IV: Albania – «Europas villeste land»
Det er ingen stand i Norge som landet kan være stoltere av en sjømennene. Sammenligner man hvilken som helst stand i Norge med en tilsvarende i andre land vil man finne at utlendingene har folk som er dyktigere enn de norske. Vi har glimrende skreddere, skomakere, advokater, leger og kelnere men man kan vel med full rett si at andre land kan oppvise leger og kelnere, advokater og skreddere som rager over våre beste. Men nevn meg et land som er i besittelse av dyktige matroser, styrmenn, og skippere enn Norge. Det er intet originalt å rose den norske sjømann. Det har med rette vært gjort adskillige ganger før, men jeg måtte uvilkårlig gjøre meg disse refleksjoner under en liten reise med fremmede skip på det østlige Middelhav. Forskjellen fra norsk skip var så opplagt at selv den tørreste landkrabbe måtte bli slått av det.
Den italienske båt jeg skulle over Adriaterhavet med fra Bari til Durazzo, snudde om etter en times kjøring på grunn av været, til tross for at det ikke var noen sjø å snakke om, og post og passasjerer måtte vente i 24 timer. I Athen skulle man låre ned en lang gangs bro med det resultat at den gikk i kaien og blir slått i stykker. De tyrkiske losbåtene utenfor Istanbul kjørte i helt rolig sjø rett inn i skipssiden på den rumenske passasjerbåt og splintret baugen, og da samme båt skulle legge ut fra kaien i Haifa rente den akterenden i kaien så ettertrykkelig at de måtte tilkalle assistanse fra et engelsk krigsskip for å få besiktiger skaden.
For å vende tilbake til min reise måtte jeg altså vente ett døgn i Bari før båten til Durazzo omsider gikk, og etter en fullkomment rolig overreise steg jeg neste morgen i land i kongeriket Albanien som Baedeker skildrer som Europas villeste og mest ukjente land.
Albanien er på størrelse med Sveits og har en befolkning på noe under en million, hvorav to tredeler er muhammedanere. De største byer er hovedstaden Tirana som ligger omtrent midt i landet og Scutari i Nord som ligger ikke langt fra grensen til Montenegro, samt havnebyene Durazzo og Valona. Fedrift og åkerbruk er de viktigste næringsveier og industri finnes overhodet ikke. Størsteparten av landet er utgjøres av høye, ville fjell og kun langs Adriaterhavets kyst har man en stripeformet ufruktbar slette av morenegrus. Landets historie og geografiske beskaffenhet har bevirket at det like til det siste har vært avsondret fra omverdenen i nesten utrolig grad. Det umiddelbare inntrykk når man kommer til Albania er da også å være kommet langt bort fra Europa.
I Durazzo møter man nesten bare folk i nasjonaldrakter. Høye, knoklete karer med lenge markerte ansikter med fez på hodet, kledd i stuttjakker av grovt hjemmevevet tøy og vide tyrkiske bukser. Kvinner er i lange benklær innhyllet i et utall av sjal og tørklær som driver karavaner av små kløvlastede muldyr gjennom de dårlig brolagte gater til torvet hvor tausverdige turban-kledde bønder sitter på huk og stirrer tankefullt fremfor seg uten på noen måte å gjøre propaganda for sine varer. Trange bazargater hvor det selges håndarbeidede ting av alle slag: sko og klær, brokete tepper og tørklær, og nydelig hamrede ting av kobber. Kort sagt: man føler seg hensatt til Østerland og dette inntrykk forandrer seg først etter at man har funnet frem til rutebilen til Tirana. Den er en forhistorisk Ford, så skitten og fæl at det er utrolig at den henger sammen. En hel masse sortmuskete, fillete, sixpence kledde gutter henger rundt bilen, og man har samme følelse som utenfor jernbanestasjonen i Belgrad eller Sofia. Man er ikke i tvil om at man er på Balkan.
Tirana virker umiddelbart sympatisk og ligger omgitt av grønnkledde åser med høye fjelltopper i bakgrunnen. Byen er en morsom blanding av nytt og gammelt. En hel ny bydel brede bulevarder og en central plass omgitt av ministerier og offentlige kontorer med slottet fornemt i bakgrunnen på den ene side, og en fullkommen orientalsk by med trange kronglete gater, moskeer, minareter og basarer på den andre side. I Tirana, som har ca 30.000 innbyggere, finnes flere bra hoteller og restauranter og likeledes et offentlig turistkontor som sorterer direkte under innenriksministeriet. Her ble jeg overmåte elskverdig mottatt og traff folk som talte glimrende fransk og engelsk og virker meget rørt over at jeg viste deres land den interessen og besøke det. De gav med begeistring alle opplysninger og skrev rekommandasjoner i øst og vest for å lette min vei der hvor forholdene var særlig primitive. Takket være dette byrå fikk jeg foretrede for innenriksministeren som på glimrende fransk fortalte meg løst og fast om sitt folk.
Om opprinnelsen til Albania vet man intet sikkert, heller ikke synes språket å være beslektet med noe annet språk. Man vet at Albania var en provins av Romerriket og at det blant annet var skueplassen for kampene mellom Cæsar og Pompeius. Landets historie er fremfor alt preget av de fem hundre år som det var under Tyrkia, og som en av de ytterste, fattigste provinser ble det vanstyrt verre enn noen annen del av det ottomanske riket. Albanias nasjonalhelt, Skanderbeg, kjempet i over 20 år med hell mot tyrkerne, men måtte til slutt bukke under og fra 1465 til 1912 var landet under tyrkernes åk. Albanerne ble regnet for noen av de beste soldater i den tyrkiske hær og mange nådde høye stillinger takket være sin tapperhet. Befolkningen, som før hadde vært kristne, blir tvunget til å gå over til islam og den dag I dag er majoriteten muhammedanere. Efter at Balkankrigen hadde redusert Tyrkiets krefter, proklamerte Ismael Kemal Bey den 28. november 1912 Albaniens selvstendighet og landet var i ganske kort tid et kongedømme. Under verdenskrigen gikk Albania mot de allierte og versaillesfreden truet med atter å utslette det som selvstendig stat, idet det var tale om å dele landet i to og gi den sydlige del til Grekenland og den nordlige del til Jugoslavia. Dette ble det imidlertid ikke noe av og i 1920 da de siste besettelsestropper hadde forlatt landet proklamerte man atter Albanias selvstendighet. Den unge selvstendige stat sto imidlertid i en uhyggelig grad tilbake. Fattig og utarmet av krigen uten moderne kommunikasjoner og med en befolkning av analfabeter, men med en fast vilje til å komme opp på høyde med sine naboer begynte man oppbyggingsarbeidet. Først gjaldt det å finne seg en stor venn, og dette ble Italia som hadde stor interesse av å få en forbundsfelle som grenser opp til både Grekenland og Jugoslavia. Man begynte å låne kolossale beløp i Italia og armeen ble instruert av italienere og organisert etter italiensk mønster. Mens det i 1920 fantes 120 km landevei praktisk talt ingen broer og kun 11 skoler, finnes det i dag 2000 skoler av forskjellige slag og nesten 6000 kilometer veier som kan trafikkeres av biler. Veiene er visselig ikke gode etter våre begreper og ennu må man gå til fots når man skal ta seg frem i de store avsidesliggende deler av landet. Jernbane finnes ikke, men det går bussruter mellom alle de større byer, og flyveruten Rom-Saloniki gjør mellomlanding i Tirana. Ellers foregår den vesentligste trafikk med utlandet med den før omtalte italienske postbåt mellom Durazzo og Bari som går en gang i døgnet hver vei, hvis man finner at det opprørte Adriaterhavet tillater det. Så sent som årene like etter verdenskrigen var landet til stadighet herjet av malaria og andre infeksjonssykdommer, noe som det nye og energiske fremskrittsvennlige styret fullstendig har klart å råde bot på. Sundhetstilstanden er nå bedre enn i nabolandene. Tidligere kunne man ikke reise trygt i landet uten å utlevere sin pengebeholdning. Den reisende ble øyeblikkelig plyndret til skinnet. Bruderov var en alminnelig foreteelse, likeledes blodhevn, men både bruderov og flerkoneri er nå forbudt og takket være det utmerkede gendarmeri som finnes i hver avkrok av landet, reise man nå like trygt der som i Gudbrandsdalen. I det hele tatt er det gledelig å se den unge stats bestrebelser på å få Albania på høyde med det øvrige Europa og man må beundre hva de allerede har fått utrettet i den korte tid landet har eksistert som selvstendig stat. Etter en del politiske kriser ble i 1924 Ahmed Zogu president, og denne ble i 1928, på grunn av sin fortjeneste, valgt til konge under navnet Zogu den første, en person som nu nylig ved sitt ekteskap gjorde glimrende propaganda for sitt folk og brakte dets navn i allverdens aviser og på alles lepper.
Alle disse reformer har imidlertid kostet adskillig og pengene har man fått fra Italia som med rund hånd har øst ut for å skaffe seg kontroll over landet. Resultatet er diverse allianser og pakter mellom de to land som unektelig bringer Albania i et visst avhengighetsforhold, men heldigvis for Albania er det nå funnet nokså rike olje kilder i nærheten av Valona, slik at landet antageligvis etter hånden blir i stand til å betale sin gjeld og befri seg fra Italias uoffisielle innblanding i alle ting.
I Tirana ble jeg av myndigheten rikelig utstyrt med anbefalingsskrivelser til folk på de steder hvor det ikke fantes hoteller og da jeg allerede fra Neapel hadde sendt min koffert til Eegypten og kun hadde en ryggsekk med det mest nødvendige, var jeg i stand til å komme frem overalt. Jeg bilte fra Tirana til det gresk-katolske klosteret Bektashive, hvor jeg ble hjertelig mottatt av prioren som inviterte meg til middag og siden viste meg rundt på den herlige eiendom. Dessverre gikk konversasjonen nok så tregt da jeg verken kan forstå albansk eller gresk, men maten som var sterkt krydret og meget fremmedartet, smakte herlig. Jeg ble presentert for alle klosterets beboere og etter at vi hadde drukket tilstrekkelig av den gode vin gikk samtalen meget livlig på tegnspråk og ord fra de forskjellige språk jeg har kjennskap til. Fra Bektashive måtte jeg gå til fots til Kruja, den lille by oppe i fjellene som er berømt fordi den er fødested for Albania frihetshelt Skanderbeg. Byen er 100% muhammedansk og har neppe forandret seg siden 1400 årene. Som alle tyrkisk- pregede byer ligger bzsaren for seg for seg selv litt utenfor den egentlige byen og disse besto av to smale gater med overbyggede uteboder på begge sider hvor det var verksteder og butikker av alle slag. Slike baserer er overalt ens i denne muhammedanske verden, så man kunne for den saks skyld like godt befinne seg i Marokko eller Indien som i Europa.
Når basaren er passert kommer man opp til Skanderbergs borg som ligger på en høyde og dominerer hele Kruja. Den brukes nu som kaserner for gendarmeriet og er en vakker bygning i typisk tyrkisk stil med en slags rosemaling på de hvite ytterveggene som gir den et koselig preg. Like nedenfor borgen ble det feiret et bryllup og den monotone orientalske musikken satte en egen stemning på den klare høstkveld. På tunet satt en klynge tause, staute menn i nasjonaldrakter som røkte sine piper ettertenksomt, og like ved siden, men strengt atskilt, en gruppe tilslørte kvinner som prater og pudret som kvinner jo har en tendens til overalt i verden når de kommer sammen. Dagen etter gikk jeg tilbake til hovedveien og fikk skyss med en lastebil til Scutari, landets nordligste by og tydelig den som var nærmest Europa. Der var det flere hoteller og kafeer i Wienerstil med franske og italienske aviser hvor byens unge lapser satt hverandre stevne.
I Scutaris bazar var det på den ene siden av gaten en bil-garasje med de vanlige reklameskilter for olje og "Keep smiling with Kelly’s" som man ser i alle land. Men like overfor på den annen side en rekke verksteder som delvis var i friluft hvor de med utrolige primitive instrumenter bygget tunge oksekjerrer med noen kolossale, klossete hjul. I de kjerrene var det ikke en eneste bit jern, ikke så mye som en spiker eller en skrue, absolutt hele vognen var av tre. Noe mere symbolsk på den brytning mellom nytt og gammelt som nå foregår over alt i Albania kan jeg vanskelig tenke meg.
Fra Scutari tok jeg atter benene fatt og sekken på ryggen og gikk en 4 dager tur til de såkalte albanske alper, noen ville vakre fjell som enkelte steder minnet sterkt om Jotunheimen. Jeg lå over på fjellgårder og streifer rundt i de mest primitive landsdeler man overhodet finner i Europa. For 20 år siden ville jeg har vært sikker på å bli plyndret her, men nå viste de høye kraftige fjellbønder en høvisk opptreden og en gjestfrihet som karakteriserer folk som lever sterkt avsondret. Albaniernes ridderlighet og ærlighet går det sagn om og den har ingenlunde forandret seg. En reise i deres land er en uforglemmelig opplevelse for enhver turist.
Den jugoslaviske rutebil som førte meg fra Scutari inn til Potgoriza i Montenegro slo alle rekorder med hensyn til forfall og mangel på vedlikehold. Det var rent utrolig at den kunne gå, men da sjåføren først etter meget bry hadde fått startet den, tøffe den virkelig av gårde og grensen til "de sorte fjells land" ble passert i god orden etter en meget nøye pass og tollvisitasjon.
Albania og Montenegro har alltid levd som hund og katt og forholdet er ikke blitt stort bedre etter at Montenegro er blitt en provins av Jugoslavia. Det er så mange ting som skiller de to folk, ikke minst rase og religion. Mens albanerne er muhammedandre er montenegriner slaver og gresk-katolske. De har utgjort en liten kristen øy omgitt på alle hold av muhammedandre, men formådde i over 400 år å forsvare sin frihet og religion mot den overmektige tyrkiske fienden. At Montenegro som følge av Versaillesfreden kom til å bli et slags underbruk av Serbia, som fullstendig dominerer hele Jugoslavia, er ikke så lite av en tragedie. De får montenegriner som jeg kom i snakk med røpet en sterk misnøye mot serbernes hensynsløse styre. I Makedonia og visse deler av og Montenegro er det til sammen og over en million albanere som også terroriseres fra Belgrad, og når det det tilkommer kroatene misnøye oppe i nord, må man ha lov til å si at det finnes nok av problemer som kan få hele den sydslaviske stat til å rakne ved den første større påkjenning. For øyeblikket råder det et slags halv fascistisk diktatur som hensynsløst slår ned på annerledes tenkende og maken til kontroll av pass og papirer som jeg var utsatt for over alt i Jugoslavia har jeg ikke sett noe sted. På et hotell kunne det være kontroll av passet flere ganger i døgnet og på alle tog blir hver enkelt passasjer nøye gransket.
Montenegro består vesentlig av fjell og mange steder er det så karrig vegetasjon at landskapet i regnvær virker helt sort. Det er uforståelig hvorledes folk kan klare seg på disse kanter, men det gjør de. Sterkere fedrelandskjærlighet enn de fattige montenegrinske bønder nærer til sine fjell finner man ikke i noe land. Hovedstaden, Cettinje, som var gamle kong Nikitas residens, virket som en koselig lilleputtby med sitt lille hvitmalte slott, som en passelig stor villa ut mot byens torv. Man så ennå enkelte eldre menn med den maleriske nasjonaldrakten og den flate lille luen på hodet som er blitt velkjent over alt som det kostymet som bæres av grev Danilo i "den glade enke".
Fra Lovcenfjellet, som ble så heltemodig forsvart av montenegrinerne mot en sterk østerriksk overmakt under verdenskrigen, var det en strålende nedstigning. Veien går i utallige krappe slynger nedover fjellsiden for til slutt å ende i bunnen av Kotorfjorden som er den best beskyttede flåtehavn i hele Adriaterhavet. Kjøreturen langs kysten av Dalmatia, Adrias Rivera, opp til den gamle venetianske byen Ragusa, eller Dubrovnik som den nå heter, var også herlig og verd en nokså lang reise for å få oppleve. Dubrovnik ligger på en liten odde ut mot sjøen, helt omgitt av murer, slik at den nok i tidligere tider har vært glimrende beskyttet mot alle fiender. Innenfor murene har byen helt bevart sitt gamle preg med kirker og palasser i venetiansk stil, og man finner ikke et eneste hus som bryter stilen. Det er en sann perle av arkitektonisk skjønnhet og når det tilkommer det herlig landskapet rundt og sjøen som en kan bade i nesten hele året, forstår jeg godt at den er blitt et samlepunkt for internasjonale turister som i de nydelig hoteller like utenfor byens murer finner etablissementer som i enhver henseende kan konkurrere med den franske Riviera.
Så snart man imidlertid fjerne seg fra adriaterhavskysten har man atter inntrykk av å forlate Europa. De eneste kommunikasjoner gjennom Makedonia til Skopje er primitive bilruter, og veien går gjennom øde, ville fjell. Byer som Portgoriza, Pec, Prizren og Urocevac har ennå et fullstendig tyrkisk preg. Skopje selv begynner nå å anta likhet med europeiske byer, men ennå har man stor glede av å vandre rundt i de gamle bazargater som ligger på den annen side av elven, med tallrike slanke minareter som stikker opp mellom de små maleriske hus og bønder i brokete drakter som er i byen og handler.