VII: Uro i Palestina
Det synes å være et fullstendig uløselig problem som englenderne er stillet overfor i Palestina. Til tross for at landet selvfølgelig har tilhørt jødene i fordums tid og disse således med en viss rett kan si at de har historisk hevd på Palestina, har det allikevel i mer enn de siste 1000 år vært bebodd av arabere, slik at disse med like stor berettigelse kan hevde at Palestina er deres og at de godt så vel kulturelt som økonomisk utrustede jøder fortrenger dem fra deres fedreland. Allerede før verdenskrigen, mens Palestina var en forsømt og underbefolket tyrkisk provins, var den jødiske emigrasjonen så smått begynt idet den pan jødiske bevegelse, zionismen, hadde på sitt program å arbeide for at jødefolket fikk sitt gamle land tilbake. Til å begynne med var det mest idealister som dro dit. De store vanskeligheter ved å leve i det primitive landet gjorde at jødene når de ble forfulgt i Europa, søkte til hvilket som helst sted på kloden som sto åpent for emigrasjon fremfor Palestina og de reiste mest til De Forente Stater og Syd-Amerika. Så kom verdenskrigen og vendte opp og ned på allting. Palestina ble erobret av englenderne under Lod Allenby, i aller høyeste grad hjulpet av det kjempemessige arabiske opprøret mot tyrkerne og inspirert og leder av geniet Lawrence. De allierte lovet araberne gull og grønne skoger når de hadde vunnet krigen, hvis de bare ville være med og hjelpe til mot de forhatte tyrkerne, og det gikk en nasjonal bølge gjennom hele den arabiske verden. De så sin sjanse til å danne sitt arabiske rike som skulle omfatte Syria, Palestina og Irak med Damaskus, som ble tatt av Lawrences arabere like etter Allenbys inntog i Jerusalem, som hovedstad. Versailles traktaten gjorde at alle de skjønner løfter ble brutt. Man hadde benyttet araberne da det knep, nu da belønningenes dag kom svek man dem. Syria blir fransk mandat og Palestina britisk. Irak som er den minst utviklede og mest primitive del av den arabiske verden, fikk en slags frihet, dog ikke mer enn at englenderne til enhver tid behersker landet i militær henseende. Lawrence kjempet først som en løve ved forhandlingsbordet i Versailles, men måtte gi seg for det nett av diplomatisk intrigespill som gjennomsyret fredsforhandlingene. Han gikk til den engelske kongen og sa ham i utvetydelige ord hvordan han tenkte, hvorpå og han trakk seg fullstendig tilbake fra verden som menig soldat i det engelske flyvåpen under fingert navn. Sine arabere orket han ikke å se i ansiktet siden, og resten av livet ble ham en plage.
Imidlertid hadde den engelske regjering i 1917 utstedt den såkalte Balfour deklarasjonen som ga jøder fra alle verdens land anledning til å innvandre i det underbefolkede Palestina uten at de fortrengte landets opprinnelige beboere. En kunngjørelse som ble hilst med begeistring av alle verdens zionistisk interesserte jøder. Kolossale summer til kolonisasjonsarbeidet av Palestina ble samlet inn overalt i den jødiske verden og jøder fra det antisemittiske Sentral- og Syd-Øst-Europa strømmet til det hellige land. Mens Palestinas befolkning i 1922 var på 617.485 mennesker, hvorav 12,5% jøder, var den i 1936 da Hitler hadde vært ved makten i 3 år, 1.261.409 mennesker med 29,8% jøder. Kjempemessige summer ble investert i land og byer nytt, land blir brutt og vannet og plantasjer og åkre oppsto der det før hadde vært mer eller mindre ørken. Byer som Tel Aviv og Haifa ble så å si nydannet etter helt moderne prinsipper og deres befolkning mangedoblet i løpet av utrolig kort tid.
Til å begynne med reagerte ikke araberne noe større på de forandrede tider. Det kom så mange penger til landet, de forgjeldede bønder fikk solgt store deler av sitt land til gode priser og var i stand til å ofre penger på å forbedre resten av sine eiendommer. De store og omfattende nykonstruksjoner av byer og havner, veier og plantasjer, skaffet arbeid og øket arbeidslønnen. Men etterhånden begynte det å gå opp for araberne at de var med på å lage et ris til egen bak. De skjønte at de hadde fått en farlig konkurrent som hadde bruk for billig arbeidskraft så lenge oppbygningsarbeidet varte, men som ville komme til å gjøre dem brødløse siden, når de hadde fått fast fot i landet, og så ble de grepet av raseri og forbitrelse og begynte med alle mulige voldshandlinger for å få stoppet innvandringen av jødene. De overfalt og drepte jødiske innbyggere, brente av husene og terroriserte på alle vis, i håp om å skremme slik at ingen nye torde komme. Men forholdene for øvrig i verden tillot ikke innvandring av jøder til oversjøiske land lenger, så intet kunne stoppe den kontinuerlige strømmer inn til Palestina av jøder som tilstandene i de land som de hittil hadde betraktet som deres fedreland, tvang ut på det uvisse.
Jødene tok etterhånden opp kampen og forsvarte seg og hevnet hvert enkelt arabisk overgrep med jødiske represalier slik at snøballen ruller, forbitrelsen steg på begge sider, og situasjonen ble verre og verre. Og midt mellom barken og veden står i englenderne. De forsøkte på alle måter å gjenopprette ro og orden, men sto i en vanskelig situasjon. På den ene side har de med hele sin autoritet lovet å skaffe jødene et fristed i Palestina, på den annen side har de et så stort antall muhammedanske undersåtter i sitt imperium, særlig i India viss sympati de ikke har råd til å miste. At de ikke kan gå frem mot araberne med samme bestemthet som tyrkerne i sin tid gjorde, som hadde et eget tak på å drukne slike uroligheter i et hav av blod, er selvsagt. Situasjonen er ikke blitt lysere etter at Italia begynte å fiske i rørt vann og så en sjanse til å ramme sine venner englenderne gjennom å støtte arabernes engelskfiendtlige politikk ikke bare i Egypten, men også blant andre arabere, ikke minst i Palestina.
Da jeg besøkte klagemuren i Jerusalem var det kun to jøder som sto med tildekkede ansikter og bad. Jeg spurte da den engelske politiemannen om det hadde vært mye bråk her i det siste, hvortil han svarte: «Nei, før gikk det ganske hardt for seg med skyting og bomber men nå er det helst bare litt steinkasting oppe fra moskeen like over. Men når araberne har fått flere penger fra Italia har vi det nok gående igjen.» Kommer den nye engelsk-italienske avtale til å bedre disse forhold?
Som en mulig løsning på vanskelighetene foreslo en engelsk kommisjon å dele lander i 3 deler. En jødisk, del omfattende den nordligste fruktbareste avsnitt hvor de fleste jødiske penger er nedlagt. En mindre midtre del rundt Jerusalem, Betlehem og de andre steder som er hellige ikke bare for jøder og arabere men også for all verdens kristne, skulle fremdeles være engelsk mandat. Endelig skulle resten og da først og fremst til Transjordanien, som er det fra naturen fattigst utrustede del av landet, bli en arabisk stat. Dette forslaget ble stort sett mottatt med glede av jødene. En fremstående jøde sa til meg «la oss få vår del å styre etter beste evne så får fremtiden vise om ikke araberne hadde stått seg på å løfte i flokk med oss». På muhammedansk hold vakte forslaget derimot voldsom harme og forbitrelse som resulterte i enda sterkere demonstrasjoner og voldshandlinger mot jødene med gjensidig kraftig motforanstaltninger. De mener at det er å behandle dem i høy grad stemoderlig slik å spise dem av med den fattigste del av landet og de drømmer stadig om å realisere sitt storearabiske rike i forening med Syria og Irak og lover ikke å gi seg før de har fått stagget den jødiske immigrasjonen som de anser som et overgrep mot seg. «Her kommer disse kapitalsterke og velutdannede folk og konkurrerer med oss fattige og uopplyste arabere i vårt eget land» sa en arabisk skole lærer jeg traff i Betlehem. «Kun døden kan stoppe oss fra å få vår soleklare rett.»
Resultatet av den jødiske innvandring er at Palestina er blitt meget forandret i de siste år. Det er nå en blanding av oldtid og det mest moderne funkis. Det gamle Jerusalem som ligger innenfor sine murer, hvis porter stenges hver kveld, er fullstendig uforandret, ja på visse steder sikkert helt siden Jesu tid, men med sine kronglete gater, små hus og basarer og fullstendig orientalske preg. Utenfor ligger det et kvarter av kirker, klostre, skoler og hospitaler som tilhører kirkesamfunn fra alle mulige land og trosbekjennelser. Et lite stykke fra dette Jerusalem har man siden 1922 bygge et fullstendig nytt jødisk kvarter med brede flotte gater og fullt moderne hus i vestens stil store butikker, hoteller, kinoer og restauranter.
Ved verdenskrigens slutt var Tel Aviv et lite arabisk fiskeleie på noen få sjeler ved middelhavskysten like i nærheten av den gamle arabiske byen Jaffa. Her har jødene fullstendig dannet en ny by med over 100.000 innbyggere efter de mest moderne prinsipper. Det var fullstendig som har kommet tilbake til Europa midt i orienten. Da jeg gikk og tittet i butikkvinduene i hovedgaten i Tel Aviv, måtte jeg uvilkårlig tenke på Kurfürstendamm i årene umiddelbart før Hitlers regjering. Jeg hørte ikke annet enn tysk hvor jeg snudde meg og møtte kun jødiske fysionomier. Bebyggelsen var også helt i samme stil med brede fortauer, tea rooms, små elegante salonger med tyske modeller i vinduet, kafeer, herreekviperingsforretninger, fotografiske forretninger og skreddere, alt sammen i fullstendig tysk stil. Alle oppslag og skilt var på engelsk, hebraisk og tysk, noen steder tillike på arabisk. Jeg kunne stoppe hvilken som helst jøde i Palestina og spørre om veien, og fikk alltid svar på et forståelig tysk, hvor imot det ofte var så som så med engelsken som faller meget vanskeligere enn tyskeren for dem hvis morsmål er jiddisch. I Haifa hvor den store pipeline fra Irak munner ut og hvor det oppskrifter Carmel fjellets side skyter stadige nye jødiske kvarter opp av jorden, har man bygget store havneanlegg, men fullt tidsmessige kaier og pakkhus som skal utgjøre jødenes på hoved import- og eksporthavn og som allerede har tatt luven fullstendig fra Jaffa der skipene enn du må ligge ute på reden.
Jødene har som nevnt kjøpt store land strekninger som de har kultivert og for det meste brukt til kjempemessige appelsin-, sitrus- og greipfrukt-plantasjer. Disse drives etter de mest moderne og rasjonelle californiske metoder og Palestina er blitt Spanias farligste konkurrent. Siden borgerkrigen har de jødiske fruktdyrkere hatt gylne tider og tallrike norske skipet besørger transporten av de ferdige produkter. Jeg så ikke mindre enn syv norske skip på ganske kort tid. Landet er for en stor del innkjøp av zionistiske organisasjoner og dyrkes etter et co-operativt, for ikke å si kommunistisk system. Spredt utover finnes små kolonier av unge jøder som har felles husholdning og arbeider i plantasjen på deling med nøyaktig like rettigheter og plikter for hver enkelt: Gutter og piker gikk omtrent ens kledd i shorts og en liten trøye og arbeidet i det intense solskinn, så brune at de fullstendig ligget arabere som så foraktelig på disse halvnakne folk som gjorde flere araberes dagsverk med godt humør og under lystig sang.
Mange påstår at de kolossale summer som er investert i Palestina har vært dårlig anvendt og at resultatet ikke har svart til forventningene. De mener at det ikke faller naturlig for jødene å dyrke jorden og sier at så snart den internasjonale situasjon tillater det vil de attter forlate landet og jorden og begi seg tilbake til de store byer hvor mulighetene for den jødiske smartness er så meget større. Som eksempel nevnes da Amerika hvor det jo har vært rikelig anledning til å skaffe seg land til dyrking, men hvor jødene mest har holdt seg til handel i de store byer. Når man imidlertid har sett hva jødene virkelig har fått ut av Palestina synes jeg at man må bli optimistisk stemt. Det finnes ingen tegn som tyder på at ikke jødene er lykkelige over å få anledning til å vende tilbake til jorden. En annen sak er det at Palestina er alt for lite til å kunne motta all verdens jøder, Slik at du aldri kan bli en løsning på den zionistiske drøm om et nytt jødeland, men det større problem for øyeblikket er dog all uroen og stridene mellom arabere og jøder som synes å bli sterkere og verre etter som tiden går. Verdenspressen hadde allerede lenge vært full av beretninger om all terroren og alle overfallene da uroen kulminerte i 1936 med den brede krigstilstand i landet og regulere slag mellom jødiske og arabiske arbeidere og de engelske politi- og militærstyrker. Gårder og akre ble brent, trær skamhugget og mord og drap hørte til dagens orden.
Toget mellom Cairo og Jerusalem kom til el Kantara, der hvor fergen går over Suez kanalen, ved 10 tiden om kvelden, men istedenfor som normalt og fortsetter straks, stoppet det her til ut på morgenkvisten for ikke å behøve å gå mens det var mørkt. De tallrike attentater mot jernbanen hadde tvunget denne forsiktighetsregel igjennom. Jerusalem dem som normalt om høsten og vinteren oversvømmes av internasjonale turister og pilegrimer var fullstendig fri for fremmede. Jeg vandret rundt på de vanlige bibelske steder uten å møte et eneste menneske. I det franciskanske hjem for pilegrimer som jeg bodde på, midt inne i den gamle del av Jerusalem, var de eneste pensjonærer to syriske pilegrimer og jeg. Det var alt, så forretninger gikk riktig dårlig. Det vrimlet av politi, jødisk, arabisk og engelsk overalt og i kasernene utenfor byen lå det skotske høylendere som med sine pansrede biler og motorsykler patruljerte alle veier uavbrutt. En aften jeg hadde sett på solnedgangen fra oljebjerget og gikk hjem gjennom Jerusalems lange Via Dolorosa, den vei man mener at Jesus vandret med korset, hørte jeg fire skudd inne i basaren og leste dagen efter i avisen at en engelsk politimann var blitt såret.
Ved klagemuren og Den Hellige Gravs kirke var det nesten ikke folk lenger og en europeer som vandret rundt i basarene vakte oppsikt, så vant var folk til at turistene var skremt vekk. Arabernes politikk er stadig å skape så urolige tilstander i landet at verken emigranter eller turister tør komme. De håper at følgen skal bli at englenderne føyer dem og stopper emigrasjonen. Det er derfor et ledd i deres bestrebelser å gjøre all trafikk så farlig som mulig og de har den stygge skikk å legge seg bak en sten i det ulendte terreng og så sende et par skudd på måfå gjennom de jødiske bussene. Men jødene har snart lært å ta opp den samme taktikken overfor sine arabiske konkurrenter. Det manglet ikke på gode råd til meg om hvordan jeg skulle forholde meg. Der skulle jeg ta jødisk buss og der arabisk, det stedet måtte jeg ikke vise meg på uten å være i følge med en fezbedekket araber, for lange og tynne europeere hadde lett for å bli tatt for engelsk sivilt politi, det annet sted endelig sørge for å gå sammen med jøder osv. Selvfølgelig var det umulig å følge alle rådene og det ble til å la omstendighetene råde. Til Betlehem som er rent arabisk, gikk det kun arabiske busser og disse gikk regelmessig og uten vanskeligheter. Konduktøren gjorde ganske riktig ikke antydning til å selge meg billett, antagelig fordi han trodde at jeg var ute på en slags politi inspeksjon.
Den lille byen med den primitive kirken på det sted hvor krybben skal ha stått, var fullstendig fredelig og rolig og jeg gikk lenge rundt i de morsomme kronglete gatene og avsluttet mitt opphold med en spasertur ut til hyrdenes mark som med stor bestemthet utpekes som det sted hvor hyrdene så sitt syn den første julenatt. Til Tel Aviv reiste jeg med jødisk buss under meget sterk militær eskorte. En lastebil med påmontert mitraljøse og fire skotter med stål hjelmer på hodet kjørte foran og en lignende bak bussen, og inne i selve bussen hadde vi flere arabiske politifolk med rifler.
Å komme til det døde hav var forbundet med en del vanskeligheter idet det ingen busser gikk på grunn av de usikre tider og turistenes fravær, så jeg var henvist til å sitte på en lastebil med en gjeng jødiske arbeidere som skulle ut å avløse på Palestine Potash Co’s anlegg. Disse har spesielt vært en torn i øyet på araberne slik at flere av dem i tidens løp er blitt skutt. Vi hadde derfor eskorte av en engelsk panserbil foran oss og diverse arabiske politifolk på lasteplanet. Jeg var til å begynne med litt uvel der vi reiser bortover som en levende skyteskive for hvilken som helst fanatisk muhammedaner. Naturligvis hente det intet og det ble en meget interessant tur ned til det døde hav som ligger 394 meter under havflaten. Der ble det tid til en svømmetur i det oljelignende vann som inneholder 25% faste bestanddeler jeg tenkte ikke på at jeg var nybarbert og stupte flott på hodet uti. Det sved noe aldeles forferdelig i ansiktet og jeg var nesten hvit av mineralsalter da jeg hadde tørket meg i solen på noen sten mens det gikk kameler rundt meg og gresset. Oppdriften i vannet var så stor at jeg ikke klarte å sparke fra ordentlig med bena under svømmingen. For hvert tak skar disse opp i luften, og i grunnen innbød ikke badingen til gjentagelser. Å svømme i det døde hav er jo akkurat som å mate duene på Markusplassen i Venedig, spille i kasinoet i Monte Carlo, og å spise kreftor på Gylna Freden i Stockholm. Man må ha gjort det for å kunne kalle seg en ordentlig globetrotter.