2 Svensk-norsk sykehus - Finsen

        Da jeg skulle fra Valencia til Madrid fikk jeg nokså greit mine papirer, men det var meg umulig og skaffe for nærmere rede på bilene. Alle visste at gikk snesvis av biler i døgnet til Madrid, men ingen kunne fortelle meg når og hvor de skulle gå. Jeg ble til slutt lei av all telefonering og flying ut og inn på kontorer og gikk på oppdagelse på egen hånd. Jeg stoppet alle de lastebiler som ga inntrykk av å skulle på lang reise og så en halv time etter, sittende på sekken på min på toppen av en helt ny Ford, Valencia forsvinner i det fjerne.
       Jeg var kommet til Spania som utsendt leger til det norsk- svenske sykehus som ble opprettet i Alcoy i provinsen Alicante og min svenske sjef hadde vært så elskverdig å gi meg fri for å reise til Madrid mens de spanske håndverkere holdt på med å innrede en stor teknisk skole som var blitt utsett til å tjene som sykehus, og mens vi ventet på at vårt utstyr skulle komme fra Sverige og Norge. En del av oss var reist i forveien for å forhandle med myndighetene om de nærmere detaljer og vi ankom til Valencia etter en vakker flytur fra Toulouse. Til å begynne med gikk veien over Pyreneene hvis forrevne snødekte topper vi så mot vest, siden over Catalonia som lå skjult under et lag av tåke som gjorde landingen i Barcelona meget spennende. Hver gang maskinen tok en sving over flyplassen la skodden seg tykt over landingsbanen slik at vi måtte ta enda en rundtur inntil maskinen endelig efter 25 minutters kretsen, landet sikkert og rolig mellom to tåkebølger med ganske lite bensin igjen. Da det var blitt litt klarere lettet vi atter og fløy i lav høyde over det klare blå Middelhav inntil kysten igjen viste seg og turen gikk over de grønne appelsinplantasjer som omgir Valencia og som nu på denne tiden hadde ikke skjær av oransje over seg fra alle de modne appelsinene som hang på trærne.
       Valencia, som da var republikkens hovedstad, hadde nesten dobbelt så mange innbyggere som vanlig. Hotell Victoria var stedet hvor alle møttes og i hallen og spisesalen der var det i sannhet et myldrende og kosmopolitisk liv. Her satt det om hverandre spanske offiserer og politikere, fremmede lands diplomater, verdensberømte korrespondenter, og sosialistiske delegerte fra mange forskjellige land, flyvere, våpenhandlere og skjønne demimonder. Sjåfører som kjørte matbiler til Madrid og spanske og utenlandske militssoldater på permisjon, og så videre. Alle ble presentert for alle og det var ikke det tungemål eller det antrekk som ikke var representert her. På gater og kafeer var det så tykt med folk at man nesten ikke kunne snu seg og i butikkene rikelig med alle slags varer. Hotelværelser var det så å si umulig å oppdrive, men hospitalets medlemmer var alltid velkomne i den svenske legasjonen hvor vi alle nøt stor gjestfrihet å kunne være sikker på å bli hjertelig mottatt på alle døgnets tider.
       Da vi passerte Paris hadde de svenske ledere avlagt visitt i den svenske legasjonen der og var blitt strålende mottatt og vi alle, både svensker og nordmenn, ble bundet til lunsj, en innbydelse vi dessverre ikke kunne etterkomme da vi skulle spise i den spanske ambassade den dagen. Den norske sykepleiersken og jeg fant da i vår naivitet ut at det kunne være på sin plass å gå og hilse på den norske minister, ettersom vi jo på et vis var utsendt av store deler av vårt folk og fordi sykehuset skulle være både svensk og norsk til tross for at ledelsen for øyeblikket var svensk. Søster og jeg samt sykehusets svenske leder gikk derfor på visitt til vår minister som øyeblikkelig mottok oss, men hvor konversasjonen kom til å bli noe tvunget. Ministeren ga tydelig til kjenne at han ikke likte verken det «røde» Spania eller den aksjon som hadde sendt oss nedover. Han benyttet anledningen til å håne de norske gutter som var reist ned som frivillige og mente at de passet bedre hjemme hos mamma. Dette var vel å merke før loven om forbud mot å la seg verve var trådt i kraft. Vår leder svarte at man ministeren ikke skulle lade hånt om folk som kjempet for sin overbevisning, ikke bare prate for den. Da vi ba ministeren om, i likhet med hva den svenske minister hadde foreslått, å foreta seg noe på egen hånd hvis vi ikke skulle få avdeling til å gi livstegn fra oss, noe som jo godt kunne tenkes ettersom vi skulle inn i et land hvor det ifølge alle pene aviser i Norden hersket kaos, brann og voldtekt på alle hold, svart svarte ministeren at han i et slikt tilfelle skulle sette seg i forbindelse med de italienske krigsskip utenfor kysten, hvorpå vi bukket og gikk.
       Nå er det jo så Sverige er en større nasjonen Norge og at i norsk svensk samarbeid tyngden ofte vil falle på den svenske side. Vår mottakelse i den norske legasjonen skulle ikke akkurat styrke vår posisjon overfor svenskene, og at vi aldri ved noen leilighet fikk føle dette kommer vel av at vi utelukkende den hele tid hadde med svenske gentlemen å gjøre. Det eneste kjedelige ved episoden var derfor at jeg i Valencia ikke turde oppsøker den norske legasjon der, men at vi alle sluttet oss til svenskene, noe som var helt uberettiget fordi våre representanter i Valencia, da vi lærte dem å kjenne, vise seg å være gjennom sympatiske mennesker som hjalp oss på mange måter. Siden var danske, svenske, amerikanske og engelske legasjoner og konsulater på forskjellige steder på kloden i stand til med stor elskverdighet og hjertelighet å hjelpe meg på alle måter på min nokså irregulære vandring rundt jorden, til tross for at de i fornemhet naturligvis ikke kunne måle seg med vår legasjonen i Paris.
       Valencia ble på den det tidspunkt daglig bombardert og man ble snart så vant til sirenenes uling at det ikke gjorde synderlig inntrykk. Resultatet av bombardementet var som oftest nokså magert. En gang traff en bombe byens hovedvannledning, med det resultat at enkelte gater var helt oversvømmet og at folk i et par dager ikke kunne få vann på regulært vis. Nesten alle kafeer var stengt de dagene, men etter en del leting fant vi et lite, hyggelig sted i den gamle bydelen hvor vi kunne få servert vår kaffe. En annen gang jeg var blitt sendt til Valencia fra Alcoy for å ordne en del saker, ble jeg ikke ferdig den samme dag, slik at jeg måtte overnatte. Det var så sent på kvelden at jeg ikke syntes at jeg kunne gå i den svenske legasjon. Det var som vanlig umulig å oppdrive noe hotellværelse, så jeg henvendte meg til den internasjonale institusjon så kommer «socorro rojo», rød hjelp. De drev blant annet herberger for soldater på permisjon og lignende som skulle skaffes losji. Jeg fikk anvist en seng i en storsal i et gammelt nydelig adelspalass i Valencia sentrum og mine værelseskamerater var alle engelske soldater fra den internasjonale brigade. I sengen ved siden av min lå det en 50- åring som så usedvanlig slitt og herjet ut, liten og puslete og med et mere proletarisk utseende enn jeg har sett hos noen mann. Det var en gløgg og vittig kar, og da jeg hadde vendt meg til hans nesten uforståelige «cockney» ble vi svært fine venner. Ved 3 tiden om natten våknet jeg ved et fryktelig brak. Husets vaktmester fløy rundt med en bjelle i hånden og skrek «aviones, aviones» så det runget i salene. På gaten utenfor fór den ene bilen etter den andre forbi med hylende sirener og alle karene som for det meste kom fra fronten, tok situasjonen alvorlig og styrtet i bare nattøyet ned i kjelleren. Min nabo gjorde ikke antydning til å stå opp, men serverte noen herligheter som jeg dessverre ikke husker, over at man ikke kunne få nattero og over alle disse idiotene som fløy rundt som en flokk forskremte høns. Jeg syntes ikke at jeg kunne være dårligere enn «cockneyen» så jeg nøyet meg også med å trekke dynen over hodet. Efterhånden som det ble stille i huset hørtes de dumpe drønn fra eksplosjonene, undertiden langt borte og noen ganger nokså nær. Etter cirka en time var alt stille igjen og folk krøp tilbake i seng. Dagen etter fikk vi høre at der lå en kaserne like over gaten og at det var den som våre venner italienernes var ute efter. De traff ikke kasernen og kun ganske få ble drept og såret den gangen.
       Imidlertid var vårt materiell og resten av personalet kommet og innledningen ble ledet med stor energi, først av vår svenske sjef og siden av den norske overlege som avløste ham. Sykehuset ble innviet av den spanske utenriksminister del Vayo under stor tilslutning av militære og sivile. Og så opprant den minneverdige dag da vi fikk vår første sårede, 34 militssoldater fra fronten rundt Cordoba. De kom i en meget forkommen forfatning med til dels hårde leksjoner og etter en tre døgn reise. Alt personale gikk med liv og lyst opp i arbeidet slik at alle på kort tid var vasket og stelt, undersøkt og behandlet så godt vi var i stand til. Disse karene, som var de kjekkeste som vi noen gang fikk, hadde gjennomgått meget vondt før de endelig lå i de skinnende hvite lakener i salene våre. De var alle sammen andalusiere og for en stor del analfabeter, og de uttrykte sin forundring og glede over å være kommet til slikt et gildt sted, på et utrolig pussig spansk. En av dem som var hårdest medtatt var en liten, uhyre blek kar med lange svarte skjeggstubber. Han fikk øyeblikkelig overført blod og jamret seg nokså meget. Etter en tid var han ikke til å kjenne igjen og vi fikk da vite at han var bror av en av Spanias største tyrefektere og at han selv hadde drept over 300 tyre som novillero, noe de som hadde sett ham på innkomstdagen hadde vondt for å tro. Vi ble siden gode venner og jeg rørte ham dypt da han hørte at jeg kjente hans fødeby og hjemmested Ronda i provinsen Malaga, en ualminnelig malerisk maurisk by. Han fortalte at hans bror som eiet 8 millioner pesetas, hvis protegé han var, var gått med på den annen side. Selv hadde han fra krigens første dag meldt seg som militssoldat og hadde vært med på et fryktelig tilbaketog over fjellet fra Ronda til Malaga og siden retretten derfra. Da jeg spurte ham hvorfor han kjempet på denne side og ikke hadde sluttet lag med sin bror, svarte han at enhver nu må gå inn for å skape et nytt og bedre Spania med frihet og like sjanser for alle. Dessuten var det så mange utenlandske soldater på den annen side som måtte kastes ut. Han var imidlertid bitter på regjeringen som viste tendens til å forby tyrefektninger hvis de kom til makten. At det kunne være noe å si på denne form for folkeforlystelse kunne han ikke forstå. Jeg lærte mer om tyrefektning av ham enn jeg hadde kunnet oppnå under de 15 til 16 stevne jeg tidens løp hadde vært til stede ved. Han forærte meg signerte bilder av seg selv, sin bror og andre kjente tyrefektere. Heldigvis var han nokså god igjen da vi forlot sykehuset, men jeg har ofte tenkt på om han noen gang kommer til å dyrke sin kjære sport igjen.
       Etter hånden ble vårt sykehus større og større. Hvert nytt slag skaffet oss en ladning sårede og flere og flere av våre saler ble tatt i bruk. En natt etter en nokså anstrengende dag, fikk vi på et par timers varsel inn et helt sanitetstog på 120 mann. Jeg var nokså trett og sa ikke mange overflødige ord der jeg gikk på salen min og stelte de nyankomne. Plutselig hørte jeg bak min rygg et forsiktig og spent «god dag senorito». Jeg snudde meg fort og så i halvmørke en liten hulbrystet mann som jeg straks gjenkjente som elevatorkjøreren i det hus jeg bodde i i Madrid sommeren i 1936. Verden er sannelig liten. Jeg vet ikke hvem av oss som var mest forbauset. Denne karen hadde også vært med som militssoldat fra første stund. Han hadde vært lettere såret to ganger før og hadde nu en kule som han trengt inn i ryggmusklene idet han hadde fått den i seg forfra liggende på magen. Det var både med glede og stolthet at jeg etter å ha hentet den ut stakk kulen i neven på denne stille og beskjedne mannen som hadde lukket opp for meg sent på natten mang en gang da jeg var student og som jeg ofte hadde pratet med under mine første forsøk på å lære spansk.
       En mer tiltalende forsamling en disse spanske militssoldatene skulle man lete etter, og hva de hadde gjennomgått av lidelser var ofte utrolig. Vi hadde dem fra 16 til 50 år og fra alle mulige deler av landet, mange av dem fra de provinser som Franko og hadde tatt, hadde fedre og brødre som var blitt henrettet av fienden fordi de var grepet med våpen i hånd. Mange av soldatene var små og puslete og bar tydelig preg av å tilhøre de aller laveste samfunnslag. De hadde i de første bevegede dager sluttet opp om fanene for å kjempe for sin frihet og kun de færreste av dem hadde noen gang tidligere og holdt i en bøsse. De fikk stukket et gevær i neven og fylte bukselommene med patroner og ble så sent løs på fienden uten noen plan og ledelse. Siden fikk de litt mer utrustning, en blikk tallerken med en hank i som de tredde inn på livremmen, et bandolær med tre patrontasker og hvis de var heldige, et ullteppe omtrent av samme varmeeffekt som fire sammensydd gulvkluter på flere mann til å beskytte seg mot vinterkulden og den castillianske høyslette. Foran fienden gjorde de alle de feil en soldat kan gjøre, unntagen å vise feighet, (Gud nåde udøve soldater i moderne krig!) og de lot seg meie ned for en sak som de selv mente var den rette. De var helt igjennom menneskelige, kunne undertiden komme med halvt tilgrodde sår og kulen eller granatsplinten som var plukket ut av dem loddet til en liten sikkerhetsnål og festet på brystet, og be om å få reise tilbake til fronten. Andre kunne, ville i blikket av angst, trygle og be oss leger han må få bli enda noen dager på sykehuset, kun for med hensynsløs brutalitet å bli sendt tilbake til det samme helvete de kom fra.
       Pasientene våre kunne ofte ikke lese og skrive men når de så oss mannfolk sitte på en kafé kunne de kalle kelneren til side og betaler regningen vår av sine surt ervervede skillinger. De var underernærte og hadde aldri fått noen oppdragelse, men behandlet sykepleierne og de kvinnelige sykegymnaster som de mest slepende kavalerer. For «eridos’ene» våre tar jeg ikke bare min hatt av, men selv en ikke-kommunist må reise seg opp, knytte høyre neve og gjøre «rød front».