III: Fra Paris til Capri
Etter som tiden gikk fikk Spania sin vernepliktige armé på benene, soldatene fikk uniformer og skikkelig utrustning og noen måneder øvelsestid før de ble sendt til fronten. På alle måter merket man at regjeringen fikk bedre grep om tingene og orden og organisasjonen økte med raske skritt ettersom krigen blir mer og mer grusom og alvorlig. Også når det gjaldt sykehusene kom man efter og da de svenske og norske komiteers kontrakt med den spanske stat utløp og sanitets ledelsen ble spurt om den ønsket at sykehuset skulle fortsette under skandinavisk ledelse, bad man oss om å fortsette en måned til, slik at de spanske legene som skulle avløse oss gradvis kunne få sette seg inn i våre metoder.
Etter 7 måneders opphold i Alcoy var derfor vår misjon slutt og sykehuset med alt utstyr og materiell til 700 sårede ble skjenket den spanske stat som gave av våre komiteer, og en tidlig høstmorgen startet hele personalet i biler og lastebiler til den franske grensen over Valencia og Barcelona. I sistnevnte by ble vi et døgn for at de som ikke hadde vært der før skulle få anledning til å se seg litt om i denne staselige byen og her tok fienden en avskjed med oss med et nattlig bombardement. Som vanlig blir alle lys slukket og folk styrtet i skjul og sirenene tutet. Vi hørte dumpe eksplosjoner i det fjerne men resultatet av angrepet var bare barnemat mot de luftangrep som kataloniernes hovedstad siden ble velsignet med. En times tid senere var alt normalt og vi danset videre....
Det var unektelig vemodig å forlate Spania på dette tidspunkt hvor situasjonen var blitt meget mer kritisk enn da vi kom, men samtidig var det litt av en befrielse å komme over grensen til et land hvor det ikke var krig og hvor man fullstendig kunne avspenne nervene som virkelig var blitt nokså spente i tidens løp.
Paris stod i utstillingenes tegn og den var mere animert og sjarmerende enn noensinne. Vårt personale som sammen hadde hatt så mange hyggelige og begivenhetsrike stunder spredtes for alle vinder og hver reiste til sitt etter at vi hadde feiret avskjeden med noen dundrende rangler på Montmartre og Montparnasse. Selv hadde jeg på dette tidspunkt besluttet meg til å reise jorden rundt så langt de pengene jeg hadde lagt meg opp i Spania rakk. Jeg slo meg derfor ned i mitt gamle studenter hotell i Latiner kvarteret da de andre var reist og begynte med et nytt pass jeg hadde skaffet meg å gå rundt til de forskjellige lands representanter for å skaffe meg visa. De ni første stedene fikk jeg visum straks og det var aldri snakk om noe annet enn prisen, men da jeg henvendte meg til det britiske passkontoret i Paris for å få visum til India og Palestina oppdaget de straks at jeg ikke var kommet inn i landet på det passer jeg viste frem og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde søkt visum i Oslo. Jeg svarte at jeg ikke hadde vært hjemme på lang tid og fortalte like så godt først som sist at jeg hadde vært i Spania og grunnen til at jeg hadde annet pass nå bare var at jeg skulle gjennom diverse fascistiske stater. Mannen tok passet mitt og gikk inn i et annet værelse. Da han 10 minutter etter kom tilbake sa han at forholdene i både Palestina og India var noe unormale og ba meg komme igjen dagen etter med brev fra mitt konsulat om at jeg var kjent. Den følgende dag troppet jeg opp med den ønskede skrivelse men da jeg kom inn og ble plassert rett overfor passmannen så jeg oppå bordet foran ham et stort kartotekkort med mitt navn og diverse tettskrevne linjer på. Engelskmennene kan sine ting. De hadde bare brukt påskeskuddet om brev fra konsulatet til å vinne tid for på en diskret måte og imens tatt opplysninger om meg i Oslo. Heldigvis hadde de funnet mitt forhold tilfredsstillende og gav meg visum til både Palestina og India for så mange reiser jeg ville i et år.
Fra Paris gikk turen til Milano og jeg hadde anledning til å overvære en gudstjeneste i den praktfulle domkirken. Det var uhyre stemningsfullt med sang og røkelsesduft i praktfulle omgivelser. En katolsk katedral tar seg aldri bedre ut enn når den er i bruk og gudstjenesten er jo slik ordnet at man kan vandre rundt mellom folk uten å sjenere. I Spania før krigen så man aldri så mange pene damer samlet på ett sted som søndag formiddag i katedralen i Burgos eller Sevilla, selv ikke under tyrefekting som jo også har svær tiltrekning på det svake kjønn. Begge steder opptrådt de med mantillaer og i sitt fineste puss.
På toget mellom Milano og Pisa kom jeg til å sitte rett overfor en ung italiensk sersjant i uniform. Han manglet høyre arm så jeg tok kofferten hans og la opp i hyllen. Vi kom etter hånden i prat og det viste seg at han hadde fått skutt bort armen sin under inntagelse av Bilbao. Det var min første føling med "fienden", og det gledet meg at han talte med stor respekt og om sine motstandere, de asturianske "dinamiteros". Noe som har slått meg ved flere anledninger, er at folk som virkelig har vært i slag meget ofte har aktelse for dem de har kjempet mot. Flere av våre sårede i Alcoy hadde skrytt av sine marokkanske motstanderes tapperhet og mot, og franske og tyske frontkjempere bad gjerne dem som hadde sittet hjemme om ikke å baktale fienden. I Khyberpasset hvor afghanske stammer og britiske soldater stadig fører krig har jeg hørt at de to parter sender representanter til fallende fienders begravelsesseremonier og at det frie leidet aldri blir brutt av noen av partene.
I Pisa ble jeg akkurat så lenge at jeg fikk konstatert at det skjeve tårn stadig er like skjevt og i Roma heller ikke lenger enn jeg behøvde til å rusle rundt på gamle tomter, ellers hadde jeg kommer til å tilbringe resten av tiden der og det ville ikke ha blitt noe av jordomvandringen min. Det har en sjelden sjarm og vandre i Romas gater. Fra Peterskirken gikk jeg over til Piazza del Popolo og opp til Monte Pinchio og satte meg på en benk og hadde en rolig halvtime hvor jeg nøt utsikten over den evige stad som lå foran meg med sine utallige kirketårn. Siden gikk turen nedover Corsoen til Forum Romanums ruiner som tross alt er en skuffelse for alle andre enn arkeologer. Det kreves for mye fantasi å forestille seg sakene slik de var den gang Roma sto i sin fulle prakt. Det jeg kommer til å huske lengst fra mitt siste romabesøk er en aftentur utover Via Appia som i dag har den samme brolegningen som de romerske legioner marsjerte på. Et stykke utenfor byporten ligger kirken Domino Quo Vadis, som efter legenden skal stå på det sted hvor St Peter møtte Jesus og spurte denne "Herre hvor går du" og fikk det svar "venio iterum crucefigi", jeg kommer for igjen og la meg korsfeste. En episode som er velkjent gjennom filmatiseringen av Sienkiewic berømte roman. Lenger ute står det tett med gamle romerske graver langs veien som gjør den til den mest maleriske landevei jeg kjenner. På hjemturen var månen kommet opp og de elektriske prosjektører på Colosseum slukket så den mektige ruin lå og ruvet spøkelsesaktig i det flatterende måneskinn. Det er påfallende hvor forandret bygninger blir i måneskinn; de forandrer fullstendig karakter og bli som oftest meget vakrere. Pyramidene virker større og mer imponerende og domkirken i Reims, moskeen i Cordoba, og Taj Mahal har alle sammen virket mer på meg under månen lys enn i solskinn, hvor de unektelig også er praktfulle.
Neapels beliggenhet kan aldri lovprises nok og omgivelsene er jo skjønne. Når man kommer dikte fra Norden kan jeg godt tenke meg at byen virker sydlandsk pittoresk men sammenlignet med de spanske byer faller imidlertid "La Bella Napoli" loddrett igjennom.
Jeg fylte min spansk lærflaske med Chianti, snørte sekken min godt med niste og tok et tidlig elektrisk tog til Pompei. Heldigvis kan man nå i Italien være i fred for guider, så jeg vandret rundt i noen timer i ro og mak med min Baedeker i de forunderlige ruiner som sannelig formår å sette fantasien i sving. Fra Pompeii la jeg i vei over jorder og vinhaver rett på Vesuvius som ikke var vanskelig å finne. Hvor enn man snur seg ser man den karakteristiske profil som dominerer hele horisonten.
Etter fire timers gange var jeg på toppen og satt og tittet ned på den uhyggelige smeltede lavaen som lå og bobler nede i krateret men ryggsøylen sto rett til værs og luften var mettet med svovel lukt. Utsikten fra vulkanen var praktfull og rikelig verdt den varme oppstigningen. Landskapet rundt lå som et plastisk kart i den klare luft og i det fjerne tegnet klippeøyen Capri seg skarpt mot denne omgivende sjø. Den side av Vesuv som vender seg mot Neapel er meget brattere enn Pompei siden, og her går den den tannhjulbane som de fleste turister benytter seg av for en temmelig stiv pris. Langs banelegemet består jordbunden av løs grus så jeg satte hælene hardt i bakken og skle ned gjennom grusen meget fortere enn vognen, til stor er ergrelse for togpersonalet som var synlig irritert over at en turist ikke benyttet banen. Solen gikk ned og snart var hele landskapet innhyllet i sydlandsk mørke. Neapels lys tindret i det fjerne og det ble behagelig kjøligere i luften. Jeg nådde ikke byen før langt på natt, trett og lykkelig etter dagens slit og de mange skjønne inntrykk.
Axel Munthes bok om San Michele hadde også gitt meg en brennende lyst til å se Capri, og jeg må innrømme at skjønnere plett på jord skal man lete etter. Fra Neapel går det om hverdagene en slags sightseeingbåt som gjør hele turen frem og tilbake til Capri, samt lyn marsj gjennom severdighetene der, på dagen. Men har man anledning, skulle man ta den lille morsomme postbåten som går fra Neapel om ettermiddagen slik at man kommer til fjelløyen i skumringen, og så overnatte i et av de små idylliske husene som utgjør Capri, øyens hovedstad. Det går en funikkelbane fra bryggen og rett opp til byens torv som er noe av det mest maleriske man kan tenke seg. Til tross for at det kryr av turister, særlig tyske, hvor man snur seg, har den på en eller annen måte beholdt sin sjarm og gjør man seg den uleilighet å vandre rundt til fots i stedet for å benytte de fine asfalterte veiene, kan man finne steder hvor man kan sitte i fred og ro og nyte den vakre utsikten og gamle ruiner som denne skjønne øyen har å by på. Dessverre tillot ikke været de to dagene jeg var på øyen noe besøk i Den blå grotte. For at en robåt skal kunne trenge inn i hulen må det nemlig være noenlunde rolig sjø. Jeg benyttet tiden til å gjennomvandre Capri på kryss og tvers. Jeg tittet på Munthes villa som ligger oppe i lien mellom Capri og Anacapri som et ørnerede med sphinxen skuende utover sjøen og med Neapel og Vesuv i bakgrunnen. Fra ruinene av Tiberius villa i øst-enden av øyen har man også et praktfullt utsyn såvel over omtrent halvdelen av Capri som over fastlandet i det fjerne.