På Spitsbergen
Alle deler > AFI > Krigen
Fra Spitsbergen under krigen
Gunnar Finsen. Radioforedrag 28/4 1946
Spitsbergen er et av de vakreste land jeg har sett. Storslagent i sin iskalde renhet. Vilt og forlokkende med forrevne alpine fjellformasjoner og sitt praktfulle fargespill i blått, mellom himmelen, breen og fjorden. Kontrastrik med kritthvite, snedekte topper som brytes av kullsvarte langsgående skiferdrag i fjellsidene, badet i et solskinn så sterkt at en må til tropene for å oppleve maken.
I få land er fargene så intenst klare, og ingen steder er luften reinere enn på denne øen, hvor treverk ikke råtner, og hvor menneskene ikke blir forkjølet. Motsetningenes land, med tindrende evigvarende solskinn og konstant mørke, som av og til brytes av spøkelsesaktig måneskinn og flammende nordlys. Spitsbergen øver trolldom over sine beboere. De som har lært landet å kjenne får giften i blodet og lenges tilbake til stillheten, uberørtheten og den vidunderlige naturen. Det ideelle sted for slike som for meget sivilisasjon går på nervene, som setter pris på for en stund å komme bort fra kontoret, fabrikkrøyk og kontorstøv, og nyter å ta et basketak med naturkreftene i stedet for å kives og sloss med sine medmennesker.
Det var så vanskelig å forstå at verdenskrigens fangarmer hadde formådd å omslutte også denne fjerne, uberørte plett, men det var allikevel nettopp krigen som hadde rystet oss ni normen ut av vår tredemølle i storbyen, og elleve dager etter at vi slet asfalten i London satt oss i land i Sveagruva innerst i Bellsund.
Her gikk vi nå utover kvelden og natten i vårt ansikt svette og drog våre 9 tonn gods opp fra kullkaien inn i bygningene i gruvebyen, for å skjule alle spor etter oss innen det obligatoriske tyske speiderflyet kom på sin daglige patrulje ved åttetiden neste morgen. For i det skjebnedramaet som etterhånden hadde fått hele jordens overflate til scene, spilte også dette lille stykke Norge sin viktige rolle. Begge krigførende parter hadde stor interesse av meteorologiske observasjoner fra Spitsbergen, i det disse er av vesentlig betydning for værvarslingens pålitelighet i alle nordlige farvann. De allierte brukte dessuten en av Spitsbergen fjorder til bunkringsstasjon for sine Murmanskkonvoier.
I 1941 foregikk det normal avløsning av personell ved gruvene, som ble utrustet for ny overvintring med tyskernes og de norske quislingmyndigheters tillatelse. De allierte så imidlertid skjevt til dette, og en britisk-canadisk militærekspedisjon dro i september 1941 til Kings Bay og Advent Bay, hvor de oppmagasinerte kull-lagre ble satt fyr på. En del gruveutstyr ble ødelagt og den norske befolkning evakuert til Storbritannia. Det ble ikke etterlatt noen allierte tropper, og snart etter røpet regelmessige radiosignaler og øket flyvirksomhet at tyskerne hadde etablert seg rundt Longyearbyen i Advent Bay.
Våren 1942 ble en ekspedisjon under norsk kommando sendt av gårde fra UK i to ishavsskuter for å etablere værvarslingstjeneste på Svalbard, samt gjøre forberedende arbeid for eventuell gjenopptagelse av gruvedriften. Dette foretagende endte imidlertid med en katastrofe. Begge skipene ble senket utenfor iskanten av tyske fly og 11 mann ble drept.
I all hast ble det i Skottland rustet en ny ekspedisjon. Denne gang så sterk at tyskerne øyeblikkelig evakuerte sin flybase i bunnen av Isfjorden, og det norske flagg ble igjen heist på Svalbard. Bortsett fra mindre skjærmysler med tyske fly og undervannsbåter fikk nordmennene være i fred til 8 september 1943.
Ingen visste med sikkerhet om tyskerne hadde etterlatt folk på Svalbard, så da vi stod innover fjorden var det klart skip, med folk ved kanonene og maskingeværene. Tre mann av de norske besetningstroppene var alt vi fant da vi kom. De hadde bodd i Sveagruva hele sommeren og hadde fått være i fred for tyskerne til tross for at det daglig fløy minst et tysk fly over stedet.
Noen få timer etter at vi landet, hadde vår sjefstelegrafist forbindelse med admiralitet i London med et radioapparat som ikke var større enn at det lå i en håndkoffert av den typen som fotballspiller har med seg støvler og klær i når de går for å trene, og enda var det forsynt med en liten tidsinnstilt sprengladning som meget enkelt kunne kobles på, slik at apparatet ville ble blåst opp hvis fienden fikk tak i det.
En av telegrafistene våre hadde overvintret vinteren før og flere ganger i døgnet stått i forbindelse med Whitehall. Han var etterhånden blitt svært godt kjent med flere telegrafister på den annen side syntes han. Til tross for at han aldri hadde sett dem og ikke hadde anelse om deres navn, kjente han dem alle sammen på deres stil, og han fikk lyst til å oppsøke dem da han kom til London for å slå av en prat og kanskje ta en drink med dem. Han forsikret, at møtet ikke ble mindre hjertelig da han oppdaget at de alle sammen var kvinner, unge damer fra den Britiske Marines Kvinnekorps.
Av mat hadde vi nok til oss ni vinteren over om det skulle trenges. Matsituasjonen på Spitsbergen var for øvrig vanskelig for å bli kritisk hvis man bare kjenner landet. Utallige ekspedisjoner har nemlig i årenes løp lagt ned så mange depoter, og i alle hytter og hus etterlatt seg så meget mat at det alltid er mulig å berge seg. Det første bud i Spitsbergens uskrevne lov har for øvrig alltid vært å aldri forlate en hytte uten at det blir etterlatt, fyrstikker, brensel og ett eller annet spiselig.
I Sveagruva fant vi således mat etterlatt i årenes løp av svensker, nordmenn, tyskere, russere og briter. Vi laget kakao av svensk tørrmelk som hadde ligget der siden 1924, og den var fremdeles utmerket.
Min oppgave var å påse at det medisinske utstyret var i orden. Jeg var i stand til å supplere mine helt tilstrekkelige, men noe spartanske beholdninger med atskillelige nyttige ting fra Gruvebyen lille sykehus, som ganske vist var blitt ribbet kraftig i årenes løp, men som fremdeles var nokså rikholdig. Da vi forlot Sveagruva var jeg bare i stand til å ta med meg det jeg kunne bære på ryggen i tillegg til min personlige utrustning. Resten kjørte vi inn i selve gruvegangene før vi drog, og det er i behold den dag i dag til tross for at tyskerne senere brant ned hvert hus på stedet.
Sjefen vår med to mann drog dagen etter vår ankomst over land til Longyear byen for å oppnå kontakt med de av våre landsmenn som hadde reddet seg unna fra tyskerne. Vi som ble igjen fikk ordre om å gjøre oss klare slik at vi kunne følge etter på kort varsel. Da jeg hadde sortert mine saker og pakket de i passende enheter av forskjellig størrelse og til forskjellig bruk, hadde jeg god tid til å se meg om på stedet. Det var ganske rart å gå rundt i alle de tomme husene som tildels ennå stod i samme stand som gruvearbeiderne hadde forlatt dem for mange år siden. Klær, møbler og husgeråd. Som ikke hadde vært rørt. Jeg fant snart gruvebyens bibliotek som var like rikholdig som et mindre svensk folkebibliotek. Det var unektelig rart, lang her ute i ødemarken å finne en svær boksamling som jeg kunne endevende og utforske helt alene uten at et menneske blandet seg i de. Det fantes 2 eksemplarer av Frødlings dikt, og jeg stakk et av dem i lommen på battledressen. Den boken har jeg siden alltid på meg helt til jeg kom tilbake til London, og hadde således til en hver tid for hånde lektyre som var like vel egnet til å avlede tankene, enten en drog seg i soveposen i en hytte langt inne i fjellet etter en slitsom dag, eller en satt på en medisinkiste og ventet på tyske torpedoangrep under klart skip på turen nedover til Skottland.
Vi fikk etter noen dager telegrafforbindelse med både Longyearbyen og Barentsburg. Til tross for sine skammelige herjinger hadde herrefolket forsømt sin viktigste oppgave på Svalbard, nemlig å ødelegge de alliertes radiostasjoner. De hadde derimot slumpet til å ta til fang en av telegrafistene, og da nordmennene mente at han hadde et eksemplar av koden i lommen da han ble tatt, våget de ikke å bruke stasjonen. Hvis dette ikke hadde vært tilfelle ville hele vår lille ekspedisjon vært overflødig, så aldri så galt så var det godt for noe. Våre folk hadde med seg nye koder så tyskerne må ha lurt på hvordan det hadde seg, at det plutselig begynte å tikke igjen over hele Svalbard til tross for at de ikke hadde sett noe fartøy komme. Snart kom det ordre om at jeg skulle følge etter til Longyearbyen. Fire av oss skulle foreta turen sammen. Den morgenen vi starte fikk vi det første virkelige besøk av tyske fly. Vi holdt på å laste våre saker om bord i robåten som skulle ta oss til Sæterhytten ytterst i fjorden, da det plutselig av over oss. Vi kastet oss ned bak nærmeste skjul og priste oss lykkelig over at flyet bare tok et par runder over oss og ikke kom 10 min senere. For da ville det har funnet oss et stykke ute på fjorden. Fire mann i en åpen skjekte uten annet bevæpning enn rifler, det ville vel frembudt et ønskemål for junkerens maskingeværer.
Roturen tok hele dagen. Vi fikk etter hånden motvind og slet hardt. Det ble mørkt og vinden sterkere og sterkere. Til slutt turde vi ikke annet enn å sette båten på land og gå videre, til tross for at vi hadde håpet på å slippe å dra på våre svære sekker denne første dagen. Utpå kvelden opplevet vi de vakreste nordlys jeg noen gang har sett. Hele himmelen stod i brann og enorme strålebunter for frem og tilbake som lyn. Trette og slitne som vi var, la vi oss på ryggen og betraktet det storslagne skuespillet. Målløs av beundring, inntil den sterke kulden brakte oss tilbake til virkeligheten og fikk oss til igjen å vakle videre med våre tunge bører. Omsider så vi hytten og de gav oss nye krefter. Vi turte ikke stole på at det ikke kunne være tyskere ute å gå, så da vi kom på hundremeters hold , snek en av oss seg forsiktig frem til hytten med pistol og håndgranat klare, mens vi andre la oss på maven og holdt døren og de 2 vinduene dekket med geværene våre. Alt var imidlertid fredelig og rolig. Vi fant en halv reinskrott ette de om sist hadde overnattet, så snart etter lå vi mette og fornøyd i soveposene og fortalte hverandre skrøner, inntil en regelmessig snorking røpet at det var på tide å slukke lyset.
Neste morgen våknet vi av flydur. Det snødde ganske sterkt så vi så ikke noe til flyet. Sneen gjorde det meget tungt å gå, og marsjen oppover Convoydalen ble slitsom. Likevel var vi lette til sinns. Hele krigen syntes så uendelig langt borte der vi gikk og ruslet fire gode kamerater, sorgløs som på en fottur hjemme i Norge. Vi nøt den herlige friske luften og den vakre naturen, og priste oss lykkelig over denne form for krigstjeneste. I tre dager gikk vi på denne måten fra hytte til hytte. Mine kamerater hadde alle overvintret og kjente ruten, men for meg var dette nytt og en strålende opplevelse.
Kullhaugene i Longyearbyen som tyskerne hadde satt fyr på var synlige på meget lang avstand, og de lyste opp nattehimmelen på en uhyggelig måte. Da vi sent om natten kavet oss gjennom ruinene av den gamle gruvebyen var brannlukten så sterk at den sved i nesen på oss.
Vaktpostene som var satt ut ved veien mellom Sveagruva og Longyearbyen for å forhindre overrumpling så vi ingen ting til. Vi ble ikke oppdaget før vi stor inne i stuen i Ingeniørboligen hvor vi ble hjertelig mottatt av de folkene som vi var sendt opp for å hjelpe.
Av den ca 150 manns sterke besetningen hadde 100 reddet seg, dels ved å stikke til fjells, dels ved å gjemme seg inne i kullgruvegangene. De fleste av de savnede var tatt til fange, men en mente å vite om ca 10 drepte. Jeg er ikke den rette til å fortelle om den korte motstanden som gikk forut for katastrofen, men synet av den brente gruvebyen gjorde et dypt inntrykk på meg, Kun et par unnselige hus stod igjen, ellers var hele byen en eneste svart branntomt. Det var rare å se skjelettene av sykehusets jernsenger stå på rad i ruinene nøyaktig i samme orden som de hadde stått i sykestuene. Nå var de vridd og slynget til merkeligste figurer. Selv den lille trekirken hadde ikke unngått skjebnen. Tyskerne hadde gått fra hus til hus og antent dem med små brannbomber.
Grunnen til at det meste av Sverdgruvebyen som ligger litt lenger oppe i dalen var gått fri, må enten ha vært at røykteppet har skjult husene, eller at tyskerne simpelthen ikke rakk å sette fyr på dem innen den tidsfrist de hadde til å komme seg unna den britiske hjemmeflåte.
Takket være forutseenhet fra de norskes side var depotet av mat strødd utover i terrenget. Så til tross for de stygge herjingene var både mat- og boligsituasjonen helt tilfredsstillende. Tyskerne hadde ødelagt alle kanonene på stedet, men ikke alvorligere enn at det lyktes de norske av deler fra de forskjellige vrakene å sette sammen en fullt brukbar Boforskanon. Dette hadde vi all mulig grunn til å være takknemlig for. I de tre ukene vi lå i Longyearbyen og ventet på krigsskipene som skulle ta oss tilbake, hadde vik praktisk talt hver natt besøk av tyske ubåter som fra fjorden skjøt med kanon. Da vi imidlertid lå i skjul av åsen måtte båtene helt inn på havnen for å kunne skyte oppetter dalen og skade oss. Hver gang den nærmet seg ga vår lille Bofors ild, og dette var nok til å berøve ubåten lysten til å komme for nær. At vår gode kanon etter hver slik liten salve fusket og trengte en omstendelig nyinnstilling er en annen historie. Tyskerne oppdaget heldigvis ikke disse nykker og fortsatte å ha respekt for den.
Flyene begynte også å vise oss økt interesse, men da de ble møtt av ild fra flere 2 toms mitraljøser, hver gang de var nærgående, lot de oss i fred. Det jeg personlig var mest redd for var en landgang fra sjøen eller luften. Våre folk som var sluppet vel fra tyskernes store angrep, var nemlig nokså nervøse og oppskaket og det ville ha vært en lett sak for et fåtall resolutt folk å splitte oss opp og fordrive oss inn i fjellene, uten at de ville ha møtt større organisert motstand. Intet slikt inntraff imidlertid. Vi sov med fulle klær og hver gang det gikk alarm sprang vi ut av de små trehusene og utover i landet hvor alle sammen hadde ryggsekker med klær og mat liggende klare. De som hadde opplevd det, sa at det var ikke grenser for hvor fort et slikt tørt trehus av en granat kan forvandles til et kjempebål.
Etterhånden som tiden gikk så vi med større og større forventning frem til den dagen krysseren skulle komme og hente oss.Vi stod oppmarsjert nede ved bryggen. Først kom et lite fly innover fjorden, så to destroyere. Langsomt og forsiktig kjørte de frem og tilbake, for med sine instrumenter å forvisse seg om at det ikke lå en ubåt og lurte på krysseren når den kom. Ute i innløpet svinset to andre destroyere rundt og passet på. En av dem fikk øye på en ubåt og kjøre full fart rett på den. Dessverre var tyskeren for kjepp til å dukke. Destroyeren skal bare over kabelen som går langsetter ubåten og fikk denne viklet rundt sin propell. I fire timer lå krysseren Tuscaloosa og losset, som et ønskemål for et hvert torpedoangrep. Men tiden hadde forandret seg. Vi skrev den 19 oktober 1943. Kampånden fra Atlanterhavet hadde forlatt de tyske ubåtsjefer, og de gjorde intet alvorlig forsøk på å presse inn et angrep. Vi tok avskjed med de nye folkene som var kommet for å avløse oss, og kom vel om bord i krysseren med vår beskjedne bagasje.
Det var fullmåne og tindrende klart til tross for at dette var så ugunstig for oss som vel mulig kunne vi ikke la være å falle i staver over landskapet. Spitsbergens fjell var fantastisk vakre i den spøkelsesaktige belysningen. Det ble slått ubåtalarm. Jeg ilte til hospitalet langt nede i skipets indre og slo meg ned ved siden av den amerikanske legen som satt og ventet med telefonen på hodet. De enorme jerndørene ble skrudd igjen etter meg, og med 29 mils fart stevnet krysseren i sikksakk ut i polarnatten.