klær eller person under besøket. Denne forhåndsregel tar nesten alle amerikanske selskaper før de viser besøkende rundt. Derpå blir man kjørt rundt i nydelige solskinnsbusser som går hver halvtime og stopper utenfor de bygninger som er utvalgt som de mest interessante for publikum eller som selskapet har mest interesse av å vise frem.
Fabrikken er i stand til ved full drift å fremstille 7000 biler daglig, så man forstår hvilket kolossalt anlegg det er. Bygningene ligger spredt utover et meget stort areal med 150 kilometer jernbanespor og 2 kilometer kaiplass innenfor sine porter. Det er beskjeftiget over 5000 mann bare til å holde anlegget rent og det går med 86 tonn såpe om måneden. Efter å ha besett støperiet hvor motorblokkene støpes ut hele, besøkte vi alle de forskjellige verksteder hvor de enkelte deler ble boret ut og formet på forskjellig måter. Det som vår fører la særlig vekt på å vise oss var det kolossale antall kontrollmålinger alle deler undergår før motoren settes sammen. Gråsprengte gamle arbeidere sto med sine sindrige instrumenter og målte deler på de kritiske steder og ved den minste deviasjon fra de ønskede mål, blev delen kassert og støpt om. Ford har nå et meget stort antall gamle arbeidere som har vært i bedriften i mange år. Den måte han rekrutterer sine folk på er nokså original. Han opptar kun utvalgte unge gutter som kommer rett fra folkeskolen og gir dem den tekniske utdannelser de trenger i sine egne skoler. Hver enkelt får anledning til å utvikle sine spesielle evner, bærer for så vidt marschalkstaven i sin ransel, og de kan avansere helt nedenfra til de aller høyeste stillinger, bare de viser de tilstrekkelige evner og egenskaper som trenges. Han krever utvilsomt meget av sine folk, men alle vil gjerne være hos Ford, så han må behandle sine arbeidere godt. Ingen får mindre lønn en seks dollar dagen Til slutt fikk vi ser det berømte samlebånd som Chaplin har karikert så kostelig i sin film «Modern times». På den ene ende av båndet begynte det med ganske få deler og så beveget båndene seg langsomt og arbeiderne som sto i tette rekker langs begge sider av båndet føyet hver sin del til og utførte de få håndgrep som trengtes for å feste delen, og til slutt rullet den ferdige bil ut av bygningen ved egen hjelp. Alt som skal til lages nu av selskapet selv, til og med glass og gummi, så de mente at prisene i fremtiden vil bli enda lavere enn de er nu.
Den korteste vei fra Detroit til Niagara Falls går gjennom Kanada, så bussen går den veien etter først å ha passert den nye, imponerende tunnel som utgjør grensen. Hverken landskapet eller noe annet i Ontario skiller seg synderlig ut fra nabostaten, så dagen bød ikke på noe særlig av interesse inntil vi kom til de mektige Niagarafallene som nu i vårløsningen var mer vannrik enn noensinne. I vinterens løp hadde isen revet ned broen som går over fossen slik at vi måtte nøye oss med å beundre denne, et av verdens undere, fra den kanadiske side og det var ikke mulig lenger å vandre over de mektige vannmasser. Den ødelagte jernbro lå ned langs skrenten på begge sider som er hyggelig minne om dette siste av naturens luner.
Om New York alene kunne det skrives tykke bøker og det har det også vært gjort mange ganger. Selvfølgelig var fem døgn ikke på noen måte tilstrekkelig til å lære dette moderne Babylon å kjenne, men et visst inntrykk var det dog mulig å danne seg. Når man skal beskrive New York er man nødt til hele tiden å benytte superlativer. Den dekker et større areal enn noen annen by og dens folkemengde overgås kun av en. De forskjellige deler av byen er forbundet med de største hengebroer i verden og det mest utstrakte nett av undergrunnsbaner som finnes. Parkene er de største og kostbareste i Amerika og Europa og de mektige skyskrapere i forretningskvarterene hører til verdens moderne vidundere og kan ikke sammenlignes med noe andre byggverk. Deres fundamenter går dypere inn til jordens centrum og deres tak er løftet høyere mot himmelen enn noen andre. Havnen anløpes av verdens største skib og byen er verdens finanssentrum hvis banker har større omsetning enn noen på jorden. I likhet med Paris, byr New York på noe for enhver smak. Man kan høre verdens beste opera og symfonioppførelser og bedre jazz musikk enn andre steder. Teatre og museer står på høyde med de beste og kinoene kopieres over alt i verden. Det finnes gudstjenester av alle avskygninger og man kan få tilfredsstille alle laster i den kokende heksegryte av alle menneskeraser. Her fins alt «som penger kan kjøpe» og mange, mange mennesker som ingen penger har å kjøpe for. Smakløs overdådig luksus holder til hus vegg i vegg med den mest skrikende nød og ingen steder er forskjellen på folk større enn i det demokratiske New York.
Jeg gjorde de ting som enhver turist gjør i metropolen, tok fergen over til Liberty Statue og beundret derfra Manhattans berømte skyline, nøt utsikten fra Wolworth og Empire State bygningene som med sine kolossale høyder gir et enestående utsyn over store deler av byen. Jeg spaserte i Central Park, langs Riverside Drive og 5. avenue, besøkte diverse kjempekinoer og teatre i 42. gate og Broadway. Jeg hørte Duke Ellington og hans orkester i et stort farvet show i Cotton Club som ligger midt på Times Square, Manhattans hjertet om kvelden og så opplyst av reklameskiltenes mangefargede neonlys at det frembyr et helt enestående skue som man aldri glemmer. I Harlems jungel av nattklubber og danselokaler hørte jeg eggene jazz og negersang så flott som man kan ønske seg og i Radio City og Roxy så jeg film ett år før de blir å finne på programmet her hjemme. Kort sagt, dagene og nettene gikk så altfor fort slik at det bare ble tid til en liten smakebit av alt som verdensbyen har å by på.
Siden jeg som liten gutt leste mine første Nat Pinkerton og Nick Carter bøker har jeg alltid hatt lyst til å se Sing-Sing med mine egne øyne. Intet fengsel er blitt mer omtalt og beskrevet og til dels galt fremstillet på film enn dette staten New Yorks fengsel, så jeg avså en formiddag til å avlegge det et besøk. Jeg hadde et par gode kort på hånden som jeg kunne ha benyttet for å få adgang, men mitt korte samvær med amerikanerne hadde vist meg at de er mere «common sense» enn de fleste, så jeg besluttet meg til ikke å starte papirmøllen, men vinne tid og ta chansen på at jeg slapp inn uten introduksjoner. Togreisen opp til Ossingen ved Hudson elven eller «up the river» som det heter blant fengslede beboere, tar 45 minutter fra Grand Central Station. Kjempefengselet ligger bare 5 minutters gang fra jernbanen som et lite stykke fra stasjonen går gjennom selve fengselsområdet. På den brede steintrapp opp til administrasjonsbygningen sto en klynge reportere og pressefotografer med hatten bak i nakken tyggegummi i munnen og sitt skyts klar til hurtig bruk. Det var ikke meg de ventet på, men presidenten for New Yorks børs som hadde svindlet bort noen millioner dollar og i dag skulle begynne å sone de fem år han hadde fått. Jeg leverte mitt visittkort hos portvakten forklarte han hva det gjaldt og ba ham sende det inn til direktøren. Denne var uheldigvis ikke inne og det første hans sekretær spurte etter var et anbefalingsbrev fra guvernøren. Jeg beklaget og forklarte etter beste evne og det endte med at mannen ba meg ta plass hos portvakten en stund, så skulle de se og klare det allikevel. Imens satt jeg og betraktet alle de rare menneskene som skulle inn å besøke fangene. Det var enkelte gangstertyper blant dem som tatt ut av en film. Gamle kjenninger av vakten som gjennomsøkte dem etter alle kunstens regler før de slapp in til sine kamerater. Efter ett kvarters tid kom en høflig og forekommende funksjonær og ba om å få se mitt pass og siden ledet meg gjennom hele anlegget, forklarte og viste frem med stor elskverdighet. I visittrommet som grenset opp til utgangen passet én vokter alene på hele salen som var full av fanger og deres pårørende som satt i små grupper og pratet. Da vi hadde passert rommet hvor alle nye fanger innleverer sine klær og får utlevert den grå dressen og skjorten som utgjør fengslets uniform, besøkte vi den nye celleblokken med hundrevis av moderne lyse og gode celler med rinnende vann, vannklosett, et vindu i vanlig høyde og andre ting som kan gjøre tilværelsen litt lettere for disse samfunnets ulykkelige.
Like ved lå hospitalet som også virker tidmessig, men så kommer vi til den gamle celleblokken bygget i 1820 med 1200 celler under samme tak, så små at man så vidt kunne stå oppreist i dem og ikke så brede at det var mulig å strekke hendene ut i sin fulle lengde langs den smaleste veggen. Rinnende vann var det ikke tale om og det eneste lyset som fantes var det som kunne trenge inn gjennom en bitte liten glugge like under taket. Denne bygningen var kondemnert for lenge siden, men de økonomiske tilstander hadde ennå ikke tillatt staten å fornye dem. Kriminaliteten er stadig stigende så alle fengsler er sprengt og resultatet er at hver ny fanger som kommer til Sing-Sing må sitte minst seks til syv måneder i en av de gamle cellene før en ny blir ledig. Heldigvis tilbringer fangene kunne natten i sine celler. Hele dagen arbeider de i forskjellige verksteder eller ute i terrenget. Analfabeter har tvungen skolegang og det finnes også skoler og opplæring for andre. Fangenes oppførsel bestemmer hva slags arbeid de får. De som oppfører seg best, får velge det arbeidet de helst vil ha. Nesten alt arbeidet i det store etablissement utføres av fangene selv og det er utrolig få voktere som passer på de 2500 fanger som til stadighet befinner seg innenfor de høye murer som omgir det store areal. Hist og her er det innredet høye utsiktstårn med maskingevær slik at en enkelt mann kan bevokte og beherske store deler av fengslet. Det hender virkelig at fanger klarer å rømme, men det er uhyre vanskelig og har visstnok som oftest berodd på bestikkelser. En stor amerikansk fabrikk har skjenket et innendørs stadion som rommer flere tusen mennesker og baseball treningen var allerede i full sving da vi tittet inn der. Midt ute på en åpen plass var det et stort rundt hus av glass, en vakker palmehave med tallrike bur for papegøyer, kanarifugler og andre eksotiske fugler, faktisk det eneste islett av natur i stenørkenen. Fangene virket naturlige og fornøyde og det lot til å være en god tone mellom vokterne og fanger å dømme efter alle dem som vi på vår vandring kom i prat med. Fengslets nåværende direktør er berømt for å ha innført en humanere ånd i gamle Sing-Sing. Fullstendig adskilt fra det øvrige anlegg lå en liten ubetydelig murstensbygning som jeg overhodet ikke ville ha lagt merke til hvis ikke vokteren hadde fortalt meg at det var det beryktede dødshus som de dødsdømte ble overført til en tid før de skal henrettes i den elektriske stol og hvorfra ingen fange kommer levende ut. Bygningen var tom nå så vi kunne ugenert spasere rundt og se på de forskjellige rom. Cellene så omtrent ut som de i den moderne blokken og selve den elektriske stol, som sto omtrent på kateterets plass i et rom på størrelse med et klasseværelse med benkene til vidnene rett overfor, så utrolig primitiv ut. En alminnelig hård liten stol med tresete, rett høy rygg og rette armlener med remmer hengende løse til å feste den dødsdømtes hode og lemmer. Det elektriske anlegg var også gammelt og usigelig simpelt, helt fra klemskruene til å feste elektrodene i til brytertavlen som var anbragt like ved en glugge i et naborom. Vokteren oppfordret meg spøkefullt til å ta plass og jeg konstaterte at den elektriske stol er riktig vond å sitte i selv for en som ikke er dødsdømt. En bred dør forbandt dødsrommet med en liten obduksjonssal som så ut som obduksjonssaler flest, et zinkbord og en vask i veggen. Efter hva enkelte påstår, skal det først være på obduksjonsbordet at offeret dør, sandelig oppbyggelig å høre for de tjenestegjørende leger som foretar likåpninger.