VIII: Til Syrias antikke ruinbyer
I Syria var det ikke fullt så urolige tilstander som i Palestina men også her hersket det megen uro og misnøye som til tider ga seg blodige utslag. Samme dag som jeg ankom til Beyruth hadde det vært nokså svære opptøyer i byen som på sine steder hadde utartet til rene slag mellom nasjonalistene og det franske syriske gendarmeriet. Ved en anledning var det blitt drept 14 mennesker under kampene og det var blitt erklært generalstreik i byen med derav følgende unntakstilstand og sterke militære patruljer passet på alle steder og streifet rundt i gatene og på landeveiene som førte inn til byen. Jeg kom fra Haifa i en bil med en engelskmann og 2 syrere og vi ble stoppet midt på landeveien flere ganger, våre lommer befølt og bagasjen nøye gjennomgått. En av sjandarmene veiet ettertenktsomt i sin hånd noen sardinbokser som man fant i kofferten min. Man var tydelig vis redd for alt som kunne ha den minste likhet med bomber.
Beytuth er etterhånden blitt Syrias viktigste havn og de tallrike skip som anløper den har gjort den til inngangsporten fra Europa ikke bare til Syria og Libanon men også Irak og for en stor del Persia ettersom det er blitt så vanskelig for mange å få visum gjennom Sovjet-russland. Den er blitt såpass europifisert at den har mistet det orientalske særpreg slik, at den grunnen ikke byr på noe særlig av interesse for en turist eller oppfordrer til et lengre opphold.
Forskjellen på kommunikasjonen i Palestina og Syria var påallene. Mens det i jødeland fantes rikelig med bussruter som tross de vanskelige tider ble drevet med stor presisjon til alle egne av landet, var det i Syria i allfall utenfor turistsesongen et eneste rot. Regelmessige ruter gikk det ikke så jeg hadde valget mellom å leie egen bil, noe jeg av gode grunner var fritatt for, eller sitte og henge i timesvis i en eller annen garasje i påvente av at det skulle melde seg så mange passasjerer at bilen kunne bli full. Dette nokså deprimerende system gikk siden igjen overalt i orienten og var temmelig sjenerende fordi det var umulig å få bestemt tidspunktet for avgangen man var henvist til å være tilstede hele tiden for ikke at en eventuelt sjanse skulle gå fra en og man måtte prutte det beste man hadde lært for ikke å bli tatt totalt ved nesen.
Efter atskillig venting var jeg endelig ferdig til å starte langt utpå formiddagen med Baalbek som mål. Veien snodde seg i tallrike buktninger oppefter fjellsiden og snart fikk man en praktfull utsikt over terrasseformede vinmarker og de små maleriske landsbyer som lå i skråningen med Beyruth og den den skinnende blå fjord i bakgrunnen.
Da vi kom til Rayak, franskmennenes største flyplass i Syria, stoppet bilen og mine syriske medpassasjerer steg ut og forsvant, hvorefter sjåføren ganske frekt meddelte meg at her slutter turen. Han hadde ikke passasjerer videre, men skulle som en spesiell gunst la meg få slippe med halv pris og bile meg til jernbanestasjonen så kunne jeg ta aftentoget til Baalbek. Dette betydde at jeg mistet et døgn og jeg hadde da ennå ikke reist lenge nok i den nære Orient til å la være med å ergre meg over slike bagateller. Siden lærte jeg at tiden ingen ting betyr for muhammedanerne og jeg vennet meg med et smil til å resignere over både 24 og 48 tapte timer. Hvem vet, kanskje er det vi med vårt rastløse nerveslitende jag som tar livet på feil måte og orientaleren med sine urgamle tradisjoner som har funnet frem til en rett form for livskunst ved fatalismen og sitt dolce farniente. Jeg slo meg ned i venteværelset på jernbanestasjonen og fordrev de 5 timer til toget skulle gå med å besørge noe av min sterkt forsømte korrespondanse, så aldri så galt, var det faktisk godt for noe å bli satt av midt på landeveien slik uten videre. Sent på kvelden da jeg vandret til mitt hotell i Baalbek etter den skranglete tur på den smalsporede jernbanen fra tyrkertiden, så jeg raden av de seks resterende søyler fordi Jupitertempelet rage over de omgivende trær og stå spøkelsesaktig og forlokkende mot horisonten i det svake måneskinn. Så det var full av forventning til morgendagen at jeg krøp til sengs den kvelden. Baalbeks ruiner er ikke resten av en by, men av et kjempemessig kompleks av templer reist av romere til ære for Jupiter Merkur og Venus. De utmerker seg fremfor noe annet ved sine kolossale dimensjoner og til tross for at jordskjelv og plyndringer har fart ille med dem, er de ennå noen av de mest imponerende antikke ruiner som eksisterer. Jupitertempelet besto tidligere av 54 over 20 meter høye søyler hvorav 6 nå er tilbake for å gi en ide om dette templets prakt og det kolossale arbeidet bygningen av det må ha kostet. Merkurtempelet, som ligger like ved siden av, er ikke så stort men til gjengjeld bedre bevart slik at man der ennå kan studere mange detaljer av templets dekorasjoner og beundre romernes fenomenale smak. Ruinfeltet formår å holde selv den mest jordbundne fanget i en sjelden grad. Selv en mange timers vandring på det store området tretter ikke og som fotografisk objekt er de utallige søyler som nå befinner seg i de mest merkverdige stillinger en uuttømmelig kilde. I muren som danner fundamentet for et av templene ligger det 3 sten oppå hverandre som hver er 19 meter lange 4,5 meter høye og 3,7 meter brede Deres vekt anslås til 750 tonn. Det er en av den antikke bygningskunsts mange gåter hvordan man med datidens hjelpemidler har vært i stand til å få bragt dem på plass flere meter over bakken. I et steinbrudd 2 kilometer fra ruin feltet hvor fra templene byggematerialer skriver seg, ligger det nå en sten viss vekt av anslått til 1000 tonn og som tydeligvis var beregnet til bruk i den samme tempelmur.
Av alle Syrias severdigheter hadde man fortalt meg at den gamle greske ruinbyen Palmyra skulle være den merkeligste. Den ligger 170 kilometer inne i den syriske ørkenen som et torneroseslott med sine lange søyler rekker og hører til en av de forsvunne byer i det den i mange århundrer og er fullstendig glemt. Den nærmeste by er Homs og derfra går det i turisttiden biler ut dit, men du sent på høsten gikk jeg tiggergang til alle Homs garasjer med meget magert resultat. Efter lang leting fant jeg omsider en lastebil som skulle gå i løpet av dagen men den måtte først repareres, så det var umulig å si når. Tross alt var jeg altså heldig og etter noen timers venting kommer jeg virkelig av gårde på min første ørkentur som skulle komme til å by på nokså mange gjenverdigheter, for istedenfor å bruke 6 timer som normalt, brukte vi 36 timer på utturen og enda mer på hjemturen. Jeg fikk imidlertid se dronning Zenobias by og det var virkelig verdt alt bryet. Etter noen minutters kjøring kom en gendarm settene etter oss på motorsykkel. Det viste seg at bilen vår for en stor del var lastet med bensin og chaufføren vår hadde unnlatt å innhente den foreskrevne tillatelse til å føre slik last. Vi måtte derfor ennu en gang kjøre gjennom Homs humpete bazargater før vi omsider langt utpå ettermiddagen fikk startet for alvor. Det smale beltet av dyrket land med grønne jorder og palmelunder var snart passert og foran oss lå den golde, gulbrune sandørken med sin sparsomme vegetasjon så langt øyet rakk. Langt i det fjerne så vi noen foruroligende mørke skyer som hurtig øket i omfang slik at hele horisonten snart efter var helt sort. Det begynte å blåse, først med moderat styrke, og en fin dusj av sand som trengte inn overalt, men så kom sandstormen for alvor og alt rundt oss ble fullstendig borte i en vill heksedans av sandskyer som raste, rev og slet, og gjorde det umulig å fortsette å kjøre. Vi satt i 20 minutter også svelget sand, hostet sand og kjente sanden trenge gjennom våre klær og prikke i huden innenfor. Og så stanset vinden like plutselig som den var kommet og det satt inn med et skybrudd hvis make jeg sjelden har sett. Den tørre sandørkenen drakt tørstig vannet som øste ned, men ikke fort nok dessverre, så det varte ikke lenge før den fine sanden rundt oss var forvandlet til et hav av søle som det blir vanskeligere og vanskeligere å kjøre i med en alt for tungt lastet bil. Sent ute på kvelden var det umulig å ta seg frem lenger til tross for chaufførens lange erfaring og dyktighet, og før vi visste ordet av det sank bakhjulene i til aksjene og vi satt ubehjelpelig bommene fast. Det var ikke annet å gjøre enn å tilbringe natten ute i ørkenen og da regnet omsider ga seg slang vi oss oppe på toppen at de gjennomvåte sekkene med appelsiner og innhyllet i våre arabiske saueskinnskaper falt vi i søvn i den intense stillhet under ørkenhimmelens myriader av tindrende stjerner. Ved daggry våknet jeg av den bitende kulde, kravler ned fra lasset og begynte sammen med Asman, sjåførens arabiske håndlanger, å vasse rundt i sølen for å samle sammen noen av de karrige ørkenplanter som vil dynket over med bensin og tente bål på. Lokket av varmen, kom også chaufføren og de to andre araberen ned fra bilen med sine hodekleder tullet rundt ansikt og hals, hutrende av kulde. Det begynte etterhånden å lysne ganske svakt i øst inn over ørkenen og plutselig kom solen til synet med et hopp over horisonten og de varmende stråler spredte et usigelig velvære over oss alle og fikk situasjonen til å se atskillig lysere ut. Et hvert forsøk på å få bilen løs ved egen hjelp var forgjeves, så mine arabere pakket rolig og besindig frem sin mat og vi la i oss kolossale kvanta av det flate velsmakende arabiske brød med japanske sardiner til og skyllet dette ned med et utall appelsiner som vi forsynte oss med fra lasset. Det var ikke annet å gjøre enn å laste av de 3 tonnene å bære dem kolli for kolli 30 meter bort på et tørt sted og så bakefter jekke opp den tomme bil og putte sekker og sten i hjulsporene slik at du kom litt friksjon under ringene. Tre av araberne og jeg løftet og bar i vårt ansikts sved mens den fjerde, en gammel beduin som begynte å trekke på årene med ørnenese og ringer i ørene, etter tenksomt spredte sin kappe ut på en tørr flekk og knelte på den med ansiktet vendt mot Mekka og begynte med timelange bønner og botsøvelser til Allah. Da vi vel hadde fått bilen klar og lastet alt på igjen, kom en kamelkaravane til syne i det fjerne og vi hørte straks den typiske bjelleklang fra kamelene som er av de lyder som gir ørkenen slik en eiendommelig sjarme. Karavanen stoppet og mennene kom bort til oss og utvekslet høytidelige hilsninger med araberne og så uforstående på meg stakkars europeer som har kommet opp i dette. Efter en del prat, araberne har aldri hastverk, lykkes det virkelig å få startet lastebilen og så bar det videre i god fart med skliinl til høyre og venstre og mange uhyre spennende øyeblikk hvor vi kunne takke vår trauste chaufførs dyktighet for at vi ikke atter satt fast som mus i en felle. Utpå eftermiddagen kom med et fransk militær fly til syne. Det av patruljerer alltid ørkenen etter slikt uvær for å kontrollere om noen har kjørt seg så fast at de trenger assistanse, men da de etter å ha krysset over oss i lav høyde så at alt sto bra til fortsatte flyet videre vestover. Omsider så vi foran oss to høydedrag og plutselig svingte bilen inn mellom disse og vi var i den berømte Gravenes Dal som ligger utenfor Palmyra. Av alle de antikke ruiner jeg har sett, har ingen gjort en slikt inntrykk på meg som Palmyra der den ved solnedgangtsider åpenbarte seg for oss langt ute i ødemarken med sine templer og lange rekker av greske søyler som et fullstendig eventyrland. På grekernes tid var par Palmyra en viktig handelsby som alle karavaner mellom Bagdad og Damaskus la veien om. Den ble styrt av den berømte dronningen Zenobia og her hersket velstand og lykke på stedet inntil romerne under keiser Aurelius erobret og plyndret byen og tok Zenobia med seg til Rom som slavinne i sitt triumf tog. Siden klarte den aldri å reise seg igjen og der hvor det tidligere hadde vært oase og fruktbart land fikk ørkenen overtaket og de vakre greske byggverk gled inn i forglemmelsen og en tusenårig tornerosesøvn. Nå består stedet, foruten av det imponerende ruinfelt med utallige vakre søyler av gul sandsten, av et fåtall usle araberhytter av tørket lere som helt til for nylig vesentlig var klint fast inne i den mektige ruinen av solens tempel, som er det største og best bevarte byggverk fra Palmyras storhetstid. Et stykke fra har franskmennene oppført en moderne garnisonens by som de har gjort til hovedkvarteret for sitt kamelkorps, foruten at den huser et kompani av fremmedlegionen samt fly og de motoriserte avdelinger som mer enn noe annet har gjort det fullstendig trygt å ferdes overalt i den Syriske ørken. Tidligere ble reisende stadig vekk overfalt av de omvandrende nomadestammer som brannskattet Palmyras usle hytter med passende mellomrom, men overfor flyene og de franske biler med påmonterte mitraljøser har ørkenens sønner måttet gi seg, Og de beskjeftiger seg nå med et fredeligere sysler enn å dra på plyndringstokt.
Det var om mulig enda mer besværlig å komme bort fra dette merkelig sted enn det var å nå det. I de to døgn jeg var der og vandret rundt mellom ruinene og de omkringliggende gravhauger kom det ingen biler. Jeg oppsøkte den tyske kompanichefen ved fremmedlegionen, men de hadde heller ikke bud verken til Homs eller Damaskus med det første, så jeg var meget takknemlig for å få skyss tilbake på den samme lastebilen, til tross for de mange gjenvordigheter på utturen. Denne gang var vi ikke stort heldigere. Bilen satte seg fast i mudderet gang på gang og regnet skyllet ned i strie strømmer. Til slutt hadde vi ikke mer benzin igjen, men vi var da heldigvis kommet såpass langt at chaufføren og jeg etter en times gange i ravende mørket og øsende regn rakk frem til en ytterste bebyggelse i utkanten av ørkenen. Vi banker på døren til en liten gård, men ingen gjorde antydning til å åpne for oss. Vinduer fantes det ikke og til tross for alt vårt spetakkel virket gården fullstendig utdød. Til slutt lyste jeg med en lommelykt gjennom en sprekk i døren og da kom omsider en gammel mann og lukket opp. Han forklarte at hun aldri hadde sett en slik innretning før og ble meget beroliget da chaufføren fikk forklart ham at vi var fredelige reisende. Da han så at vi var våte til skinnet, bød han oss inn i et stort rom hvor det lå seks til åtte mann og sov på det teppebelagte jordgulvet med føttene mot et ildsted i midten av rommet. Han plukket sammen tepper og sengeklær fra de sovende skikkelser og redde opp til oss og snart efter sov både chaufføren og jeg i de merkelige omgivelser, dødstrette som vi var. Neste morgen laget de tyrkisk kaffe ved ildstedet i samme rom og servert frokost og jeg fikk anledning til å titte litt nærmere på mindre værelseskamerater som var beduiner av reneste vann. Nesten sorte i huden med sølvringer i ørene så de nokså faretruende ut i sine flagrende gevanter, men til tross for at jeg ikke kunne gjøre meg forståelig verken for chaufføren eller mine værtsfolk, ble vi gode venner og jeg var absolutt en opplevelse rikere. Vi sendte en mann tilbake til bilen etter kofferten min og da han kom fikk jeg leie to muldyr som kom noen timer etter ridende på et svært muldyr med kofferten på fanget tilbake til Homs hvor jeg så vidt rakk å komme med en bil som skulle nordover til Damaskus. Veien til Damaskus hadde også tatt skade av de sterke regnskyll slik at vi måtte kjøre med stor forsiktighet og brukte flere ganger så lang tid som vanlig før jeg omsider kom frem i god behold.
Damaskus er verdens eldste by. Den har overlevet både Theben, Ninive og Babylon og dens rolle i Orienten har alltid vært stor, til tross for at dens betydning som handelsby er betraktelig avtatt nå etter at kystbyene Aleppo og Beyruth er blitt de viktigste centra for Syrias handel. Det er litt vanskelig for en fremmed å forstå den rolle som Damaskus spiller for det arabiske folk og den vekt de i alle sine bestrebelser for nasjonal frihet legger på denne by. Hovedinntrykket virker nærmest som tyrkisk eller Balkan, en temmelig luvslitt og skitten europeisk by. Efter franskmennenes bombardement i 1926 er det ikke meget tilbake av de opprinnelige typiske kvarterer som ble nokså ille tilredt, men de viktigste byggverk så som Omajademoskeen og de andre moskeer, ble heldigvis skånet. Bazarene holder dessverre nå til huse i forholdsvis nye komplekser som ikke har noen arkitektonisk interesse og bortsett fra en del ting i hamret sølv og messing er det vesentlig billige europeiske og japanske varer som forhandles der. De dager jeg var i Damaskus var byen i festskurd på grunn av de årlige Ramadan festligheter. Overalt var gater og plasser utsmykket med kulørte lykter og omvandrende forhandlere av sukkertøy og limonade, kaker og andre slikkerier, gjorde glimrende forretninger på de sterkt trafikkerte gater og plasser. Av de tallrike moskeer er Omajademoskeen den vakreste og eiendommeligste. Den har etter tur vært gudshus for Jupiter Kristus og Muhammed og er ett av de stiligste og mest særpregede byggverk i hele Orienten. Om fredagen pleier det ikke å være tillatt for vantro å besøke moskeen, men en turistfører som tydeligvis led under de dårlige tider tok chansen på å skaffe meg en inn så diskret som mulig. Vi tok av oss skoene og satte dem fra oss ved inngangen listet oss langs etter søylerekken som omgir den store gårdsplass og inn en sidedør til selve moskeen som var pakket full av arabere som dels satt på huk og forrettet sine bønner, dels stod arm i arm i lange rekker og vagget i takt mens de mumlet et monotont omkved til ære for ære for Allah. Man oppdaget ganske fort at en vantro var kommet inn og både føreren og jeg ble temmelig klart betydet at vi måtte forsvinne hurtigst mulig, noe jeg i grunnen gjerne gjorde, for stemningen i det store tempel ble etter hånden temmelig ekstatisk og når muhammedanerne først har fått opparbeidet den rette, hellige vrede, er de som bekjent ikke gode å komme ut for. Franskmennene holder store troppestyrker i kasernen like utenfor byen. Svarte marokkanere og senegalesere i skjønn forening med små annamitter og tyske og russiske fremmedlegionærer, foruten de alminnelige franske kolonisoldater, satte sitt preg på alle kafeer og forlystelsesetablissementer. Rundt broen like i nærheten av Damaskus torv var det flere kafeer og restauranter i parisisk stil drevet av smarte italienere som har vært i stand til å skape den rette parisiske tonen slik at de unge franske guttene får en følelse av hjemlige trakter når de drikker sin aperitiff eller spiser middag med de platinablonde pikene fra de mange slags etablissementer som Damaskus i likhet med alle garnisons byer er velsignet med.