VI: Egypten. Guidenes paradis
Egypten er det mest turistherjede det land jeg kjenner. Turisten regnes som befolkningens lovlige bytte som enhver kan flå fullstendig etter forgodtbefinnende. Og turistene finner seg i det. Bevisstheten om at det er verdens dyreste land å reise i, sitter så dypt inngrodd hos folk at de som ikke mener å ha råd til å reise på luksusmaner holder seg borte fra landet. Før i tiden var det nok nødvendig med mulesler, førere og hjelp på alle hold, men nu er kommunikasjonene og forholdene for øvrig så forbedrede at det er like enkelt å reise i Egypten som i de fleste andre land, om man bare kunne slippe fri for alle førerne og dragomaner som henger seg på en som klegger og er så frekke og påtrengende at de faktisk formår å spolere en stor del av gleden ved å reise i det herlige land. Når det er så varmt at man knapt kan puste og man samtidig skal være på vakt bestandig skjelle ut og bite fra seg hele tiden, kan det ta humøret fra selv den mest flegmatiske. Spør man et menneske om veien i Cairo er man fortapt, for da henger vedkommende seg på en og en må være grov for å bli klar av vedkommende den dagen. Og så er allting så uhyre enkelt i virkeligheten. Cairo er metropolen i den muhammedanske verden, stedet hvor turisten er i stand til å stifte bekjentskap med alt som er typisk for islamsk kultur, strålende moskeer og slanke minareter, orientalske palasser og trange bazar gater med falleferdige rønner og kameler og mulesler som går rundt mellom støyende og skrikende innfødte i flagrende gevanter fra lysebrune til helt mørke i huden. Arabiske kaffehus med vannpiper og mavedans, kort sagt Østerland. Og alt dette vegg i vegg med en helt moderne fullstendig europeisk by med all den luksus og komfort som han kunne forlange. Sheperd's hotell som vel er et av verdens eleganteste, opera, teatere, varieteer og danselokaler i fullstendig kontinental stil. Kort sagt, man kan i Cairo oppleve østen uten et øyeblikk å behøve å slakke av på noen krav til vestens levemåte, og dertil kommer det som er helt enestående for byen, de gamle levninger fra antikkens Egypt pyramidene ved Giza og museet som har de største samlinger av utgravde gamle egyptiske ting i verden. Dette museum er så kolossalt at det sikkert vil ta år om man skal gå ordentlig gjennom det, men selv for en rastløs globetrotter som kun kan avse et par ettermiddager, er det en opplevelse. Størst interesse knyttet det seg ennå til de saler som inneholder alle de ting som ble funnet ved åpningen av Tutankhamons grav som jo var samtaleemne i hele verden i sin tid og dikterte ett års damemoter. Alle disse samlinger er nå velordnet og lett tilgjengelige slik at man kan danne seg et ganske godt bilde av egyptisk kultur ved å gå igjennom disse saler med deres mumier, husgeråd, smykker, våpen, klær, bilder osv. Forøvrig rommer dette store museum kolossale mengder av egyptisk skulpturer fra alle mulige perioder, papyrusruller og inskripsjoner av alle slag, og alt dette kan man gi fred og ro og rundt og besøke uten å bli plaget av noen som vil føre en rundt eller "hjelpe" på annen måte.
Til pyramidene som ligger ved Ghiza som liggeret stykke fra byen, går det trikk mitt fra Cairo sentrum og etter ca 20 minutter kjøring står man av like ved Cheopspyramiden. De siste kilometrene går trikken i snorrett linje over åpne jorder slik at den karakteristiske silhuett av de tre pyramider , som man ser i det fjerne hurtig blir større og større. Terrenget er ikke mer omfangsrikt enn at man makelig kan spasere mellom pyramidene og Sfinxen, Men hvis man ønsker det er det anledning til å ri på kameler som da vil leie av en fører som går til fots. på kloss hold oppdager man hvor kolossalt ramponert pyramidenes overflater i grunnen er, flere steder ser den ut som den reneste ur og under tiden hører man sten løsne og trille nedover under voldsomt rabalder. Når man står like inntil foten av Cheopspyramiden er det som å se et fjell foran seg, og man lurer mer enn noensinne på hvordan det har vært mulig å skape dette underverke med de midler som på den tid sto til rådighet. Det finnes jo en kolossal litteratur om pyramidene og det er ikke den detalj om dem som ikke er blitt grundig målt, og ikke den slutning man ikke har ment å kunne trekke av disse mål, men ennu er man like nær løsningen av mysteriet og Sfinxen ligger like uutgrunnelig og vokter sin skatts store hemmelighet.
Apropos Sfinxen, så er den meget mindre enn man skulle tro etter de vanlige fotografier, noe som sikkert kommer av at disse alle er tatt på omtrent samme måte med Sfinxen i forgrunnen nær apparatet og pyramidene langt i bakgrunnen slik at proporsjonene blir gale. Den morsomste opplevelse under besøket ved pyramidene var og bestiger Cheopspyramiden. Før i tiden var dette en stor affære,, man måtte ha minst ha to egyptiske føre til å transportere en opp, en som dro i hvdr arm for hvert trinn og helst en som dyttet bakenifra. så hvit man kunne man ikke være bekjent av å kravle opp i sitt ansikts sved. nu er det intet i veien for dette og etter mindre enn 15 minutter er man oppe på den lille plattform som er dannet ved at toppen er falt av. Utsikten er enestående med Nilen langt i bakgrunnen, så den grønne fruktbare stripe land som strekker seg nesten ut til der hvor pyramidene ligger, og så går den grønne, i en skarp linje uten noen overgang, direkte over til ørkenens rødbrun farge, og den holder seg så langt øyet rekker og forsvinner ut i dette oseana av sand som heter Sahara som pyramidene ligger i kanten av.
Cairo gir en absolutt lyst til å se mer av Egypten og Luxor er da stedet frem for alle å dra til. På Wilcox Sport Club ble jeg kjent med en Amerikaner som nettopp var ferdig med sine studier og nå skulle rundt jorden en tur før han slo seg til ro. Han var fra en ranch i Montana og sa selv at han var en "cowpuncher with a college education", 6,5 fot lang og så ut som en hardhaus, og ettersom han heller ikke hadde så mange penger at det trykket han, fant vi hverandre og besluttet å reise nordover på 3. klasse nattog, noe helt uhørt i Egypten. Vi hadde et svare strev med å finne billettluken til 3. klasse idet denne ligger langt fra den egentlige stasjon. Omsider fikk vi våre billetter etter å ha stått i kø med en masse innfødte med hvite flagrende gevanter som så på oss som noen rare dyr. Vognen besto av et stort langt rom med en gang mitt langsefter slik at kan benkene ble akkurat så korte at det var umulig å ligge på dem. Begge var vi trøtte og skulle være i fin form for å nyte Luxor dagen efter så det gjaldt å få litt søvn. Vi var selvfølgelig de eneste hvite i vognen og så med misunnelse på at den ene efter den andre av våre innfødte medpassasjerer kveilet bena opp under seg på setet, dekket hodet til med kappen og falt i søvn. Omsider opptrådte konduktøren som en reddende engel i det han ikke hatt noe imot at vi krøp opp og la oss på bagasjehyllen som gikk i hele vognens lengde og var såpass brede at vi sov søtt og behagelig hele natten og våkner morgenfriske da vi kom frem til Luxor. Her begynte igjen kampen med guidene, men da vi verken hadde shorts eller tropehjelmer i det kjølige vær skjønte de fleste fort at vi ikke var noen turister å samle på og ga seg, så vi hadde kun en hale på 5-6 stykker da vi gikk til det hotellet vi hadde fått anbefalt og fikk prutet prisen ned til omtrent det halve av hva de først forlangte.
Luxor kan gjøres på en dag i bil, men da får man neppe tid til å stå ut av bilen, så det blir mest med å kunne si at man har vært der. På to dager klarer man å se det meste hvis man benytter seg av mulesler, men som gammel bronchobuster svor Bill på at det var å synke for dypt å sitte på noe sånt. Selv om det var flaut for en cowboy og gå til fots, var det dog å foretrekke fremfor å ri på disse stakkars vesenene, så vi spente et lommetørkle over hodet, kneppen skjortene opp i halsen og la i vei ned til Nilbredden hvor ruinene av det berømte tempel ligger. Det er såpass bevart med kjempemessige søyler og skulpturer at det gir et visst inntrykk av sin fordums prakt til tross for at de ennå er innfødtes hus på selve tempelområdet. En liten malerisk moske henger på kanten av utgravningene høyt hevet over de enorme gråstenskonstruksjoner av tempelet like under og ser ut som om det kunne rase ut hvert øyeblikk. Ved inngangen til tempelet står det to svære statuer av Rameses II under hvis styre tempelet ble fullført. Til tross for at de står i jord til skuldrene drager de likevel 6 meter over bakken. Ansiktstrekkene er helt utvisket av tidens tann, men hieroglyfer som er hugget inn i statuene på forskjellige steder er ennu tydelige. Like bortenfor står det en 23 meter høy og obelisk hvis pandang nå pryder Place de la Concorde i Paris. Fra denne inngang strekker tempelet seg i form av den ene søylehall etter den andre 260 meter bortover, og de enkelte og doble kjempemessige rader av søyler som for det meste er dekorert med figurer og inskripsjoner, er ennu ganske godt bevart.
Om eftermiddagen spaserte vi en tur ut til Karnak som ligger et stykke nord for Luxor. Veien går gjennom fruktbart land hvor egyptiske fellaer den dag i dag pleier sin jord med treplog og passer sine overrislingsanlegg etter de samme metoder som under faraoene. Omkranset av høye palmer ligger Karnaks ruiner nokså medtatt men stadig imponerende og fascinerende. Like utenfor ruinenområdet ligger en landsby av lerhytter som en grill kontrast til stedets fordums storhet. Ruinene er noenlunde i samme stil som tempelet i Luxor, men karakteristisk for denne er en lang allé med rader av store sfinxer på begge sider som flankerer den vei som fører inn til tempelområdet og som frembyr et fantastisk skue.
To nesten svarte fergemenn rodde oss tidlig neste morgen over Nilen til den annen side hvor Theben, en gang den mektigste by i hele orienten har ligget, og hvor landskapet nu er overdekket av gamle ruiner og graver. Etter å ha vandret noen kilometer over den grønne frodige slette, fikk vi langt i det fjerne øye på de to Memnoskolosser som lå midt ute på et jorde. De forestiller Amenhoteps III i den typiske stilling for egyptiske statuer, med underarmene parallelt med lårene og hendene på knærne. De er voldsomt medtatt slik at alle detaljer er borte, sprukket på kryss og tvers, men frembyr på avstand en meget karakteristisk silhuett og virker imponerende der de ruver midt på den store slette hvor bønder går og pløyer med okser og kameler foran plogen. Overalt vrimler det med ruiner: Ramaseum, Medinet Habu, Ramses II memorium, Dar el-Medim osv.
Bak den store sletten der ørkenen begynner, ligger de eiendommelig åsdragene som huser Kongenes dal og Dronningenes dal med utallige graver hugget inn i fjellet, blant annet Tutankhamuns med nydelig malerier på veggene hvis farger har holdt seg i flere tusen år. Hele dagen gikk vi og nød sted efter sted, solen skinte, men det var aldri virkelig sjenerende varmt.
På toppen med herlig utsikt over Kongenes dal slo vi oss ned og spiste nisten og drakk vårt medbrakte mineralvann mens en av American Express horder besøkte en av gravene langt under oss. Det er ingen sak når man kan gå på langtur i et slikt terreng hvor det er en severdighet for hver kilometer man går samtidig med at landskapet er vakkert og varierende. I hele 10 timer vandret vi rundt slik at vi akkurat fikk badet og spist før vi igjen entret toget og krøp opp på våre hyller. Neste dags morgen ankom vi igjen til Cairo, solbrente og lemster etter all tråkkingen men lykkelige og fornøyde over en detalj av vår reise som for alltid kommer til å rekke opp som et lysende minne blant alle de andre vakre og interessante inntrykk vi begge hver for oss sanket på vår vei rundt kloden. Min kamerat hadde kjøpt en billett på en stor tysk båt til India og ble fullstendig syk av ergrelse da han hørte på hvilken måte jeg hadde tenkt å forsøke å nå dit, og han kunne ikke bli kvitt sin billett og bli med.