Vikingenes guder

Alle deler > BILL > Bill annet

24.5.2019

Lokes forferdelige barn

og andre historier om Vikingenes guder

Vilh. Finsen
Sverresgate 11

7012 Trondheim

Vilh.finsen@ntnu.no

Tlf. 95906336

1: Først

I vikingtiden var verden veldig annerledes enn den er nå. For én ting var det ikke noe politi. Hvis noen stjal noe fra deg eller skadet deg, måtte du vanligvis ordne opp i det selv. Dette førte ofte til slåsskamp og drap, og vikingene beundret dem som var gode til å slåss. De eneste du vanligvis kunne være sikker på ville hjelpe deg, var familien din. Vikingene var derfor veldig opptatt av hvem som var i familie med hvem. Hvem din far og onklene dine var, og hvem deres far var, og så videre. Det var vanlig å la gutter vokse opp i familien til en venn eller en mektig person. Når han ble voksen fikk han på den måten to familier som kunne hjelpe ham når det var nødvendig.

Vikingene hadde mange guder, ikke bare én slik som nå. Gudene var herre over de fleste av de tingene som vikingene syntes var viktige i livet. Den mektigste guden var Odin. Han var sjef for alle gudene. Han hadde bare ett øye. Det andre hadde han byttet bort for å bli klok og vis. Med det øyet han hadde igjen kunne han se alt som foregikk i verden. Han var guden for krig og for diktere. Onsdag er oppkalt etter ham.

En av sønnene til Odin var Tor. Han var gud for vær og vind og sjømennenes gud. Han var også velig god til å slåss. Ingen kunne vinne over ham i kamp. Torsdag er oppkalt etter ham. Frøya var vakker og var gudinne for kjærlighet. Fredag er oppkalt etter henne. Tirsdag er oppkalt etter en gud som het Tyr. Ingen er helt sikre lenger på hva han var gud for, men det er mulig at han var krigsgud, han også. Husk at det er lenge siden, dette! Det var mange andre guder: Njord var gud for fiskere, Æge var herre over havet, Ull var gud for dem som går på ski, og så videre. Enda var det mange flere guder. De hadde ikke noe spesielt område som de var herre over. De var bare gift med hverandre, eller barn av hverandre.

Hvis du lurer på hva de andre dagene i uken er oppkalt etter, så er søndag oppkalt etter solen og mandag etter månen - mens lørdag betyr vaskedag!

Vikingene trodde at det var mange verdener. Gudene ble kalt Åser og bodde i Åsgård. Der bodde de i store, flotte hus. De kunne gå ned en regnbue til Midtgård der menneskene bodde. Bortenfor Midtgård var Jotunheim. Der bodde jotnene. De var digre og sterke og slemme og lagde masse bråk for både guder og mennesker. Dypt nede i jorden var Helheim. Dit kom de som døde av sykdom eller fordi de var blitt gamle. De fleste av dem som døde i krig eller kamp kom til Valhall. Det var et digert hus i Åsgård. På et jorde utenfor kunne de slåss og drepe hverandre hele dagen, og om kvelden ble alle sammen levende igjen og spiste aftens, drakk øl og fortalte historier. Neste dag slåss de igjen.

En annen ting med vikingtiden var at det ikke var strøm. Når det ble mørkt var det ikke annet lys enn fra bålet midt i huset og noen få lamper. Det var for dårlig lys til å lese, og dessuten var det ingen som kunne lese eller skrive. Det var ikke stort annet å gjøre enn å gå og legge seg eller å prate. Så de pratet om familie; hvem som var sønn av hvem, og hvem som var gift med hvem. Så fortalte de sikkert nyheter, om hva de hadde hørt og hva som hadde skjedd. Men i tillegg sa de dikt. De var veldig glad i dikt og det er derfor sjefsguden, Odin, var dikternes gud. Mange av diktene de hadde hørt, og så fortalte videre, var historier om gudene og hva de hadde drevet på med. Det er noen av disse historiene du skal få høre nå.

2: Lokes forferdelige barn

Loke var egentlig en jotne, men han hadde kommet til Åsgård som barn og vokst opp der. Han var fosterbror til Odin og bodde sammen med gudene. Loke hadde en snill og god gudekone i Åsgård, men han hadde også en kjempekone i Jotunheim som han besøkte av og til. Med henne fikk han tre forferdelige barn. Det eldste barnet var ulven Fenris, det andre var en diger slange, og det tredje var en datter som het Hel. Hel var ikke pen. Hun hadde vanlig farge fra livet og opp, men var blåsvart fra livet og ned. Hun så alltid sur og lei ut.

Da gudene hørte om barna til Loke, ble de bekymret. De var sikre på at de ville være farlige for verden. En natt dro noen guder til Jotunheim og fanget dem og tok dem med tilbake til Åsgård. Odin visste godt hva han skulle gjøre med slangen. Han løftet den opp i luften og slengte den av all sin kraft ut i havet utenfor Midgård. Der vokste og vokste den og ble til slutt så lang at den går hele veien rundt Midgård og biter seg selv i halen. Og der ligger den og kalles Midgårdsormen.

Odin var like sikker på hva han skulle gjøre med Hel. Han kastet henne ned i verdenen som er under verdenene og befalte at hun skulle være der og ta imot alle mennesker som dør av sykdom eller fordi de er blitt gamle. Der har Hel ordnet seg til i en stor hule og gir de døde mat som hun skjærer opp med en kniv som heter Sult og serverer den på en tallerken som heter Hunger. Sengen hennes heter Sykeseng og foran den henger det en gardin som heter Blinkende Ulykke.

Gudene visste ikke riktig hva de skulle gjøre med ulven Fenris. De syntes den så ut som en ganske vanlig ulv, men at det nok var best å holde et øye med den. De lot den gå fritt omkring, for ingen vanlig ulv er farlig for en gud. De gav den store biter kjøtt å spise for at den skulle holde seg rolig, men det gjorde at den vokste og vokste og ble villere og villere. En dag var det en vismann som fortalte at Fenrisulven kom til å drepe Odin. Da forstod gudene at noe måte gjøres, men de kunne ikke drepe Fenris i Åsgård, for der var det forbudt å drepe.

Gudene laget en tykk lenke av jern og tok den med til Fenris og spurte ”Er du så sterk at du klarer å rive i stykker denne kjettingen?”

Ulven så på den og sa ”Den ser sterk ut, men jeg er sterkere.”

Gudene surret kjettingen godt rundt ulven. ”Er dere ferdige snart?” spurte ulven overlegent, og så strammet han alle de svære musklene sine slik at kjettingen røk i tusen biter.

Så laget gudene en ny, mye sterkere kjetting. Den var så tykk som den tykkeste ankerkjetting og så tung at ikke noe vanlig menneske kunne ha flyttet på den.

”Hvis du klarer å bryte denne kjettingen, kommer du til å bli kjent for din styrke i alle de ni verdenene,” sa gudene til Fenris.

Fenris syntes kjettingen så veldig sterk ut, men tenkte også på at han hadde vokst og fått enda flere krefter siden han hadde kommet løs fra den første kjettingen. ”Den som intet våger, intet vinner,” tenkte han og lot gudene surre den rundt seg. Så strammet han musklene sine voldsomt, kastet seg frem og tilbake og vred og snodde på seg, gryntet og snøftet, helt til kjettingen røk i mange biter. Gudene måtte huke seg ned for ikke å bli truffet av svære kjettingbiter som fløy gjennom luften.

Nå ble gudene ordentlig bekymret, for de lurte på om de i det hele tatt ville klare å binde Fenrisulven. Hva skulle de binde ham med om ikke den tykkeste jernkjettingen de kunne lage var sterk nok? ”Det er bare dvergene som kan lage noe som er sterkt nok til å binde ulven” sa Odin og sendte en gud inn i hulene i fjellene der dvergene bor.

”Hvis dere kan lage noe å binde Fenris med, skal dere få mange bøtter og spann med gull” sa han til dvergene. Dvergene er glad i gull, så de mumlet og snakket litt sammen og hvisket og tisket, og så lagde de det sterkeste tauet som noen gang har vært, men som var så tynt og mykt som om det var laget av silke, og sendte det til gudene i Åsgård.

”Hva er det laget av?” spurte Odin.

”Det er laget av mange ting,” sa guden som hadde hentet tauet, for han hadde sett på da dvergene arbeidet. ” Skjegget til en dame, roten til et fjell, pusten til en fisk, spyttet til en fugl, og lyden av en katt som går.”

Det syntes de andre gudene hørtes rart ut, for hvem har vel sett slike ting?

”Det var slike ting før,” sa han som hadde besøkt huleverdenen. ” Nå har dvergene brukt dem opp på å lage dette tauet, så nå finnes de ikke lenger.”

Gudene gikk og fant Fenris og spurte om han ville vise styrken sin igjen. Han så mistenksomt på tauet og sa” Det er jo så tynt. Det er ingen som blir imponert om jeg kommer fri fra det. Hvis det er sterkere enn det ser ut, så må det være laget ved trolldom, og da er det ikke snakk om at noen får binde det rundt meg.”

” Du kan da vel prøve,” sa en av gudene.” Om du ikke klarer å slite det i stykker, så slipper vi deg jo fri etterpå.”

Fenris visste ikke hva han skulle gjøre. Han hadde ikke lyst til å bli bundet med det rare tauet, og han var ikke så dum at han trodde at gudene ville slippe ham fri om han ikke kom seg løs selv. Men han ville ikke at det skulle sies at han var feig, heller.

”Dere kan få binde meg om en av dere stikker hånden inn i munnen min. Da er jeg sikker på at dere slipper meg fri igjen,” sa han. Ingen av gudene hadde lyst til å stikke hånden inn i det forferdelige gapet til Fenris, men, til slutt, fordi det ikke var annen utvei, stakk guden Tyr den høyre hånden sin inn mellom de spisse tennene til ulven. Så bandt de tauet godt rundt Fenris, og denne gangen kom han seg ikke løs. Dess mer han strevde, dess strammere ble tauet. Alle gudene var glade for at ulven nå endelig var bundet, bortsett fra Tyr, for nå hadde han bare én hånd. Gudene festet tauet til en stor stein, og så kjørte de både stein og ulv en mil ned i jorden.

Og der er de fæle barna til Loke. Midgårdsormen ligger rundt verden og biter seg selv i halen. Hel er i underverdenen sammen med de døde, og Fenris er bastet og bundet dypt nede i bakken. Og der skal de være til det blir Ragnarok og verden slutter.

3: Gudenes skatter

Loke likte å stelle i stand bråk for de andre gudene. En natt snek han seg inn på soverommet til Siv, konen til den mektige krigsguden Tor. Stille, stille, sakte, sakte listet han seg frem til sengen hennes med en skarp kniv i hånden. Han bøyde seg over Siv og så skar han av henne alt det vakre, gylne håret hennes. Hun ble helt fortvilet da hun våknet om morgenen og så at håret hennes lå i en haug på gulvet og at hun bare hadde noen korte hårtuster igjen på hodet. Hun gråt og jamret seg. Både hun og Tor skjønte at den eneste som kunne ha gjort noe slikt, var Loke. Tor løftet Loke opp i luften etter det ene benet og ristet ham kraftig.

”Det var jo bare en spøk,” sa Loke ynkelig.

”Det kan godt være,” tordnet Tor, ”men nå får du se til å gjøre det godt igjen, ellers knuser jeg hvert ben i kroppen din,” Så slapp han taket i benet, så Loke deiset i bakken med et klask.

”Du får dra ned til dvergene og få dem til å lage et nytt hår til Siv,” sa Tor.

Loke dro av gårde til hulene der dvergene bor. Han gikk inn en lang gang under bakken der det var mørkt og fælt og vann dryppet fra veggene. Det var store huler der nede og mørke ganger som gikk hit og dit. Til slutt kom han til hulen der de to sønnene til Ivalde bodde.

”Dere må hjelpe meg å lage nytt hår til Siv,” sa han til dem.

”Å? Hvorfor skal vi det?” spurte brødrene.

”Det er bare dere i alle de ni verdenene som er så flinke smeder at dere kan lage nytt hår og trylle det til slik at det gror fast på hodet hennes,” smisket Loke. ”Om dere gjør dette, kommer gudene alltid til å være takknemlige, og jeg lover å hjelpe dere om dere noen gang trenger det.”

De to brødrene var ikke så sikre på om de trodde særlig på de vakre ordene til Loke, men de tenkte også at det var fort gjort å lage litt gullhår, og det kunne jo tenkes at gudene senere ville huske at de hadde hjulpet dem. De tente opp smien og tok en gullklump og smeltet de til den tynneste tråder. Så vevde de trådene sammen mens de mumlet og hvisket og tisket trolldomsord. Til slutt hadde de laget det nydeligste gullhår du kan tenke deg. Det skinte, for det var jo av gull, men det var lett og fint og beveget seg bare en pustet litt på det, slik som hår skal.

”Ja, det er bra,” sa Loke, ”jeg var sikker på at dere ville få det til. Nå drar jeg tilbake til Åsgård.”

”Nei, vent litt,” sa brødrene. ”Nå har vi så god ild på ovnen. Det er dumt å kaste den bort. Vi kan like gjerne lage noen flere gaver til gudene, når vi først er i gang.”

Så lagde de to dvergbrødrene skipet Skibladne og et tynt, men veldig sterkt, spyd. Brødrene fortalte Loke trolldommen med disse tingene, og så dro han av sted.

Loke gikk mot utgangen fra huleverdenen, men før han kom dit snudde han ned en gang til siden og snart var han der de to dvergbrødrene Brokk og Sindre bodde. Han viste dem de flotte tingene som sønnene til Ivalde hadde smidd.

”Har dere noen gang sett så flott arbeid?” spurte han.

”Å, ja da!” sa Brokk, ”Vårt eget!”.

Nei, det kunne ikke Loke tro, at Brokk og Sindre kunne smi like fine ting som sønnene til Ivalde. ”Jeg skal vedde hodet mitt på at dere ikke får det til,” sa Loke.

”Bare sett deg ned her, du, og drikk et horn med øl. Så skal du få se,” sa Brokk. Loke satte seg på en benk i den store hulen mens de to brødrene gikk inn i smien. Der tente de opp ilden, og da det var blitt ordentlig varmt tok Sindre et griseskinn og en klump med gull og la dem i ovnen. Så sa han til Brokk at han ville gå ut og kjøle seg ned litt, men at samme hva som hendte, måtte Brokk fortsette og blåse med belgen. Om han holdt opp bare et øyeblikk ville det de holdt på å lage bli ødelagt. Så snart Sindre hadde gått ut av smien, kom det en flue og satte seg på hånden til Brokk og stakk ham. Men Brokk bet tennene sammen og fortsatte å blåse i belgen med begge hender. Og ut av ilden tok brødrene til slutt et stort villsvin med bust av gull.

Sindre la en ny stor gullklump i ilden og sa til Brokk at han ville gå ut og kjøle seg ned litt, men at Brokk ikke måtte slutte å blåse med belgen et eneste øyeblikk, ellers ville det de holdt på å lage bli ødelagt. Så snart han hadde gått ut av smien, kom fluen tilbake og ga Brokk to vonde stikk i nakken. Han bet tennene sammen, blåste videre med belgen, og ut av ilden tok de til slutt en svær gullring til å ha rundt armen.

Til slutt tok Sindre en stor klump jern og varmet den i ovnen, og slo på den med slegge og formet den og lagde den fin. De la den i ilden og Sindre sa at han ville gå ut og kjøle seg ned litt, men at Brokk ikke måtte slutte et eneste øyeblikk med å blåse i belgen, ellers ville det de holdt på å lage bli ødelagt. Brokk blåste i vei, men så kom fluen tilbake og satte seg på pannen hans. Den stakk ham i begge øyelokkene slik at det rant blod ned i øynene til Brokk. Han kunne ikke se noen ting, og vondt var det også, så han viftet bort fluen med hånden. Selv om det gikk fort, var det et øyeblikk at han ikke blåste i belgen. Fluen fløy tilbake til den store hulen og gjorde seg om til Loke igjen, for det var han som hadde forvandlet seg til en flue for å ødelegge for dvergene slik at han ikke skulle miste hodet.

Da Sindre kom inn i smien igjen, så han at hammeren de holdt på å lage var ødelagt. Men det var ikke så galt. Det eneste som hadde skjedd var at skaftet var litt kortere enn det skulle være. Han fortalte Loke trolldommen med de tre tingene de hadde laget og sa til Brokk at han skulle være med Loke til Åsgård for å høre hva gudene syntes om gavene. Hvis gudene mente at det Sindre og Brokk hadde laget var finest, skulle han ha med Lokes hode tilbake.

Loke og Brokk gikk opp regnbuen til Åsgård og alle gudene samlet seg for å se hva de hadde med fra dvergenes rike. Da de hørte at Loke hadde veddet hodet sitt, ble de enige om at Odin, Frøy og Tor skulle bestemme hvilken gave som var finest.

”Dette spydet er til deg, Odin,” sa Loke. ”Det er ikke som andre spyd. Det går aldri i stykker, det sette seg aldri fast, og det treffer alltid målet.”

Han holdt frem skipet Skibladne og gav det til Frøy. ”I denne båten får du plass til alle gudene og alt utstyret deres på en gang,” sa han. ”Når du heiser seilet, kommer det straks en frisk vind som blåser båten i den retningen du vil seile. Og når du ikke trenger det lenger, kan du brette sammen hele skipet og ha det i lommen.”

Gudene syntes dette var fine gaver, men helt forbløffet ble de da de fikk se håret som sønnene til Ivalde hadde laget til Siv. Det skinte så fint da hun tok det forsiktig opp og satte det på hodet. Der grodde det fast med én gang og begynte å vokse som om det var helt vanlig hår. Endelig orket Siv å vise seg blant de andre gudene igjen.

Men nå tok Brokk frem tingene som Sindre og han hadde laget og sa: ”Denne armringen i rent gull er til deg, Odin. Den er kostbar og vakker, men det beste med den er at hver niende natt slipper den åtte nye gullringer som er like store som den selv. Og dette villsvinet er til deg, Frøy. Du kan ri på det og det løper like godt over jorden, over havet og i luften. Det gjør ikke noe om det er mørkt, for gullbusten dens lyser i mørket, så rundt den er det alltid lyst.”

Dette syntes gudene også var fine gaver.

Endelig tok Brokk opp den siste gaven og sa ”Denne hammeren er til deg, Tor. Den er så sterk at du ikke klarer å slå den i stykker, samme hvor hardt du slår. Du kan kaste den så langt du vil, men den vil alltid komme tilbake til hånden din. Hvis du skulle trenge å gjemme den, kan du gjøre den så liten at du kan ha den under skjorten. Det eneste som er galt med den er at skaftet er litt kort, men det gjør vel ikke så mye?”

De tre dommerne så nøye på alle gavene. De snudde og vendte på dem og så sa de at de syntes alle gavene var fine, men den fineste av alle var hammeren, for den ville hjelpe dem når de kriget mot jotnene.

”Jeg visste det!” ropte Brokk glad. ”Jeg visste det! Våre ting er de fineste. Ja, Loke da må jeg få hodet ditt.”

Loke ble bekymret. Han prøvde å finne en måte å beholde hodet på. ”Hodet mitt,” sa han. ”Hva skal dere med det? Kan jeg ikke heller gi dere hodets vekt i gull?”

”Nei” sa Brokk og tok frem sverdet sitt for å hugge hodet av Loke. ”Det var hodet ditt du veddet og det er det vi vil ha”. Han løftet sverdet over hodet til Loke.

Nå var Loke ordentlig redd, men så sa han ”Vent litt! Ikke så rask, min lille venn! Det er nok sant at du har vunnet hodet mitt, men halsen er fortsatt min, og den får du ikke røre.” Og da måtte Brokk gi seg, for han kunne ikke hugge av Lokes hode uten å komme borti halsen.

Men Brokk ville ikke la Loke slippe helt fri fra veddemålet. ”Ettersom jeg eier hodet ditt, kan jeg i alle fall stoppe deg fra å fortelle flere løgner.” Og så sydde han sammen leppene til Loke med en tykk rem. Loke kunne aldri tilgi at gudene ikke brydde seg om dette, men bare var opptatt av de fine gavene de hadde fått av dvergene.

4: Tors kamp med Rogne

Odin satt i Åsgård og kjedet seg. Han kunne se alt som skjedde i de ni verdenene, men likevel kjedet han seg. Han ville være med selv, ikke bare se på. Tor var dratt til Jernskogen for å slåss med troll. Odin ville også ha litt spenning. Han tok på seg gullhjelmen og satte seg på hesten sin, Sleipner. Den hadde fire bein foran og fire bein bak og kunne galoppere like fort i luften som på bakken. Sleipner galopperte og galopperte og til slutt kom de til huset til Rogne i Jotunheim. Han var den største og sterkeste av alle jotnene.

”Hva er du for en fyr?” spurte Rogne. ”Jeg så deg komme ridende. Det så ut som om du red mer oppe i luften enn på bakken. Det er forresten en veldig fin hest du har.”

Odin fortalte ikke hvem han var, men sa: ”Ja, dette er den finest hesten i alle de ni verdenene.”

”Å nei du, den fineste hesten i verdenene er Gullmán, og den er min,” sa Rogne.

”Gullmán har jeg aldri hørt om,” sa Odin ”Jeg skal vedde hodet mitt på at Sleipner kan løpe ifra den.”

”Da mister du hodet ditt,” sa Rogne og hoppet opp på Gullmán.

De stormet av sted, Sleipner først og Gullmán etter, over store fjell og dype daler. De krysset nitten elver, men Rogne klart ikke å ta igjen Odin og Sleipner, samme hvor hardt han presset Gullmán. Plutselig stoppet Odin opp og gikk av Sleipner foran en svær bygning. Det hadde fem hundre og førti dører og hver dør var så stor at åtte hundre mann kunne gå gjennom hver dør på én gang. Taket var dekket med skjold av gull og inne var huset opplyst av brennende sverd. Da forstod Rogne at han burde ha fulgt bedre med hvor han red, for han så nå at han var i Åsgård. Dette var ikke et bra sted for en jotne å være, for gudene og jotnene var bitre fiender. Huset de stod foran var Valhall. Hit kom mennesker som var blitt drept i krig og kamp. Her ble de levende igjen og slåss og drepte hverandre hele dagen. Om kvelden ble de alle sammen levende igjen og spiste og drakk sammen, både de som var blitt drept igjen i kampene den dagen og de som hadde drept dem. Neste dag begynte de å slåss igjen, for det var det morsomste de visste.

”Du har lurt meg hit, Odin,” sa Rogne, for nå forstod han hvem det var han hadde kappridd med. ”Men du får ingen heder av å drepe meg, for jeg har ikke med meg våpen og kan ikke forsvare meg.”

”Nei da, du er trygg,” sa Odin. ”Du er sikkert tørst etter den lange rideturen. Bli med inn i Valhall og få deg noe å drikke.”

Inne i Valhall ble det oppstyr da Odin kom inn med en diger jotne. Krigerne som satt og hvilte etter dagens slåssing ville gå løs på ham, men Odin sa han var en gjest, og at han kom uten våpen, og at de skulle la ham være i fred. Rogne fikk to kjempestore horn med øl og helte dem i seg uten å trekke pusten, en gang. Aldri hadde gudene sett noen drikke øl så fort.

”Har dere ikke mer øl i Valhall enn disse små skvettene?” ropte Rogne. Han fikk enda mer øl som han drakk i full fart, og snart begynte han å bli full. Han ble mer og mer bråkjekk.

”Jeg shkal …..” sa Rogne, for han klarte ikke å snakke riktig lenger på grunn av øllet. ”Jeg shkal plukke opp denne lille hytten deresh og ta den med meg hjem til Jotunheim!” Han mente Valhall, og det var jo ikke noen liten hytte. ”Jeg shkal schenke hele Åshgård i havet, shkal jeg,” sa han og hikket. ”Og shå shkal jeg knushe alle dere guder og krigere i shmåbiter, shkal jeg!”

Etter hvert ble gudene lei av å høre på tullet og skrytet til den fulle Rogne og sendte beskjed til Tor at han måtte komme tilbake til Valhall og ordne opp i dette.

”Hva er det som foregår her?” tordnet Tor. Gudene hadde sjelden sett ham så sint, ikke en gang da Loke skar håret av Siv. Menneskene i Midgård så opp i luften og lurte på hvordan det kunne tordne når det ikke var skyer på himmelen. ”Hvordan tror en jotne at han kan drikke øl i Valhall?”

”Det var Odin shom sha jeg fikk komme inn. Han sha ingen ville shkade meg,” sa Rogne og hikket igjen. ”Du får ikke noen heder av å drepe meg, du heller, for jeg har ikke med meg våpen.” Han var blitt urolig for hvordan dette skulle gå - om han ville klare å komme seg helskinnet hjem igjen - for Tor så fryktelig sint ut.

Han tok seg sammen og prøvde å tenke klart og sa: ”Vi kan heller møtes og kjempe bare du og jeg, når jeg ikke er full lenger og jeg har fått tid til å hente våpnene mine. Hvis du tør da?” Det var aldri noen som hadde turt å utfordre Tor til kamp før. Dette kunne ikke Tor si nei til, samme hvor stor og sterk Rogne var. De ble enige om å møtes noen dager senere på grensen mellom Åsgård og Jotunheim.

Der stod den digre kjempen Rogne, den største og sterkeste av alle jotnene, på dagen de hadde avtalt, og ventet på Tor. Han hadde en stor slipestein i hånden og så sint og farlig ut. Tor kom fra Åsgård med torden og brak i en vogn som ble trukket av to geiter. Han hadde hammeren i hånden, svingte den over hodet og kastet den med fryktelig kraft mot Rogne. Rogne så hammeren komme og kastet slipesteinen mot den. De traff hverandre i luften med et voldsomt smell og det slo lyn i alle retninger. Slipesteinen gikk i mange stykker som fløy gjennom luften. Mange biter havnet i Midgård, og det er brynene som menneskene bruker til å slipe knivene og ljåene sine med. En av bitene traff Tor i hodet og han falt over ende. Men hammeren fortsatte mot Rogne og drepte ham. Han falt også overende, men på en slik måte at det ene digre benet hans ble liggende over Tor. Tor prøvde å reise seg, men han klarte det ikke på grunn av det tunge benet til Rogne. Gudene forsøkte å løfte det vekk, men det var ingen av dem som klarte å rikke på det, en gang. Til slutt kom Magne som bare var tre dager gammel. Han var en sønn som Tor hadde fått sammen med en jotnekvinne. Han tok tak i hælen til Rogne, og lett som bare det, løftete han vekk benet.

”Fortsetter det på denne måten blir du nok ganske sterk når du blir stor, gutten min” sa Tor. Han gav ham Gullmán i presang som takk.

Da Tor reiste seg hadde han fryktelig vondt i hodet, for det stod en stor bit med slipestein fast i det. Han prøvde å trekke den ut, men det gikk ikke. Da han kom hjem sendte han bud etter en vis kone fra Midgård. Hun gikk opp regnbuen til Åsgård og satte seg ved sengen til Tor og hele natten mumlet hun trylleord og hvisket hemmelige ting. Etter hvert ble steinen i hodet til Tor løsere og løsere og det gjorde mindre vondt i hodet hans.

Han tenkte han skulle glede den kloke konen og sa ”Jeg vet du venter på mannen din som er reist i krigen og at du er redd han aldri kommer tilbake. Men jeg kan fortelle deg at han kommer snart, for jeg reddet ham da han ble såret. Jeg bar ham over en elv av gift da krigen var slutt. Det var fryktelig kaldt og den ene tåen hans frøs til is. Den brakk jeg av og kastet opp i himmelen og den er blitt til den stjernen som du ser der,” sa han og pekte opp i himmelen. ”Snart blir han frisk og kommer hjem.”

Den kloke konen ble så glad, så glad, for det var sant hun var veldig redd for at mannen var blitt drept i krigen. Hun tittet opp på stjernen som var tåen til mannen hennes og ble så glad at hun helt glemte trylleordene hun skulle si. Samme hvor mye hun prøvde, kunne hun ikke komme på dem igjen. Hun bare tenkte på mannen som snart kom hjem. Tor brølte at hun skulle ta seg sammen og huske de riktige ordene slik at han ble kvitt steinen, men hun klart det ikke. Til slutt gav hun opp og gikk hjem, og Tor satt igjen med slipesteinbiten i hodet.

Det er derfor du ikke må kaste et bryne til noen, for da beveger slipesteinbiten i Tors hode seg.

5: Tor mister hammeren

”Hvor er hammeren min!” brølte Tor da han våknet en morgen. Han lette over hele Åsgård, men fant den ikke noe sted. Dette var alvorlig. Om ikke hammeren kom til rette, ville ikke gudene kunne forsvare seg mot jotnene. Til slutt spurte han Loke til råds. De to gikk til den vakre Frøya. Hun var gudinnen for kjærlighet. De fortalte at hammeren var borte, og Loke ba om å få låne falkedrakten hennes. ”Om den så var laget av gull, så skulle du få låne den,” sa Frøya, selv om hun ikke stolte på Loke, for hun skjønte at hammeren måtte finnes. Loke tok på seg fjærdrakten og fløy opp i himmelen. Han fløy langt av sted og speidet til alle sider for å forsøke å finne hammeren. Langt om lenge kom han til huset til Trym i Jotunheim. Han var konge over alle jotner. Han satt og flettet gullhalsbånd til hundene sine. Da Loke landet, spurte Trym hvordan det stod til med gudene i Åsgård.

”Nei, det er ikke så bra,” sa Loke. ”Hammeren til Tor er borte. Er det du som har tatt den?”

”Ja, det er det,” sa Trym, ”og den har jeg gjemt åtte mil nede i bakken. Dere får den ikke igjen uten at jeg får det jeg vil ha av dere.”

”Hva er det for noe, da?” spurte Loke.

”Jeg har alt en kan ønske seg,” sa Trym. ”Jeg har fete kuer med gullhorn. Jeg har okser som er svarte som natten. Jeg har alle de skattene og alt det gullet man kan drømme om. Det eneste jeg mangler er Frøya. Henne vil jeg ha til kone”.

Loke fløy tilbake til Åsgård. Tor stod og ventet på ham og før Loke hadde landet ropte han ”Hva har du funnet ut? Si det straks, før du lander. De som setter seg glemmer ofte det de skal si, og de som legger seg ned, lyver ofte.”

”Trym har hammeren, og du får den ikke igjen uten at Frøya gifter seg med ham,” sa Loke idet han landet. Hammeren måtte de ha. Den saken var grei! Frøya tok imot dem med et nydelig smil i det vakre ansiktet sitt. Det endret seg raskt til en tordensky da hun fikk vite hva de hadde planlagt.

”Det er nok sant at jeg er glad i menn,” sa hun rasende, ”men jeg vil velge dem selv. Det kommer ikke på tale at jeg gifter meg med en stor, stygg jotne”. Hun var så sint at halsbåndet hennes sprakk og edelstenene trillet bortover gulvet. Det var ikke mulig for Tor og Loke å overtale henne.

Gudene samlet seg for å diskutere hva som kunne gjøres for å få tilbake hammeren. ”Om vi ikke får den tilbake, blir det snart jotner som bor her i Åsgård, og ikke vi guder,” sa en.

”Frøya lar seg ikke overtale”, sa en annen. Til slutt var det en som hevet stemmen ”Jeg tror jeg vet en løsning. La Tor kle seg ut som Frøya og reise til Jotunheim og late som om han skal gifte seg med Trym”.

”Nei, det går ikke,” sa Tor. ”Alle kommer til å le av meg om jeg kler meg i dameklær. Det passer bare ikke for en krigsgud!”

”Dette er den eneste måten vi kan få tilbake hammeren,” sa Loke. ”Ingen kommer til å le av deg når selveste Åsgård er i fare.”

De kledde Tor i kvinneklær. De bandt to passelige stein til brystet hans for at han skulle se ut som en dame og han fikk på seg en lang brudekjole. De tok et slør over hodet og ansiktet hans og reparerte halsbåndet til Frøya og hengte det om halsen hans. De hengte nøkler i beltet hans og gjorde ham så kvinnelig som de kunne. Likevel skjønte de at man måtte være en veldig forelsket jotne for å tro at dette var Frøya.

”Det er nok best at jeg blir med som brudepike,” sa Loke og kledde seg i kvinneklær, han også.

De reiste til Jotunheim i Tors vogn med de to geitene foran. Det gikk så fort at fjellene sprakk og jorden tok fyr. De ble godt tatt imot av Trym. Han hadde gjort i stand til bryllup. Først ble de invitert på en festmiddag. Der spiste Tor en hel okse og åtte lakser og etterpå drakk han tre tønner øl. Etterpå spiste han alle smårettene som de hadde laget til kvinnene. Jotnene var kjemper og var vant til storspisere, men dette syntes selv de var mye.

”Hvordan kan en ung brud spise så mye?” spurte Trym

”Hun har gledet seg sånn til å gifte seg med deg at hun ikke har klart å spise eller drikke på åtte dager,” sa Loke.

Dette syntes Trym var en rimelig forklaring, så han lente seg frem for å gi sin forlovede et kyss. Han trakk sløret litt til side, men så rygget han forskrekket tilbake. ”Hvorfor har Frøya så sinte øyne?” spurte han. ”De gløder jo som ild”.

”Det er fordi hun har gledet seg sånn til å gifte seg med deg at hun ikke har klart å sove på åtte dager.” sa Loke.

Det syntes også Trym var et rimelig svar. Søsteren hans kom bort til Tor og sa at hun ville være venninne med Frøya, men da måtte hun gi henne alle ringene sine. Tor klarte å ikke vise hvor sint han var og gav henne ringene. Nå var den forelskede Trym riktig fornøyd. Alt var blitt slik han hadde tenkt seg. Han sa at de skulle hente hammeren og da de kom med den, la han den i fanget til Tor. ”Nå gifter vi oss!” sa han.

Men nå hadde Tor endelig fått tilbake hammeren sin. Han kastet av seg sløret og slo til Trym i hodet med hammeren slik at han døde. Han slo Tryms søster med hammeren én gang for hver ring hun hadde tatt fra ham, og så drepte han alle de andre jotnene som var kommet til bryllupet. Til slutt lå det strødd med døde jotner og bare Tor og Loke var igjen i live.

Loke så på Tor og begynte å le. ”Du skulle se hvordan du ser ut med de klærne ….”. ”Stopp!” avbrøt Tor, ”Ikke et ord! Ikke et ord skal du si om at jeg har vært kledd i kvinneklær. Og når vi kommer tilbake til Åsgård skal du sørge for at ikke noen annen snakker om det, heller.” Det lovet Loke, men noen må jo ha sagt noe likevel.

6: Tor på fisketur

Tor bestemte seg for å ta seg en tur blant mennesker og jotner. Han gjorde seg om til en ung mann og gikk ned regnbuen til Midgård. Og videre gikk han, i flere dager. Endelig en kveld kom han til et hus i skogen der det bodde en jotne. Tor spurte om han kunne få være der om natten, og det fikk han. Neste morgen stod jotnen opp veldig tidlig. Da Tor våknet og spurte hvor han skulle så tidlig på morgenen, sa jotnen at han skulle ut og fiske.

”Kan jeg få bli med?” spurte Tor.

Jotnen så på den unge mannen. ”Nei, jeg kan ikke tro at jeg kommer til å ha noe hjelp av en liten svekling som deg,” sa han, for han visste ikke at det var Tor. ”Du kommer sikket til å klage og sutre og ville tilbake når vi kommer langt ut fra land der jeg pleier å fiske.”

”Å, jeg er ikke så sikker på hvem som kommer til å sutre mest,” sa Tor stille for seg selv, slik at jotnen ikke hørte det. Han tok på seg klærne, og så gikk de ned mot sjøen.

”Hva skal vi bruke som agn?” spurte Tor.

”Jeg har alt det agnet jeg trenger, jeg,” sa jotnen. ”Ditt eget agn får du ordne med selv.”

Mens jotnen gikk videre ned mot sjøen, gikk Tor ut på et jorde der noen svære okser som tilhørte jotnen gikk og gresset. Tor valgte ut den aller største oksen og rev hodet av den og tok det med seg. Jotnen satt allerede i båten og Tor satte seg bakerst slik at jotnen ikke kunne se hva slags agn han hadde. Tor tok tak i årene og begynte å ro så det fosset om baugen på båten. Jotnen var overrasket over hvor fort det gikk, og da han også begynte å ro, fløy båten som en pil over vannet.

Etter en stund holdt jotnen opp å ro og sa ”Her er det jeg pleier å fiske.”

”Vi må mye lenger ut enn dette,” sa Tor og fortsatte å ro videre ut fra land.

Etter enda en stund ble jotnen bekymret og sa ”Nå bør vi ikke ro lenger ut, for da kommer vi til der Midgårdsormen holder til.”

”Å, jo da. Vi skal enda et godt stykke lenger ut,” svarte Tor og rodde videre.

Til slutt ble jotnen virkelig redd og nektet å ro lengre ut fra land. ”Da får vi fiske her, da,” sa Tor og smilte litt for seg selv. Han fant frem et veldig tykt snøre og en diger krok som han festet oksehodet på og kastet det over bord. Kroken og agnet landet på bunnen like ved Midgårdsormen. Den bet til, og da den kjente stikket fra kroken i munnen, rykket den i snøret slik at hendene til Tor ble dratt ned og dunket i båtripen. Nå ble Tor sint og tok skikkelig tak og begynte å hale inn snøret. Det var veldig tungt, og han spente sånn ifra med bena at de gikk gjennom bunnen i båten, og han ble stående på bunnen av havet. Vannet fosset inn i båten, men Tor gav seg ikke. Han halte og halte og til slutt hadde han halt hodet til Midgårdsormen opp av vannet. Ormen stirret sint på Tor og det rant gift ut av munnen på den, men Tor stirret like sint tilbake og grep hammeren sin for å slå til den. Jotnen hadde sittet og sett på at båten fylte seg med vann og at hodet til den forferdelige Midgårdsormen nå var ved båtripen. Det var ikke en slik fisketur han hadde tenkt seg. Nå var han så redd at han skalv. Han grep en kniv, og akkurat i det Tor skulle slå, kuttet han snøret så ormen gled ned i vannet igjen. Tor var rasende og kastet hammeren ned i sjøen etter den. Noen sier at hammeren traff ormen og at den ble drept, men det er mer trolig at han bommet og at ormen ligger der fortsatt og venter på Ragnarok. I alle fall var Tor sint. Han slo til jotnen med knyttneven så han falt ut av båten, og så vasset han i land.

Det sies at Tor og Midgardsormen kommer til å møtes igjen når verden slutter ved Ragnarok, og da kommer de til å dø begge to.

7: Idun mister eplene

Odin, Loke og Høne var på tur for å besøke deler av de ni verdenene hvor de ikke hadde vært før. De gikk hele dagen og om kvelden slo de leir og tente opp bål. Etter noen dager kom de inn i et område der det var lite som vokste. De ble sultne, for de fant lite å spise. Endelig kom de til en grønn dal der det beitet fete og fine kyr. Mens Odin slaktet en ku fant Loke og Høne kvister og tente opp bål. De la kjøttet på bålet og satte seg til å vente på at det skulle steke. Da det var ferdig, tok Odin en bit i munnen, men han måtte spytte den ut igjen. Kjøttet var fremdeles rått, så de la det på bålet igjen. De ventet enda en stund, og så forsøkte de å spise igjen, men det var fortsatt like rått som da de la det på bålet.

”Her foregår det noe rart,” sa Loke. ”Dette kjøttet skulle ha vært stekt for lenge siden.”

”Ja, det har du rett i,” var det en stemme som sa fra toppen av et tre.

De tre gudene så opp, og der satt det en stor ørn. ”Det er jeg som har ordnet at kjøttet ikke blir stekt,” sa den. ”Men hvis jeg får være med og spise, skal jeg sørge for at det steker.”

Det var en stor ku. ”Det er jo nok mat til oss alle,” tenkte gudene, så de gikk med på forslaget. Ørnen flakset ned fra tretoppen og satte seg ved bålet, og etter kort tid var kjøttet ferdig. Det luktet herlig og de sultne gudene lente seg frem for å forsyne seg da ørnen grep alle de beste kjøttbitene og satte seg for seg selv under et tre for å spise. Loke ble sint da det bare var seige kjøttbiter igjen til gudene. Han grep en kjepp og slo til ørnen. Kjeppen satte seg fast i ørnen og Loke klarte ikke å slippe taket, selv da ørnen fløy opp i luften. Han hang fast i kjeppen og måtte bli med på flyturen. Ørnen fløy lavt over skog og stein slik at bena til Loke dasket borti dem så det gjorde vondt.

”Hjelp! Slipp meg løs,” ropte Loke til ørnen, men den lot som om den ikke hørte noe. Den fløy videre over en isbre og skrapte baken til Loke mot isen så den ble helt blodig.

”Hjelp!” ropte Loke igjen. Det kjentes ut som om armene hans skulle bli revet av i skuldrene.

”Jeg skal slippe deg løs om du lover å gjøre som jeg sier,” sa ørnen.

”Ja! Ja! Hva som helst!” ropte Loke. ”Hva er det du vil jeg skal gjøre?”

Ørnen landet. ”Du må få Idun til å gå ut av Åsgård og ta med seg eplene sine,” sa den. Det lovet Loke, for han orket ikke en ny flytur. Straks klarte han å slippe taket i kjeppen. Han trasket den lange veien tilbake til de to reisekameratene, men han sa ikke noe om hva han hadde lovet.

De tre gudene dro tilbake til Åsgård. Syv dager senere møtte Loke Idun. Hun gikk og sang for seg selv og var glad og fornøyd med alt, slik hun alltid var. Hun hadde en kurv med epler på armen.

”God dag, Idun”, sa Loke. ”Du kan tro jeg har gode nyheter til deg!”

”Hva da? La meg få høre!” spurte Idun nysgjerrig.

”Jeg har funnet et merkelig tre i Midgård som har epler som ser ut akkurat som dine,” sa Loke. ”Skal vi ikke gå og se om de er helt makne? Ta med eplene dine så kan vi sammenligne.”

Det syntes Idun hørtes spennende ut, så de gikk over regnbuebroen ned til Midgård. Så snart de var ute av Åsgård, kom ørnen som hadde sittet på lur oppe i et tre og grep Idun i klørne sine og fløy av gårde med henne. Ørnen var egentlig jotnen Tjatse som hadde skapt seg om. Han tok med Idun til borgen der han bodde høyt oppe på en fjelltopp i Jotunheim.

Det gikk ikke lang tid før de andre gudene merket at Idun var borte. De lette overalt, men kunne ikke finne henne. Det var veldig viktig å finne henne, for det var eplene hennes som gjorde at gudene aldri ble gamle. En bit av ett av eplenes hennes av og til var nok til at de holdt seg unge. Nå som de ikke fikk eplene, ble de eldre og eldre. De ble krokryggete og rynkete og håret ble grått. Gudene kjente at de ble stive og støle og alt tok mye lenger tid enn før. Det var ikke noe moro å slåss lenger.

Etter en tid skjønte Odin at dette ikke kunne fortsette. De måtte finne Idun og eplene hennes. Han kalte sammen alle gudene til møte og spurte hvem som hadde sett Idun sist.

”Jeg så at hun gikk over regnbuebroen for noen dager siden sammen med Loke,” var det en som sa. Så snart Lokes navn ble nevnt, skjønte gudene at det var noe skummelt som var på ferde. De fant Loke som lå og sov i en eng og tok ham med til Odin.

”Hva er det som foregår?” spurte Odin og var morsk i stemmen. Det lynte av øyet hans. ”Hva har du gjort med Idun og eplene hennes?”

”Jeg?” svarte Loke uskyldig. ”Jeg har ikke gjort noe.”

”Jo, det har du nok!” brølte Odin rasende, ”og nå får du fortelle det, ellers slår jeg deg i fillebiter.”

Loke måtte fortelle om ørnen og hvordan han var blitt tvunget til å gjøre som den ville, og hvordan den hadde røvet Idun og eplene.

”Ja, da får du finne henne og bringe henne tilbake til oss!” sa Odin strengt.

De slapp løs Loke og han gikk til Frøya for å låne falkedrakten hennes. Hun var ikke ung lenger, men var blitt til en gammel, skallete kone. Hun ville jo også gjerne bli ung og pen igjen, så hun lånte villig fjærdrakten sin til Loke. Han tok den på seg og fløy nordover mot Jotunheim mens han speidet til begge sider for å se om han kunne se Idun. Etter at han hadde fløyet i flere dager kom han endelig til borgen til jotnen. Der så han Idun som satt og var lei seg. Han fløy ned og satte seg ved siden av henne. Han var heldig, for jotnen og datteren hans, Skade, var dratt på fisketur. Loke gjorde Idun om til en nøtt, grep henne i klørne sine, og begynte å fly mot Åsgård.

Det gikk ikke lang tid før jotnen kom hjem fra fisketuren. Han ble ikke glad da han oppdaget at både Idun og eplene var borte. Da han så opp i himmelen, så han langt borte en falk som fløy i full fart mot Åsgård. Han forstod at noen hadde befridd Idun. Straks gjorde han seg om til en ørn igjen og fløy etter. En falk flyr fort, men en ørn flyr enda fortere. Dess nærmere de kom Åsgård, dess nærmere kom jotnen Loke. Til slutt hadde han nesten nådd ham igjen, men nå var det ikke langt igjen til Åsgård. Odin, som ser alt som skjer i alle de ni verdenene, så en falk som holdt på å bli tatt av en ørn og forstod hva som foregikk.

”Fort!” ropte han til de andre gudene. ”Hent alt vi har av høvelspon og opptenningsved. Legg det på utsiden av murene rundt Åsgård.”

I full fart løp gudene omkring og fant alt de kunne som ville brenne lett og la det på utsiden av murene. Loke fløy alt han orket, og med sine siste krefter klarte han å fly inn over Åsgård. Så snart han var innenfor murene tente gudene på sponen og flammene slo opp. Jotnen som fulgte like etter Loke fløy så fort at han ikke klarte å forandre retning og han fløy rett inn i flammene. Det tok fyr i fjærene hans og han falt til bakken. Der drepte gudene ham. Loke tok av seg fjærdrakten og gjorde nøtten om til Idun igjen. Nå ble det glede blant gudene. De fikk epler og ble unge og vakre, slik de alltid hadde vært og alltid kommer til å være, helt til Ragnarok og slutten på verden.

8: Skade gifter seg

Den unge jotnen Skade gikk fra rom til rom i borgen høyt på en fjelltopp i Jotunheim der hun bodde. Hun ventet på at faren skulle komme tilbake. Han hadde gjort seg om til en ørn og fløyet etter Loke som hadde reddet Idun og de magiske eplene hennes.

Skade ventet og ventet på faren sin, men han kom ikke. Til slutt forstod hun at gudene i Åsgård hadde drept ham og at hun aldri ville få se ham igjen. Hun ble veldig lei seg og bestemte seg for at hun måtte hevne ham. Hun fant frem farens fineste våpen og tok på seg hjelmen sin og dro til Åsgård. Da hun kom frem, var alle gudene i strålende humør. De hadde fått tilbake Iduns epler og var blitt unge igjen. De gikk omkring og smånynnet og smilte til hverandre. De var så glade for at de ikke var gamle lenger.

”Er det noen her som har drept faren min?” spurte Skade.

”Det var vi vel med på alle sammen,” svarte gudene. ”Han ville ta fra oss eplene våre.”

”Da må jeg slåss med dere alle sammen for å hevne ham,” sa Skade.

Det syntes gudene var litt urettferdig, og dessuten var de ikke stolte over at de hadde drept faren hennes i Åsgård, for der var drap ikke lov.

”Kan vi ikke finne på en annen løsning?” spurte de. ”Kan vi ikke heller gi deg gull?”

”Det er tydelig at dere ikke har vært på borgen til faren min,” sa Skade. ”Da ville dere ha sett at der er det så mye gull og skatter at om jeg fikk mer, så ville det knapt merkes. Nei, gull vil jeg ikke ha.”

”Hva vil du ha, da?” spurte gudene.

”Jeg vil velge meg en mann blant dere guder og gifte meg med ham!” sa Skade. ”Og dessuten må dere få meg til å le. Jeg har vært så lei meg etter at faren min forsvant.”

Alle de ugifte gudene stilte seg opp slik at Skade skulle velge seg en av dem å gifte seg med. Men Odin hadde bestemt at Skade bare skulle få se føttene deres. De stilte seg opp bak en gardin slik at føttene stakk ut. Skade ville gjerne gifte seg med Balder. Han var den vakreste, og også den snilleste og beste av alle gudene. Hun tittet nøye på alle føttene og fant noen som hun syntes var spesielt pene og regnet med at dette måtte være føttene til Balder.

”Ham vil jeg ha!” sa Skade

”Der har du valgt godt!” svarte Odin, og trakk til side gardinen. Men det var det rynkete ansiktet til Njord, fiskernes gud, som smilte mot henne, ikke Balder.

Skade var litt skuffet, men hun regnet med at det i alle fall ikke ville bli noe giftemål, for gudene ville aldri klare å få henne til å le. Det var den andre delen av avtalen.

Gudene satte seg på gresset sammen med Skade og begynte å fortelle historier og vitser. Mange av historiene var morsomme og alle lo godt, bare ikke Skade. Hun var like alvorlig. Hun smilte ikke, en gang. Gudene ble bekymret. Hvis de ikke fikk Skade til å le, ville hele avtalen gå i vasken, og de kom til å måtte slåss med henne likevel.

Det var Loke som reddet situasjonen. Han bandt den ene enden av et tau til skjegget til en geitebukk og den andre til tissen sin. Hver gang tauet strammet seg hylte de begge to og ravet omkring, for det var så vondt. Dette var det morsomste gudene noen gang hadde sett, og de lo så de nesten ikke fikk puste. Selv Skade smilte litt, og da Loke ble dratt av bukken slik at han mistet balansen og falt ned i fanget hennes, lo hun også høyt.

Gudene pustet lettet ut. Det hadde ordnet seg uten kamp. Skade og Njord giftet seg, men de kunne ikke bestemme seg for hvor de skulle bo. Først bodde de i ni dager i huset til Njord nede ved sjøen. Men Skade likte seg ikke der. Det var så mye bråk fra måker og bølger at hun ikke fikk sove om natten, sa hun. Så bodde de noen dager i borgen til Skade. Der likte ikke Njord seg. Det var alt for kaldt og for mye vind, syntes han. Han fikk ikke sove fordi det var så mange ulver som ulte om natten. Det endte med at de bodde hver for seg i sine egne hus.

For å gjøre ekstra stas på Skade, tok Odin øynene til faren hennes og kastet dem opp i himmelen. Der ble de til stjerner. Den som vet hvor han skal se, kan se dem fremdeles.

9: Balder dør

Balder satt sammen med noen andre guder og pratet, men så gjespet han så det knaket i kjeven. Han var så trett, så trett og hadde mørke poser under øynene.

”Sitter du her og gjesper midt på dagen?” spurte en av de andre gudene.

”Ja. Jeg får ikke sove om natten”, sa Balder. ”Så snart jeg sovner får jeg de mest forferdelige drømmer. Jeg ser skygger som kommer for å ta meg, og så våkner jeg. Da er jeg helt svett og så redd at jeg skjelver. Det tar lang tid før jeg sovner igjen, og så snart jeg gjør det, kommer det samme marerittet igjen.” Han reiste seg og gikk hjem for å legge seg og se om han fikk sove bedre nå som det var dag.

De andre gudene ble sittende og snakke om hva disse drømmene kunne bety. En vismann mente at de var et varsel om at Balder kom til å dø. Dette syntes gudene var fryktelig leitt. Balder var den vakreste og beste og snilleste av dem alle sammen. Faren hans var Odin og moren Frigg. Det kunne ikke være et eneste menneske eller gud i de ni verdenene som ikke var glad i ham.

Gudene snakket om alle måtene man kan dø på: hugget med øks eller stukket med spyd, ved å brenne seg, om et tre faller over en, om en blir syk, om en drukner, og alle andre mulige måter, tenkte de på.

”Vi må gjøre noe så dette ikke skjer med Balder,” sa en av gudene.

”Ja, men hva kan vi gjøre?” spurte en annen.

”Jeg vet det,” sa Frigg. ”Jeg skal få dem alle sammen til å love at de ikke vil skade Balder.”

Og det var det hun gjorde. Hun reiste til alle de ni verdenene og fikk alt til å love at det ikke ville skade Balder. Ilden og vannet lovet. Jernet og stålet lovet. Steinene og skogen lovet. Alle dyr, til og med slangene, lovet. Alle slags sykdommer lovet at de ikke skulle skade Balder.

Da Frigg var kommet tilbake til Åsgård, møttes gudene igjen. ”Nå er Balder trygg”, sa en gud etter at de hadde hørt hva Frigg fortalte. ”Alt i de ni verdenene har lovet ikke å skade ham.”

”Kan det være sant?” spurte en annen. Han plukket opp en liten stein og kastet den mot Balder. Steinen traff hodet hans og falt ned på bakken.

”Jeg kjente ingen ting!” ropte Balder.

En annen plukket opp en større stein og kastet den på ham, og ettersom ingenting skadet ham, ble gudene dristigere og dristigere. Til slutt gikk de løs på Balder med sverd og spyd og skjøt på ham med piler. Ingenting skadet ham. Balder bare stod der og smilte og sa at han ikke kjente noen ting.

Etterpå var dette den beste underholdningen i Åsgård. Balder stilte seg opp, og de andre gudene moret seg med å skyte piler på ham og hugge ham med sverd. Alle syntes dette var veldig morsomt utenom Loke. Han var misunnelig fordi Balder var blitt midtpunktet i Åsgård. Alt var bare Balder, Balder, Balder. Han lurte på hva han kunne gjøre for å få en slutt på det. Han skapte seg om til en gammel kone og gikk og besøkte Frigg.

”Hvor, hvor er jeg?. Hvor er jeg?” mumlet den gamle konen da hun var kommet til Friggs hus. Det var Loke som lot som om han var forvirret og ikke visste hvor han var.

”Hva er dette for et sted? Jeg trodde ikke dere drev med slikt i her Åsgård!” sa konen.

”Hva mener du med det?” spurte Frigg.

”Går løs på forsvarløse folk med sverd og pil,” sa den gamle konen. ”Jeg gikk forbi en vakker ung mann nede i veien her, og en masse guder holdt på å drepe ham. Han er sikkert død nå, stakkars. Tenk at det er slikt dere driver med i Åsgård!”

”Nei, ta det med ro. Det er sønnen min, Balder”, sa Frigg. ”Det går bra med ham. Alt i verden har lovet ikke å skade ham.”

”Alt?” spurte konen.

”Jada. Stål og jern, vann og ild, dyr og skog og sykdom – alt!” svarte Frigg

”Ja, men absolutt alt?” spurte konen igjen. ”Er du sikker på at det ikke var noe du glemte å spørre?”

”Nei, jeg glemte ikke noe,” svarte Frigg, som var begynt å bli lei av å snakke med denne plagsomme konen, ”men jeg spurte ikke mistelteinen som vokser utenfor Valhall. Den var så ung at jeg ikke syntes jeg kunne be den om å love noe.”

Og nå hadde Loke fått vite det han ville. ”Nei, jeg tror ikke jeg vil være her når dere oppfører dere slik.” Han lot som om han ikke hadde forstått det Frigg hadde fortalt ham. ”Jeg drar heller hjem til Midgård. Der er det ikke vanlig å skyte eller hugge uskyldige”.

Da han var for seg selv, gjorde han seg om til Loke igjen og gikk til Valhall. Der fant han mistelteinen som vokste oppe i et eiketre. Han rev den opp og tok den med seg. På vei tilbake til Balder og de andre valgte han den lengste og retteste grenen og rev av alle bladene og gjorde den spiss i enden.

Gudene stod fortsatt og skjøt piler på Balder og moret seg. Alle unntatt Balders bror Hod. Han stod for seg selv og gjorde ikke noe, for han var blind.

”Er du ikke med på leken?” spurte Loke. ”Alle morer seg unntatt du, og du er til og med broren hans.”

”Nei, jeg er ikke med,” svarte Hod. ”For det første er jeg blind og kan ikke se hvor Balder står, og for det andre har jeg ikke noen bue.”

”Det kan jeg hjelpe deg med,” sa Loke. ”Du kan låne buen min, og så skal jeg vise deg hvor du skal sikte.”

Hod tok buen og spente den. Loke stilte ham inn slik at pilen siktet mot Balder, og så skjøt Hod. Denne pilen stoppet ikke. Den traff Balder og gikk rett igjennom ham. Balder falt sammen og var død med en gang.

Til å begynne med trodde gudene at Balder bare gjorde seg til og ville ha ham til å reise seg opp, men så forstod de at noe likevel hadde såret ham og at han var død. All roping og heiing sluttet. Det ble helt stille. Vinden holdt opp å blåse og fuglene holdt opp å synge. Det var som et brøl av stillhet. Så var det en gud som begynte å gråte, så en annen og snart gråt de alle sammen fordi Balder var død. Odin gråt og Frigg gråt og alle gudene gråt, bortsett fra Loke som hadde sneket seg bort og gjemt seg og satt og smilte for seg selv.

Gudene forstod at dette var det verste som kunne skje dem. At den gode Balder var blitt drept. Uten ham ville det gå dårlig med Åsgård. Den blinde Hod fortalte hva som hadde skjedd. Hvordan det var Loke som hadde lurt ham til å skyte Balder. Likevel var gudene så sinte på ham at Odin, faren hans, dømte ham til døden.

Gudene gråt og jamret seg. Hvordan skulle det gå nå som Balder var død?

”Er det ikke noe vi kan gjøre?” spurte en av gudene.

”Jeg vet hva vi må gjøre”, sa Frigg. ”En av oss må reise til Hel og be om at vi får Balder tilbake igjen.”

Gudene så på hverandre. Det var ikke noen som hadde lyst på en slik tur. Kunne man være sikker på at man noen gang kom tilbake, om man besøkte dødsriket?

Til slutt var det Friggs sønn, Hermod, som sa at han var villig til å reise til Hel og be om at Balder måtte få bli levende igjen. Odin la sal på Sleipner, hesten med åtte ben som er den raskeste i verden, og lånte den til Hermod. Han red i ni netter, alltid nordover og nedover. Han krysset mange elver og kom til slutt til en elv med en gullbelagt bro over. Der stod det en vakt.

”Før du får ri videre må du fortelle meg hva du heter og hvem familien din er,” sa vakten til Hermod.

Hermod sa ikke noe.

”Fem kompanier med døde menn gikk over broen i går, og de lagde ikke på langt nær så mye bråk som du,” fortsatte vakten da Hermod ikke svarte. ”Du ser forresten ikke særlig død ut. Hva skal du her hos Hel?”

”Jeg er ikke død,” svarte Hermod. ”Gudene har sendt meg for å be Hel om å slippe Balder løs, så han kan bli levende igjen. Har han kommet denne veien ennå?”

”Ja, han krysset broen i går,” svarte vakten. ”Du skal få passere, selv om du ikke er død.”

Hermod red videre og etter en tid kom han til en svær jernport foran inngangen til hulen til Hel. Porten var låst og ingen åpnet da han banket på. Sleipner tok fart, galopperte mot porten og hoppet høyt over den.

Nå var Hermod i dødsriket. Det satt døde mennesker overalt og så forbauset på ham. Det var nok ikke ofte de fikk besøk av levende, tenkte Hermod. Balder satt sammen med konen sin i et høysete. De var bleke og døde begge to. Hel selv hadde lagt seg for å sove i sengen som heter Sykeseng bak gardinen som heter Blinkende Ulykke. Hermod satte seg ned blant de døde for å vente.

Endelig våknet Hel og spurte hva han ville hos henne, han som ikke var død. Hun var ikke noe vakkert syn. Hun var vanlig farge øverst, men var svart og ekkel fra livet og ned.

”Gudene har sendt meg for å be deg om å slippe ut Balder,” sa Hermod. ”Alt i de ni verdenene gråter og er lei seg fordi han er død.”

Hel tenkte seg litt om og så sa hun ”Jeg er ikke så sikker på at det du sier er riktig - at alt gråter og er lei seg på grunn av Balder.” Hun tenkte litt til. ”Men det er det enkelt å finne ut av. Hvis det virkelig er sant at alt, absolutt alt, gråter for Balder, så skal dere få ham tilbake. Men om det er en eneste ting i verden som ikke gråter for ham, må han bli her.” Så gikk hun for å ta imot flere døde som var ankommet.

Nå kom Balder og konen hans og snakket med Hermod. De takket for at han hadde gjort denne farefulle reisen for dem og gav ham hilsener og presanger til foreldrene sine.

Da Hermod kom tilbake til Åsgård og fortalte at det var mulig å få Balder levende igjen, ble gudene glade. De sendte sendemenn til alle de ni verdenene med beskjed om at alt måtte gråte så de kunne få Blader tilbake. Og alt gråt. Ilden og vannet gråt. Jernet og stålet gråt. Steinene og skogen gråt. Alle dyr, til og med slangene, gråt. Alle slags sykdommer gråt.

Da sendemennene hadde snakket med alt og var nesten tilbake i Åsgård, kom de til en hule der det satt en kjempekvinne. De forklarte henne at hun også måtte gråte.

”Det blir tørre tårer jeg gråter for Balder”, sa kjempen. ”Jeg har aldri likt verken ham eller faren hans. Det gjør ikke meg noe at han er død. La Hel beholde ham.”

Og slik ble det. Samme hvor mye sendemennene prøvde å overtale henne, ville ikke kjempen gråte og Balder måtte bli hos Hel.

Gudene skjønte at det var Loke som hadde gjort seg om til kjempekvinnen og som var skyld i at Balder ikke kom tilbake til Åsgård. De mente det kunne ikke fortsette på denne måten. Noe måtte gjøres med Loke.

10: Loke blir bundet

Loke forstod at han ikke kunne bli i Åsgård lenger. Gudene var blitt sinte på ham og ville ikke ha ham der lenger. For det første visste alle at det var hans skyld at Balder hadde dødd og måttet bli hos Hel. For det andre hadde han blitt veldig full på en fest. Da hadde han fortalt mange stygge ting om de andre gudene, både om Tor og Odin og Frøya og alle de andre. Det hadde ikke vært så farlig om Loke hadde diktet opp det han sa. Men det var sant alt sammen, og det kunne ikke gudene tilgi ham.

En natt mens de andre gudene sov, snek Loke seg ut av Åsgård. Han gikk over regnbuebroen til Midgård og reiste langt av sted til han kom til et øde område. Der bygde han seg en hytte på en fjelltopp. Han laget den av steiner som han fant, og den var så godt gjemt at man ikke kunne se den før man sto like ved den. Hytten hadde fire dører slik at Loke kunne speide ut og se om noen kom for å ta ham.

Ved siden av hytten var det en foss og en elv. Hver dag gjorde Loke seg om til en laks og svømte omkring nedenfor fossen. Om kvelden gjorde han seg om til Loke igjen og satt ved bålet sitt og tenkte. Han tenkte på hva gudene kunne gjøre for å fange ham når han var en laks. Det lå noen tråder på gulvet i hytten og dem tok han og knyttet sammen på forskjellige måter. Til slutt hadde han knyttet et garn.

En dag hørte han stemmer, og da han så ut, så han guder som nærmet seg. Odin, som ser alt i de ni verdenene, visste godt hvor han var og hadde sendt noen guder for å ta ham til fange. Fort kastet Loke garnet på bålet, løp ned til elven og gjorde seg om til en laks. Da gudene gikk inn i hytten hans, var det ingen der. Bålet var nesten brent ned, og i asken kunne de se et merkelig mønster.

Den klokeste av gudene så lenge på det og så sa han: ”Dette må være noe til å fange fisk med. Loke har brent det. La oss lage et nytt et.”

Gudene satte seg til å knytte tråder etter det mønsteret som de så i asken, og før de la seg til å sove, hadde de laget et nytt garn.

Neste morgen gikk de ned til elven med garnet. Tor vasset over til den andre siden. Så spente de garnet over elven, Tor på den ene siden og de andre gudene på den andre. De startet oppe ved den tordnende fossen og trakk garnet mellom seg nedover elven. Loke så dem komme. Han svømte nedover elven inntil han fant to steiner som stod inntil hverandre og gjemte seg mellom dem. Da garnet ble trukket over der han var, hengte det seg opp i sporen på ryggen hans. Alle lakser har en spore på ryggen. Garnet løsnet og han ble ikke fanget, men gudene kjente at de hadde vært borti noe levende. De gikk opp til fossen igjen og dro garnet nedover elven en gang til, men denne gangen hadde de festet stein til det så ingenting kunne snike seg under det. Loke svømte videre nedover elven, men så kom han til et sted hvor elven var veldig grunn og kunne ikke svømme videre. Hva skulle han gjøre? Han snudde seg mot garnet, tok fart, og så hoppet han høyt over garnet.

Gudene så ham og visste at nå hadde de ham nesten. Enda en gang gikk de opp til fossen og dro garnet mellom seg nedover elven, men denne gangen vasset Tor midt i elven bak garnet mens det var guder på begge elvebredder som holdt i det. Igjen prøvde Loke å hoppe over, men denne gangen skjøt Tors arm frem og grep ham i luften. Hånden til Tor gled nedover den glatte fisken, men han fikk tak like ved halen, der laksen er smalest.

Loke var fanget. Gudene hadde ikke villete drepe ham i Åsgård, for der var det ikke lov å drepe, men her i Midgård kunne de straffe Loke. De tok ham med seg til en mørk hule i fjellet der det var flaggermus og vann dryppet fra veggene. Gudene fant tre store, flate steiner som de boret hull i og bandt Loke fast til dem. En stein bandt de bak skuldrene hans, en bak livet hans og den siste bak knærne hans. Så snart han var bundet, ble tauene til jern og Loke kunne ikke komme seg løs.

Skade hengte en giftslange opp i taket i hulen slik at det drypper gift ned i ansiktet til Loke. Men Lokes kone sitter ved siden av ham og holder en skål over ansiktet hans og samler opp giften. Av og til blir skålen full, og da må hun gå og tømme den. Da drypper giften til slangen ned i ansiktet til Loke, og han vrir og hiver på seg slik at det blir jordskjelv. Der skal han ligge med sin trofaste kone ved siden av seg til det blir Ragnarok og verden slutter.

Og nå, om det er mer du vil vite, vet jeg ikke hvordan du klarer det. Jeg har aldri hørt noen fortelle mer om verdens historie. Gjør så god nytte av det som du kan.

Snorre Sturlason

X: Verdenene blir til.

Før verdenene ble til, var det ingenting. På den ene siden av ingenting var det et veldig kaldt sted hvor alt var bare is, og på den andre siden var det et sted som glødet og var så varmt at bare de som var født der, orket å være der. Varmen fra det varme stedet smeltet isen fra det kalde stedet og ble til vanndråper, og av disse vanndråpene ble det laget en kjempe som het Yme. Han fikk mange barn og barnebarn, og de var kjemper alle sammen og het jotner. De var rå og brutale og sloss og lagde problemer for både guder og mennesker. Etter en stund ble det dannet en ku av vanndråpene fra det kalde stedet. Hun begynte å slikke på isen og den første dagen slikket hun frem håret til en mann som lå i isen. Neste dag hadde hun slikket frem hodet hans, og den tredje dagen hadde hun slikket frem hele mannen. Han fikk en sønn og hans sønn igjen fikk tre sønner. En av dem var Odin. Han ble den fremste av alle gudene. Odin og brødrene hans ble lei av Yme og jotnene og alt bråket de stelte i stand og en dag drepte de Yme.

Fremdeles var det ingenting i verdenene, verken land eller sjø, fjell eller himmel. Odin og brødrene hans dro med seg den døde Yme til midten av ingenting. Der lagde de verdenene av kroppen hans. Selve kroppen ble til landjorden, knoklene ble til fjell, tennene til stein, og blodet ble til havet og innsjøer. Havet la de rundt landjorden. Av hodeskallen til Yme laget de himmelen. De satte en dverg i hvert hjørne for å holde himmelen oppe. Den ene dvergen het Nord, den andre Syd og de andre Øst og Vest. Så tok brødrene glør fra det varme stedet og festet dem på himmelen for å lyse opp himmelen og verdenene. De store glørne ble til sol og måne og de små ble stjerner. Hjernen til Yme kastet brødrene også opp i himmelen, og den ble til alle slags skyer. Brødrene delte av en del av verden og kalte det Jotunheim og gav det til jotnene og sa de skulle holde seg der. Men Odin var likevel engstelig for dem og med Ymes øyebryn bygget han en høy mur som delte av en stor del av verden. Han kalte den Midgård. Det var et sted med grønne enger og deilig solskinn.

En dag Odin og brødrene hans gikk langs stranden, fant de to store trær som var falt over ende. Brødrene reiste dem opp og Odin pustet liv i dem slik at de ble til mennesker. Den ene broren gjorde at de kunne tenke og føle, og den andre gjorde at de kunne høre og se. Det var den første mannen og kvinnen i verden. De fikk bo i Midgård og alle mennesker i verden stammer fra dem.

I Jotunheim var det en vakker, mørk kvinne-kjempe som het Natt. Hun hadde mange barn, og ett av dem var en lys og pen gutt som het Dag. Odin satte dem i hver sin vogn og befalte dem å krysse himmelen hver dag. Først kommer Natt i sin vogn, og etter henne kommer Dag i en vogn trukket av en hest med gylden mán som lyser opp himmel og jord. Det løper en ulv bak hver av dem som forsøker å nå dem igjen. Det er derfor de aldri står stille på himmelen. En dag kommer ulvene til å ta dem igjen og spise dem opp. Da blir det Ragnarok og slutten på verden.

Da Odin og brødrene hans hadde laget verdenene og havet og fjellene og menneskene og alt annet, oppdaget de at det var igjen noen mark som hadde bodd i kroppen til Yme som de ikke hadde brukt til noe. Av disse laget de dverger. De fikk bo i huler under jorden.

Til slutt bygde Odin og brødrene et sted for gudene som de kalte Åsgård. Det lå høyt over Midgård og der var det

skinnende slott og flotte borger. Regnbuen Bifrost gikk som en bro dit fra Midgård og alle gudene gikk over den og slo seg ned i Åsgård. Der sitter Odin og de andre gudene og følger med på alt som skjer i alle de ni verdenene. Odin har bare ett øye, men ser likevel hvert menneske og hvert dyr og hva de holder på med.

Og slik var begynnelsen på alt som har skjedd i verden, både det som er husket og det som er glemt.

Kilder:

Bæksted, Anders: Nordiske guder og helter. Aschehoug, Oslo 2002

Crossley-Holland, Kevin: The Norse myths. Gods of the Vikings. Penguin, London 1993

Enoksen, Lars Magnar: Norrøne guder og myter. Schibsted, Oslo 2008

Hansen, Jan-Erik Ebbestad og Møller, Kari: Norrøne myter og sagn. Gyldendal, Oslo 1999

Lind, Idar: Norrøn mytologi fra A til Å. Det norske samlaget, Oslo 2005

Munch P.A.: Norrøne gude- og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo 1967