I: Madrid Heroica
Lastetebilen startet med at rykk fra den siste kontrollposten, svingte inn i Calle Alcala, passerte den nye flotte Plaza de Toros og stoppet noen minutter efter ved Cibeles monumentet mitt i hjertet av Madrid. Jeg tok en hjertelig avskjed med chaufören og mine medpassasjerer, en gammel andalusisk kramkar og noen unge militssoldater som skulde tilbake til fronten, slengte sekken min på skulderen og ruslet tilfreds nedover Prado’en. Prado museet, hele Spanias stolthet, og det museum som rommer det største antall mesterverker av alle i verden lå med sin lave bygning fornemt tilbaketrukkent mellom trærne. Det bar tydelig spor av bombardementer, men heldigvis vitnet tallrike arr i brolegningen rundt bygningen om at mange bomber tydeligvis hadde forfeilet sitt mål. Over Ritz hotell litt lenger borte vaiet det røde korset. Det tidligere luksushotellet, som nå var omdannet til militærhospital, var mitt mål. Jeg hadde med mig fra sanitetsleieren i Valencia et introduksjonsbrev til hospitalets direktør med anmodning til ham om å underbringe a ta sig av mig inntil jeg fant frem den skotske ambulansen jeg skulle til. Uten en slik hjelp hadde det ikke vært lett å skaffe sig selv det mest nødtørftige til livets opphold i den og utsultede verdensbyen. Reisen fra Valencia på toppen av en lastebil med tobakk hadde vart i 24 timer så jeg ankom i en noget redusert tilstand, skjeggete og skitten. Likevel ble jeg overalt i Spania hjertelig mottatt efter at man først grundig hadde undersøkt mine papirer.
Hospitalet var fullt, men man anbragte mig hos en av de unge lægene og beklaget meget at det var umulig å skaffe mig et varmt bad. På grunn av brennsels-nøden kunne jeg kun ta kaldt vann, men hvis jeg manglet såpe så hadde de ett stykke å avse. Siden ble jeg buden til lunch i legemessen hvor dagens rett var aroz campesino, en meget velsmakende rett under normale forhold, men nu ett fat med brun fettet ris med enkelte magre kjøttbiter oppi. En ung kvinnelig katalansk lege plukket ut nesten alle de kjøttbitene hun kunne finne og la på min tallerken. Brød fantes ikke. Det eneste man hadde rikelig av var en deilig sterk rødvin, så stemningen ble like høy som måltidet var spartansk. Arbeidspresset var stort, så lægene unnskyldte sig én efter én og gikk ganske snart tilbake til sin daglige dont. Jeg ble med en av de rundt og beså hospitalet. En av salene var fylt utelukkende med sårede som hadde fått skader i armer og ben. Den tidligere baren var omgjort operasjonsstuer og i Ritz’s berømte palmehave satt nå sårede soldater i de behagelige stolene.
Hospitalet var fullt, men man anbragte mig hos en av de unge lægene og beklaget meget at det var umulig å skaffe mig et varmt bad. På grunn av brennsels-nøden kunne jeg kun ta kaldt vann, men hvis jeg manglet såpe så hadde de ett stykke å avse. Siden ble jeg buden til lunch i legemessen hvor dagens rett var aroz campesino, en meget velsmakende rett under normale forhold, men nu ett fat med brun fettet ris med enkelte magre kjøttbiter oppi. En ung kvinnelig katalansk lege plukket ut nesten alle de kjøttbitene hun kunne finne og la på min tallerken. Brød fantes ikke. Det eneste man hadde rikelig av var en deilig sterk rødvin, så stemningen ble like høy som måltidet var spartansk. Arbeidspresset var stort, så lægene unnskyldte sig én efter én og gikk ganske snart tilbake til sin daglige dont. Jeg ble med en av de rundt og beså hospitalet. En av salene var fylt utelukkende med sårede som hadde fått skader i armer og ben. Den tidligere baren var omgjort operasjonsstuer og i Ritz’s berømte palmehave satt nå sårede soldater i de behagelige stolene.
Det var med bankende hjerte at jeg gikk ut for å gjense mitt kjære Madrid, hvor jeg tidligere ved flere anledninger hadde levet en sorgløs tid med hyggelige minner om mennesker og steder som var blitt mig kjære. Madrid var forblitt den samme, i sentrum bar den meget mindre spor av de tallrike bombardementer enn jeg efter skildringene hadde vente. I kvarterene rundt Puerta del SOI, Alcala og Gran Via kunde man egentlig ikke snakke om ruiner. Mange hus var nokså ramponert særlig i de øverste etasjer men hovedinntrykket når mann vandret rundt i gatene var fullstendig det samme som før. Det var liv og rørelse over alt og voldsom trafikk av biler og fotgjengere. Hadde det ikke vært for de mange forskjelligartede uniformer samt de utallige krigsplakater som hang alle steder, ville det ikke ha falt en inn at fronten lå bare noen få kilometer borte. Det vrimlet av gateselgere som solgte alt mulig fra bøker og aviser til Sam Brown-belter og halstørker i de anarkistiske farger med bilde av Duruti, Lenin og president Azana, samt små nåler med «No passaran» på. Mine gamle kjenninger, skopusseren og avisselgeren stod nøyaktig på samme sted ved nedgangen til Metroen på Puerta del Sol. Begge to var naturligvis meget forbauset over å se mig igjen, men var i glimrende humør og så optimistisk på situasjonen til tross for at de innrømte at det var felt lite å spise. Det var først da jeg forsøkte å finne igjen mine gamle venner fra den tiden jeg hadde gått på hospitalet i Madrid at det riktig gikk opp for mig hvor stor omveltningen tros alt hadde vært. Den ene etter den annen som jeg oppsøkte viste sig å være borte. Noen var allerede falt og andre virket nu som læger ved militæravdelinger og lasaretter på de forskjellige fronter.
Den eneste jeg fant var Antonio som bodde med sin familie i kvarteret rundt Plaza Mayor, en av de deler av byen som hadde vært hardest hjemsøkt av Francos bomber. Antonios politiske innstilling var av den art at man ikke hadde sendt ham til fronten, men på den annen side hadde han gjennom sin praksis i et av Madrids fattig-kvarterer erhvervet sig menigmanns aktelse, så han stod i en litt underlig stilling. Det var i sannhet nedslående å se hvordan mine gamle venner levde nå. De hadde forlatt sin leilighet i husets 3. etasje og var flyttet ned i kjelleren som tidligere hadde vært brukt til lagerrum for en manufakturbutikk. Nede i denne hulen hvor det aldri slapp inn en lysstråle utenifra holdt nu Antonios mor, hustru og lille sønn til praktisk talt hele døgnet. Det hadde naturligvis vært et illusorisk tilfluktsted i de første bevegede dagene da Franco med rund hånd drysset ned 500 og 1000 kilos bomber av beste italienske og tyske fabrikater over den forsvarsløse byen, men nu da man efter hånden hadde fått organisert et effektivt luftvern og fienden måtte nøye sig med å pepre husene med relativt harmløse granater, ydet kanskje denne uhyggelige kjelleren et nokså trygt vern. Familien hadde nesten ingen tim å spise, så det vakte stor glede da jeg var i stand til å forære dem den store pakken med lekre saker som den svenske ministerfruen i Valencia med moderlig omsorg hadde puttet i sekken min før jeg drog av gårde. Siden, da alt utstyret til sykehuset vårt var kommet fra Norge og Sverige var jeg i stand til å sende dem Viking melk, Freia sjokolade og andre ting som kan komme vel med for en liten 6 års gutt som har levet i lang tid på ris og tørt brød.
Flere av Madrids kafeer og barer var såpass medtatt av bomber og granater at de var blitt stengt. Dette gjaldt for eksempel Zahara på Gran Via og Negresco i Calle Alcala. Cafe Achavarium derimot, som lå like på den andre siden av gaten, var still going strong. Denne kafeen som i 1935 var siste skrik i Madrid, var innredet med stor eleganse og mange speil. Den ble frekventert vesentlig av Madrids unge levemenn, tyrefektere, gigoloer og alfonser samt byene eleganteste demimonder som ble servert av lydløse, korrekte kelnere og stedet var før i tiden såpass dyrt at det kun var ved særlige anledninger at vi syntes vi hadde råd til å gå der. Der hadde jeg hatt den ære å bli presentert for den store tyrefekteren el Gallo, sigøyneren som hadde tjent og ødet flere millioner, men som nu var passé og gikk sine daglige runder mellom bordene, nikket og vinket i øst og vest og slo sig ned der det var en drink å få. Nå var stedet unektelig forandret. Speilene var splintret og de sarte trekkene av semsket skinn var flenget og så skitne at man ikke kunne se hva de var gjort av. I stedet for skinnende juveler og pomadiserte hoder var lokalet nu fylt til trengsel av skjeggete, værbitte militssoldater med røde og sorte kluter rundt halsen og luen langt bak i nakken. Den ubekvemme odør av mange og sterke parfymer var avløst av en blanding av billig tobakk, svette og den alminnelige lukt av mange mennesker.
I det hele tatt var det tydeligvis slutt med Madrids eleganse. Menneskene var blitt grå, utslitte og bleke. Et velkledd menneske var så sjeldent at det vakte oppsikt. Matkøene, som det fantes utrolig mange av, var et nokså nedslående syn. Folk måtte stå i kø for å få alt det som trengtes til livets opphold, mat, kull, såpe og tobakk, men de syntes å ta det hele med stor ro. Jeg hørte ofte latter og vitser når jeg passerte en kø. Klokken 20 ble alle lys slukket og skoddene for vinduene stengt slik at millionbyen lå i fu11stendig mørke. Trafikken på gatene ble borte og det hersket dyp stillhet overalt. Nå hørte man i det fjerne kanontorden og i de ytre kvarterer korte og lenge mitraljøsesalver. Dette forhindret dog ingenlunde at kinoer og teatre var åpne hver kveld og at det vrimlet med mennesker på alle kafeer og barer.
Den skotske ambulansen som jeg takket være elskverdighet fra den britiske militærattache i Valencia fikk slutte meg til, er verdt et kapitel for seg. Den bestod av 9 personer ledet av en dame, miss Jocobsen. De var utsendt av noen skotske rikfolk og hadde arbeidet i Spania så å si siden krigen begynte med 9 biler hvorav 5 ambulansebiler. Deres oppgave hadde vært å transportere sårede fra hjelpeplassene like innunder fronten og tilbake til de større etappesykehusene, og de hadde løst denne oppgaven på en fremragende måte. Sine sporer vant ambulansen på tilbaketoget fra To1edo hvor de skotske bilene i nesten hver landsby som ble overgitt var de de siste som trakk sig tilbake. Bilene deres var gjennomhullet av kuler og granatsplinter og deres opplevelser hadde ved mange anledninger vært fantastiske. De hadde flere ganger ligget på ryggen i veikanten og sett fly- bombene komme farende mot sig, tilsynelatende sikre på å treffe dem, men var al1tid sluppet heldig fra det. På bil «number two, Sweet Sue" hadde en kule trengt gjennom frontglasset og streifet hjelmen på chaufføren uten å treffe ham. Ingen var blitt såret men en ambulanse med chauffør og sykepassere ble tatt av fienden og skottene satt opp mot en mur for å skytes. En av dem så da en såret falangist ligge på en båre sterkt lidende og med ekte britisk flegma gikk han rolig bort og begynte å stelle med sårene. Den sårede slumpet til å kunne litt engelsk og fikk således reddet dem fra å bli skutt. De ble siden sendt hjem over Portugal.
I den siste tiden, mens det hadde vært relativt stille på Madrid-fronten, hadde ambulansen viet sig til å hjelpe sivilbefolkningen med evalueringsarbeidet og utdeling av matvarer til særlig trengende. To ganger i uken brukte de å reise ut ved 4-5 tiden om morgen og dele ut varm sjokolade og kjeks til folk som stod i kø. De var kort sagt sympatiske mennesker som med sin fenomenale ro, dyktighet og hele fremferd avtvang den dypeste respekt. Dette var ikke minst ved den spartanske måten de selv levde på, til tross for sine velfylte matlagre i den britiske ambassade-bygning. Det var en opplevelse å få være sammen med dem.
I Madrids ytre bydeler så man overalt tallrike barrikader bygget av gatesten og sandsekker med små skyteskår til geværer og mitraljøser. På sine steder går da også selve fronten i byens ytre kvarterer, og villaer og leiegårder ligger i ruiner og er forbundet med et nett av moderne skyttergraver. Stillingen i dette frontavsnittet hadde vært uforandret i flere måneder slik at man her hadde befestet sig meget sterkt og til dels også vært i stand til å skaffe sig en viss grad av komfort som det er umulig å oppnå ute i terenget hvor skyttergravene når det regner er store mudderhull og alt er bare bunnløs søle. På fronten ved Universitetsbyen og Casa del Campo hadde man lagt inn elektrisk lys og rennende vann i skyttergravene og dug-outs, og tallrike møbler fra de nærmeste ødelagte husene var tatt i bruk. Man kunde se vaktposter som satt og røkte sigaretter i behagelige Chesterfield stoler mens de tankefullt, stirret ut gjennom et skyteskår mot det intense solskinnet over de fiendtlige stillingene. Soldatene var all meget uensartet kledd, sivile jakker, uniforms jakker og ulltepper båret som poncho på indiansk vis om hverandre. Bevæpningen derimot, syntes å være førsteklasses og rikelig og mange hadde stålhjelmer. I forreste skyttergrav var det med korte mellomrum anbragt kasser med ammunisjon og håndgranater av forskjellige utenlandske modeller, og mitraljøser stod skuddklare med hauger av patronbånd ved siden og pekte ut over ingenmannsland.
Til tross for at det ikke hersket det vi hjemme forstår med militær disiplin, syntes det å være god orden overalt. Soldatene hilste høflig på offiserene med sin og «Salud» og alle førte sig med en sikkerhet og verdighet som en medfødt hos spanierne. De fikk rikelig å spise og alle så godt ut og var i glimrende humør. Man kunne ikke med den beste vilje finne noe tegn på krigstretthet hos disse skjeggete, svarte karene som da hadde ligget i skyttergravene i snart 6 måneder. Når man talte med soldatene var de glade og det hørtes under måltidet stadige vitser og lattersalver. De røpet en sterk begeistring og sikkerhet på at de kjempet for en sak det var verd å dø for, og ingen var i tvil om at nu nærmet seieren sig. Da jeg tenkte på at disse skitne fillete militssoldatene i november 1936, uhyre slett bevæpnet faktisk stoppet Francos velutrustede, trenede, profesjonelle avdelinger, måtte jeg beundre dem og uvilkårlig dele deres entusiasme. Seieren i Guadalajara over italienerne ble livlig kommentert og denne virket sikkert som en kolossal stimulans og bidrog sterkt til å styrke mora1en.
Selv fremme i forreste linje hadde man i usle dug-outs skolerom hvor man lærte analfabetene å lese og skrive, et nyttig tiltak under den lange ørkesløse stillings-krigen. I kasernegården like bak fronten kunne man se grupper av soldater sparke fotball uten å ta den ringest notis av den stadige støyen fra skytningen. Forøvrig fordrev soldatene tiden med å spille kort, lese eller simpelthen å sitte og slikke solskinn som mann nu heldigvis atter hadde fått på Madrid-fronten hvor den harde vinteren hadde forvoldt de spartansk utrustede soldatene fæle lidelser.
På et frontavsnitt noe lenger fra byen hadde det dagen før vært heftig artilleri ild fra begge sider. Da jeg kom holdt regjeringstroppene på med å grave nye skyttergraver idet resultatet av gårsdagens kamp var at fienden hadde trukket sig noen kilometer tilbake og at 87 vernepliktige spanjere fra Francos arme var gått over til regjeringen. Jeg hadde gått trasket kilometervis med bøyd rygg i de nokså primitive skyttergravene som ikke var beregnet for lange nordboere. Til slutt ble jeg nokså trett av å gå kroket. Ved mitt første forsøk på å rette mig opp pep det imidlertid en kule påfallende nær hodet mitt og det kurerte momentant trettheten til stor moro for den smilende spanske offiseren som jeg hadde følge med. Man viste mig en samling av fiendtlige granater som ikke var eksplodert. På en liten strekning hadde man plukket sammen 43 granater av forskjellig størrelse som var like hele som da de ble skutt ut. Offiserene fortalte at det under hele krigen hadde vært et påfallende stort antall fiendtlige granater som ikke eksploderte. Oftest kom det naturligvis av at det var dårlige greier, men i enkelte hadde man funnet papirlapper med oppmuntringer til å holde ut og på andre risset inn i messingen på toppstykket «Denne granaten kommer ikke til å springe», tydelige sympartitegn fra fremmede lands arbeidere.
De sårede fra disse frontavsnittene, like i nærheten av Madrid, ble gjerne kjørt direkte inn til byens sykehus uten å bli underkastet noen behandling, annet enn i forbindingsstuene de hadde ved selve fronten. Disse gav et lite tiltalende inntrykk, mørke og skitne som de var nesten alle sammen. Dette er kanskje vanskelig å unngå under feltmessige forhold der det er lite vann og meget støv. Ambulansetjenesten syntes imidlertid å være bra organisert slik at de sårede relativt hurtig kunne komme under behandling. Foruten de hospitaler som fantes, hadde man allerede i krigens begynnelse omdannet Madrids største luksushoteller, Palace og Ritz, til "Hospitales de Sangre» - krigssykehus, ledet av de beste spanske kirurger. Flere ganger etter harde kamper var alle byene sykehus fullstendig sprengt, og bårene hadde stått i lange køer på fortauene før man kunne få de sårede anbragt midlertidig i de tilgrensende hus. Jeg fikk anledning til å gå nokså grundig gjennom Palace hvortil den skotske ambulansen i månedenes løp hadde bragt en stor mengde pasienter. Det var eiendommelig å se de store luksuriøse selskapslokalene og palmehagen omdannet til sykesaler, operasjonssaler og alle de forskjellig slags rom so trenges på et hospital. Alt syntes praktisk og greit arrangert og det var rent og pent over alt.
I det hele tatt var det tydeligvis slutt med Madrids eleganse. Menneskene var blitt grå, utslitte og bleke. Et velkledd menneske var så sjeldent at det vakte oppsikt. Matkøene, som det fantes utrolig mange av, var et nokså nedslående syn. Folk måtte stå i kø for å få alt det som trengtes til livets opphold, mat, kull, såpe og tobakk, men de syntes å ta det hele med stor ro. Jeg hørte ofte latter og vitser når jeg passerte en kø. Klokken 20 ble alle lys slukket og skoddene for vinduene stengt slik at millionbyen lå i fu11stendig mørke. Trafikken på gatene ble borte og det hersket dyp stillhet overalt. Nå hørte man i det fjerne kanontorden og i de ytre kvarterer korte og lenge mitraljøsesalver. Dette forhindret dog ingenlunde at kinoer og teatre var åpne hver kveld og at det vrimlet med mennesker på alle kafeer og barer.
Den skotske ambulansen som jeg takket være elskverdighet fra den britiske militærattache i Valencia fikk slutte meg til, er verdt et kapitel for seg. Den bestod av 9 personer ledet av en dame, miss Jocobsen. De var utsendt av noen skotske rikfolk og hadde arbeidet i Spania så å si siden krigen begynte med 9 biler hvorav 5 ambulansebiler. Deres oppgave hadde vært å transportere sårede fra hjelpeplassene like innunder fronten og tilbake til de større etappesykehusene, og de hadde løst denne oppgaven på en fremragende måte. Sine sporer vant ambulansen på tilbaketoget fra To1edo hvor de skotske bilene i nesten hver landsby som ble overgitt var de de siste som trakk sig tilbake. Bilene deres var gjennomhullet av kuler og granatsplinter og deres opplevelser hadde ved mange anledninger vært fantastiske. De hadde flere ganger ligget på ryggen i veikanten og sett fly- bombene komme farende mot sig, tilsynelatende sikre på å treffe dem, men var al1tid sluppet heldig fra det. På bil «number two, Sweet Sue" hadde en kule trengt gjennom frontglasset og streifet hjelmen på chaufføren uten å treffe ham. Ingen var blitt såret men en ambulanse med chauffør og sykepassere ble tatt av fienden og skottene satt opp mot en mur for å skytes. En av dem så da en såret falangist ligge på en båre sterkt lidende og med ekte britisk flegma gikk han rolig bort og begynte å stelle med sårene. Den sårede slumpet til å kunne litt engelsk og fikk således reddet dem fra å bli skutt. De ble siden sendt hjem over Portugal.
I den siste tiden, mens det hadde vært relativt stille på Madrid-fronten, hadde ambulansen viet sig til å hjelpe sivilbefolkningen med evalueringsarbeidet og utdeling av matvarer til særlig trengende. To ganger i uken brukte de å reise ut ved 4-5 tiden om morgen og dele ut varm sjokolade og kjeks til folk som stod i kø. De var kort sagt sympatiske mennesker som med sin fenomenale ro, dyktighet og hele fremferd avtvang den dypeste respekt. Dette var ikke minst ved den spartanske måten de selv levde på, til tross for sine velfylte matlagre i den britiske ambassade-bygning. Det var en opplevelse å få være sammen med dem.
I Madrids ytre bydeler så man overalt tallrike barrikader bygget av gatesten og sandsekker med små skyteskår til geværer og mitraljøser. På sine steder går da også selve fronten i byens ytre kvarterer, og villaer og leiegårder ligger i ruiner og er forbundet med et nett av moderne skyttergraver. Stillingen i dette frontavsnittet hadde vært uforandret i flere måneder slik at man her hadde befestet sig meget sterkt og til dels også vært i stand til å skaffe sig en viss grad av komfort som det er umulig å oppnå ute i terenget hvor skyttergravene når det regner er store mudderhull og alt er bare bunnløs søle. På fronten ved Universitetsbyen og Casa del Campo hadde man lagt inn elektrisk lys og rennende vann i skyttergravene og dug-outs, og tallrike møbler fra de nærmeste ødelagte husene var tatt i bruk. Man kunde se vaktposter som satt og røkte sigaretter i behagelige Chesterfield stoler mens de tankefullt, stirret ut gjennom et skyteskår mot det intense solskinnet over de fiendtlige stillingene. Soldatene var all meget uensartet kledd, sivile jakker, uniforms jakker og ulltepper båret som poncho på indiansk vis om hverandre. Bevæpningen derimot, syntes å være førsteklasses og rikelig og mange hadde stålhjelmer. I forreste skyttergrav var det med korte mellomrum anbragt kasser med ammunisjon og håndgranater av forskjellige utenlandske modeller, og mitraljøser stod skuddklare med hauger av patronbånd ved siden og pekte ut over ingenmannsland.
Til tross for at det ikke hersket det vi hjemme forstår med militær disiplin, syntes det å være god orden overalt. Soldatene hilste høflig på offiserene med sin og «Salud» og alle førte sig med en sikkerhet og verdighet som en medfødt hos spanierne. De fikk rikelig å spise og alle så godt ut og var i glimrende humør. Man kunne ikke med den beste vilje finne noe tegn på krigstretthet hos disse skjeggete, svarte karene som da hadde ligget i skyttergravene i snart 6 måneder. Når man talte med soldatene var de glade og det hørtes under måltidet stadige vitser og lattersalver. De røpet en sterk begeistring og sikkerhet på at de kjempet for en sak det var verd å dø for, og ingen var i tvil om at nu nærmet seieren sig. Da jeg tenkte på at disse skitne fillete militssoldatene i november 1936, uhyre slett bevæpnet faktisk stoppet Francos velutrustede, trenede, profesjonelle avdelinger, måtte jeg beundre dem og uvilkårlig dele deres entusiasme. Seieren i Guadalajara over italienerne ble livlig kommentert og denne virket sikkert som en kolossal stimulans og bidrog sterkt til å styrke mora1en.
Selv fremme i forreste linje hadde man i usle dug-outs skolerom hvor man lærte analfabetene å lese og skrive, et nyttig tiltak under den lange ørkesløse stillings-krigen. I kasernegården like bak fronten kunne man se grupper av soldater sparke fotball uten å ta den ringest notis av den stadige støyen fra skytningen. Forøvrig fordrev soldatene tiden med å spille kort, lese eller simpelthen å sitte og slikke solskinn som mann nu heldigvis atter hadde fått på Madrid-fronten hvor den harde vinteren hadde forvoldt de spartansk utrustede soldatene fæle lidelser.
På et frontavsnitt noe lenger fra byen hadde det dagen før vært heftig artilleri ild fra begge sider. Da jeg kom holdt regjeringstroppene på med å grave nye skyttergraver idet resultatet av gårsdagens kamp var at fienden hadde trukket sig noen kilometer tilbake og at 87 vernepliktige spanjere fra Francos arme var gått over til regjeringen. Jeg hadde gått trasket kilometervis med bøyd rygg i de nokså primitive skyttergravene som ikke var beregnet for lange nordboere. Til slutt ble jeg nokså trett av å gå kroket. Ved mitt første forsøk på å rette mig opp pep det imidlertid en kule påfallende nær hodet mitt og det kurerte momentant trettheten til stor moro for den smilende spanske offiseren som jeg hadde følge med. Man viste mig en samling av fiendtlige granater som ikke var eksplodert. På en liten strekning hadde man plukket sammen 43 granater av forskjellig størrelse som var like hele som da de ble skutt ut. Offiserene fortalte at det under hele krigen hadde vært et påfallende stort antall fiendtlige granater som ikke eksploderte. Oftest kom det naturligvis av at det var dårlige greier, men i enkelte hadde man funnet papirlapper med oppmuntringer til å holde ut og på andre risset inn i messingen på toppstykket «Denne granaten kommer ikke til å springe», tydelige sympartitegn fra fremmede lands arbeidere.
De sårede fra disse frontavsnittene, like i nærheten av Madrid, ble gjerne kjørt direkte inn til byens sykehus uten å bli underkastet noen behandling, annet enn i forbindingsstuene de hadde ved selve fronten. Disse gav et lite tiltalende inntrykk, mørke og skitne som de var nesten alle sammen. Dette er kanskje vanskelig å unngå under feltmessige forhold der det er lite vann og meget støv. Ambulansetjenesten syntes imidlertid å være bra organisert slik at de sårede relativt hurtig kunne komme under behandling. Foruten de hospitaler som fantes, hadde man allerede i krigens begynnelse omdannet Madrids største luksushoteller, Palace og Ritz, til "Hospitales de Sangre» - krigssykehus, ledet av de beste spanske kirurger. Flere ganger etter harde kamper var alle byene sykehus fullstendig sprengt, og bårene hadde stått i lange køer på fortauene før man kunne få de sårede anbragt midlertidig i de tilgrensende hus. Jeg fikk anledning til å gå nokså grundig gjennom Palace hvortil den skotske ambulansen i månedenes løp hadde bragt en stor mengde pasienter. Det var eiendommelig å se de store luksuriøse selskapslokalene og palmehagen omdannet til sykesaler, operasjonssaler og alle de forskjellig slags rom so trenges på et hospital. Alt syntes praktisk og greit arrangert og det var rent og pent over alt.