V: Grekenland og Tyrkiet.
Med jødiske emigranter på 4. klasse
Grekenland hører til de land som det mer enn noe annet sted er synd å reise til uforberedt. Et visst kjennskap til oldtiden og den antikke kunsthistorie ville få den besøkende til å se på landet med helt andre øyne enn når man, slik som jeg, kommer dumpene opp i det med et tilsløret artiumspensum og absolutt uten forutsetningen for å forstå den greske kunst ordentlig. For hvert skritt man tar kommer man over steder og navn som har tilknytning til historien og mytologien og selv om kunstskattene nu mange steder er nokså velordnet i museer og utgravningsfelter, er dog store deler nærmest magasinert som på et lagerrom slik at stoffet er meget vanskeligere tilgjengelig enn for eksempel i Italien og Egypten. Man må i Grekenland vite hva man ønsker å se og ofte lete lenge før man finner det. Det skjønne landskapet og klima samt de mer kjente ruiner er det allikevel en nydelse å stifte bekjentskap med, og samtidig med at landet ikke er så gjennomtrengt av turister overalt som man skulle vente, er det dog nokså lett å reise der selv på moderat maner, fordi alle dannete mennesker snakker glimrende fransk og resten av nasjonen gir inntrykk og har vært i Amerika, i alle fall taler de et like vaskeekte amerikansk som det man hører i noen gangsterfilm.
Fordi jeg var fullstendig uforberedt og fordi Grekenland tross alt ligger nokså nær våre hjemlige trakter og fordi jeg skulle ut på slik en lang reise, besluttet jeg meg til kun å gå med harefot gjennom Byrons besungne land og anvende min tid på fjernere jaktmarker som det vil være vanskelig å komme tilbake til siden. Jeg angrer meget på at jeg, da jeg først var i Saloniki, ikke tok skrittet fullt ut og vandret rundt i noen dager på Mont Athos, halvøyen som intet vesen av hunkjønn kan betrede men hvis beboere utelukkende består av gresk-katolske munker fra diverse land, som bor i alle klostrene som dekker den bergfulle halvøy. Den eneste måte å komme frem overalt der er å gå til fots. Gjestfriheten på de forskjellige klostre er så stor og hele miljøet så malerisk og fremmedartet at det skal være et eventyr og har vært der.
I Saloniki stiftet for første gang bekjentskap med de utvandrede spanske jøder som etter at de ble fordrevet fra Spania slo seg ned der de kunne. Mange bosatte seg på Balkan og de har i over 400 år i helt fremmede omgivelser bevart sitt språk fullstendig, slik at de i dag snakker omtrent den samme spansk som på Don Quijotes tid. Mens jeg sto og pruttet på et sølvsmykke, oppdaget jeg plutselig at folk i boden konfererte innbyrdes på vaskeekte spansk, hvorpå jeg øyeblikkelig blandet meg i samtalen og takket være jødenes forbauselse, fikk en meget gunstig pris.
Fordi jeg er gammel beundrer av "Montparnasse" som ligger på venstre Seine-bredd, og som bekjent har litt av hvert å by på, hadde jeg fått lyst til å stifte bekjentskap med det langt mindre kjente sted i Grekenland som sikkert må være oppkalt etter de ville trakter rundt Carrefour Vavin, men forøvrig ikke har noe til felles annet enn navnet med hverken Dome eller Rotonde, for det er et veritabelt fjell på 2460 meter hvis topp dessverre lå i tett tåke da jeg kom dit, så jeg fant ut at det ikke var umaken verdt å bestige den. Ettersom det verken finnes metro eller buss opp til musenes hjemsted og det sikkert også er forbundet med atskillig større anstrengelser enn å slå seg ned på La Coupole så nøyet jeg meg med å ha vært på de riktige Montparnasse.
Ikke desto mindre avbrøt jeg min togreise fra Saloniki til Athen ved den lille byen Levadia, hvor jeg på stedets hotell måtte dele værelset med en tryllekunstner som jeg hadde sett opptre på byens torg samme aften. Han kunne ikke annet enn gresk men gav meg en oppvisning på kammerset av noen av sine spesielle attraksjoner og var vennlig nok til å åpenbare hemmeligheten ved noen av sine triks som han visste at min manglende fingerferdighet forbød meg å ettergjøre.
Dagen efter tok jeg rutebilene til ruinene av det hellige området ved Delphi som ligger i 500 kilometer meters høyde på en liten hylle av Parnasset med vakker utsikt over dalen nedenfor med sine gårder og vinhaver og havet og Peloponnes som kom til syne mellom tåkebankene langt borte. Det var ingen turister så jeg klatret rundt i fred og ro i ruinene i flere timer med kart og beskrivelse i hånden og forsøkte å drømme meg tilbake til orakelet tid. Stort annet enn grunnmuren er det ikke tilbake verken av Apollons tempel eller athenernes skattekammer. Amfiteatrets benkerader var ennå i såpass stand at det sikkert hadde vært mulig å gi forestillinger der den dag i dag. I stadion like utenfor gikk det sauer og gresset på banen hvor før blomsten av Grekenland ungdom møttes til edel kappestrid. For fagmannen må det hellige området med det tilgrensede museum sikkert være en stor opplevelse. For meg lå den største charm i bevisstheten om å vandre på disse stener som hvis de kunne tale ........ og i landskapets skjønnhet og dype ro den vakre høstettermiddag.
Athen er Akropolis og bare Akropolis. Alt annet i Grekenlands hovedstad trer fullstendig i skyggen for denne eventyrlige skjønne plett. Å vandre ved solnedgangstider mellom de herlige byggverk av skinnende hvit marmor som ennå tross tidens tand har holdt stand og formår å gi selv en som har alle fire bein hardt plantet på jorden et inntrykk av antikkens skjønnhet, er av de ting som gir livet innhold. Akropolis kan ikke tilfredsstillende beskrives med penn og blekk, den må oppleves.
Konstantinopel er en av de byer som verdenskrigen reduserte i faretruende grad. Fra å være hovedstaden i det mektige Ottomanske riket, residens for Storsultanen og den Høye Port, sank den ned til å bli rett og slett en handelsby i den europeisk mindre viktige del av Tyrkia, langt ute i periferien fra Ankara, den kunstige opprettete parvenuby som Kemal Pasha Atatürk har tvunget frem og ofre kolossale summer på å bygge. Det er imidlertid ikke første gang at den tusen år gamle byen er ute i hardt vær, og den siste menneskealders begivenheter har like så lite som alle de tidligere katastrofer Istanbul har gjennomgått formådd å knekke den. Ennu er den, ved siden av Moskva, den eiendommeligste by i Europa. Synet av dens utallige kupler og minareter, med Seraiets spinkle elegante paviljonger i forgrunnen når man kommer seilende inn gjennom Bosporos, er helt enestående. Istanbul er stagnert, har tatt seg en pust i bakken, men det er mange ting som tyder på at dens fenomenalt gunstige beliggenhet vil være i stand til å skaffe den sin tapte glans tilbake og at dens handelsbalanse og derav følgende velstand vil kunne påvirke at den gjør Ankara rangen stridig. I alle fall heter det at Atatürk angrer på at han fullstendig slo hånden av Konstantinopel. Hans hovedbeveggrunn var at Istanbul ikke er, og aldri har vært, en rent tyrkisk by og dette gjelder nå mer enn noensinne. Grekere, jøder, russere og andre europeere samt alle mulige avskygninger av orientalere utgjør stadig en overveiende del av byens innbyggere, og det er påfallende hvor liten evne den har til å assimilere de forskjellige raser. Hvert folk taler sitt språk og beholder sin religion og sine seder og skikker, og har aldri bøyet seg for den tyrkiske påvirkning. Dessuten var det for meget i Istanbul både av bygninger og steder som brakte tanken tilbake til det gamle dekadente tyrkiske rike som en gang for alle skulle være glemt. Men nå da man med alle midler har fått tømret opp det ungtyrkiske rike slik at det står sterkt, bortfaller alle disse grunner i stor grad og den nye stat kan risikere å opphjelpe Konstantinopel og utnytte dens naturlige muligheter uten fare for indrepolitiske vanskeligheter. Stadig større og større prosent av Tyrkias import og eksport går gjennom Galatas og Paras pakkhus.
Som historisk minnesmerke er Istanbul uten sidestykke i Europa. Den byr på monumenter fra alle tidsaldre og alle stilarter og den hovedattraksjoner, den gamle hederskronede Aya Sofia og sultanens Serai med de praktfulle paviljonger og samlinger som ligger på Stambul siden med vakker utsikt over Bosporos og det Gylne Horn, er begge omdannet til museer og lett tilgjengelige for besøkende. I sultanens tid var det kun enkelte av Seraiets bygninger som kunne besøkes, nå er alle åpnet og turister fra alle land vandrer rundt i sultanens private gemakker og i haremets labyrint av værelser og krinkelkroker som tidligere kun var forbeholdt ham selv og hans utvalgte yndlingshustruer. Som bekjent er det nå innført mange sosiale reformer i Tyrkia; flerkoneri er forbudt; kvinnene må ikke lenger gå tilsløret og mennene tillates ikke å bære den røde fez som tidligere ble betraktet som kastemerket på en tyrker. Alle disse ting er utvilsomt gått ut over det pittoreske ved byen. Gatebildet er jevnt grått, som i alle store byer. De vanlige skyggeluer, kassetter og grå hatter liver ikke slik opp som de røde fezer i Istanbuls basarer, men gater og hus er fullstendig uforandret, muligens med et lett skjær av forfallenhet og svunnen storhet. Jeg har aldri vært i en by det ikke var enkelte nye hus som stakk seg frem på andres bekostning. Selv i Leningrad sentrum hvor det sannelig ikke er blitt bygget for meget siden verdenskrigen, hadde man iallfall revet enkelte bygninger slik at det lå tomter hist og her som lovet at noe var i vente. Men i Istanbuls forretningsgater var det grått i grått med tysk 80- og 90-års stil gate opp og gate ned, uten et eneste lyspunkt i form av et nytt hus.
En fordel for turistene ved at tyrkerne ikke lenger bærer fez er at det nå er mulig å gå rundt de forskjellige moskeer uten å vekke den ringeste oppsikt. Mens man ellers i orienten er henvist til førere med sivtøfler på benene, og mer eller mindre orienterende forklaringer, med derav følgende bakchis i tide og utide, kan man i den Blå moske, Sulemanie moskeen og Istanbuls andre herlige moskeer bare ta av seg skoene og med disse i hånden vandrer rundt i fred og ro og gjøre sine iakttagelser hvor man vil, uten at noen faller på at en er utlending. Typene i byen er så mange og forskjelligartede at hvem som helst som ikke er alt for utfordrende kledd kan passere for innført. Kemal Pasha har også innført det latinske alfabetet som har den store fordel fremfor det arabiske at det er meget enklere å lære, slik at enhver soldat rekker å lære det i løpet av sin militærtjeneste. De arabiske skrifttegn har også den mangel at de er så utydelige at det er vanskelig å lese andres skrift. Derimot går det meget fortere å referere med de stenografilignende arabiske tegn. De medisinske studenter jeg snakket med på YMCA benyttet derfor sin barnelærdoms skrifttegn når de refererte forelesninger og fikk da med hvert ord, mens alle oppgaver de skrev ble levert på moderne tyrkisk som blant annet driver det så vidt som til å oversette navn og skrive dem på tyrkisk. Da det er forbudt å sette opp skilt med annet enn tyrkisk navn, ser man mange pussig ting; Wagon Lits heter således Vagon Li osv.
Slike overdrivelser og den hensynsløshet de blir håndhevet med røper at den nye stat ennå ikke er kommet over sine barnesykdommer, men de som har fulgt utviklingen på nært hold sier at alt går fremad med kjempeskritt og når man tenker på Tyrkiet ved verdenskrigen slutt og i dag, må man uvilkårlig beundre ham som har hatt ansvaret, selv om man ofte må ta avstand fra metodene.
Siden Palestina ble åpnet for innvandring av jøder har den rumenske stat drevet en dampbåtlinje fra Constanza i Sortehavet, via Istanbul og Athen til Haifa og videre nedover til Alexandria. Fordi de fleste innvandrere til jødelandet kommer fra sydøst- og sentral-Europa og fordi denne linje holde noen latterlig lave priser, kommer den altoverveiende del av emigrantene til Palestina med disse moderne hurtiggående rumenske båtene. Jeg løste billett på 4. klasse på "Regele Carol" hvorved jeg slo to fluer i ett smekk: fikk en fantastisk billig tur til Alexandria og lærte å kjenne på nært hold de jødiske emigranter som jo i dag er et meget aktuelt problem. Jeg kom nokså nær innpå livet av dem for jeg spiste og sov med flere hundre jøder i seks døgn på det smilende blå Middelhavet, og jeg må si at det var umaken verd. Nede i det store lasterommet var det stuende fullt av jøder overalt. Rumenske og ungarsk som kom rett fra landsbyene sine i skinnlue og høye skaftestøvler. Polske studenter som de jødefiendtlige demonstrasjoner og stadig sjikane hadde fordrevet fra deres lands universiteter, tyske akademikere og forretningsfolk, musikere og håndverkere som nazistenes nesten patologiske antisemittisme hadde tvunget til å skaffe seg eksistensmuligheter andre steder. Oldinger og nyfødte, rene og skitne, folk fra mange land og ennu flere samfunnslag, som i grunnen intet annet hadde til felles enn den felles ulykken, og det hell som det blant jøder regnes for å få adgang til det hellige land. Troende og ateister, alle sammen var de av skjebnen og fattigdommen drevet sammen på banjeren på denne båten hvor de satt på kister kofferter og bylter og berettet sine lidelseshistorier til hverandre på alle mulige språk. Og mellom dem vandret jeg som eneste fremmede fugl, og reflektert over hvor godt vi grunnen har det oppe i vår avkrok av verden hvor vi nyter friheten, behagelig langt fra de problemer som hver eneste dag ødelegger tusener av menneskeskjebner. Jeg ble øyeblikkelig tatt opp i laget og rusler fra den ene gruppe til den annen og pratet med alle mulige slags folk. De så fort at jeg ikke var så godt utstyrt med kokeapparater, gryter og panner som dem selv, og at jeg var alene, så det var ingen grenser for de steder hvor jeg ble buden på mat og te, frukt og kaker. Slik hjelpsomhet og fordragelighet som disse fattige jøder viste hverandre under de primitive omstendigheter, har jeg ikke sett noe sted. Mitt opphold på denne båten har åpnet mitt blikk for sider ved jødenes karakter som de fleste som fordømmer dem sikkert ikke kjenner. Hvitløkslukten, skitten og ungeskrik i det heter lasterom husker jeg ikke lenger, men de strålende forventningsfulle og bevegede ansikter på de jødiske immigrantene da de omsider så Haifas lys i det fjerne og stod ved inngangen til det landet som de hadde drømt om skulle være slutten på deres fornedrelse og gi dem tilbake tilliten til seg selv kommer jeg ikke til å glemme.
Blant palestinerne var det også en ung jødisk politimann fra Palestine Police som hadde vært og besøkt sine slektninger i Polen. Han var oppvokst i Palestina og talte arabisk og engelsk like godt som hebraisk og jiddisk, og da han ved sitt utseende kunne vært hva som helst, ble han ofte kledd ut som araber og sendt ut for å blande seg med disse når man hadde mistanke om at noe var i gjære, et ikke helt ufarlig arbeide men spennende sa han, og viste fotografier av seg selv i engelsk politiuniform og forskjellige slags forkledninger og fortalte meget fra de stadige kamper mellom jøder og arabere, som fikk diskusjonens bølger til å gå høyt blant emigrantene. Man kunne ikke bli enig om hvor farlig situasjonen var. Noen sa at disse urolige tider kun var en overgang og at englenderne fort ville få skikk på sakene, men politimannen var pessimistisk og mente at de krefter som støtter den arabiske terroraksjonen ikke var lett å stagge og han innrømmet villig at araberne hadde meget moralsk rett i sin misnøye, men trodde dog at de ville komme meget lengere med mindre brutale midler. Det var ikke grenser for alle de råd jeg fikk til min forestående reise i Palestina, så turen med Regele Carol var mangeartet og utbytterik og de seks døgn forløp hurtig og behagelig. Takket være det gode vær som tillot oss å oppholde oss på dekk hele dagen og nyte sydens sol, ble min reise ingenlunde så stri som jeg den første kvelden trodde, da jeg krøp opp på trebrisken nede på banneren hvor det lå sovende jøder i to etasjer tett i tett over hele rommet.