Sykehuset i Alcoy 2
Alle deler > AFI > Spania
Sykehuset i Alcoy
Radioforedrag NRK 1939
Gunnar Finsen
Ærede lyttere,
I disse dager sendes det atter ut fra Norge en ambulanse til et land som herjes av krig og nød. Igjen har det norske folk vist at det har hjertet på rette sted og en liten flokk læger og sykepleiersker reiser fra relativt trygge forhold at til en ukjent skjebne for å øve barmhjertighetsgjerninger mot sårede soldater som har det vondt.
I den anledning kom jeg på at det kanskje kunde interessere lytterne å høre litt fra den gang det sist ble sendt ut en liten ekspedisjon av norske menn og kvinner hvis oppgave det var efter beste evne å lindre nød, nemlig da det norsk-svenske sykehuset i Alcoy ble etablert i 1937 under den spanske borgerkrigen.
Selvfølgelig blir de forhold som Finnlands- og Spania-ambulansen kommer til å arbeide under til å bli like forskjellige som klima og livsvilkår i Spania skiller seg fra finske forhold. Men selve den gjerning som medlemmene reiser ut for å øve er den samme. Når det gjelder sårede og syke soldater er det ingen forskjell enten de har kjempet for den ene sak eller den annen, enten de kjempet og falt under utøvelsen av sin plikt i drepende sol eller i arktisk vinternatt.
Dere kan tro at det var et staselig sykehus. De skulle se det i skumringen med alle de mange blåmalte vinduer opplyst, der det lå som et Soria Moria slott når man kom over den lange broen fra Alcoys centrum. De skulle se de ladninger på over hundrede sårede som vi flere ganger fikk på noen timers varsel. Se de unge guttene, hvite og grønne i ansiktet av tretthet efter den flere døgn lang reise i mer eller mindre hardt såret tilstand, fillete og lusete og ofte så skitne efter måneder ved fronten at det var umulig å se hva de var gjort av - med bandasjer gjennomsivet av størknet blod eller stinkende materie.
Og så de samme karene noen timer senere, badet og ren-vasket iført sykehusets klær, de hardt sårede i skinnende hvite senger og de lettere sårede benket rundt de tallrike bord i den enorme spisesalen i kjelleren som kunde romme flere hundrede til bords på en gang.
Mens de la i sig uhyre kvanta av varm mat, rødvin og kaffe som ble servert dem av profesjonelle kelnere fra byens restauranter, satt de og diskuterte hva det var for et merkelig sted hvor de var havnet. Her ble hver mann badet straks (og de som ikke «tålte» det ble vasket over hele kroppen i sengen sin av nennsomme, øvete hender. Legene befattet seg personlig med å skifte på sårene og legge på bandasjer, noe som de alle visste bare var negerarbeide som man andre steder alltid overlot til diakoner og praktikanter.
Efter diverse forberedende møter mellom den norske og svenske hjelpekommite, var alt klappet og klart og den 9. mars 1937 fløy endel av oss i forveien nedover for å forhandle med myndighetene om de nærmere detaljer, og vi ankom til Valencia efter en vakker tur fra Toulouse.
Myndighetene hadde sett ut to bygninger som de anså egnet for vårt sykehus. Det ene lå ved kysten ikke særlig langt fra Valencia , men den var noen ganske få dager i forveien blitt så eftertrykkelig bombardert at den ikke lenger kunde ansees som brukbar. Det annet alternativ var en stor teknisk skole i byen Alcoy som ligger oppe i fjellene ca. 11 km. sydvest for Valencia i provinsen Alicante. Byen har normalt 50.000 innbyggere men huset nu så mange flyktninger at det til tross for alle dem som var dradd til fronten var over 65 000 innbyggere i byen.
Vår utrustning omfattet alt det som efter skandinaviske begreper må ansees nødvendig for et skikkelig utstyrt sykehus på maksimum 120 senger. Men som man lett kan forstå mente spanierne at det var sløseri å anvende en bygning som kunde huse I 000 pasienter til bare 120, selv om resultatet blev aldri så meget mønsterhospital. Enten måtte vi skandinaver derfor ta til takke med å bli underlagt et stort spank sykehus som spesiell avdeling, hvilket neppe ville har gitt oss frihet til å behandle og innrette oss slik som vi anså det for riktig, eller vi måtte på et eller annet vis forsøke å påta oss å innrede og drive det store sykehuset.
Vår daværende sjef den svenske docent Silfverskiøld talte på knappene en liten stund, men slo så til , og lovte på komiteens vegne at vi skulde påta oss å innrede og drive et sykehus på 500 senger i stedet for 120, en ingenlunge liten risiko. Det Iykkedes imidlertid fullt ut oss å holde dette løfte, idet vi den siste måneden hadde utvidet sengetallet til 700. Til sammen behandlet vi over 1200 pasienter innen vi reiste en av de siste dager av september 1937.
Det var ikke lite arbeide som måtte utføres før den kjempemessige bygningen var såpass innredet at vi kunde ta imot noen sårede. For å få tilstrekkelig vann måtte det legges en helt ny vannledning 2 km gjennom Alcoys gater, det måtte føres inn ny elektrisk kabel som tålte den relativt store belastning som vårt røntgenapparat krevde. I kjelleren hvor både gulv og vegger var av hårdeste betong måtte man møysommelig hugge sig frem for å få montert rør til våre 15 badekar og et lignende antall dusjer.
Imens førte vi stadig konferanser men myndighetene i Valencia, hvor jeg ofte hadde fornøyelsen av å være tolk. På den måten kom jeg til å treffe mange interessante mennesker som jeg ellers ikke i egenskap av assistentlege ville ha kommet til å møte.
Hele personalet la godviljen til under innredningen, og i slutten april blev hospitalet innviet under stor pomp og prakt med nærvær av utenriksminister del Vayo, Alcoys ordfører, den svenske chargé d’affaires i Valencia og en hel rekke andre sivile og militære notabiliteter.
Hospitalet hadde et enormt antall vinduer, som det ville ha kostet en formue og et svært arbeide å skaffe gardiner til. For imidlertid å få dekket dem til, hvilket var absolutt nødvendig av hensyn til faren fra luften, malte vi de aller fleste over med blå lakk. Blått lys er nemlig meget vanskelig å se fra en flyvemaskin. Resten av vinduene hengte vi så mørke gardiner for. I den verste solsteken var det allikevel nokså hett på flere av salene, noe som det sikkert hadde vært helt umulig å undgå ettersom som klimaet var der. Som oftest blev det dog litt svalere om natten, og det var en kolossal fordel. Lyset inne i salene gav de sårede et eget blekt spøkelsesaktig skjær som frembragte litt av en uhyggestemning før vi blev vant til det.
Og så opprant den minneverdige dag, da vi fikk våre første sårede, 34 militssoldater fra frontene rundt Cordoba. De ankom i en meget forkommen tilstand, med til dels hårde lesjoner og efter en 3 dagers reise. Alt personale gikk med liv og lyst opp i arbeidet slik at alle på kort tid var vasket og stelt, undersøkt og behandlet så godt som vi var i stand til.
Disse karene, som var de kjekkeste som vi noen gang fikk, hadde gjennomgått meget vondt før de endelig lå i skinnende hvite lakener på salen vår. De var alle sammen andalusiere, for en stor del analfabeter, og de uttrykte sin forundring og glede over å være kommet til et slikt gildt sted på et utrolig pussig spansk.
En av dem som var hårdest medtatt var en liten uhyre blek kar med lange svarte skjeggstubber. Han fikk øyeblikkelig overført blod og jamret sig nokså meget. Efter en tid var han ikke til å kjenne igjen og vi fikk da vite at han var bror av en av Spanias største tyrefektere og at han selv hadde drept over 300 okser som "novillero" - en slags juniortyrefekter, noe som de som hadde sett ham på innkomstdagen hadde vondt for å tro.
Efter hånden blev vårt sykehus større og større. Hvert nytt slag skaffet oss en frisk ladning sårede, og flere og flere av våre saler ble tatt i bruk.
Blant så mange pasienter som vi i tidens løp fikk inn til oss var det selvfølgelig soldater med sår på alle tenkelig steder på kroppen, fra de mest alvorlige og håpløse tilfellene til de minste skader av fingre eller tær.
Sykehuset lå så langt fra nærmeste front, for at vi skulle være helt sikre på å få arbeide i ro og ikke behøve å evakuere våre sårede, at det dog var visse skader som vi så meget lite til. Vi fikk meget få bukskader. For disse er utsiktene til å komme sig meget små. De tåler ikke en lang transport til et sykehus hvor de kan bli operert under betryggende forhold, idet bukhinnebetennelsen som alltid opptrer hos slike sårede som oftest gjør det av med dem innen de rekker frem. På den annen side vil forsøk på å foreta de nødvendige kompliserte operasjoner under primitive forhold langt fremme ved fronten som oftest heller ikke være kronet med hell. De stakkarene som er skutt gjennom innvollene er derfor noen av dem som er verst farne.
Skudd i brystet så vi derimot hyppig og svært mange av dem kom sig. Går et skudd gjennom hjertet eller de store årer dør man selvfølgelig på stedet, men det er forbausende på hvor mange måter en lunge kan bli gjennomboret av et projektil uten at det hender noe større med pasienten. Han får kanskje lungesiekken fylt med blod og får sterk temperaturstigning på grunn av infeksjonen, men i de tilfeller hvor pusten allikevel var tilfredsstillende lot vi slike bare ligge i ro. I motsatt fall tappet vi på en skånsom måte blodet ut av lungesekken og ofte holdt denne sig deretter tom. En gang knep jeg en gutt i å røke en sigarett noen få dager efter en slik procedyre.
Det finnes selvfølgelig ingen regler for hvor og hvordan en granatsplint kan treffe. Vi hadde sårede som var blitt truffet av ståIsplinter fra fyrstikkeske- og nedover til hagl-størrelse. Svært ofte satt disse splinter ennå igjen i kroppen og den eneste måte å lokalisere dem på var ved røntgen. Hvis de ikke gjorde skade, eller hvis de satt for vrient til slik at det var forbundet med stor risiko å gå inn og hente dem ut, måtte vi la dem sitte, men det var ikke få som vi med hell fikk fjernet. Ofte var dette arbeide som å lete efter en nål i en høystakk, men vi fikk etterhånden god øvelse i slike ting.
Vi opererte mannen på et bord hvor platen var av utspent seilduk som ikke gir skygge på røntgen. En assistent spente med passende mellomrom et lite titteskap som inneholdt en fluoriserende plate fast foran øynene på operatøren. Røret fra vårt transportable røntgenapparat ble skjøvet under bordet og vridd så det lyste oppover gjennom mannen og inn i titteskapet på operatørens hode Slik var denne i stand til å se alt skyggegivende i den region som vi befattet oss med, og kunne så å si under synets ledelse finne frem til metallsplinten og få skåret den ut.
For å danne sig et lite bilde av hyppigheten av de forskjellige skuddskaders lokalisasjon kan en tenke sig mannen som en skyteskive. Som på de fleste alminnelige skyteskiver går de færreste skudd i sentrum, i dette tilfelle i selve kroppen, og som før nevnt er svært mange av disse «blinkskuddene» dødelige. Nei, de fleste skudd går selvfølgelig i periferien som jo er så meget større enn blinken og det vil med andre ord si at armer og ben samt hode hyppigst blir truffet.
Hodeskuddene er svært ofte dødelige, dog er det utrolig hvor maltraktert ansikt og kjever kan bli uten at skuddet er drepende. Vi hadde adskillige hodeskudd som, kom sig stikk imot hva jeg i min uerfarenhet hadde ventet.
Hva arm- og benskadene angår så er det lett forståelig at disse meget hyppig treffer knokkelen, og at det derved oppstår et brudd som er så meget verre enn de fleste brudd i fredstid fordi det er oppstått i forbindelse med samtidig sår i huden og bløtdelene, hva man i legeterminologien kaller et komplisert brudd.
I tidligere tider var den mest alminnelig behandling av slike stygge spIintringsbrudd rett og slett å sette lemmet av ovenfor skaden. Nå er heldigvis bruddbehandlingen så utviklet at vi ved riktig stell var i stand til å redde mange lemmer som en tidligere ville ha vært nødt til å amputere.
I krig kan en gå ut fra at alle sår er infiserte. Vi så mange som det rant verk og marterie fra i slike mengder at man ikke skulde tro at slikt kunne være mulig. Men også dette finnes det nu et middel mot som er betydelieg bedre enn de som tidligere var kjent, og her har norske kirurger vært noen av de banebrytende Då vi kom til Spania var bruken av transalve ennå ikke alminnelig kjent der, og det var ikke få triumfer vi feiret ved å benytte oss av denne mirakelmedisin som på forbausende kort tid leget selv de verste sår.
En natt efter en nokså anstrengende dag fikk vi på et par timers varsel om et helt sanitetstog på 120 mann. Jeg var nokså trett og sa ikke mange overflødige ord der jeg gikk på salen min og stelte med de nyankomne. Plutselig hører jeg bak min rygg et forsiktig og svakt «HolIa Señorito», jeg snudde mig fort om og så i halvmørket en liten hulbrystet mann som jeg strakt gjenkjente som heiseføreren i det huset jeg bodde i i Madrid sommeren 1935.
Verden er sannelig liten. Jeg vet ikke hvem av oss som blev mest forbauset. Denne karen hadde vært med som militssoldat fra først stund. Han hadde vært lettere såret to ganger før og hadde nå en kule som var trengt inn i ryggmusklene idet han hadde fått den i sig forfra liggende på magen. Det var både med glede og stolthet at jeg efter å ha hentet den ut stakk kulen i neven på denne stille og beskjedne mannen som hadde lukket opp for mig sent om natten mang en gang da jeg var student, og som jeg ofte hadde pratet med under mine første forsøk på å lære spansk.
En mere tiltalende forsamling enn disse spanske militssoldatene skulde man lete efter og hva de hadde gjennomgått av lidelser var ofte utrolig. Vi hadde dem dra 16 til 50 år og fra alle mulige deler av landet. Mange av soldatene var små og puslete og bar tydelig preg av å tilhøre de aller verste samfunnslag. De hadde i de første bevegede dagene sluttet opp om fanene for å kjempe for sin frihet, og kun de færreste av dem hadde noen gang tidligere holdt i en bøsse. De fikk stukket et gevær i neven og fylt bukselommene med patroner og blev så sendt løs på fienden uten noen plan og ledelse. Etter hvert fikk de litt mere utrustning, en blikktallerken med hank på som de tredde inn på livremmen, et bandolær med ti patrontasker, og muligens om de var heldige, et ullteppe av omtrent samme varmeeffekt som fire sammensydde gulvkluter på hver mann til å beskytte seg mot vinterkulden på den kastiljanske høysletten. Foran fienden gjorde de alle de feil en soldat kan gjøre - unntatt å vise feighet. Gud nåde uøvede soldater i moderne krig. De lot sig meie ned for en sak som de mente var den rette.
De var helt igjennom menneskelige. De kunne under tiden komme med halvtilgrodde sår og kulen eller granatsplinten som var plukket ut av dem loddet til en liten sikkerhetsnål og festet på brystet, og be om å få reise tilbake til fronten. Andre kunne vilde i blikket av angst trygle og be oss læger om å få bli ennå noen dager på sykehuset, kun for med hensynsløs brutalitet å bli sendt tilbake til det samme helvete de kom fra.
Da de svenske og norske komiteers kontrakt med den spanske stat var utløpet blev sanitetsledelsen spurt om den ønsket at sykehuset skulde fortsette under skandinavisk ledelse. Man bad oss om å fortsette en måned til sIik at de spanske lægene som skulle overta efter oss gradvis kunne få sette sig inn i våre metoder.
Efter 7 måneders opphold i Alcoy var derfor vår misjon slutt og sykehuset med alt utstyr og materiell til 700 sårede ble skjenket den spanske stat som gave av våre komiteer. Og en tidlig høstmorgen startet hele personalet i biler og lastebiler til den franske grense over Valencia og Barcelona. I Barcelona tok fienden avskjed med oss med et nattlig bambardement. Som vanlig blev alle lys slukket, folk styrtet i skjul og sirenene ulte. Vi hørte dumpe eksplosjoner i det fjerne, men resultatet av angrepet var bare barnemat mot de luftangrep som Catalunias hovedstad siden ble velsignet med. En time efter var alt normalt, - og vi danset videre.
Det var unektelig vemodig å forlate Spania på dette tidspunkt og jeg var underlig til sinns da jeg i strålende solskinn suste gjennom det Sydfranske landskapet som nu forekom mig vakrere enn jeg noen gang hadde sett det. Mens jeg satt og stirret ut av kupévinduet uten egentlig å oppfatte noen av det jeg så, tenkte jeg på for en interessant og begivenhetsrik tid jeg hadde tilbragt i Spania. Jeg så for mig Levantens rismarker og fredelige appelsinplantasjer. som syntes så uendelig langt ifra noen krig. Valencias, Barcelonas og Madrids matkøer. Barrikadene og ruinene i Gran Via, og de sørgelige rester at Universitetsbyen utenfor Madrid, gneldrende mitraljøseslaver, raslende tanks og Alcoys idylliske blå lys og uendelig pittoreske hus. De skjeggete og slitne frontsoldater som levde mere primitivt enn dyr i sine skyttergraver og underjordiske huler.
Jeg så for mig Levantens rismarker og fredelige appelsinplantasjer. som syntes så uendelig langt ifra noen krig. Valencia, Barcelonas og Madrids matkøer. Barrikadene og ruinene i Gran Via, og de sørlige rester at Universitetsbyen utenfor Madrid, gneldrende mitraljøseslaver, raslende tanks og Alcoys idylliske blå lys og uendelig pittoreske hus. De skjeggete og slitne frontsoldater som levde mere primitivt enn dyr i sine skyttergraver' og underjordiske huler.
Jeg mintes en artillerifektning som jeg hadde vært vitne til på "Moratafronten", hvor jeg lå på maven i lyngen og i kikkerten så hus efter hus i landsbyen foran oss bli plukket vekk av våre granater som for over hodet på oss, og festlige stunder med vin og sang i selskap med hyggelige og interessante mennesker i Madrid, Valencia og Alcoy.
Men bak alle disse løsrevne forvirrede kinomtografiske glimt som for forbi mitt indre blikk var det et bestemt bilde som stadig stod for mig med uforminsket klarhet: Et stort halvmørkt, kalt kjellerrom med 34 senger i og et tilsvarende antall sårede spanske soldater, sal nr. 32 på sykehuset vårt i Alcoy. En ruin som det store innrykk efter Brunete offensiven hadde tvunget vår sjef til å ta i bruk som sykesal, og som det var falt i mitt lodd å få ansvaret for i tillegg til mine øvrige saler.
Rommet var til nød brukbart for syke mennesker om sommeren, men i kjølig vær var det absolutt uskikket som menneskebolig. De hørte derfor til vårt hospitals stebarn, guttene på «treinta y dos», men de gikk vinteren imøte med stoisk ro.
Den siste ufyselige høstmorgenen, like før vi skulde gå i bilene, gikk jeg min avskjedsvisitt i den triste uhyggelige ruinen, tok hver enkelt mann i neven og takket for det sigarettetuiet de hadde gitt mig, samtidig med at jeg forsøkte å mumle noen opp muntrende ord til hver enkelt.
Det bilde som brente sig inn i min hukommelse da jeg stod i døren og sa et siste adjø, kommer jeg aldri til å glemme, for med de 34 bevegede, alvorlige ansiktene i det kalde, triste rommet forbinder jeg hele det praktfulle ulykkelige Spania, som enhver som har lært det å kjenne er nødt til å bli så uendelig glad i.
Takk for oppmerksomheten