Palestina 2002

Alle deler > BILL > Bill reiser

MIDT-ØSTEN

2002

Onsdag 27.3. Amman

Fløy med Austrian. Muligens billigst. I alle fall det jeg kunne få på så kort varsel og som samarbeider med SAS. Alle de som samarbeidet med Braathen er ikke lenger aktuelle fordi de ikke kan gi billett fra Trondheim, bare Oslo. Alle flyr om natten til Jordan. Skiftet i Wien. Tom, forlatt flyplass. Alt var stengt, også tax free. Det var bare vi som skulle til Jordan som var der. Air Austria i Amman fortalte meg da jeg skulle re-confirm billetten at det var fordi trafikk til Jordan hadde falt så mye etter 11.9. De kunne redusere prisen ved å fly om natten.

Dårlig mat og dårlig film på flyet. Spurte noen norske om de ville dele drosje inn til byen, men de skjønte åpenbart ikke hva jeg mente. Endte opp med et ungt tysk par uten at det var klart verken for dem eller meg hvordan det ble slik. De skulle bar overnatte i Amman og så til Aquaba for å bade. Pleide å reise bort på denne tiden i en uke eller to. Hadde ofte vært i Gulfen på badeferie. Det var angivelig ikke dyrt. Men de syntes også det var billig med 90 $ på SAS hotellet i Amman på tilbud. Slapp dem av og kjørt videre til Canary hotell som sto i boken. Det var en mann som var våken. 18 Jordanian Dinars (JD= 1 pund) for et ørlite værelse med bad og do. Jeg kunne også få et tre sengs rom til samme pris, men det virket unødvendig. I seng klokken 4.00. Det var kaldt.

Torsdag 28.3. Jerusalem

Opp klokken 9.00!! Stekt egg og lefser til frokost. Var ikke særlig trett og fant ut at jeg like godt kunne dra videre samme dag. Tok service taxi fra Abdali busstasjon rett rundt hjørnet fra hotellet. En ung dame i forsetet hadde solbriller, på tross av at det var overskyet og litt duskregn. Hun tok dem av etter hvert. Hun snakket meget godt engelsk ettersom hun hadde studert der. Var fra en landsby, Beth Ala (?) utenfor Betlehem, men var usikker på om hun ville nå dit. Hadde nettopp lest i avisen (hun gav meg den) at Norge hadde satt bilde av feil fotballdommer på et frimerke. En mann med meg i baksetet kjente en gutt med paralysert arm etter å ha blitt skutt av Israelere. De foreslo at vi kunne dele en ny taxi på den andre siden av Allenby (King Hussein) broen, men sa så at det nok ikke gikk fordi jeg kom til å måtte vente så lenge på dem. Det er separat immigrasjon for Palestinere, Jordanere osv ett sted og andre et annet. Jeg ble sluppet av først, ved en port i et gjerde utenfor den Jordanske tollen. Det var flere bygninger innenfor. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gå, men gikk innover. Ble kalt tilbake av en Jordansk soldat, men det var fordi jeg hadde mistet Masterkortet mitt ut av lommen da jeg betalte sjåføren. Han gav det tilbake til meg. Jeg takket !!

Unngikk Jordansk stempel i passet. Man må ta buss over broen. ”Dyrt”. Bare jeg og en ung mann med krøller, jakke og slips. Peter Holland, canadisk koordinator for Oxfam i Palestina. Hadde vært på møte i Amman. Hemmeligheten med å krysse elven Jordan er ikke å blunke, sa han. Han hadde rett. Det er en ekkel liten brun bekk, ca 1 meter bred.

Det gikk raskt i den Israelske tollen, både for ham og meg. For ham var det angivelig rekord. Han trodde det kanskje var på grunn av slipset. Den siste av hans folk som hadde krysset for noen dager siden hadde blitt spurt ut i tre timer, og en annen, før, som var Canadisk og hadde blitt muslim, var blitt jult opp. Tre unge jenter i passkontrollen som ville vite hvorfor jeg ikke ville ha stempel i passet. Det gjør de angivelig alltid. De så overrasket ut da jeg sa jeg var turist.

I det siste får ikke drosjer hente folk ved grensen. Man må ta en annen taxi 1 km til en sjekkpoint, og deretter en ny taxi. Han hadde bestilt en han pleide å bruke, men vi måtte vente litt før han kom.

Vi så på palestinerne som ble sjekket igjennom et annet sted og lo av at det var vedtatt at Israel ikke er en apartheit stat. De får ikke borre etter vann. Hele landet er fult av kontrollposter der de må vente i timevis om de i det hele tatt kommer igjennom. Oxfam prøver å få til noe infrastruktur, uten at jeg helt oppfattet hva det gikk ut på. I alle fall irriterte det Israelerne. Han hadde vært i Palestina i 2 år og valgte å bo Ramallah, som er 20 minutter fra Jerusalem. Nå var det sjekkposter som gjorde at han bare kunne kjøre halve veien. Han måtte så sette igjen bilen og ta en taxi på den andre siden. Det var blitt ordnet med parkeringsplasser. På TV i Jordan hadde han sett en israelsk soldat skjære opp dekkene på en parkert bil som var maken til hans, og han lurte på om den var hans. Ruter var blitt knust på bilen hans før, angivelig fordi han hadde Oxfam merke.

Hans venn med drosjen kom. Hadde nettopp kjørt palestinere. De var blitt stoppet. Alle, også barn og kvinner, hadde måttet gå ut av bilen og var blitt kroppsvisitert mens de pekte på dem med geværer. Han hadde måttet kjøre til Hebron dagen før for å få deler til bilen. Var ikke sikker på om han ville komme frem, men hadde satt på lysene, slik nybyggerne gjør, og bare kjørt på. Hadde truffet sin svoger der som ikke hadde hatt arbeid på ett år. Han var sjokkert over hvor tynne og fattige de var. Eiendeler var solgt.

Det var to kontroller på vår vei inn til Jerusalem, men vi ble vinket videre ettersom vi var hvite. De drev og sjekket en ambulanse. Peter kommenterte at det ikke var selvmordsbombere i bosetningene som vi kjørte forbi. Jeg mente det var underlig da det vel måte være palestinske der også, søppelmenn, gartnere osv. Han sa at en studie hadde vist at etiopiske jøder gjorde slike jobber. De fikk ikke bo der. Vi ble stoppet i en kontroll. Sjåføren bemerket at soldaten var russisk. Det kunne han se på utseendet. De fikk de farlige jobbene. De som var født i Israel passet på at de ikke måtte gjøre slikt.

Jeg hadde bestilt på hotell Jerusalem, men ikke før til kvelden etter. Det var ”det beste”. Peters mor hadde bodd der da hun besøkte ham. Det var ikke plass, og så i alle fall ikke noe særlig ut. De ringte til St. George’s Hostel og fortalte meg hvor det var, men jeg fant det ikke. Alt jeg fant var St George’s Cathedral. Det viste seg at det var der det var. Inn et portrom til en liten plass og hostel på venstre side mens kirken rett frem. Liten til å være Cathededral, men utpreget engelsk. Bygget i 1880-årene, men så ut som om det var fra middelalderen. Fikk et fint rom i annen etasje med BBC world for 50 $US. Kunne få det for 40 om jeg ble noen uker. Få gjester, men ikke tomt. Hyggelige menn i resepsjonen. De så på Al Jazzira; det gjorde de fleste.

Prøvde å ringe al Makassed, men for sent på dagen. Dr Nammari var gått og ville muligens være der på lørdag. Ringte Peter og avtalte å treffes for a drink klokken 18.00. Gikk de 100 m til Damaskus porten. OK. Innenfor var den gamle byen med basarer osv. Ikke på langt nær så eksotisk som mange steder i Iran. Gamlebyen helt omsluttet av murer. Bare 5-6 porter. Delt i 4 kvadranter, muslimsk, kristen, jødisk og armensk. Damaskus porten går inn til den muslimske delen. Gikk i gatene og smugene. Det var noen turister pga påske. Fant Holy sepulcre (korsfestelses ?) kirken, men den var stengt. Alle de forskjellige kirkene i verden har filialer i Jerusalem, og de fleste av dem også i denne kirken. De krangler så mye at en muslimsk nabo har hatt nøkkelen siden 1500 tallet.

Møtte Peter og en ansatt hos ham, Andrea. Det var hun som hadde brukt 3 timer på grensen. Kjørte til en restaurant i nærheten. De drakk store gin tonic. Jeg drakk øl og betalte. Andrea ca 23 og litt naiv, men Peter imponerende ung mann. Diskuterte situasjonen. Alle en treffer er pro-Palestinske. Peter var enig i at det var utenkelig for alle flyktningene i utlandet å komme tilbake. Intet land kan greie det. Det er ca 3,5 millioner av dem. Han mente imidlertid at om nybyggerne flyttet ut kunne de 300.000 i flyktningeleirene flytte inn. Interessant samtale, men de likte ikke motargumenter noe særlig. De lurte på hva jeg gjorde der, og det var ikke lett å forklare. Jeg er begynt å si at jeg er på en reise ”of moral indignation”. Peter trodde han kunne sette meg i kontakt med noen i hjelpearbeidet. Canada har to Oxfam. De tilhørte det fra Quebec, men snakket helst engelsk. Andrea mente jeg kunne være med ambulansene! Det var umulig nå å komme til Ramallah. De hadde bestemt seg for å bli i Jerusalem inntil videre og hadde snakket med kolleger i Ramallah. De hadde fått beskjed om reise derifra, men hadde gjort det så mange ganger at nå ville de ikke lenger. Andrea skal slutte og studere forced migration.

Hallo er Salam o aleikum. Ofte sier de det uten o’en. Mindre formelt er marhaba, men jeg er ikke sikker på hvor de legger trykket. Adjø er angivelig bye-bye eller ma salama.

Det høljregnet da vi kom ut. Lå på sengen med ekstra sengeklær og så på BBC. Israel har kalt inn 20.000 reservesoldater.

Fredag 29.3. Jerusalem

Langfredag. Opp 7.30, ut 9.00. Svært mye israelsk politi og soldater. Væpnet soldat i vinduet på Damaskus porten. Fulgte via dolorosa i deler inntil jeg fant en prosesjon. Speidergutter (?) foran og så noen som bar et stort kors horisontalt og til slutt noen kvinner. De gikk veldig fort. Jeg tror ikke det var selve prosesjonen, men på veg til den. Jeg fulgte etter, tilbake den veien jeg var kommet. Endte opp i noe som lignet på en skolegård hvor to sett med menn i prestedrakt, den ene afrikanere, sa ting i høytalere. Gjennom et hull i muren var det fin utsikt til Dome on the rock. Så gikk prosesjonen av gårde, tilbake, i mer normal fart. Ble ikke med, men gikk videre mot bymuren. Så en fin korsfarerkirke, St. Annes fra 1140. Meget streng og enkel, men harmonisk. Kjent for sin gode akustikk. Utenfor var restene av ”the biblical pool of Bathesda”. Ikke særlig interessant. Et dypt hull med murer på kryss og tvers. Det sto en gruppe norske der og leste fra bibelen. De hadde med en liten pike med norsk flagg. Så gikk de inn i kirken. Fordi det regnet litt gikk jeg også inn igjen. Da sang de nydelig flerstemt. Tekstene var enkle. Den ene var ”Jesus lever” om og om igjen, og den andre var ”Halleluja” om og om igjen. De satt fremst i kirken. En høy ung gutt reiste seg og slo armene ut mens han sang. De andre reiste seg også men damen bak ham kunne umulig se noe annet enn ryggen hans – og Gud? Det var virkelig god akustikk!!

Gikk mot holy sepulcre. Kom inn i noen smug ved en feiltagelse og fant en gammel neger munk som strevde med å komme seg opp en lang trapp til takene. Hadde abduksjonskontrakturer i hoftene. Ville ikke ha hjelp. Han var vel vant til å gå der. På takene en stengt kirke og noen boliger. Sannsynligvis de etiopiske munkene som i følge Lonely planet er forvist hit av en annen orden. Fant noen turister som tittet inn gjennom vinduene på det som måtte være en kuppel til et rom under. En yngre svart munk vinket at jeg skulle gå videre og kom gjennom små rare kirkerom inntil en trapp førte ned til plassen foran holy sepulcre. En munk-vakt der bekreftet at de var etiopiere.

Holy sepulcre ikke særlig imponerende til å begynne med. Stor, men få store rom. Det som var av store rom var det bygget ting inni. Galleri med de siste stasjonene av Jesu pasjonsprosess. Det siste er der han ble korsfestet på Golgata. Kirken er bygd der de mener Golgata var. Det var en kø med pilegrimer som ventet på å kysse en sten der selve korset sto. Mange var svært rørt. De fleste var ikke-europeere. Mange filippinske? De tok bilder av hverandre foran stenen etterpå. Ørlite kapell, som en aviskiosk, med lys og ikoner. Et annet kapell til en side dekket av graffiti og et annet med lang kø foran. Gikk ikke inn i det, men vandret lenge omkring. Det var rart, men stemningsfullt, muligens pga alle pilegrimene.

Gikk videre til den jødiske delen, etter noen betenkeligheter. Mye renere og alt er restaurert i gammel stil. Mye fordi Jordanerne rev ned det meste da de styrte her. Merkelig sanitized følelse. Det var metalldetektorer osv før en kommer til delen der klagemuren er. Kolossalt med politi og soldater og militære kjøretøyer, og en god del jøder. Noen med lange krøller og så også en nybyggerfamilie. Far, mor, småbarn og maskinpistol. Kunne ikke komme helt bort til muren, eller prøvde ikke. Tok bilder. Gikk rundt hjørnet for å gå til Dome on the rock. Gikk gjennom en lang passage med soldater i enden som nektet meg å gå videre. Prøvde å finne ut hvorfor, men de bare ignorerte meg.

I følge Lonely planet vet israelere at de har dårlige manerer. En vits er at tre israelere, en fra Russland, en fra USA og en fra Israel ser på et skilt der det står ”Beklager mangelen på utvalg. Det skyldes leveringsproblemer”. Russeren spør ”hva er utvalg?”. Amerikaneren spør ”Hva er leveringsproblemer?”. Israeleren spør ”Beklager, hva er det?”

Da jeg kom ut av passasjen igjen regnet det grassat og begynte etter hvert å hagle. Ble sittende på et trinn og vente på at det skulle gi seg. Kom i prat med fattig utseende Newzealender som også var for palestinere og i tillegg trodde på en masse rare krefter osv i universet. Da det ble opphold måkte gutter sammen haglet og lagde baller.

Peter har ikke hørt noe. Det er nå kamper i Ramallah, og alle lurer på om de dreper Arafat. BBC fortalte om demonstrasjoner i Al Aksa moskeen og selvmordsbomber, begge i Jerusalem. Merkelig å høre det fra London.

Lørdag 30.3. Jerusalem

Opp 7.30, ut 9.00. Ringte Al Makassed først, men Nammari fortsatt ikke der. Bestemte meg for å se Oljeberget. Langt å gå, men hadde god tid. Inn gjennom Damaskus porten og ut gjennom St. Stephen etter å ha gått forbi kirken der de norske sang. Over hovedvei, og så opp lang, lang, bratt bakke. Nederst nedsunket korsfarerkirke, Marias grav fra 1100 tallet. Mange lange trapper ned. Lite å se, men enkel og tydelig gammel. Da jeg endelig kom opp til toppen av bakken var jeg i en liten landsby; Mount Olive. Satte meg på en benk for å puste ut der det satt andre eldre, slitne menn. Kom i snakk med en som satte seg ved siden av meg. Syntes det var OK at jeg var fra Norge. Jeg sa at jeg egentlig skulle ha vært på Al Makassed. Han sa vi satt rett utenfor det og at han kjente til Nammari og trodde han var der. Han ble med inn for å finne ham. Gikk frem og tilbake og opp og ned ettersom vi spurte oss for. Alle kjente min veiviser, virket det som. Mye reparasjoner i korridorene. Nammari opererte, så vi gikk til operasjonsstuen. Sendte in kortet mitt. Jeg hadde snakket med ham fra Norge i telefonen. Han ga beskjed at en annen lege kunne vise meg rundt. Fant ham til slutt Dr. Salim (?), ortoped fra Edinburgh. Det er tydelig at de rett som det er får besøk. Intensiv avd. osv. Sykehuset bekostes av Gulfen og gaver fra Europa. De som har råd betaler.

Henvisningssykehus for hele Vestbredden. 30 consultants i alle spesialiteter. Viste meg ortopedisk avdeling. Spurte meg på veien hva jeg gjorde med Kienbøck!! Og om vi sydde begge fleksorsenene. Viste meg 13 år gammel gutt som var truffet av splint bombe. De hadde amputert den ene hånden og det var radialisparese og humerusfraktuer i den andre armen . Stor åpen skade av kneregionen hvor de hadde satt på eksternfix og skiftet. Margnagler for dyre. Skulle sette på vinkelplate på tibia senere og ordne bløtdelene. Det var plastikkirurgens oppgave, men han kunne ikke komme seg fra Ramallah der han bor. Turte ikke foreslå å ta bilde av gutten, men angret senere. Jobbet bare til 14.00. Deretter privat praksis i byen. Opererte de private pasientene på dette sykehuset. De måtte betale. 4 operasjonsstuer og 400 operasjoner i mnd. Satt på oppholdsrommet på avdelingen og drakk kaffe og pratet. Han hadde visitt dag og derfor god tid. Nammari opererte fortsatt, så gav ham opp.

Ibrahim (jeg fikk kortet hans) insistert på at jeg måtte bli med ham hjem. Han kjente alle de 12.000 i landsbyen sa han, og det stemte nok. Arbeidet med å samle inn klær til barn. Reiste uhorvelig mye. Skulle til Sibir senere i år! 2 barn i USA. Får ikke slippe inn igjen om de er bort mer enn 12 mndr. Her er de verken Israelere eller palestinere og har ingen papirer. 80% uten arbeid, og stor nød. I det siste hadde elektrisitetsverket insistert på betaling for strømmen. De som ikke kunne betale fikk ikke strøm lenger. Gikk innom ”kulturhuset”. Biljard og møte lokale etc. Huset hans var bak en liten gårdsplass. Inn i lang stue med reol med TV på den ene siden og tre sofaer på langs og en på tvers på den andre og i enden. Tre gamle damer lå på sofaene. Hans mor på 104 som spyttet i en bøtte, en tante og en blind og døv svigerinne (?). De så på Al Jazira og likte ikke at han slo over til CNN. Han slo tilbake. Fikk etter hvert god stekt ris osv. Jeg kunne bo der når jeg kom tilbake. Han hadde 10 soveværelser. En engelsk dame hadde bodd der i 8 år. Han foreslo at jeg skulle ta et bilde av damene som spiste før jeg gikk.

Gikk derifra bortover toppen på Oljeberget. Apostelkirken ville åpne snart sa en ung gutt med CP, men det gjorde den ikke. Videre til Pater noster kirken med Fadervår i en rekke forskjellige språk i fliser på veggene. De fleste av språkene var uvanlige. Catalan, Gallego og Valenciano. Også arkaisk norsk, selv om jeg ikke tror det var særlig lenge siden de satte det opp. Videre til 7 arches hotell hvor det var flott utsikt over det gamle Jerusalem. Litt lang borte. Snakket mede som solgte prospekt over byen som beklaget seg over at det ikke var turister lenger. Da han var liten hadde han sagt ”spagetti, makaroni, caramello” til de eldre italienske turistene. De hadde ofte med seg karameller. En annen kom og prøvde å få hånden ned i lommen min. På vegen ned til en hage utenfor Dominus Flevit kirken der det var utsikt også til de forgylte løkkuplene til den russiske kirken.

Gikk gjennom gamlebyen til Jaffa porten. Der skal en kunne gå opp på murene, mot en pris. Det var stengt. Meget fredelig demonstrasjon av utlendinger mot krigen. Hovedsakelig italienere. Jeg hadde sett dem også den første dagen foran Damaskus porten. Til å begynne med trodde jeg det var et cocktailselskap etter en mottagelse av et aller annet slag.

Peter hadde lagt igjen beskjed på hotellet om morgenen etter at jeg gikk med forslag om å ringe Stephanie i ambulansene. Jeg ringte, men hun hadde ikke noe forslag til hva jeg kunne gjøre. Ringte Peter etterpå for å si adjø, og han fortalte da at hun hadde svart meg fra Ramallah, der hun satt fast med sin mobiltelefon. Han skulle også slutte i Oxfam og studere international finance. Både han og de i hotellet sa at det var umulig å komme seg til Betlehem, ca 8-10 km. Gikk litt rundt i duskregnet før jeg la meg. Øde og forlatt og surt.

Søndag 31.3. Mabada

Gikk til der jeg skulle foran Damaskus porten, men det fantes ikke fellesdrosje til Allanby broen. Det heter det i Israel. Måtte ta privat taxi. 120 Shekel, (to eller muligens 4 shekel på en dollar, husker ikke helt). Skuffende få kontroller ut av byen, dvs ingen. Raskt og greit over grensen sammen med to pratsomme amerikanske misjonærer. Jeg ville ikke til Amman, for der er det ikke noe å se, tror jeg. Ingen service taxi til Madaba. Måtte ta privat taxi igjen, men fikk ham til å stoppe på Mount Nebo. Opp lang, svingete vei fra Dødehavet gjennom øde landskap for å komme dit. Det er et minnesmerke til der Moses ble vist det hellige land. Mosaikker fra 3-400 i gulvet i en kirke. Måtelig bra.

Videre til Madaba. Sjåføren var ikke kjent. Spurte seg frem til hotellet jeg hadde valgt fra boken, men på veien passerte vi et annet som også sto der. Bodde der hos meget gravid dame i Lulu’s guesthouse. Det var en palestiner i kjellerstuen der TV var (bare jordansk) som hadde vært der i flere dager fordi han ikke kunne reise tilbake til Betlehem. Hadde vært i Madaba for å besøke sin søster. OK rom.

Gikk til St Georg kirken med det meget omtalte Madaba kartet. Mosaikk som viser geografien omkring 300, blant annet med Jerusalem og viser hvor de forskjellige bygningene var på den tiden. Angivelig meget nyttig for arkeologer, men skuffende lite kart. Det beste var Jordan elven med masse fisk og en båt. Det var før Israel stjal vannet. Fikk de merkeligste retningsanvisninger når jeg spurte om veien, men de stemte til min overraskelse alltid. Flere mosaikker i den arkeologiske parken, arkeologisk museum og apostelkirken. De er romerske og ikke av all verdens kvalitet. Stoppet på en maget liten snackbar hvor det var to små gutter som spise chips. Mannen hadde på seg plasthansker da han lagde mitt kyllingsmørbrød. Bestilte også cocktail – fruktsaft – og chips.

Lå i sengen på hotellet og leste historie fra guideboken og gikk deretter på god restaurant som en tysk dr i geologi hadde fortalt meg om. Prøvde å kjøpe øl på veien hjem, men ingen selger det, bare på restaurant. Ble bitt av mygg om natten. Det var kaldt.

Mandag 1.4. Mabada

Var oppe klokken 7.30. Skuffet over at alle de andre i hotellet var oppe før meg og ferdig med frokost. Etter hvert fant jeg ut at det var skiftet til sommertid. Det var ikke mer frokost. Lagde meg en kopp meget vond kaffe. Tok buss til Amman. Den var full og jeg måtte stå. Det var lavt under taket og jeg kunne ikke stå oppreist. En som skulle av gav meg plassen sin. Sjåføren visste at jeg skulle til Abdali stasjonen mens denne gikk til en annen stasjon i Amman. Han stoppet en annen buss slik at jeg kunne skifte. Han som hadde gitt meg plassen sin var der fortsatt. Skiftet på Abdali til annen buss til Irbid. Busstasjonen der i utkanten av byen. Taxi til hotell Al Jouet ½ JD. Navnet var nytt og prisen høyere enn i boken. Klaget på rommet og fikk bedre. 25 JD. Rommet var i første etasje og alle kunne se inn til meg. Neste dag rom i annen etasje. TV på rommet hadde bare CNN, men rikelig med nyheter fra Palestina. Hadidi ved JUST var ikke tilgjengelig. Angivelig var det en prins fra Gulfen på besøk.

Gikk tur i byen. Skolegutter demonstrerte mot Israel (?) og stoppet trafikken. Det skyet over. Klippet håret mens det høljregnet. Fikk kaffe. Han i butikken ved siden av hadde sett meg på grensen til Israel da ha fulgte en slektning dit. Hadidi hadde ringt til hotellet og bedt meg ringe dagen etter. Spiste på chicken tikka kjederestaurant.

Tirsdag 2.4. Jerash

Snakket med Hadidi i telefonen. Han mente jeg kunne ha gitt ham lengre varsel om at jeg kom. Tok bus til Jerash, ca 45 minutter. Flotte, store romerske ruiner. Mye søyler. Hadde god tid og var der lenge. Til å begynne med var det fint vær, men etter hvert skyet det over. Skjulte meg under bue i Artemis tempel da det regnet som verst. Spiste dyr buffet på resthouse 6JD. På bussen tilbake til Irbid spilte de BBC nyheter på arabisk på radioen slik at alle kunne høre.

Regn i Irbid. Spiste aftens på hotellet. Dårlig. En skoleklasse unge gutter i buss tok inn på hotellet og bråket svært. Til slutt banket de ved en feiltagelse på min dør. Jeg gikk ut i pysj og brølte til dem på engelsk og slo igjen døren. Det lå murpuss på gulvet neste dag. Etter det ble det helt stille. De ringte fra resepsjonen og beklaget.

Onsdag 3.4. Irbid

Jeg skulle være hos Hadidi klokken 9.00. Det viste seg å være et annet universitet ca 20 minutter utenfor byen på et jorde, ikke det som var rett ved siden av hotellet. Han hadde sagt at jeg bare kunne spørre etter ham ved ”the deanship of research”, men ingen hadde hørt om ham. Sjåføren hadde vanskelig for å slippe inn på det store området der universitetet er, måtte legge igjen noen papirer i inngangen. Han spurte seg frem og slapp meg tilslutt av der han mente det var, men det var feil. Spurte noen studenter. Den ene var amerikansk jordansk jente med skaut. De viste meg veien til et kontor hvor jeg fikk beskjed om å sitte å vente så ville Hadidi komme. Det gjorde han til slutt. Hyggelig, men opptatt mann. Vi snakket litt og han tok meg så med til selve sykehuset som var i den samme enorme bygningen. Ble overlatt til to ortopeder, den ene overlege og den andre asslege, og en administrator. Gav alle kort, men overlegen hadde ikke, så vet fremdeles ikke hva han het. Asslegen skulle sende meg navnene på alle i e-post, men har ikke gjort det.

Sykehuset er helt nytt. De hadde bare flyttet inn for 6 uker siden. Alt er klart, men omtrent ingen pasienter. Hadde kostet 1.75 millioner US $. 800 senger med alle tenkelige fasiliteter. MR, 4 (6?) dialysemaskiner, intensiv, 14 operasjonsstuer osv. Stor imponerende sentral hall med resepsjonenene for alle poliklinikker på midten som et slags eget hus inne i hallen og selve poliklinikkene ut til sidene i to etasjer. Så dialyseavdelingen. Gratis for alle som hadde forsikring, men 100 JD per gang for dem uten. Var også på avdelingen for fysioterapi og ergoterapi. Overlege som haltet og smilte pakket ut alt utstyret av plasten for å vise meg. Til slutt lunsj i eget rom i kantinen, sammen med en overlege og asslege til. Fikk kortet til den siste overlegen. Enda er det en til og han er sjefen, men jeg traff ham ikke. De var interessert i samarbeid. Ville gjerne sende assleger til Trondheim i 2-3 mndr av gangen for å se. Jeg forklarte dem om språkproblemet, men de mente de kunne se likevel. Mente palestinerne hadde vært pro Saddam i Gulfkrigen fordi USA var imot. Er imot alt som USA er for, og ville ha en arabisk løsning, hva nå det kunne være.

Røkte på overlegens kontor. Hadde ikke egentlig flyttet inn ennå, men laget seg et meget avansert askebeger av en pappeske. Trochantære frakturer hyppigere enn cervicale. Mer artrose i knær enn hofter. Det opereres lite kneproteser fordi de ikke får nok bevegelighet til å kunne be, og da synes de det kan være det samme. Legene her får ikke drive privat. Har bare denne ene jobben, men er anstendig betalt. Ble tatt med inn til sykehusets direktør. Det viste seg at hun var kvinne. De var overrasket over at jeg var overrasket.

Den første ortopeden insisterte på å kjøre meg til hotellet. Inviterte meg hjem og hentet meg klokken 6. Pent hus i to etasjer i utkanten av byen. Det var ikke noen ting på veggene, men pene sofaer osv. De satt vanligvis ikke i disse rommene, men i underetasjen der det er TV. Konen Mona (?) underviser i finanser ved det andre universitetet. Han skulle være med henne om et par uker til København hvor hun skulle ”present a paper”. 3 barn. Så den yngste, Dina, og så vidt den mellomste. Dina hadde dårlige tenner, muligens fordi hun var blitt gitt bryst til hun var 3 år. De mente muslimske sosiale regler er gode for å få et godt liv. Hun så svært overrasket ut da han sa at han trodde at de kristne de kjente likevel var lykkeligere. Jordanske ekteskap er arrangerte, men i den forstand at de er et forslag fra mødrene. Paret møtes og ser om de kommer overens, ikke som i Saudi hvor de ikke treffer hverandre før de gifter seg. Da gjelder det å ha en fornuftig mor. Jordanske menn er over 30 når de gifter seg. De må kunne forsørge en familie først. Kvinnene er ca 20. Det er mange enker i Jordan.

Mer elendighet i Palestina på TV.

Torsdag 4.4. Damaskus

Forsov meg og kom ikke av gårde før 9.00. Drosje til busstasjonen og service taxi derifra til Damaskus med en jordaner, en syrier og en iraqer. Det tok litt tid på grensen fordi de ikke visste hvor Island var. Lurte på hva det var i nærheten av og skjønte ikke hva jeg mente da jeg sa at det ikke var i nærheten av noe. Måtte ringe til Damaskus for å finne ut om jeg måtte betale for visum. Det måtte jeg, og jeg fikk det bare fordi de var enige i at det ikke var noen syrisk ambassade på Island. En i bilen viste meg veien til Sultan hotell som Mona hadde anbefalt kvelden før og som også var pent omtalt i boken, men det var fullt, bl.a. med et norsk reiseselskap. De var meget hjelpsomme og ringte til et hotell rundt hjørnet for meg. Ok lite, stille rom med fransk TV. 25$

Mange turister i Damaskus. Spaserte til den gamle byen. Inn gjennom byporten og gjennom basarene til Umayyad moskeen. Et av de flotteste byggverk i verden i følge boken, men egentlig litt skuffende. Den er stor og har tårn og minareter, men man ser dem ikke ordentlig pga husene rundt. Inn på stor plass med bueganger hvor det er rester av gode bysantinske mosaikker. To paviljonger på plassen og inn gjennom en dør på den ene kortsiden et kapell med hodet til Emam Hussein. Osman (?) skar av ham hodet etter slaget og tok det med til Damaskus. Det kommer mange shia pilegrimer for å be ved dette kapellet som altså er i en sunni moske!! Selve moskeen er en meget stor basilika. Enkel innvendig med to lange søylerader og folk som sitter på gulvet og prater, sover, leser eller ber, som vanlig.

Gikk omkring i basarene. Lukket vakker moske og åpent flott palass Azem palasset, med en rekke rom med dekorerte tak. Kjøpte vann i en kiosk utenfor hotellet. Det viste seg at de også hadde alkohol, så kjøpte 2 bokser øl. Fransk TV viste at det skulle bli varmere. 27 grader (34 i Tel Aviv) neste dag!! Vasket tøy.

Gikk tilbake til gamlebyen om kvelden. Den store moskeen var opplyst, men i ferd med å stenge. Fikk slippe inn likevel etter litt parlamentering, for å se mosaikkene i buegangene opplyst. Det var nå mye lettere å se dem slik og hovedminareten så flott ut i flomlyset. Gikk på restaurant som var anbefalt i boken. Helt tom, men alle bordene var reservert, påsto de. Måtte sitte i en avdeling med ”typiske” dekorasjoner for turister. Sofaer og lave bord og telttak. Kunne ikke bestille, bare fast meny om kvelden. Ble der likevel. Etter hvert ble det helt fullt, nesten utelukkende av lokale familier med barn og svigermødre. Kvinnene satt i en ende av sofaen med barna mens mennene satt i den andre enden. Fikk et kjempemåltid for 400£ (500= 10$). Det var til og med floor-show. Whirling dervish. Liten, tykk mann med bart og høy hatt som gikk rundt og rundt. Mennene, og noen kvinner, røkte pipe etter maten. En gutt gikk rundt og la på nye glør etter hvert.

Fredag 5.4. Palmyra

Ingen frokost fordi det kostet 2 $ ekstra. Skulle se det som var igjen i Damaskus. Gikk forbi moske tegnet av Sinan. Noe forfallen, men vakker. In restauro. Snakket med vakten senere og han slapp meg inn. Meget enkel, symmetrisk og streng innvendig. Firkantet basseng utenfor. Skjønte ikke hva jeg mente da jeg sa Sinan. En annen moske heter Sinan, men det er en annen Sinan. Måtte vente et kvarter til klokken ble 10 minutter over 9 utenfor museet. Dårlige veggmalerier fra Palmyra og en rekonstruksjon av en Palmyra grav. Flotte veggmalerier i gode farger fra Dura Europos synagogen fra ca 250. Også meget vakkert ottomansk rom med dekorerte vegger og tak.

Helt dødt i basarene pga fredag. Underlig å sammenligne med dagen før. Gikk inn i moskeen igjen ettersom alt annet var stengt. På hovedgaten satt arbeidere med verktøyet sitt og ventet på at noen skulle gi dem arbeid.

Måtte vente 1 ½ time på busstasjonen i utkanten av byen på bussen til Palmyra. 150£ for de tre timen dit (100 for drosje til bussen). Oppbygget til å begynne med, så bare ørken med fjell på nordsiden. Også en jernbanelinje, men vet ikke hvor den går. Veiskilt til Bagdad. Hadde vondt i hodet fordi jeg ikke hadde spist noe. Drakk vann. Busstasjonen i Palmyra ligger langt fra hotellene. Det dukket opp forskjellige drosjer. Jeg ble kapret av en motorsykkel med tre hjul og lasteplan som skulle kjøre meg til Zanobia hotell inne i ruinene. På veien foreslo han først å se på et annet som var mye billigere, og hvor det viste seg at han arbeidet. Det var OK for 10$ med utsikt til ruinene, men de var langt borte. På den andre siden av gaten var et enormt tomt, flatt område med først en slags veddeløpsbane, angivelig for hester. Det var ingen tribuner. Lengre borte var ruinene. Jeg fikk ”taxien” til å kjøre meg til gravene lengst vekk. Ettersom det var fredag var det mange som hadde pic-nic i ruinene. Ble ropt bort til en liten familie og fikk te av en termoskanne. Mann mekaniker og bommet sigarett av meg. Kone og liten datter. De var kommet på motorsykkel. Klatret opp i et av gravtårnene. Overskyet, men god utsikt over de andre ruinene. Gikk videre til et annet tempel. 2 amerikanske turister, gråhåret mann og yngre kvinne var kommet med kameler. Man må holde seg godt fast når kamelen reiser seg.

Gikk tilbake gjennom ruinene til hotellet. Spiste god aftens i ”hagen” sammen med back-packers. En dansk (ubehagelig), en australsk (hyggelig), en koreansk (skulle reise i 6 mndr og hadde med tube med koreansk saus), og to tyske jenter. Alle studerte utenom de to tyske. Drakk dårlig syrisk øl.

Lørdag 6.4. Palmyra

Opp 7.30. Gikk i ruinene hele dagen. I det største tempelet var det en utskjæring som angivelig viste at kvinner gikk med slør også før Muhammed. Det var varmt og jeg kjøpte et Arafat skjerf til å ha på hodet. Selgeren satte det på meg. To andre gjorde det senere på dagen, alle på forskjellig måte. Svært vanskelig å gjøre det selv. 3 med røde skjerf tok bilde av meg med dem. Snakket med brusselger som hadde kjøleveske bak på motorsykkelen sin og ikke solgte noe det jeg kunne se. Han var ca 40 år og ugift. Hadde ikke råd til kone. Det koster 2-300.000 JD. Jeg vet ikke om det var til medgift eller for å kjøpe det nødvendige, hus osv. Spurte meg ut av det blå om jeg hadde noen japansk venninne. Påsto å erfaring for at de var hot. Hadde tidligere vært massør. Snakket med fransk ektepar som var imponert over min fransk. De var her på dagstur fra Damaskus. En del søyler som var reist, og fine ruiner, men jeg likte Jerash bedre. Enormt stort område. Må ha vært litt av en by.

Museet var stengt for lunch, men jeg slapp inn og fikk ta alt jeg ville av bilder. Betalte inngangsbiletten til en mann, men fikk ingen billett. Mange Palmyra hoder, men ikke mange så fine som Cornelius. Vekslet penger og gikk så til hotellet hvor jeg dusjet og senere satt i hagen og drakk te og leste Rouge et Noir. Liker den godt denne gangen. Måtte gå inn på grunn av plutselig sandstorm. Kunne ikke se over til andre siden av gaten. Det klarnet opp op jeg tok drosje til citadellet. Arabisk bog på en bratt høyde med fin utsikt over ruinene. Ikke nok sol i nedgangen til at bildene ble særlig bra. Utallige rom (angivelig 150) i citadellet, men ikke noe innhold, så så bare på noen få. Gikk ned bakken og så gjennom ruinene. Spiste igjen aftens på hotellet. Denne gang var jeg den eneste. De andre hadde reist. Mindre god mat også, men igjen god lentil soup.

Søndag 7.4. Amman

Det er mange busser til og fra Palmyra fordi det ligger på veien til Deir ez-Zor som er lengre øst. Mitt hotell har avtale med ett av selskapene at de stopper utenfor hos dem. Bussen skulle gå 10.30, men var forsinket pga sandstorm også i dag. Jeg hadde tenkt å gå i ruinene om morgenen, men ikke noen vits. Spiste frokost sammen med ungt par fra Tasmania. Han var bonde og hun hadde post-doc stilling i agrikulture ved universitetet. Snakket om planter og dyr. Mente det var fisk som produserte kroppsvarme og derfor kunne svømme fortere. Hadde kommet med Cathay airways til Istambul. Nå hadde de fått beskjed om at de ikke fløy dit lenger, så på tilbakeveien måtte de dra via London. 36 timer til sammen.

Det kom en buss fra Damaskus med fire eldre svensker. De visste ikke om de ville bo i hotellet, men ba om å få sette igjen bagasjen. Det var i orden. Deretter tok de frem termos og kopper og ”fiket” – i oppholdsrommet på hotellet. Jeg spurte dem om de ville ha prøvd seg på det i et hotell i Sverige, men de svarte bare at de ikke likte syrisk kaffe. Min buss kom etter hvert. Svært dårlig sikt til å begynne med, nøyaktig som en snestorm. Bussen kjørte svært sakte og ble rugget frem og tilbake av vindkast. Biler dukket plutselig opp. Satt i syrisk buss i sandstorm og så Deadly weapon 3 på TV!! Det ble solskinn etter en tid.

Taxi til annen stasjon i Damaskus og deretter service taxi til Amman. En kvinne i forsetet sa ikke et ord under hele turen. Den stoppet først en gang for at alle kunne kjøpe nøtter og sukkertøy – og sigaretter. Deretter stoppet den igjen på taxfree og sjåføren kjøpte enda mer sigaretter. Ga en kartong til hver av oss. Guttene i baksetet med meg hadde i tillegg CDer under skjorten. Måtte ha nytt visum.

Fant frem til Hotell Canari med litt besvær og fikk mye bedre rom. Ble anbefalt restaurant Jerusalem, som ikke var langt å gå til. Det viste seg å være i det svært lite tiltalende sentrum, og absolutt langt å gå. Uinteressant mat med sure kelnere, som ble enda surere da jeg ikke ga dem noen driks. Var på internet cafe og sjekket mail. 1 time 1JD (det var bare ½ JD i Irbid).

Mandag 8.4. Petra

Opp 7 og drosje til annen stasjon. Ventet i bussen på at den skulle bli full. Foreslo for andre turister at vi kunne dele en drosje, men ingen ville. 1 middelaldrene engelskmann som reiste alene hadde en plasterlapp i ansiktet og snakket arabisk. Det viste seg at han var en av dem som var blitt skutt i hodet av isralerne under prostester i Bethlehem. Ingen var blitt direkte truffet av kuler, bare av stensprut. Det hørtes ikke slik ut på CNN da det skjedde. Hadde bodd på St. Georg i Jerusalem like før meg og hadde greid å komme seg til Bethlehem med en del besvær. Det hadde vært mange utlendinger som protesterte.

Etter tre timer Petra. De engelske forsvant, så jeg tok inn på hotell som var anbefalt i boken og som var like ved der bussen stoppet og som var OK. TV virket ikke på rommet, fikk bare inn arabiske og polske (!) stasjoner, så de insisterte på å flytte meg til et annet rom. Folk liker polske stasjoner her fordi de viser mange filmer – på polsk.

Spaserte ca 1 km ned bakken til ruinene og kjøpte 2 dagers billett. Gikk innover den lange passasjen gjennom fjellet som egentlig er det fineste med hele Petra. Kom i snakk med en høy blond hollansk jente som reiste alene. Vi gikk sammen og pratet, mest fordi hun da fikk gå mer i fred. Arbeidet med blinde og het Ingrid. Ved enden av passasjen, etter ca 1,3 km, støter en uventet på the Treasury som er en fasade hugget inn i fjellveggen. Fantastisk syn, særlig fordi ikke for mange turister der første gangen jeg så den. Deretter teater hugget ut av fjellet og graver (?) på fjellsidene på begge sider. Etter det en gate med søyler, der en del av søylene var reist opp og så veggene til et tempel og to kafeer. Museet var i en grav over den ene kafeen. Det står i en guidebok at det er det museet som har doen med best utsikt i verden.

Flotte farger i fjellet der gravene og husene var skåret ut. Bølgende rødfarger og noe hvitt. En grav heter silkegraven på grunn av dette. De vet ikke sikkert om det var graver eller hus. Gikk tilbake forbi utgravet bysantinsk kirke med gode romerske mosaikker i gulvet. Spaserte tilbake gjennom passasjen med canadisk gutt som var fra Vancouver og hadde studert historie og teater og ville bli skuespiller. Petra er nesten bare fasader. De er til dels svært forseggjort, men det er bare ett stort eller noen ganger tre små rom innenfor. Ga Derek skyss opp til byen da jeg tok drosje fra utgangen fra ruinene. 1JD, og det var det verdt!! Spiste dårlig sammen med tysk gutt som hadde sittet ved siden av meg på bussen. Arbeidet med å tilpasse et tysk lagerprogram til de enkelte bedriftene, så vet ikke hvorfor han hadde dårlig råd. Han bodde i et beduintelt for 2 JD natten. Hadde med egen sovepose og underlag. Gjettet at jeg var professor og spurte om jeg var berømt. Jeg spanderte på ham!

Tirsdag 9.4. Petra

Hel dag i ruinene. Først igjen igjennom passasjen til Treasury, deretter opp til High place of sacrifice. Brukte bare 20 minutter opp. Langs stien var det beduinkvinner som solgte suvenirer ved små boder. En ung jente spurte om jeg hadde røyk. Jeg sa nei, men angret og gav henne en sigarett likevel. Hun spurte hvorfor jeg hadde sagt nei først og jeg sa at jeg hadde løyet og beklaget. Hun gav meg så et potteskår som presang! På toppen traff jeg en amerikaner i 30-årene som drev med data. Var opptatt av å komme opp på så mange av toppene rundt Petra som mulig. Han var fra Colorado og likte fjell. Også han var pro palestinsk. Det må da være noen som holder med Israel!

Fin utsikt fra toppen ut over ruinene nedenfor, men lite å se til selve offerplassen. . Gikk ned på den andre siden sammen med amerikaneren og stoppet ved forskjellige lite interessante ting som sto i boken. Deretter gjennom ruinene til museet der jeg satt i skyggen og spiste tyrkiske kjeks og drakk 1 ½ lier vann. Så opp til Monastery, ca 45 minutter. Det var bratt og et slit, men da jeg endelig kom opp fant jeg at det var mange gråhårete frenskmenn og tyskere som også var der. Monastery mye strengere enn Treasury. Også hugget inni fjellsiden. Ca 45 meter høyt. Bare ett rom innenfor. Gikk litt videre bortover toppen og endte på et utsiktspunkt ved et stup med fantastisk utsikt over fjellene og dalen under, men ikke over ruinene.

På veien ut traff jeg Ingrid igjen. Hun hadde mistet kreditkortet sitt. Hotellverten hadde lovet å låne henne litt penger. Hun skulle også reise neste natt, men med Alitalia. Hun hadde glemt å re-confirm biletten.

Snakket med hyggelig eier, Waill, i hotellet. Han var 28 år og hadde fått mail fra en venninne, Chloe, i Engalnd. Hun er informasjonssjef for den engelske MS foreningen! Han ville jeg skulle hjelpe ham å svare. Snakket OK engelsk, men hadde vansker med å svare. Fikk god middag på hotellet som takk. Chloe hadde skrevet og sagt hvor galt det var med Israel osv. Waill er ekte jordaner, ikke palestiner. Palestinere er noe over halvparten av befolkningen, men de to gruppene har lite med hverandre å gjøre og stoler ikke særlig på hverandre. Det er imidlertid ikke noe ønske om å få palestinerne ut av Jordan. De driver forretningslivet, og jordanerne har hæren og administrasjonen og kongen. Jordanerne her i sør kommer godt overens med Israelerne. De kunne reise til Israel i flere dager uten pass. Over halvparten av turistene i Petra før intifadaen var israelere. De klaget samme hvor god service de fikk. Jordanere er redde for at en fremtidig palestinsk stat vil finne at Vestbredden er for liten og vil forsøke å annektere deler av Jordan. Det er ingen smugling av våpen osv over grensen til vestbredden fra Jordan. Derimot er det mye smugling av narkotika til Israel.

Waill hadde vært i Europa. Hadde bodd et år (?) i Holland og drevet propaganda for hotellet sitt. Hadde likt seg godt, men de stolte ikke på ham, sa han. Deretter i Frankrike, der han ikke likte seg, men der de stolte på ham. Levde nå av franske reiseselskaper. Han studerte kjemi i Bagdad i 93 og var lærer i Jordan i noen måneder til 160 JD/mnd. Måtte så ta over hotellet fordi hans onkel og hans amerikanske kone som drev det stakk av med 140.000 JD. Han eide også mye stamme land. 5 stammer i Petra, men hans familie hadde hatt færre sønner enn de andre, så mindre delt opp. Jordanere betaler bare 1/10 del av billettprisen når de besøker ruiner, museer osv. Lurte på om det var slik med hotellpriser også og spurte hva jordanere betalte for et rom. Han svarte at de ikke betalte noe som helst. De holdt av 3 rom til arabere og lot dem bo gratis. Kom det flere sa de at det var fullt. De gav 5% av inntekten til de fattige hvert år. Familien var svært religiøs. De prøvde også å gi 5% av det de eide, men det gikk ikke alltid. Alle i Petra lånte penger til turister som slapp opp slik at de kom seg hjem. Helst til muslimer, men også til kristne. Det ble evt tatt opp kollekt i moskeen.

Det er bare 25 JD fra Petra til flyplassen. 15 JD fra Amman. Blir her en dag til og slipper rot i Amman.

Onsdag 10.4. Petra

Hadde sett alt i ruinene, men ikke annet å gjøre. Gikk enda en gang. Måtte kjøpe ny dagsbilett – 11 JD. Satt her og der og leste bok Rouge et Noir. Fin dag! Red 500 m på kamel for 1 JD. De har ikke ubehagelig gange. Spiste gode tyrkiske kjeks igjen og drakk vann.

Mail fra Chloe! Fikk aftens, mindre god denne gangen, men OK, og hjalp ham å svare. Ville ha ham til å skrive Dear .., men han turte ikke. Turte heller ikke be henne om å komme og besøke ham. Skulle ha bryllup for sin søster i juni med 300-350 gjester. Mottagelse hjemme hos ham. Visste ikke hva mer han skulle si til Chloe. Senere fikk jeg mail fra ham at Chloe skrev Dear..!!

Taxi klokken 23 til flyplass 2 timer. Traff Ingrid igjen. Hadde ordnet det meste tror jeg. Gadd ikke finne ut detaljene. God film denne gangen til Wien, men jeg sovnet. Værnes klokken 14.00

Ma salama Palestina.