Sykehuset i Alcoy 1

Alle deler > AFI > Spania

Inter Armas Caritas

Sykehuset i Alcoy under den spanske borgerkrigen

Radioforedrag 1976

Lege Gunnar Finsen.

I juli måned for 40 år siden begynte den Spanske borgerkrigen. Den varte til april 1939, og krevde ca 1 million drepte, og påførte det spanske folk ubeskrivelige lidelser. De stridende parter fikk hjelp fra mange fremmede land, også fra Norge. Ett hjelpetiltak kan alle norske, uansett politisk oppfatning, se tilbake på med tilfredshet, for ikke å si stolthet. Jeg sikter til det norsk -svenske sykehus i Alcoy, Alicante. Hospital Sueco-Noruego som det ble hetende. Hospital Sueco som eldre folk i Alcoy idag kaller det.

Allerede ut på høsten i 1936 satte en del norske seg i sving for å yte humanitær hjelp til den spanske republikken. Det ble nedsatt en komite, av hvis mere prominente medlemmer jeg busker dr Karl Evang, professor Harald Schjelderup, disponent Rolf Stenersen og fru Margrethe Bonnevie. Ingeniør Kristian Gleditsch, senere direktør for Geografisk oppmåling, ble komiteens sekretær. Til å begynne med sendte man medisiner og forbindingssaker nedover. Blant annet ca 2o.ooo «enkeltmanspakninger», sterile bandasjer til førstehjelp og 24.000 ampuller med morfin.

En pengeinnsamling over hele landet vant stor tilslutning, særlig i fagforeningskretser. Man hadde plutselig så store midler at man fant å måtte gjøre noe mere storstilet en å sende varer sydover. I Sverige hadde hjelpearbeidet antatt lignende dimensjoner som i Norge. Her fikk man imidlertid tilslutning fra et langt bredere spektrum av samfunnet, og hjelpen ble betraktet som helt upolitisk. Svenskene dannet også en komite til å organisere arbeidet med blant andre Georg Branting, Per Lagerkvist, Gunnar Myrdal og Karl Gerhard som medlemmer.

Nordmennene og svenskene besluttet å samarbeide for å sende nedover et feltsykehus på 125 senger, med nøyaktig like økonomiske bidrag fra begge land. Antall svensk og norsk personale skulle også være likt. I begge land averterte man efter leger, sykepleiersker og annet personale, og mange søkte.

De norske legene som arbeidet ved sykehuset i kortere eller lengere tid var Legevaktsjef Gunnar Johnson, kirurg Einar Pettersen, indremedisiner Johs Hagtvedt og dr Gunnar Finsen. Søster Martha Nygaard fra Ullevål var hele tiden sykehusets oversøster. Dessuten tjenestegjorde pleierskene Effi Leganger, Karen Marie Berge, Bergljot Ursin-Holm og Kitty Sevaldsen samt diakonene Martin Haugland og Lars Kjønnegard. Det svenske personale var foruten dosent Nils Silfverskiøld og kaptein Bjarne Natt och Dag, dr. Hans Hanson, dr. Harald Nystrøm, dr. Fridolf Wingerstrand, stud. Med. Ernst Rabo samt samme antall

sykepleiersker som de norske.

Det norske forsvarsdepartement stilte sig velvillig og satte opp en liste over folk som de mente var skikket til forvaltere. Dem av oss som hadde tjenesteplikt sommeren 1937 ble fritatt for denne. Av Norges Røde Kors fik vi liten hjelp. Dette viste mildest talt liten interesse for vårt foretagende, men vi klarte oss strålende allikevel. Sveriges Røde Kors stilte seg langt mere positivt. Prins Carl, øverste svenske sjef, skrev med hånden et introduksjonsbrev på fransk, hvor han blant annet sa: "Herrene tilhører ikke Røde Kors, men jeg kjenner dem godt, og jeg ber alle som de måtte møte om å yte dem all mulig hjelp". Svenskene reiste dessuten på diplomatpass.

Efter hektiske forberedelser i Oslo med telefonbestillinger av alle mulige slags varer efter uendelige lister, dro de første norske nedover med utenlandstoget den 9. mars 1937. Søster Effi Leganger, Fenrik Manum og undertegnede møtte den svenske kontingent i Malmø neste morgen. Det var meningen at vi skulle fly til Paris, men flyet kom pga dårlig vær ikke lenger enn til København, hvorfra vi tok toget videre. De svenske som vi møtte var sykehusets første overlege, dosent Nils Silfverskiøld, Kaptein Bjarne Natt och Dag, som var intendant, samt frøken Karin Lannby, tolk.

I Paris gikk Silfverskiøld og Natt och Dag på visitt til den svenske minister. Denne, som tilhørte den svenske adelen og neppe kunne beskyldes for å være sosialist, inviterte straks både de svenske og norske deltagere til lunch. Denne innbydelsen måtte vi avslå fordi vi allerede var blitt budne til den spanske ambassaden samme dagen. Til lunch der var det et stort selskap av forskjellig nasjonaliteter. Ambassadør Araquistain var i Spania, så hans tyskfødte hustru presiderte. Under måltidet ble Madame Araquistain overrakt et papir, og gledestrålende kunngjorde hun om den republikanske seieren ved Guadaljara, hvor flere fullt oppsatte italienske hæravdelinger var blitt slått på vill flukt, efterlatende seg en masse krigsmateriell. Stemningen ved bordet øket betraktelig.

Det er mitt inntrykk at ved norsk -svensk samarbeide har man en tendens til å betrakte nordmennene som lillebror. Jeg syntes i Paris at dette begynte å ta form av et rent svensk foretagende, til tross for at Sverige ikke hadde bidradd en øre mer enn Norge. Som senior blant de norske som var tilstede sa jeg derfor til Effi Leganger "Vi må gå på visitt til den norske minister, og ikke la svenskene ta helt innersvingen på oss!" Jeg telefonerte til legasjonen og vi fikk foretrede kl 12 samme dag. Dette fortalte jeg Silfverskiøld, som sa at det var hyggelig, "Som ekspedisjonens leder ville det være høflig om også jeg blir med på visitten", hvilket han gjorde. Den norske ministeren, som representerte en sosialistisk regjering, la ikke skjul på sin antipati mot republikken og uttalte seg med hån om disse «tullingene» som reiste ned for å slåss mot fasistene. Silfverskiøld sa at Ministeren ikke måtte late hånt om folk som kjempet for sin overbevisning. Samtalen utviklet sig nu heldigvis til en dialog mellom Silfverskiøld og Ministeren, som fortalte hverandre flere og flere sannheter. Til slutt ba Silfverskiøld om at legasjonen, i likhet med den svenske, ville sette seg i sving derom vi skulle forsvinne i Spania, hvor det jo ifølge alle pene aviser hersket det rene kaos med voldtekt, mord og brand. "Da må jeg vel henvende mig til den italienske marinen" sa Ministeren. "Jag tackar så mycket om Ministeren ville være så snell" sa Silfverskiøld, slo helene sammen og bukket, og vi toget ut av legasjonen.

I Valencia holdt vi oss selvfølgelig så langt unna den norske legasjon som vi kunne. Den svenske legasjon, og nærmere bestemt minister Wiséns og madame Wiséns residens ble nærmest et hjem for oss. Vi overnattet der når vi var i Valencia, ble stadig budne dit, og mottok kort sagt all mulig hjelp og vennlighet fra det hold. En dag til lunch hos den svenske ministeren kom jeg til å sitte ved bordet ved siden av en hyggelig, sydlandsk utseende herre, som efter å ha følt mig på tennene og observert at jeg ikke spiste med kniven, hvisket meg i øret "Jeg heter Wesman og er den norske Chargé d'Affaires her. Hvorfor har De ikke vært og hilst på meg?". Jeg fortalte ham om vår visitt i Paris. Om den hjelp jeg fikk av Norges utsending da jeg i min naivitet ville forsøke på å hevde de norske farger overfor de svenske. Jeg fortalte ham hvor ydmyket jeg hadde følt meg, da han i nærvær av en aldri så sympatisk svenske hadde gjort narr av oss i stedet for å støtte oss. Dagen efter gikk jeg selvfølgelig på visitt til Wesman. Han ble vår gode venn, men ble snart avløst av Ernst Krogh-Hansen som ble vår intime venn. Han besøkte oss ofte i Alcoy, tilbragte sin fritid hos oss og hjalp oss på alle tenkelige måter.

Sykehuset ble som sagt anlagt i Alcoy, ca. 110 km fra Valencia og minst 15o km fra nærmeste front. Vi fikk anvist en stor, helt ny bygning som var tiltenkt som teknisk skole i denne lille industribyen langt inne i et goldt og øde fjellterreng. Bygningen var så stor at man besluttet å innrede den for opptil 1000 sårede i stedet for 125 som opprinnelig planlagt. Dette krevde flere penger, noe som de to lands hjelpekomiteer beredvillig skaffet. Dessuten måtte personalet økes, hvilket heller ikke støtte på vanskeligheter. Det krevdes imidlertid store og til dels kompliserte innredninger, med egen tilførsel av vann og elektrisitet osv, og dette tok lang tid.

Mens håndverkerne rumsterte i bygningen, slik at en ikke kunne få ørens lyd, var det i grunnen lite å gjøre for en lege. Jeg gikk da til Silfverskiøld og ba om permisjon for å dra til fronten. Jeg fortalte ham at jeg var blitt venner med den britiske militærattachéen i Valencia, og at denne hadde skaffet meg inn ved den skotske ambulansen i Madrid, såfremt jeg bare fikk fri av ham. Som ekspedisjonens ansvarlige leder visste han godt at vi norske var livsforsikret, og at denne forsikring ikke var gyldig om vi kom nær fronten. Han uttrykte imidlertid bare sin misunnelse over hvor heldig jeg hadde vært, som kunne gjøre noe sånt, ønsket meg god tur, men la til med et glimt i øyet: "Gud nåde deg om du kommer noe til". Slik en sjef var Silfverskiøld.

Madridfronten var på dette tidspunkt fastlåst, og det var relativt rolig der. Fienden hadde imidlertid den uvane hver dag å fyre av en rekke kanonskudd innover Madrids sentrum. Det var ikke særlig grovt skyts de brukte, men det krevde alltid en del ofre blant fotgjengerne, særlig når granatene slo an mot stenbrolegningen på Gran Via. Skottene, som hadde vært med nesten fra krigens begynnelse, drev mest med ambulansekjøring. De tok de sårede rett fra skyttergravene inn til de store luksushotellene Palace og Ritz som begge var bilt omdannet til "Hospitales de Sangre" med over 1000 senger hver. Når det var lite å gjøre kjørte de rundt i Madrid om natten med en kantinebil, og ga varm sjokolade til folk som sto i matkøer. Hver fikk et kvart liters krus med rykende varm sjokolade og to Maria kjeks. De fleste kastet seg glupsk over det de fikk. Enkelte helte drikken over i et kjørel de hadde med og stakk kjeksene i lommen for å ta dem med til barna hjemme. Stemningen i det beleirede Madrid var noe for seg selv, ikke ulik blitzens London. Noe jeg aldri kommer til å glemme, og som har gjort mig vilt forelsket i begge byer siden.

Det lyktes mig også å gjøre meg nyttig i Madrid. Den store palmehaven i Hotel Palace var full av sårede med infiserte benbrudd. Sår hvor kuler eller granatsplinter hadde infisert knoklene på bruddstedet. Dette var før penicillinets tid. Den eneste måten å behandle disse skader på var å klippe huller i gipsbandasjene over såret, slik at materien kunne få avløp. I denne salen fløt pusset i stride strømmer hos guttene som lå tett i tett på små feltsenger. Stanken var forferdelig. Fra tid til annen må bandasjene fjernes, for godt, eller for å bli skiftet. Det er da et svare strev å få dem av hvis man bare har en kniv å hjelpe seg med. For ikke å snakke om hvor ubehagelig det kan være for pasienten. De spanske sykehusene hadde ingen moderne gipstenger, fremstilt av Stille i Sverige, slike som jeg hadde lært a kjenne på Ullevål . Dette fortalte jeg Silfverskiøld efter at jeg var kommet tilbake til Alcoy. Han ble i fyr og flamme, og på utrolig kort tid hadde han i diplomatpost fått nedover en hel sekk full av disse tengene, som jeg stolt var i stand til å ta med meg og overrekke Palaces overlege. Selv anser jeg dette for det nyttigste jeg gjorde i mine 7 måneder i Spania. Like efter 2. verdenskrig gikk jeg med min kone og drakk te i palmehaven i Palace, som er et av verdens beste hoteller. Da vi satt blant de velkledde fornøyde gjestene som sorgløst hygget sig i disse nydelige omgivelsene så jeg for meg de bleke ansiktene til de sårede guttene. Jeg kjente stanken i nesen og fikk en klump i halsen. Jeg har aldri vært der siden.

Omsider var alt klappet og klart i Alcoy og vi ventet med lengsel på de første sårede. Disse ankom natten til 19. mai. 38 andalusiere som var samlet sammen fra primitive sykestuer nær sydfronten. De fleste hadde skuddsår som var vanskjøttet eller feil behandlet. Sårene var korket til med tamponger som hindret pusset i å få avløp. Kirurgene fikk det travelt med å revidere, incidere osv, og selv de som det så verst ut for klarte sig. Guttene var alle milits soldater, frivillige fra krigens første tid, før republikken hadde fått organisert en regulær hær. De fleste av dem kunne ikke lese eller skrive, og de hadde lidd mye vondt før de lå renvaskede i våre snehvite lakener. De trodde at de var kommet til himmelen, og med sin sjarmerende andalusiske aksent, som sluker halve stavelser og lesper frem resten, uttrykte de sin glede og takknemlighet i høye toner. En av dem, hvis liv vi utvilsomt reddet var en ung tyrefekter Alfose Ordones, fra Ronda. Han var en yngre bror av en av datidens største tyrefektere, Nino de la Palma - som var på Francos side. Han hadde fått et skuddsår gjennom urinblæren og var nokså nedfor. Etter en operasjon gjorde han gode fremskritt, og han ble min gode venn. Det var sårt å møte ham igjen i Malaga etter krigen, fattig og redusert. Han var blitt utelukket fra alt arbeide i arenaen. Fikk ikke engang utreisetillatelse til Latinamerika hvor han hadde kunnet få utføre sitt yrke. Han måtte i stedet ernære sig som vikar for en drosjesjåfør som bare sjelden brukte ham.

Siden kom det mange sårede fra mange kanter, men de første militssoldatene kom til å stå vårt hjerte nærmest. Sykehuset fikk etterhånden et meget godt omdømme hos spanierne. Disse silte ut vanskelige kasus fra andre sykehus og sendte oss og vi sto utvilsomt høyt på ranglisten. Det var den mislykkede offensiv ved Brunete i august 1937 som ble vår ildprøve. Republikken angrep for å bryte kvelertaket på Madrid, og hadde stor fremgang. Et velorganisert motangrep drev imidlertid angriperne tilbake, og offensiven var helt mislykket. Det var svære tap og de fleste var såret med gevær eller maskingeværkuler. Begge parter hadde på det tidspunkt lite og dårlig artilleri. Blant de sårede fra Brunete var det en del skandinaver fra de internasjonale brigader. Tidligere hadde vi hjulpet brigadenes sykehus i Murcia med medisiner, røntgenfilm og annet utstyr. Det irriterte mig imidlertid at de konsekvent stilte sine brev «Au Camarade Responsable de l'Hopital SUEDOIS».

Foruten det skandinaviske personell som ble økt efterhånden, utdannet vi en svær stab av unge spanske piker som fort ble brukbare sykepleiersker. Mange spaniere ble også ansatt i administrasjonen av sykehuset. lkke minst må det ha vært vanskelig til enhver tid å skaffe nok mat til de over 700 sårede vi efterhånden fikk. Det skandinaviske personale ble innkvartert i herskapsleiligheter i Alcoy som eierne hadde rømt da de dro over til den annen siden. Om søndagene dro den del av det skandinaviske personalet som hadde fri i en lastebil foret med madrasser ned til kysten og badet på de øde sandstrendene mellom Calpe og Alicante, hvor det nå er så mange turister at man knapt kan snu seg på badestranden.

Efter kontrakten skulle sykehuset overdras til spanierne 1. september, og det nordiske personale reise hjem. En meget velanskrevet spansk kirurg, dr Bastos, ble utnevnt til sjef, hvilket i seg selv var en kompliment til sykehusets kvalitet. Han ba skandinavene om å bli i enda en måned, og først i begynnelsen av oktober dro vi nordover i til den franske grensen i våre egne biler som ble kjørt tomme sydover igjen. Myndighetene utnevnte de nordiske legene til offiserer i den spanske hærs sanitet, med en grad høyere enn de hadde fra før. De sårede overøste oss med gaver, til de grader at det var pinlig.

Det har falt i mitt lodd å stifte adskillig bekjentskap med krig siden - i Finland, i Norge og ute i verden. Intet har gjort et slikt inntrykk på mig som den spanske borgerkrigen.