XVIII: Gjennom Franco-Spania - 1938. Tilbake til Paris
Under mitt opphold på den republikanske side av Spania hadde det selvfølgelig vært snakket meget om Finden. Hvordan ditten og datten var på den andre side, og jeg hadde flere ganger tenkt på hvor interessant det måtte være å kaste et aldri så lite blikk på tingene der. Nå var jeg jo etterhånden kommet ganske godt inn i forholdene på regjeringssiden og etter at jeg hadde kommet meg rundt kloden hadde tingenes tilstand kastet meg i land på akkurat i sted hvor fra det var lettest å slippe inn til Franco. Jeg tok det naturligvis som en skjebnens tilskikkelse at jeg skulle avslutte min reise med en tur gjennom det fascistiske Spania og betenkte meg ikke lenge før jeg i Lissabon satte meg i sving med å skaffe visum til Franco-Spania. Skjønt jeg hadde rent mel i posen med hensyn til spionasje, hadde jeg tross alt tatt imot kapteins grad i fiendens armé. Hvis Franco-myndighetene fant ut det, kunne de jo for skam skyld ikke slippe meg inn i landet sitt selv på transittvisum, så jeg måtte gå frem med en viss forsiktighet. Jeg fløy fra Herodes til Pilates i to dager og en og en halv time etter at jeg hadde fått mitt visum satt jeg på toget på vei nordover. Jeg tok 3. klasse. Denne gangen ikke så meget av økonomiske grunner, men fordi jeg ville tøye mitt opphold ut lengst mulig, skiftet tog flere ganger, og i det hele tatt komme nærmere inn på folk enn jeg ville være i stand til i ekspressen som førte første og annen klasse og gikk rett gjennom uten lengre opphold.
Jeg var eneste passasjer som skulle over så jeg måtte nærmest lete etter passkontrolløren. Til slutt fant jeg ham og da han hadde kastet et flyktig blikk på papirene mine spiste vi lunsj sammen i jernbanerestauranten. Vi snakket om vær og vind. Jeg turte verken ta risken på å røpe meg eller på å vekke hans mistanke ved å gjøre antydning til å pumpe ham. Det var enda to timer til toget til Salamanca skulle gå, så jeg tok en tur til selve landsbyen som lå to kilometer borte. Men det var ikke noe spennende, intet som tydet på krig noe sted. Jeg måtte uvilkårlig tenke på Port Bou, gjennomgangs veien til den franske siden som daglig blir bombardert fra luften.
På stasjonene bortover kom det etter hånden på en del passasjerer, mest unge spanske soldater som skulle til Salamanca. Det var nesten uhyggelig å se likheten mellom disse karene og soldatene i Alcoy. De var akkurat samme type, snakker samme språk, bar så å si like uniformer, og om det så var slagerne som de sang, så var det de samme som våre gutter hadde lært oss. Å tenke på at to så like grupper slåss på liv og død for diametralt motsatte idealer virket unektelig forstemmende og kastet et grelt lys og hvilken fryktelig ting borgerkrig er, hvor bror kjemper mot bror.
I Salamanca skulle jeg skifte tog og hadde 30 minutters opphold. Da jeg imidlertid så hvor fullpakket stasjonen var av folk, kom jeg på en plan som virkelig lyktes. Jeg spiste aftens i all hast i kantinen og kom ut på perrongen ti minutter før togets avgang. Mitt lille håp om at alle vognene skulle være overfylt vise seg å gå i oppfyllelse. Det var faktisk ikke så meget som en ståplass og oppdrive, bare soldater i alle dører og vinduer. Nå visste jeg at det skulle gå et tog om 4 timer, så jeg rusler freidig bort til guardia civil’en som med sin trekantede hatt og sorte kappe majestetisk spankulerte opp og ned på perrongen. Jeg spurte ham om han kunne skaffe meg en plass på toget og han bare så overbærende på meg. Da jeg tok frem passet mitt og viste han hvor det sto at jeg ikke måtte gjøre noe opphold, men skulle brukes samme tog gjennom Spania, klappet han meg beroligende på skulderen og fortalte at det gikk et nytt tog om 4 timer som jeg selvfølgelig kunne ta ettersom dette var helt overfylt. Jeg kunne nå med god samvittighet rusle inn i Salamanca uten å løpe noen risiko ettersom jeg bare kunne henvise til gendarmen hvis jeg ble stoppet.
Det vrimlet selvfølgelig med soldater overalt og islettet av marokkanere i maleriske uniformer var påfallende stort. Kafeene var stuende fulle og det svirret italiensk og tysk om ørene på meg. Det var ikke mangel på mat eller drikke, man kunne få hva man ville og prisene virket rimelige. På den republikanske siden led sivilbefolkningen faktisk nød og prisene steg nokså uhyggelig i den siste tiden jeg var der, til tross for de fastsatte maksimalprisene som ikke blir overholdt. Da jeg hadde besøkt diverse kafeer slang jeg inn på en cabaret, en form for spansk forlystelse som i djervhet og naturlighet får de amerikanske "burlesque show" til å virke som den reneste søndagsskolen. De var blitt forbudt på den republikanske siden som et ærlig forsøk på å bedre moralen, men også fordi de viste seg å være rene eldoradoer for spioner. Her hadde man tydeligvis en annen mening og jeg satte meg uten å vekke den ringeste oppsikt i en krok og så på "kunsten" som blir prestert på scenen. Før jeg hadde fått snudd meg hadde jeg en søt liten señorita ved siden av meg og vi bestilte manzanilla og hadde det svært hyggelig. Det var rent som i gamle dager før krigen.
Det var ikke rart med bevendt med plassen i det nye toget heller. Jeg fikk i nattens mulm og mørke klemt meg inn i en vogn som minst måtte være fra 80-årene, av dem med dører på siden og uten lys av noe slag. Vognen var full av soldater, marokkanere, italienere og spanjoler satt om hverandre og halvsov, dødstrette etter en tre dagers reise, hørte jeg. Jeg fikk presset meg ned mellom 2 marokkanere og den ene la straks det mørket hodet på skulderen min og sov videre. Stillheten i vognen ble kun avbrutt av regelmessig snorking og nå og da av "porca Madonna" fra en av italienerne når noen tråkket dem på tærne eller dyttet til dem slik at de våknet. Hver gang en av de marokkanske soldatene tente seg en sigarett tegnet lyset fra fyrstikken hans mørke uhyggelige ansikt et kort øyeblikk med stor klarhet i den beksvarte vognen.
I Valladolid og Burgos gikk alle soldatene av toget og jeg la meg på benken og falt øyeblikkelig i søvn. Da jeg våknet, var det full dag og det satt en sivil man på den motsatte benken og stirret på meg. Han spurte på dårlig engelsk om jeg var englender hvilket jeg på spansk benektet, hvorpå han bød meg en sigarett og tente sin egen med en sigarettenner som var laget av en usedvanlig grovkalibret patron som han forklarte var fra en fly-mitraljøse av tysk fabrikat. Jeg mente at det måtte være nifst å få i seg en slik, men han smilte og dro frem Mauser pistol fra beltet under jakken sin og sa at en slik liten kule gjorde samme nytte.
Siden mannen gikk med revolver skjønte jeg at han måtte være noe slags politi, så jeg var svært forsiktig og følte meg litt uvel. Han snakket imidlertid om løst og fast, sa at Franco nå hadde ca 100.000 fanger og at han bare skjøt mellom tre og fem prosent av dem. Han fortalte så at de nå kunne sende flere hundre bombefly på en gang over Barcelona og dro frem noen nødpengesedler fra den republikanske siden som han viste meg. Jeg kjente dem altfor godt. Det samme gjaldt et tøystykke med broderte løytnant distinksjoner, men jeg lot selvfølgelig som jeg var fryktelig interessert. Gledestrålende fortalte han at nå kostet brødet en og en halv peseta kiloet på den andre siden, hvis det i det hele tatt kunne skaffes brød, så nå hadde folk snart sultet så lenge at de ville bli et lett bytte. Jeg forstår ikke hvorfor jeg hadde slik utrolig trang til å slå til fyren, men jeg klarte heldigvis fullstendig å beherske mine onde lyster.
I San Sebastian gikk han heldigvis av. Det var fristende å stoppe en stund og se på gamle tomter, men jeg turte ikke risikere å bli stanset av politiet som eventuelt kunne finne ut at jeg hadde arbeider i lengre tid på den republikanske siden. Noe større lyst til å bli internert til krigen var slutt hadde jeg ikke. Jeg hadde fjernet enhver ting som kunne føre tanken hen på Spania både fra min person og min koffert, sprettet av merkelapper på-skjorter og klær, sortert alle brev bøker og fotografier og sendt disse saker hjem fra Lissabon. På grensen i Irun ble vi få utlendinger som var igjen nokså omhyggelig visitert, avkledd til skinnet, og alle våre klær nøye undersøkt, våre kofferter endevendt o.s.v., selvfølgelig uten at man fant noe. Endelig blir våre pass undersøkt i ikke mindre enn 4 forskjellige rom hvorav det siste representerte en svarteliste i form av et kartotek på størrelse med et velvoksent spisestuebord. Jeg hadde hjerteklapp da den høflige og forekommende funksjonæren ganske langsomt gikk gjennom kortene på F. Tenk om man allikevel hadde fått opplysninger om meg i Oslo slik som englenderne gjorde i Paris før de gav meg visum til Palestina og India. Min frykt var selvfølgelig ubegrunnet. Alle slapp helskinnet igjennom. Moderne spionasje går kanskje andre veier en tredje klasses tog med alminnelig reisepass.
De franske jernbaner har nektet å sende tog over grensen og de fem kilometerne inn i Spania, hvor sporvidden er slik at de brede spanske vognene ikke kan brukes. Det er med andre ord ingen godstrafikk mellom Frankrike og det fascistiske Spania. For imidlertid å spare de få daglige portugisiske transitt-turistene fra å spasere den halve milen med kofferter på skulderen har det internasjonale Vagon Lits selskapet etter mye parlamentering frem og tilbake fått tillatelse til å virke som missing link mellom den spanske og franske jernbanen. De trafikkerer strekningen med et lokomotiv og en salong vogn det fornødne antall ganger i døgnet.
Frankrikes skjønnhet har i tidens løp mange ganger slått meg, men aldri noensinne har jeg funnet det Syd-franske landskap så smilende og tiltrekkende som da jeg denne morgen, i strålende solskinn med hele landskapet friskt og vårlig grønt, trett og sliten etter en lang reise, men samtidig oppspilt og urolig efter de siste timers spenning, omsider passerte den som meget omtate grensebro over Bidasoa og atter befant meg i den ubegrensede frihets land. Ingenting åpner i den grad ens øyene for charmen ved Frankrike som en reise rundt jorden når veien har gått gjennom tilstrekkelig mange land med krig og blodsutgytelser, terror og vold, sult og nød, undertrykkelse og sjikane av annerledes tenkende, og regler på hva man skal lese, tenke og skrive, hvor nesten alt er en stakkar kan finne på «verboten», da er det en lise for sinnet å komme til et land hvor enhver passer sine egne affærer og myndighetene ikke blander seg unødig i folks privatliv, hvor enhver kan leve og dø etter sitt eget hode og hvor jøde og araber, sort og gul, arier og ikke-arier respekteres likt, så lenge de oppfører seg som folk.
I Bayonne hadde jeg akkurat tid nok til å oppsøke mine gammle hvertsfolk fra den gang jeg som student bodde i denne hyggelige krok av verden for å forsøke å lære litt fransk med den rette aksenten av Medí.
Og så satt jeg atter en gang på toget til Paris og denne gang slanget jeg meg veldig behagelig i en annen klasses kupé for første gang på min lange vandring. I kveld skulle jeg atter være på Gare d’Orsay, sammen sted hvor mitt eventyr begynte for nøyaktig 400 døgn siden med at vi tok toget til Toulouse for å fly derifra til Valencia. Jeg var underlig til sinns der jeg satt og stirret ut av vinduet uten å oppfatte noe av det jeg så. Det hadde i sannhet vært et merkelig og begivenhetsrikt år jeg hadde passert, fullt av nye inntrykk og ekstreme motsetninger. Jeg så for meg Capris små idylliske fjell og de imponerende majesteter som voktet Kheyberpasset, den kinesiske mur og den elektriske stol i Sing Sing. Det mektige lys fra pariserutstillingen om kvelden og den beskjedent opplyste vindusrute i Nok Kundi som bar budskap om at nu var jernbanen på grensen av Balutchistan nådd og mine bekymringer slutt. Jeg så Tigris dovent gli forbi mine vinduer i YMCA i Bagdad, pyramidene i måneskinn og solnedgang over Honolulus palmer. Jeg tenkte på alle de skjønne ting skapt av menneskehender som hadde ligget langs min vei. Taj Mahals kniplingestrukturer, Istanbuls minareter og utsikten fra Empire State bygningen i New York. Larmende negerjazz i Harlem og den spinkle, fine klang av kamelbjeller fra karavanene som passerte i ørkenens stillhet. Likene av de kinesiske soldater som lå og stank rundt Shanghai og kuliene som bukket dypt og tok av seg hatten for den japanske vaktposten på Garden Bridge. Tindrende varme vårmorgener i Nara og Kioto da jeg satt på gulvet som en buddha og spiste frokost med en smilende liten japanerinne sittende i samme stilling rett overfor meg. Drapelige rangler i Paris og mang en bitende kald natt på jordgulvet i et karavanserai langs Persiens landeveier. Jeg tenkte på et spilt år og på mine venner hjemme som ved flittig arbeid på sykehus nå var kommet et hestehode foran meg, og på hvilket øyeblikk av intens lykkefølelse man kan oppnå når man gir etter for sine innskytelser, griper chansen og setter ut på det uvisse og tar tingene som de kommer. Jeg så for meg mine vandringer opp til Vesuvius krater og ned til bunnen av Grand Canyon. Glimtene av marokkanernes mørke ansikter hver gang en av dem tente seg en sigarett i det intense mørket. Alle de antikke ruiner jeg hadde sett. Forum Romanum, Pompeii, Delphi, Akropolis. Luxor, Baalbek, Palmyra, Babylon, og Persepolis har blitt servert meg etter tur på et sølvfat, som rettene i en eneste overdådig meny. Men bak alle disse løsrevne forvirrede kinomategrafiske glimt som fór forbi mitt indre blikk var det ett bestemt bilde som stadig stod for meg med uforminsket klarhet. Ett stort, halvmørkt, kaldt kjellerrom med 34 senger i og et tilsvarende antall sårede spanske soldater, sal nummer 32 på sykehuset vårt i Alcoy. Et rom som det store innrykk etter Brunete offensiven hadde tvunget vår sjef til å ta i bruk som sykesal og som det var falt i mitt lodd å ha ansvaret for i tillegg til mine øvrige saler. Rommet var til nød brukbart for syke mennesker om sommeren, men i kjølig vær var det absolutt uskikket som menneskebolig. De hørte derfor til vårt hospitals stebarn, guttene på «treinta y dos», men de gikk vinteren i møte med stoisk ro.
Den siste ufyselige høstmorgen like før vi skulle gå i bilene gikk jeg min avskjedsvisitt i det triste uhyggelige rom, tok hver jeg mann i neven og takket for det sølvcigarettetui de hadde gitt meg, samtidig med at jeg forsøkte å mumle noen oppmuntrende ord til hver enkelt. Det bildet som brente seg inn i min hukommelse da jeg sto i døren og sa det siste adjø kommer jeg aldri til å glemme. For med de 34 bevegede, alvorlige ansiktene i det kalde uhyggelige rommet forbinder jeg hele det praktfulle, ulykkelig Spania som enhver som har lært det å kjenne er nødt til å bli så uendelig glad i, men hvis lidelser aldri synes og skulle ta slutt.
Que las olas me traigan y las olas me lleven
y que jamas me obligen el camino a elegir.
Måtte bølgene føre meg og bølgene bære meg
og aldri tvinge meg til veien å velge.
Manuel Machago