Undervannsbåt
Alle deler > AFI > Krigen
I undervannsbåt til Spitsbergen
Radioforedrag 04.03.1946
av Dr Gunnar Finsen
Den 8 september 1943 gjorde tyskerne et angrep å Svalbard. Fra sine baser i Norge dro de ut med Tirpitz og alle de større krigsskip de rådde over, og konsentrerte en slik artilleri-ild mot innbyggerne i Barentsburg og Longyearbyen at disse trodde at dommedag var kommet. Baketter gikk de i land og satte fyr på hvert eneste hus de så , ett for ett.
Det ene Catalinafly etter det andre ble sendt ut fra Storbritannia, men flygerne kom tilbake og meldte at de ikke hadde oppdaget ting til liv på Spitsbergen. Over de herjede strøkene hadde de bare sett brennende kullhauger og svarte ruiner hvis røk lå som et tåketeppe innover dalene. Radiostasjonen forble taus og vi norske i London likte oss slett ikke der vi gikk i den daglige tredemøllen til og fra våre kontorer. Uvissheten om de folks skjebne som vi selv hadde vært med på å beordre til denne ensomme utposten, hvor de kanskje nå var bukke under, fikk oss til mere enn noensinne å føle oss inaktive og lite tilfredse med den form for krigstjeneste som vi utføret i våre behagelige kontorstoler.
Etter stengetid den 13 september ringet Sanitetssjefen til meg og beordret meg øyeblikkelig til sitt kontor i Norway House. Han fortalte at det skulle sendes en liten norsk rekognoseringsekspedisjon til Svalbard, og at en i siste øyeblikk hadde besluttet å la denne ha med seg en lege. "Du skal ta toget fra Euston kl 1920" sa min sjef smilende, for uret på kirken St.Martins in the Fields utenfor våre vinduer viste 1825. Jeg hadde 55 min å gjøre det på.
Det var hele 10 min igjen til togets avgang da jeg skred bortover perrongen uten billett, nesten uten penger og uten å ane hvilken stasjon jeg skulle til. I England er imidlertid intet umulig for en mann i marineuniform. Så jeg hadde snart etter sikkert parkert min koffert i et hjørnesete i en førsteklasses kupe på det overfylte toget, og sto urolig og speidet utover plattformen etter en offiser fra Forsvarets overkommando som skulle gi meg nærmere beskjed. Nøyaktig ett minutt før togets avgang kom han løpende bort over perrongen viftende med et brev i hånden. Dette inneholdt en billett, samt en ordre om å melde med hos eldste britiske sjøoffiser i Invergordon i Nord-Skotland. Det eneste jeg fikk ut av ham var at vi ikke skulle fly, men reise med undervannsbåt.
Vi skulle være 9 mann på turen, de øvrige 8 hadde alle overvintret på Spitsbergen under krigen, mens mitt eneste kjennskap til øygruppen skrev ser fra en solfylt sommer i 1928 da jeg bar instrumenter for en topograf i Svalbard og Ishavsundersøkelsens tjeneste. Flere av mine kamerater var veteraner etter den ulykkelige ekspedisjonen i 1942 da de norske skutene ble senket av tyske fly langs iskanten utenfor Barentsburg, og flygerne i ro og mak i en halv times tid fløy frem og tilbake og skjøt til måls på karene der de lå flate på isen som svarte flekker mot den snehvite bakgrunnen uten antydninger til dekning. 11 av dem ble drept og mange såret. Resten fikk karret seg inn til den forlatte russiske gruvebyen slik som de stod og gikk.
Mindre enn 4 timer etter min ankomst til var samtlige ekspedisjonens medlemmer og alt utstyr om bord i en liten usannsynlig skitten kullbåt med kurs nordover.
Det var med stor forventning at vi neste dag stevnet inn mot Scapa Flow, den britiske hjemmeflåtens berømte base på Orknøyene. Stedet som kanskje mer enn noe annet er symbolet på den britiske flåtes styrke og trivsel, men som en samtidig alltid forbinder med den tyske marines største fornedrelse. Ennå ligger det tyske skip på havets bunn der, senket av deres egne besetninger etter at de var overgitt til britene i 1918. Stedet var omhyggelig voktet, med ubåt nett og den ene minesperring innenfor den andre i de trange sundene som fører inn til selve bassenget, hvor det lå fartøyer til ankers så langt øye rakk. Hundrevis av skip i alle størrelser og av alle typer. Selve kjernen i det britiske imperiums krigspotensial.
Mens vår lille skute ved hjelp av lyssignaler hele tiden sto i forbindelse med basen, ble vi langsomt og sikkert dirigert gjennom alle sperringer og snodde oss på kryss og tvers forbi store og små fartøyer bort til et gammelt depotskip som minnet om en andemor med sin ungeflokk der det lå og duvet omgitt av 4 små undervannsbåter. Vi la til siden av en av disse som på tårnet hadde en treplate med navnet Seadog. Det kom folk om bord, som uten ytterligere seremonier straks åpent lasterommet og begynte å lempe våre saker ned gjennom den trange luken på undervannsbåten.
Mens i satt og spiste om bord i depotskipet kom det signal om at kapteinen på Seadog, den norske sjefen og jeg skulle melde oss om bord i slagskipet Duke of York som den gang var hjemmeflåtens flaggskip. Vi ble hjertelig mottatt av admiralens nestkommanderende i en stor salong akterut og presentert for en rekke høyer offiserer. Karte og planer kom frem, sigaretter og sherry ble budt rundt og snart var konversasjonen livlig igang. Eldste sanitetsoffiser til seg av meg. Han ga meg en liste over sanitetsutstyr som allerede var lastet om bord i Seadog, og spurte om jeg ønsket noe i tillegg. Det jeg ba om ble øyeblikkelig skaffet til veie. Mens vi satt og pratet kom sjefen for hjemmeflåten selveste admiral Sir Bruce Fraser og hilste på oss. Hans navn fór noen måneder etter som en løpeild over hele den frie verden som mannen som senket Scharnhorst. En eldre distingvert, helt hvithåret herre med et elskverdig liketil vesen og et par intense blå, kloke øyne. Han hilste smilende på oss og henvendte noen ord til hver i sær. Jeg kan ennå tydelig se ham stå med et sherryglass i den ene hånd pekende med den annen på et kart over Spitsbergen, mens han i korte setninger henvendte seg til den unge sjefen på Seadog som godt kunne vært hans sønn, men som stod ved siden av ham uanstrengt med den ene hånden bukselommen og et glass i den annen. Som så mange ganger tidligere i denne krigen ble jeg igjen slått av den uformelle naturlige tonen som hersker blant britiske sjøoffiserer. Til tross for at det ikke forekommer noen bukken, helsammenslåing, eller retten seg opp i tide og utide, er jeg sikker på at disiplin hos dem er like effektiv som hos noen. Siden bortførte noen yngre offiserer oss til skipets enorme offisersmesse hvor vi kom i prat med et mylder av mennesker som allesammen trakterte oss med drinker og for øvrig ikke visste det gode de skulle gjøre oss. Vi var adskillig omtumlet da vi overlesset med presanger i form av bøker, magasiner, sjokolade og sigaretter skred over akterdekke, denne gang ikke helt sikre på benene. En time etter var vi til sjøs, og like utenfor Scapa Flow foretok vi den obligatoriske prøvedykking som alltid innleder et hvert undervannsbåttokt.
Seadog var på 670 tonn og ca 200 fot lang. Midt på fartøyet er det et tårn som tjener som kommandobro hvorfra båter blir manøvrert i overvannsstilling. Tårnet førte ned til kontrollrommet midtskips. Dette er fullt av instrumenter, periskopet, maskintelegraf, sikteinnretninger og ventiler samt et virvar av rør og elektriske ledninger. Herfra dirigeres alt i undervannsstilling. I bunnen ligger akkumulatorbatteriene som samtidig tjener som ballast. Over disse er det bare etasje, idet det går en dørk i samme høyde gjennom hele båtens lengde. Lengst akter er maskinrommet, så kontrollrommet, videre for over den lille båsen med 6 køyer i to etasjer rundt et bord som tjener som kombinert offisersmesse, soverom og bestikklugar. Fortsatt fremover kommer en til den lille byssen med elektrisk oppvarming og så til et nytt avlukke som er underoffiserenes rom, endelig frem til de kombinerte mannskaps- og torpedorom, som vi hadde fylt med vår last. Båten hadde 7 torpedotuber med 13 torpedoer til, når den gikk på sine vanlig 20 til 25 dagers turer. På denne reisen hvor den var redusert til alminnelig laste- og passasjerskip, og hadde ordre om ikke å angripe mindre mål enn kryssere, var 6 torpedoer fjernet og byttet ut med oss 9 passasjerer og våre 9 tonns gods. Det er med fremdeles en gåte hvordan det var mulig å få stappet så meget ned i denne sigarformede tingesten. Men så var også den absolutte grense for båtens lasteevne nådd. Vi måtte når vi skulle ligge, smyge oss inn mellom kasser og sekker hvor en kunne finne smutthull, og flere av oss var ikke i stand til å ligge utstrakt. En hel del av den 40 manns store besetning måtte også ligge på denne måten. De var imidlertid like blide for det og lot oss på ingen måte føle at vi fortrengte dem på deres eget skip.
Offiserene var utvalgte folk. I den britiske marine var det under krigen knapt 10 % faste offiserer som var sjøoffiserer av yrke. Resten var folk med høyere utdannelse og de mest forskjellige bransjer, men som bare hadde fått en kortvarig trening som offiserer før de ble sendt til sjøs. Av Seadogs 5 offiserer var 4 faste. Sjefen var ganske ung og hadde tjenestegjort på undervannsbåter i 7 år. I krigens løp hadde han senket flere tyske og italienske fartøyer, særlig i Middelhavet. Nestkommanderende var bare 21 år, liten og spinkel med et skarpskåret ansikt som gjenspeilet den personifiserte energi. Han så ut som en lyshåret skolegutt med dun på haken, men hadde i sannhet gått krigens harde skole. Som kadett tjenestegjorde han på en destroyer under slaget om Kreta i 1941. De ble stupbombet av tyskerne og samtlige offiserer drept. Han tok kommandoen og brakte det som var igjen av skip og mannskap inn til Alexandria. Jeg brukt å ligge i køyen han mens han var på vakt, og når han kom ned krøp jeg over i køyen til han som han avløste. De første nettene lå jeg på dørken i kontrollrommet midtskips. Det eneste stedet på hele fartøyet jeg kunne ligge utstrakt. Etterhånden som vi kom lengre nordover slå sjøene imidlertid over tårnet og vannet fosset nedover sjakten, slik at det ikke var noe blivende sted. Navigasjonsoffiseren var skotte og så i si kollega av meg, eller rettere sagt kunne ha vært det. En svær bryter av en medisiner som straks ved krigens utbrudd hadde meldt seg som mening i Marinen, til tross for at medisinske studenter var fritatt for militærtjeneste. Han var imidlertid alltid i strålende humør, og ertet konstant de andre offiserene - ikke minst sjefen. Han så at han ikke angret på det skritt han hadde tatt, men en natt kom han ned dyvåt, gjennomfrosne og dødstrett etter i timevis å ha stått på den slingrende broen som sjøen stadig slo over, og sa med vemod i stemmen. "Vet De, Doc, i dag ville jeg fått eksamen vis jeg hadde fortsatt å studere.
Chiefen hadde arbeidet seg opp fra menig til løytnant. Foruten at han kunne alt som er å kunne om undervannsbåter var han en hyggelig og traust gammel pappa som på ingen måte la noen demper på de andres skoleguttaktige tone.
De første fem døgn gikk vi i overvannsstilling, og da stod luken i kontrolltårnet åpen, slik at det var infernalsk trekk gjennom hele fartøyet, og et konstant sus av vifter og ventilasjonsanlegg. Skuten slingret fælt, og hvor en tok seg for var det et lag av olje og fett, slik at vi konstant var skitne på fingrene. Vi måtte holde hus med vannet og vasket oss minst mulig. Ingen barberte seg så lenge vi var i sjøen. Maten var førsteklasses og rikeling, appelsiner, sukkertøy, honning og sjokolade i tillegg til den vanlige skipskosten. Vi pleide gjerne å ta et glass sherry før middag. Det var tillatt å røyke overalt om bord i overvannsstilling, aldri neddykket. Ingen var ute av klærne så lenge tyren varte.
Nå og da kom et fartøy i sikte. Det gikk alarm, og folk styrtet til sine poster ved klart skip. Ordrer be ropt ut, karaner skrudd på, pumper satt i sving og på utrolig kort tid var vi neddykket, kun med periskopet stikkende noen få fot over vannflaten. Vi hadde ordre om å gå frem ed stor forsiktighet og ikke for noen pris bli oppdaget. Vårt foretagende stod og falt med om vi kunne komme i land på Svalbard helt uforvarende, og vi hadde melding om at tyskerne hadde konsentrert adskillig ubåtdr rundt Spitsbergen i det de sikkert ventet seg at det skulle komme en ekspedisjon at ett eller annet slag. Alle våre alarmer viste seg imidlertid hver gang å skyldes ufarlige årsaker så som fiskefartøyer og svenske ledeskip, og vi steg snart etter opp til havets overflate, til min store lettelse.
For jeg hadde samme sommer tjenestegjort på en norsk korvett under konvoyeskorte på Atlanterhavet og alle ekspertene hadde tutet ørene fulle på meg om hvor hjelpeløs en undervannsbåt er i våre dager med alle de nye instrumenter til å bekjempe den. Den har faktisk ikke en sjanse etter at den er oppdaget forsikret disse folk hvis yndlingsbeskjeftigelse var å ta knekken på ubåter.
På grunn av de korte nettene måtte vi de siste 5 døgn holde oss under vann i 18 til 19 timer i døgnet. Da var det dødsens stille om bord. Vi hadde følelsen av at vi i det hele tatt ikke beveget oss. En kunne ikke høre noe maskineri gå og det var skikk om bord å snakke med hviskestemme. Det var fremdeles kaldt, men ingen trekk. Først etter 14-15 timer kunne jeg merke at folk begynte å puste noe dypere enn vanlig etter 18 timer med synlig besvær. Vi som ikke hadde noe arbeid ble overhode ikke genert av surstoffmangelen. Ca 2 time før vi ventet å gå opp begynte kokken å steke og rase i byssen, slik at et første varme måltid var klart når vi kom opp. Mens vi var nede spiste vi bare smørbrød. 19 timer er nokså lenge å gå uten røyk for folk som liker den form for å forpeste luften. I samme øyeblikk som luken gikk opp, med et sug så voldsomt at det kunne løfte en mann opp fra ubåten, begynte folk derfor å tenne sigaretter. Selv adskillig sekunder etter at luken ble åpnet slokket fyrstikkene nesten momentant i den urene luften. Under hele turen iakttok vi selvfølgelig absolutt radiotaushet, dvs vi sendte ikke ut noen signaler som kunne bli beilet og røpe vår posisjon. Vi var imidlertid på ingen måte avskåret fra å motta meldinger selv under vannet. Med regelmessige mellomrom gikk vi opp til noen få meter under vannflaten og lyttet på signaler til oss fra London i et visst antall minutter. Under tiden fikk vi telegram på denne måten, og da var det spent forventning og dyp stillhet rundt bordet i offisersmessen mens vi alle hang over skuldrene på dem som dechiffrerte og begjærlig slukte med øynene hver bokstav som kom frem.
Dagene gikk for øvrig den ene som den annen, uten noen sensasjoner. Vi passasjerer lå på ryggen og leste det meste av tiden eller satt og pratet med dem som hadde frivakt. Den eneste virkelige dramatiske begivenhet var da vi i mørket gikk på grunn på Spitsbergen. Morenene utenfor kysten forholder seg vist noe uregelmessig. I alle fall gikk vi rett på grunn med god fart. Vi ble slengt overende av et voldsomt dunk og løse ting på bord og hyller seilte ut i rommet. Hele skuten ristet. Det ble øyeblikkelig slått alarm og folk styrtet akterover. Selv ar jeg i offisersmessen da det handte og det var heldig, for døren i det vanntette skottet som førte forover ble skånselløst skrudd igjen , slik at båten ble delt i to med en hermetisk tett vegg. Jeg kan ennå se for meg den kjempe gast hvis jobb det var å passe denne svære jerndøren. Folk styrtet akterover, og han slapp en mann igjennom, to mann og tre mann, men så la han hele sin vekt mot døren og slengte den igjen ute å ta hensyn til de som eventuelt ble overlatt til sin skjebne. Vi sprang ikke lekk og kom lett av grunnen ved å fylle tankene akterut, slik at baugen ble løftet opp.
Adskillige ankerdrammer, håndtrykk og gjensidige ønsker om lykke til og Seadog gled samme ettermiddag ut fjorden like stille som den var kommet, mens vi stod igjen på stranden og vinket. Siden fikk jeg flere ganger besøk av Seadogs offiserer på permisjon i London. D fortalte med om dens siste tur, da den fikk det meste av kjølen høvlet av på et skjær på Norskekysten og bare med stort besvær kom seg tilbake.
Vår nestkommanderende ble etter kapitulasjon sjef for en kommisjon som tok i mot tyske ubåter som kom til Storbritannia for og overgi seg. Men Seadogs kaptein betalte krigens pris fullt ut. Som sjef på en større undervannsbåt ble han senket av japanerne i Stillehavet og omkom med hele sitt mannskap.