Malawi 2014 - Finsen

           Bilen vi var kommet i fra flyplassen var den jeg skulle få låne. Eldere Toyota. Han insisterte på å gi meg tlf nr til mekanikeren, men insisterte også på at den aldri gikk i stykker. Deretter kjørt jeg. Meget uvant med rattet på feil side. Alt annet er også på feil side, retningsviser, vinduspusser osv. Vanskelig å beregne hvor langt man er fra kanten av veien. Andre har tydeligvis det samme problemet for det er limt en liten plaststang på det fremre venstre hjørnet av panseret. Viste meg veien til sykehuset, for langt å gå, og kontoret sitt osv. De begynner klokken 7.30 om morgenen! Deretter til et stort shoppingsenter litt lenger unna for å kjøpe det nødvendige. Kjøpte også en paraply. Det hadde vært overskyet siden jeg kom, men da vi kom ut av senteret høljregnet det. Jeg tilbød meg å kjøre ham hjem, men vi lot det være for jeg ville ikke ha noen måte å kontakte ham om jeg ikke fant veien tilbake. Hans kone Mary hentet ham etter en stund. Mens vi ventet stod vi på verandaen og drakk øl og diskuterte Malawi og verden.
     Tittet litt rundt i leigheten. Den er beregnet på, hovedakelig, amerikanske frivillige ortopeder som kommer for 1 til 3 måneder for egen regning. Det var masse trykte instruksjoner og informasjon og også ting tidligere leger hadde skrevet med tips og råd. Så gikk lyset. Lommelykten var i kofferten. Jeg famlet meg inn til soveværelset (gikk i veggen en gang) og brukte lys fra lighteren til å stille kombinasjone på 000, men den ville ikke åpne seg. Fant noen stearinlys som jeg hadde sett og drev på og prøvde kombinasjoner. Det er jo nokså fåfengt. Hele visten er jo at det skal være så mange mulige kombinasjoner at en ikke finner den rette ved å prøve seg frem. Måtte til slutt bryte den opp med en hammer. Finnes det Samsonite reparatør i Blantyre? Neppe! Det får holde med et tau. I seng klokken 8.      Ble vekket 6 av en merkelig regelmessig lyd. Trodde av en eller annen grunn at det måtte være en vekkelokke som noen hadde glemt igjen, men fant ingen. Det var en kråke som satt under taksjegget på grunn av striregnet og bråkte. Det var ikke noen vits i å kjøre tur i slikt vær, så slo av klokken og sov til 8. Etter hvert klarnet det litt opp. Ikke blå himmel, men litt bedre, så dra til Zomba likevel. Ca 60 km. Hovedstad under engelskmennene og frem til 90åene da den ble flyttet til Lilongwe. Det skal være fine gamle kolonitidsbygninger der og et svært fjell like ved siden av som har et stort platå på 2000 m. Folk kommer for å gå tur og å se på utsikten. Angivelig fantastisk utsikt. Også fint hotel på toppen. Et av Malawis fineste. Muligens videre til lake Chilwa, Malawis nest største. Den er bare 3 meter dyp, men 650 kv km. For 100 år siden var den 1750 kv km og i 1968 tørket den helt ut og igjen nesten i 1995. Nå fiskes det over 17.000 tonn fisk der hvert år i følge guiden!!
     Oppholdsvær og for det meste fin vei. En del folk langs veien, men ikke som i Sierra L. En del kvinner bærer noe på hodet, men ikke alle, som i SL. Jeg så en gå med en oppreist brusflaske på hodet. Imponerende.  Grønt og frodig over alt, men det blir visst tørt i tørketiden. Jeg måtte bare spørre om veien et par ganger. Det er tydelig at Nyasaland (Malawi etter uavhengigheten) ikke var juvelen i det britiske imperium. Ikke noe særlig til bygninger, men ok liten fredelig by. Kjøpte en stor pose boller på et bakeri fordi jeg var sulten og gav mange av dem til smågutter som stod utenfor. Så markedet med bl a kunsferdig utstilt tørr fisk og kirkegård med engelske navn. Noen fra slutten av 1800, men de fleste fra 30 og 40 årene. Så i souvenirboder. Noen av utskjæringene er ok. Flodhester, særlig. Tok en del bilder, men slettet dem ved en feiltagelse. De var i alle fall ikke stort å spare på. Kjørte så opp siden av fjellet til hotellet. Nesten ingen trafikk, men en mengde selgere. Frukt, bjørnebær, jordbær og kvarts som de finner på fjellet. Jeg så ingen kjøpe noe.      Hadde stilt klokken på 6.15, men våknet 6.00 pga kråkene. Gutten som gjør rent hver mandag kom, men det var rent så han skiftet en lyspære for meg og tok med seg det lille søplet jeg hadde klart å produsere. Det virket som om han ikke visste hvordan man fester en lyspære i en sokkel. Har ikke klart å dusje. Man skrur på varmtvannet med en bryter en time eller to før man skal bruke det, men det var kaldt. Tok en kald dusj. Kjørte til sykehuset. Fornøyd med at jeg fant frem. Morgenmøte i en ganske stor forelesningssal med stoler med påmontert lite skrivebord. Det var PC, projector og lystavler. Alle overleger og de fleste leger forøvrig var der klokken 7.30. De som kom for sent må stå bakerst. Det var også en del studenter og andre som jeg ikke vet hvem er. De fleste var negere, men en del hvite, særlig blant overlegene. Overlegene satte sine stoler på skrå langs veggene, vi andre satt på rad. De som hadde hatt vakt rapporterte om nye pasienter. Hovedsakelig kirurgiske. Det var ikke så mange, men for noen casus! Nyfødt barn med gastroscisis – alle tarmene utenfor magen og et sort hull fortil på abdomen. Anal atresi - lukket endetarmsåpning. Alle var henvist fra andre sykehus. Nyengo ledet møtet og spurte dem som hadde hatt vakt, og senere studenter og ass.leger spørsmål om de presenterte psientene. Alt sammen i en nokså nedlatende tone. Det virker som de har importert den engelseke holdningen mellom overlege og yngre leger. Til slutt ble jeg presentert av Nyengo. Ass.legene ble holdt tilbake etter møtet og vi avtalte undervising mellom 15.30 og 17.30. Starte i morgen. Ble tatt med en av asslegene for å se sykehuset. Det er en rekke murstensbygninger, mange, som er forbundet med betongstier med tak over. Det er visst ikke bare nå at det regner. Halve hovedsengeposten for ortopedi  var stengt for renovasjon, så dårlig plass. Noen lå på gulvet på madrasser. Det aller meste var traumer. Var blitt repparert meget profft. Margnaglet, ex.fix, alt mulig. Vi fant etter hvert Jay Burns, ansvarlig for traume. Engelsk som har vært her ca 7 år. Ung mann som var kommet av kristen overbevising sammen med kone og barn. Konen har startet et pleiested for døende med AIDS, men nå også for andre terminale. Vi gikk visitt og han beskrev en del av pasientene. En med antebrachiefraktur var bitt av krokodille. Såret var tilhelet og han skulle få gjort osteosyntese av knoklene. De opererer mange pseudartroser pga sen henvising. Forkorter en del. En med mye som manglet av radius som de hadde behandlet ved å sette sammen ulna og distale radius. En som var blitt hugget med machete (?) av de andre i landsbyen fordi han hadde stjålet. Dypt hugg bakfra ovenfor ankelen, gjennom tibia og inn i talus. En 8 år gammel gutt med med åpen osteomyelitt av radius. Han skulle flyttes over til CARE sykehuset rett ved siden av. En ung dame med en kjempecelletumor i distale femur som MR, de har det, viste hadde spredd seg til tibia og bløtdelene. Det er ang ikke uvanlig med malign forandring i kjempecelle tumorer her. De planla en biopsi og så amputsjon på låret. Det var en stille mann i dress og med bart som var med på visitten. Virket helt uinterresert i alt som ble sagt. Viste seg å være en etiopier som var her på scholarship i 6 måneder for å lære traumatologi. Han snakket meget lavt, men vi gikk på CURE sykehuset for å spise lunch sammen. Noen få minutters gange i duskregn. Han var kjent der og tok meg inn på et kontor for å presentere meg for sjefen. John Cashman, engelsk barnekirurg. Det er et privat kristent sykehus betalt for opprinnelig av et Sydafrikansk legat som ble opprettet for å behandle barn med kroniske tilstander. Medfødte misdannelser, klumpfot, brannskader, osteomyelitt, osv. John var en meget entusisastisk mann som både gikk og snakket meget fort. De har en privat ving hvor voksne betalende pasienter får hofteproteser osv. Disse pasientene kommer fra flere tilstøtende land, Zambia, Zimbabwe, Mosambique etc. Dette betaler dyrt og det dekker 70% av utgiftene til den øvrige virksomheten. Han gav meg en lett lunch og viste meg omkring og presenterte meg for andre leger. En US, en fra Kenya og de øvrige Malawi, tror jeg. Fant ikke den unge overlegen, Linda, som tok seg av hendene. Hun var i Zomba den dagen. Noe med en PC. Flott nytt sykehus med rene velholdt rom og ganger. Mye roligere enn Queen Elisabeth.
     Dro til byen ved 2 tiden. Fant stedet åpent der en kan kjøpe et skrapekort med koder for å komme inn på internet. Gikk så til bankautomat for å ta ut penger. Det er et utall banker her. Den ville ikke ha Norwegian kortet og sa den ikke hadde penger da jeg brukte Nordea kortet. Brukte så maskinen ved siden av og alt gikk fint inntil jeg skulle ta pengene som var kommet ut. Før jeg fikk tak i dem forsvant de inn i maskinen igjen. Gikk in i banken og etter litt kø snakkete jeg med en høflig mann i slips som sa at jeg måtte gi ham mitt kontonummer i Malawi. Det hadde jeg ikke og da måtte jeg kontakte Nordea i Norge for å få tilbake pengene. Jeg ba pent, og han ringte til forskjellig sjefer, men beskjeden ble den samme. Det må bli en noe uvanlig oppgave for Nordea! Tok ut penger til slutt ved en annen bank. Deretter krig og fred og sigar og kaffe på verandaen. Oversatte en del av lysbildene til engelsk.        Vekket av kråkene igjen. Kokende vann både i kaldt- og varmtvannskranen. Jeg hadde latt bryteren stå på hele natten ved en feiltagelse. Ikke noe kaldt vann i dusjen. Morgenmøte som i går. Deretter ikke noe. Alle har sine oppgaver å gå til og er i tillegg sikkert lei av turister. Visste ikke hva jege skulle gjøre, så fant sykehusets bibliotek og koblet opp pc’en. Hyggelig ung gutt som har med slikt å gjøre hjalp meg med passord. Kjørte til shoppingsenteret og så meg omkring. Stor sted med to svære RIMI/OBS og en rekke butikker og spisesteder. Spiste forkost utendørs. Det hadde klarnet og en del blå flekker. Kjøpte melk etc og dro hjem. Mer K&F etc på verandaen. Dro tilbake til sykehuset i 3 tiden for min første forelesning. Solskinn! Jeg bruker dem jeg gir studentene. Først var det ingen der utenom en ung svart dame som snakket med amerikansk aksang, angivelig fordi hennes far hadde vokst opp i ambassaden. Hun sa ikke hvilken. Behagelig selvbevisst ung dame som skulle bli kirurg. Hadde holdt på i 7 måneder og før det hatt 1,5 år i distrikt. Hun hadde ingen klar ide om hvoran man fikk sertifisering som kirurg, men man måtte holde på 5 år og så var det muligens en eksamen som var felles for Malawi og en del andre land i regionen. Etter hvert kom det en til, og så noen flere, 6-7 til sammen av de 11 mulige. Noen var opptatt med operasjoner, og andre var formodentlig ikke interessert. Etter hvert kom også 3-4 overleger. Det gikk bra, tror jeg. Jeg spurte dem til slutt og de sa de syntes det var interessant. Vi får se hvor mange som kommer i morgen. En god del spørsmål, men hovedsakelig fra overlegene. Plastikkirurgen snakket meg meg etterpå. Det viser seg at han er gift med Linda, håndkirurgen ved CURE. Traff henne på hans kontor. Vi diskuterte litt pasienter og hun viste meg bilder på telefonen sin, bl a av en Dupuytren. Hun fikk mitt tlf nummer og ringer om hun har noe interessant. Ass legene hadde sagt at det var en god del Dup, men hun hadde bare sett 2.
     Hjem, og så for første gang på restaurant om kvelden. Meget ubehangelig å kjøre i mørket, men ok for den korte avstanden. Noen av veiene er svært smale. Biler har ofte bare ett lys og kjører fort. Fant etter litt Hong Kong som var anbefalt. OK, men forbløffende dyr kokt ris. Han sa risen var enda dyrere på andre restauranter. Jeg var eneste gjest. K&F (kommet forbi side 150, så det begynner å komme i gang) og øl og seng klokken 10.30.
     Vet ikke riktig hva jeg skal gjøre i helgen. Det er flere dyreparker, men vel ikke så spendende etter Kenya. Ikke stort annet, tror jeg, så jeg skal høre hvor mye de skal ha ved et luksushotel i en park litt lengere syd. Det skal, i følge boken, være rabatter noen ganger i lavsesongen. Vanlig er $395 /dag for utlendinger og 185 for residents.      Ingen kråker, men solskinn!! Morgenmøte med utspørring om de innkomne pasientene. En gutt på 8 med luksert hofte etter rolig lek. Nyengu tror ikke noe på det og mener det må være noe annet i tillegg. Er igjen nokså arrogant overefor legen som har behandlet pasienten. Deretter ikke noe. Nyengu fortalte at han var opptatt med møter hele dagen. Det viste seg at det var med RCSI og jeg fortalte ham at jeg hadde studert der, men jeg tror ikke det gjorde særlig inntrykk. Fortale ham om det kokende vannet i begge kraner. Gikk til posten, men ingen leger der. Endte opp i bibiloteket igjen og satt med pc’en. Oversatte foredrag. ”Lunch” på kafeteriaen på CURE. De har bord ute. Mest hvite gjester. Det er drøssevis av utlenlandske volunteers og andre. Snakket med en ung jente fordi hun hadde irsk aksent. Hun var med stud som hadde tatt et friår og nå var 5 uker her for å gjøre et prosjekt. Hva syntes pasientene om å snakke med legene gjennom en oversetter? OK foredrag 15.30 igjen, denne gangen på bibioteket fordi det var en forelesning om komplikasjoner med blodtransfusjoner. Han snakket lavt, men meget fornuftig. Deretter K&F osv. Spiste resten av syltetøyet på brødskiver, men også Blå Costello. Jeg visste ikke at den er dansk. Det er lenge igjen til den løper ut, men likevel sterk som bare det. Det må være eksportost. Ringte til det fine hotellet tidligere på dagen, men fikk ikke svar. Fikk svar på kvelden. $230 per natt. Der er spesialpris for ”residents” pluss 50 fordi jeg bare er en. Sa det ble for dyrt. Han skal ringe i morgen om han klarer å gjøre det billigere.Torsdag 20.2.
     Solskinn igjen. Ingen kråker. Kanskje de bare kommer til mitt soveværelse når det regner. Igjen kokende vann i begge kraner fordi jeg hadde latt det stå på hele natten. Morgenmøte som vanlig, deretter igjen ikke noe. Traumatologen Bates ser bare mutt på meg når vi møtes. Det er mulig at jeg har snakket for mye. Bibliotek. Prøver å komme inn på maskinen min i Trondheim for å finne flere foredrag, men får det ikke til. Skriver epost til edb avd og litt frem og tilbake, men blir ikke bedre. De mener det kan være en innstilling ved biblioteket som hindrer at det går. Prøvde senere hjemme, og det går fint. Lunch på CURE og deretter tlf fra Linda som har en pasient på poliklinikken som hun vil diskutere. Brannskadet hånd med ødelagte og devierende PIP ledd på to fingre. Det eneste som kan gjøres er artrodese. Deretter en med fleksorseneskade som er reparert her. Senen er ok, men han har fått en svær kontraktur av MCP og særlig PIP. Hun kan gi dem time til op om et par uker. Svettet noe voldsomt mens jeg så på disse pasientene. Det dryppet på dem og på gulvet. Nokså pinlig. Senere skyet det over, lynte og til slutt regnet det og ble kjøligere igjen. Foredrag OK, men bare 5 tilhørere. Fikk bare holdt det ene av de to jeg hadde planlgt. Det er bare fint for jeg kommer til å ha for få. Fikk dem til å si at de gjerne ville høre om føtter neste gang. Traff Jes Bates på vei ut som spurte hvordan det gikk. Ikke sur. Sa jeg gjerne vil se en margnagling med den enkle SIGN naglen de bruker her. Spesielt utviklet for uland. Det er en i morgen, så jeg kan komme og se. Eneste problem er at det ikke er operasjonstøy. Det må en holde selv. Han skulle fikse noe. K&F og kaffe og sigar på verandaen. Jeg vil ikke røke inne av hensyn til amerikanerne som vanligvis bor her. De er sikkert fanatisk fornuftige. Her er det faktisk dobbelt dødelig å røke, i et hvert fall etter at det blir mørkt, pga myggen. Jeg har ikke fått rotet meg til å kjøpe myggstift med DEET ennå, men må gjøre det i morgen.
    Han ringte fra det fine hotellet og sa de ikke kunne redusere prisen mer. Ringte til et annet som er anbefalt i boken og snakket med en meget hyggelig og fornuftig hvit dame. Skal få resident pris der også. 100 per natt med alle måltider og 60 for 3 utflukter for å se på dyr. Det eneste de hadde igjen var luksushytten som står beskrevet i detalj i boken, så det burde bli bra likevel. Utendørs badeværelse ang. Fint når det ikke regner, som hun sa. Drar dit, ca 60 km, i morgen etter operasjonen. Ingen foredrag på fredag.
     Litt trøstesløst det hele. Det er eksotisk, selvfølgelig. Masse negere osv, men man vender seg til det i løpet av en dag eller to, og tenker ikke mer over det. Lite for meg å gjøre på sykehuset, så jeg blir mest sittende ved denne pc’en, akkurat som hjemme. Det er lang tid fra morgenmøtet er ferdig klokken 8 og forelesning klokken 15.30. Det blir forhåpentligvis bedre i Lilongwe. Ringte Sven Young og bekrefter at jeg kommer. Han har et sted jeg kan bo. Kjører dit herifra på neste fredag og stopper ved cape McLear, en baderesort på lake Malawi! Det er flere av dem. Skal være supert å dykke der. Masse fisk i flotte farger. Høres overraskende ut. Jeg har med dykkermaske. Mandagen etter er ”martyr’s day”, helligdag. Må finne ut hva det er, men det gjør at jeg blir en dag lengere ved sjøen.      Morgenmøte, og derettere operasjonsstue for å se på en SIGN nagling. Den opprinnelige var strøket og de skulle ta en fersk en i stedet. Jeg ventet det meste av formiddagen, men så viste det seg at såret var for urent til han kunne nagles. Kjørte til byen for å kjøpe myggolje, men her, som i Etiopia, var det umulig å få kjøpt myggolje med DEET. Tok med noe jeg fant i leiligheten. Det står ikke hva det er, men den er amerikansk. Tok ut penger og spiste på Kip’s. Det er en godmodig ganske stor hund som sover på dørmatten utensfor leiligheten. Den logrer alltid og prøver ikke å komme inn i leiligheten. Denne gangen tråkket jeg på halen dens ved en feiltagelse. Den pep, men jeg tror den har tillgitt meg. Ca to timer sydover til Majete dyrepark. Ca 50 km på asfalt og deretter 20 på ”grus”vei. Den ligger i den sydlige spissen av Malawi der landet har Mozambique på tre sider ved elven Shire som Livingstone seilte opp fra Zambezi til han kom til et stryk som ikke kunne passeres. Man må kjøre ned en lang fjellside fra ca 1000 meter, Blantyre, til ca 50 meter, tror jeg det er. Flott utsikt, men jeg tenkte jeg kunne ta bilde på veien tilbake. Folk langs veien og landsbyer uten noe opplagt sentrum. Skulle ta til høyre av hovedveien ved Chiwawa, men jeg var aldri sikker på om jeg var der eller ikke. Det sto et veiskilt til parken, så ikke noe problem. Flere politikontroller på veien. De sjekker om en har en lapp i vinduet som viser at bilen er forsikret, eller bare vinker deg videre. Noen vil se førerkortet, men gir opp når de ser at det er på norsk (og fransk). Langt skjema å fylle ut ved inngangen til parken. Måtte skrive under på at det ikke var deres feil om jeg ble spist av dyrene. Søt pike sa man betale når man reiser. Fant frem til Thawale lodge. Hyggelig mann, Elias, kokk og alt annet, virket det som. Lite sted med 8 hytter og min luksushytte vender mot en slette med den del trær og et vannhull et godt stykke borte. Fint telt og fantastisk bad. Det er åpent. Man går ut døren bak i teltet og der er badeværelse. Stort område med vask, dusj, do og nedsenket badekar i sement. Det er helt åpent mot sletten der det kun er ville dyr, sa Elias, ikke mennesker. Jeg håper det er riktig, for man dusjer og sitter på do rett i fleisen på dyrene. Unni ville ikke ha likt det. Satt på verandaen og leste KF og spiste aftens 7 i hovedbygningen. Elias mente jeg måtte hentes og beskyttes mot ville dyr de 50 metrene fra teltet til hovedbygningen. Jeg klarte å unngå det. Eneste andre gjest var en kanadisk dame på ca 40 år. Formodentlig sekretær for hun sa hvilket oljeselskap hun arbeidet i, men ikke hva hun gjorde. Sjette gang i Afrika. Reiste alene. Jeg kunne forstå det. Tidlig i seng. Bushwalk i morgen.Lørdag 22.2.
     Opp 5.40. Bushwalk 6.00 Ble møtt av Vasco, godkjendt guide, og en ranger med gevær. Maskinpistol egentlig. Jeg spurte om det var en kalashnikov, men det var ikke det. Fikk beskjed at vi skulle gå i rekke, rangeren først, så Vasco, og så jeg. Så vi satt av gårde inn i vått siv som nådde til hoften mens vi speidet i alle retninger og så – ingen ting. 2 nyala, noen impala og ellers ikke noen vedens ting bortsett fra en del elefantlort. Det var en ok spasertur, men jeg ble søkkvår fra innerst til ytterst. Det surklet i skoene. Til og med underbuksene ble gjennomvåte. Fikk rangeren til å innrømme at han aldri hadde måttet bruke geværet mot sinte rovdyr. Han hadde vært der i 13 år. Vasco hadde vært der i 2 år og aldri opplevd at noen var blitt skadet, ”mistet en turist”, som han sa. Like før han kom var en amerikaner blitt trampet i hjel av elefanter da han gikk ut av bilen for å fotografere. Gikk og spiste frokost med badehåndkle rundt livet mens de tørket buksen min. Ingen reagerte i det hele tatt på det. Litt skuffende. Deretter lang dag på verandaen med KF. Er nå på ca side 350. Så en impala som jage bort en annen som forsøkte å nerme seg en hun like foran hytten. De lagde høylydte gryntelyder. Etter hvert høyrøstete amerikanske stemmer. 8 unge jenter var kommer for resten av helgen. Jeg var sur mot dem til å begynne med, særlig da den ene spurte om jeg var fra Nederland. Det viste seg at de var medisinerstudenter som var på sykehuset i Blantyre på ”elective” i 6 uker. De var fra Mitchigan som regelmessig har studenter her. Hun var på ortopeden og kjendte meg igjen fra morgenmøtene. Det viste seg etter hvert at de var fornuftige og behagelige unge damer. Ferdige leger til sommeren.
     Animal drive om etteremiddagen. Innen det hadde det holdt opp å regne, og etter hvert ble det en del sol. Vi så masse hjort av forskjellige slag og etter en stund en elefant som sto på elvebredden og spist. Det er skog her, så bilene må holde seg på veien. Dermed kommer man ikke særlig nær dyrene. Jentene knipset i vei, men det meste var så langt vekk at de umulig kunne se dyret på bildet etterpå. Kjørt til slutt helt nede ved elven. Flodhest på land og guineafowl osv og til slutt en elefant 5 meter i fra oss. Bilder. Aftens og tidlig i seng, faktisk klokken 9.15. Det var umulig å sitte utendørs med hodelykt og lese pga insektene som ble tiltrukket av lyset.      Ble vekket klokken 6 for å være med på båttur, men jeg skal ikke før 9 så la meg til å sove igjen. Frokost og så alene på båttur. Det regnet og vi så praktisk talt ikke noe. To-tre samlinger (”schools”) med flodhester på nokså lang avstand. For det meste dekket av vann. Meget sterk strøm, så det var så vidt vi klarte å komme fremover med 30 hk motor. Til slutt fikk han motorstopp og begynte å padle mot land. Jeg tror han gjorde det med vilje for å avslutte turen. Han var søkkvåt han også, og det var ikke noe å se, som han sa. Kjørte meg en liten tur i bilen for å lete etter dyr som kompensasjon, men fant lite. Lett middag. 115.000 betalt med visa ved inngangen til parken. Jeg vet ikke riktig hvor mye det er, men det var verdt det, selv om det ikke så mange dyrene jeg fikk sett. Hyggelig avbrekk fra Blantyre og supert bad. Det meste av grusvien var nå gjørme. Det var som å kjøre i tykk sneslaps, men kom frem ok. Stjal en bok på lodge’en om kasinoer i USA som jeg leser som et avbrekk fra KF. Mail fra Unni om hvor fint det er at jeg venner meg til ikke å røke inne. Jeg svarte.      Dårlig dag. Gutten som gjør rent kom klokken 6.30. Han vasket tøy, men i maskinen. Det kunne jeg ha gjort selv. Men han stryker det også. Det hadde jeg ikke giddet. Morgenmøte og litt venting, og så visitt, men jeg måtte gå for elektrikeren skulle komme og se på varmtvannet og en taklampe som ikke virket. Hadde skrudd på varmtvannet før jeg dro, og nå virket det. Det kom i alle fall ikke noen elektiriker. Gjorde i stand til forelesninger og møtte frem klokken 3, men bare en lege kom for å høre på. De mener mandag er en dårlig dag fordi de har mange andre plikter da. Satt på verandaen hjemme og leste en bok. Det banket forsiktig på ytterdøren. Da jeg så gjennom glasset sto det en eldre mann der med en to og en halv meter høy utskjæring av en giraff. Jeg åpnet ikke. Det hadde vært noe å ta med som håndbagasje. Fortsatt pause i KF. Tullete dag.      Det er en liten parkeringsplass mellom husene vi bor i. Det er alltid folk der. Noen har en slags uniform og er formodentlig vaktmenn, andre, bl a en dame, har ikke. De vasker bilene. De fleste får vasket bilen sin hver dag. Man ser aldri en skitten bil noe sted. Det ksoter 300 kvacha, ca 4,50, tror jeg. Denne gangen hadde jeg bedt om at de vaske min også fordi den var skitten etter all sølen på veien hjem på søndag. Jeg ga henne 500. Morgenmøte og deretter frokost på verandaen på CURE. Nyengo ringte og sa at nå var elektrikeren der, så dro hjem. Nyengo var der også. Fortalte sykehistorien til varmtvannsberederen for n-te gang. De kravlet opp på loftet. Måtte stå på en stol som sto på et bord. Det var ikke noe galt med den. Fikset en løs ledning i lampeholderen på badet. Nyengo er ca to ganger i utlandet i året. Har bl a vært i Tromsø. Tjener lite på sykehuset, men har en del privatpraksis. Det er nå så lenge siden Banda ble tvunget til å gå av at folk tenker nostalgisk på hans tid. Alt fungerte mye bedre før demokratiet, men det var også mange i fengsel. Han hadde snakket med legene, og de skulle prøve å komme på forelesningene. Det var flere i dag. Også en hollansk barnekirurg som har vært her siden april fordi det ikke er stillinger i Holland. Hyggelig fyr. Ikke så nedlatende mot de yngre legene som de andre. Også etiopieren kom. Jeg inviterte ham på aftens på restaurant. Han ville gjerne prøve indisk. Hjemme tjener han $200 per måned. Sier lønnen er det samme her. Var opptatt av om jeg trodde at ”the ark of the covenant” virkelig er i Etiopia. Han trodde ikke på det for han er luteraner. Nesten bare hvite på restauranten. Han bestilte den dyreste desserten og spiste bare litt av den. 14.500 for oss begge. Dyreste hittil. Bestilte plass fra fredag til mandag på hotel som var anbefalt i Cape Mclear. OK dag, egentlig.      Morgenmøte. Igjen frokost på CURE. Traff en middelaldrende engelskmann som satt for seg selv. Det var nesten ingen der så tidlig på dagen. Han viste seg å være nattklubeier. Hadde hatt 23 nattklubber i England, men så truffet en Malawi dame for 23 år siden og blitt med her. Det står i boken at denne klubben er notorisk, men ikke hvorfor. Litt etter kom en mann med sydafrikansk aksent. Han solgte privat helseforsikring. Det er marked for det her, særlig blant de ansatte i utenlandske fimaer. Han ville så gjerne ha bodd i Harare. Sa det fortsatt er en masse hvite igjen der. Mye mer aktivitet enn Blantyre. Så kom en danske som var landets distributør for et dansk firma som seller utstyr til brønner. Dett er umulig å ha noen ide om en kommer til å finne vann når en borrer. Geologene bare gjetter. Noen ganger treffer en en lomme, det kommer masse vann i noen måneder, og så er det slutt. Andre ganger borrer de hull i to nærliggenede landsbyer og det er rikelig vann i det ene og lite i det andre. De har vanskelig for å forklare at det ikke er deres skyld. Det kom en mann til, men jeg fikk ikke snakket med ham. Syntes jeg burde gå. De hadde avtalt å møtes her. De hadded alle vært på nattklubben kvelden før og spurte om jeg ikke ville komme i kveld. Vi får se. Store overskrifter i avisene som selges ved inngangen til sykehuset om at den norske ambassadøren har holdt tale her i Blantyre og snakket rett fra leveren om den voldsomme og økende korupsjonen her. De har nettopp fått en revisjonrapport fra et engelsk firma som har funnet at 13 milliarder kvacha er forsvunnet mellom april og september. Ingen kvitteringer, bestikkelser, overpris. Ambasadøren mente til og med krikene er korupte. Tok bilde av en avisselger med avisen. Tok ut penger og gikk så og så på suvenirmarkedet. Sa til alle at jeg ikke skulle ha noe i dag. Masse treskjæringer av dyr osv. Nokså grovt utført. Vi får se. Noe må jeg jo ha med hjem. Forelesning ok. Kjøpte melk og cola på Shoprite. Det var trafikkkork på veien dit pga rushtid. Unni har vært til undersøkelse av brystet og alt er i orden. Siste forelesning her i morgen.      Var med plastikkirurgen på visitt. Masse fæle greier. Albinos med hudkreft. Barn med svære tumores. Brannskader. Et lite barn med forbrendt overarm og skulder ble lurt til å abdusere armen ved at han fikk slå til en oppblåst hanske som det var tegnet et ansikt på. Det virket på et vis, men han hadde vondt. Tre seneskader og han lurte på om jeg ville operere dem. To viste seg å trenge revisjon først pga skitne sår og jeg sa at the registrar kunne gjøre det. En med ulnaris nerveskade og bøyeseneskader midt på underarmen lurte han på om jeg ville operere i lokal. Narkose osv var ikke tilgjengelig av en eller annen grunn. Jeg sa helst ikke. Forelesning ok. Denne gangen føtter, som de var overraskende interessert i. De påstod at de hadde hatt nytte av forelesningene. Traff plastikkirurgen etterpå. Han hadde operert selv i lokal. Litt pinlig. Nyengo ringte folk i Magochi og sa at jeg kom besøk ved 12 tiden.      Sto opp tidlig, men somlet og kom ikke av gårde før litt før 10, ikke 8 slik jeg hadde planlagt. Det sto et skilt om at veien til Zomba var stengt og at det var omkjøring. Jeg fulgte pilen, noe jeg hadde ignorert forrige gang. Kjørte en enorm ring og endte opp i Blantyre sentrum tre kvarter senere. Ga blaffen i skiltet og kom frem. Fortsatt skyer over platået, så ingen vits i å kjøre opp for å se på utsikten. Kjøpte boller som sist og kjørte videre. Vannvittige regnstormer på vien. Vanskelg å se noe som helst. Det ga seg etter hver, og ok vær da jeg endelig kom til Magochi litt før 2. Lite sykehus, bygd som de andre med bygninger forbundet med overdekte stier. Mannen jeg skulle treffe var gått hejm, men kom etter en stund. Orthopedic officer, altså ikke lege, men ansvarlig for ortopedien. De operert lite for den ene av de to anestesilegene var bortreist og den andre ville bare ta ø-hj. Han ville diskutere to pas. En gutt på 12 som hadde mistet bevegeligheten i bena. Så ikke så syk ut. Forandringer i en rygghvirvel. Var enig i at han burde sendes til Blantyre til MR. Tenkte etterpå at det sannsynligvis var tbc. Den andre voldsomt kakhektisk og en svær tumor distalt på låret. Han planla amputasjon når (om?) pas ble i bedre form. Fylte bensin, men begge minibankene var ute av drift, så nesten ikke cash igjen. Vakkert landskap frem til Cape Mclear. Helt flatt bortsett fra de siste få km som var meget kuppert på en liten vei. Lang sandstrand med hytter forran. Landsby + fiskelandsby + lodges. Jeg var på Chembe Eagle’s nest. Lengst til høyre. $85 inkl frokost og aftens. Fine hytter på en adskilt privat del av stranden som ble omhyggelig raket hver dag. Nydelig sted med ralativt lite mygg. God mat om kvelden. Eies av sydafrikanere som bor i Blantyre, men drives av ung finsk dame. Utsikt fra hytten til strand, vann med båter og øyer i bakgrunnen.      Opp 6 og satt i dekkstol på stranden og så frokost. Snakket med ungt SA par som arbeider ved en kull- og jerngruve rett over grensen i Mozambique, den delen som er innenfor Malawi. De skulle på båttur om ettermiddagen for å snorkle ved den nermeste øyen og spurte om jeg ville være med. Gikk utenfor gjerdet og så på fiskerne komme inn i båtene sine som var uthulte trestammer. Masse småfisk, 5-7 cm, i garn. Det var høysesong for dem. De blir ikke større. Tørkes i 2-3 dager på store bord i solen og selges for 2500 kwacha for 5 liter. Fiskelandsbyen var befolket av folk som var kommer fra lenger nord i sjøen for 20-25 år siden fordi fisket var bedre her i sør hvor sjøen er grunnere og det blir mer plankton av solen. Spiste tørre boller til lunch og båttur i en stor katamaran klokken 14. Hyggelige unge mennesker. Boere. Mannen svært entusiastisk og pratsom. Han sa hva han het, men jeg husker det ikke. Han mente navnet var et tysk. Hun Lindsay. Snorklet. En god del farget småfisk. Blå grønne og røde. Også mange grå. De andre matet dem med hånden. Gav dem brød som de hadde med. Underlig at dette var i ferskvann, men man så det på totalt manglende vegitasjon under vann. Videre på baksiden av øyen. Det bor ingen der, men flere par med fiskeørn. Mannen som kjørte båten plystret på dem og kastet så ut død fisk som de kom og hentet. De kom seilende inn med klørne først, ca 10 m fra båten Gjermund tok fine bilder som han skal sende meg. God aftens.      SA parret reiste. Snakket med en ung dame som var alene. Engelsk. Arbeidet i et firma som ordnet prosjektene som NGU’er ønsket utført. Hun hadde vokst opp i Sverige og snakket svensk. Bodde nå i Harare og var på oppdrag i Lilongwe. Hadde arbeidet i midtøsten, Afganistan osv. Vi gikk en tur i landsbyen. Stille ettermiddag med kf. Nå side 600 og litt.      Morgenkaffe på stranden klokken 6.30. Frokost og litt kf. Reiste ca 11. Kjøpte suvenirer i noen boder langs veien. Flott kjøretur i solskinn på gode veier med lite trafikk. Først flatt langs vannet og så bratte svingete veier opp til 1500 meter. Flott utsikt. Ringte Sven Young da jeg var fremme i Lilongwe og ble med ham hjem og traff hyggelig nordnorsk kone. Anne. De har vært her i 3 og et halvt år til sammen. Avbrudd i Norge. Egen villa med vaktmann døgnet rundt. Hun har et prosjekt for å få malawiere til å bruke refleks. Hørtes litt oppgitt ut. Videre til en helt annen del av denne store, rare byen. Virker som en enorm forstad hele greia. Store parkområder og så en skyskraper (ikke mange) eller et kjøpesenter. Svært vanskelig å orientere seg. Umulig å ta seg frem uten bil. Det skal bo mellom tre kvart og en million i byen. Ny stor villa med vakter (2-3) og tre soveværelser og tre stuer osv. Flott have. En norsk gynekolog som har vært mange steder i Afrika og en sykepleier begge har vært her siden 1.12. Voldsomme sikkerhetsforanstaltninger. Alarm og tredoble låste dører og gitter osv- pluss vaktene. Aftens med Sven, kone og de to fra huset på kinarestaurant på fint hotel. God mat og ikke dyrt. Veldig god agurk med hvitløk. Må lage det. Det kommer en housboy hver dag og ordner og vasker tøy og lager mat som vi må kjøpe inn. Jeg har bedt damene organisere det.      Fulgte etter bilen til damene og kom etter en lang og kronglete tur frem til sykehuset. Svært område med mange bygninger, forbundet med ganger, som alltid. Morgenmøte med gjennomgang av innkomne pasienter til ortopedi og kirurgi. 5-6 nye femurfrakturer og en masse annet. Minst en ukes arbeid bare fra helgen. Problemet er op stue kapasitet, pluss at så mye mangler på sykehuset. Det er nå bare en eneste autoklave igjen som fungerer. Kjøleanlegget på likhuset er gått i stykker og det stinker døde mennesker, i følge avisene. Heisen har stoppet opp og den vanlige reparatøren nekter å gjøre noe fordi sykehuset allerede skylder dem 250.000. De har funnet en annen, men han venter på deler. I mellomtiden tar unge menn 300 kwacha for å bære pasienter opp trappene. Direktøren er avsatt, men var visst en ok fyr og intet var hans feil. Men det er snart valg og noen måtte ta skylden. Deretter lang visitt med Sven. Herre Gud hvor mange pasienter de har og hvor mye som er galt med dem. Det er 40 sengeplasser og over 100 pasienter. Det er store senger på barneavdelingen slik at de får plass til 2 eller tre i hver seng. Det verste er nesten nakkeskadene med manglende kraft i armer og ben. De ligger til sengs og får de mest forferdelige liggesår. Også mange barn med supracondylære humerus frakturer som behandles med strekk i 4-5 dager og så manipuleres og gipses. Voldsomme feilstillinger aksepteres, men albuene blir angivelig meget brukbare likevel, om enn med rare vinklinger. Bare dem som de er sikre på at de kan gjøre mye for blir operert. De øvrige må de bare la gå. En stakkars liten gutt med mor og lillebror er flyktninger fra Congo. Vel fremme her fikk han en kokosnøtt i hodet og ryggfraktur og paralyserte ben. Håper på rullestol fra noe FN greier. Speilegg, boller og cola i en improvisert resturant i en container. Deretter poliklinikk. Jeg så på pasienter sammen med en registrar. Ikke noe minneverdig. Det viste seg meget vanskelig å finne veien hjem. Jeg trodde jeg hadde merket av hvor hjemme var på gps, men hadde tydeligvis ikke fått det til. Måtte til slutt ringe og spørre Sven om hva gaten het. Så gikk det ok med gps. Nå kan jeg veien, mer eller mindre. Tok ut penger, kjøpte bensin for det meste av dem (ca 13 kr literen), men også cola til å blande ut gin med. Damene er nå litt mer medelsomme og forekommende. Snakket med Unni i tlf. Ca 10 minutter mindre enn 15 kr.      Fant veien til sykehuset, for en stor del på magefølelse. Morgenmøte. Det er mye hyggeligere tone her enn i Blantyre. Jeg ble tilsnakket av en mann i dress, men uten krage, som presenterte seg som tidligere helse minister og annen type minister, som nå hadde forlatt politikken og ville etterutdanne seg til kirurg igjen. Lignet til forveksling på Mugabe uten bart og yngre. Han hadde en bekjent med en forvridd hånd han ville jeg skulle se på. Leonard, den andre ortopeden tok meg med på poliknikken hvor de hadde hentet inn en del håndpasienter. Han er flyktning fra Congo. Hadde i følge Sven de mest forferdelige opplevelser der før han flyktet. Meget hyggelig fyr. Forbløffende hvor fornuftige sykehusleger virker. Utdannet i Congo, men senere noen måneder i Scotland og SA. Nå fast her. Jeg trodde det var en annen, Carlos, som var den andre ortopeden, men han er sjef for kirurgi (og kanskje formelt for begge deler). Familie fra Mozambique for flere generasjoner siden. Så en del håndkasus og skal operere en svær brannskadekontrakur av albue og håndledd. Har funnet en Green og lest og lest. Burde ikke være noen stor kunst, men brannsårene har ført til svære områder med keloid. Jeg er usikker på hvor mye av dem som må eksideres. Også planlagt å fjerne en tumor (kjempecelle?) fra en finger. Mugabe kom med sin venn som var 43 og hadde hatt CP siden fødsel. Voldsom kontraktur i håndledd og fingre, men ingen egentlige plager av det. Clonus som gjør at senetransposisjoner blir svært uberegnelige. Forklarte ham at det var bedre å ha det slik ettersom kirurgi kun ville være kosmestisk. Han jobbet på en anstalt som ga råd til foreldre med barn som det var noe galt med. Hørtes ut som om han var den rette mannen til det. Også en hypokonder med smerter i foten og brystet og et utall tidligere undersøkelser. Forklarte at det ikke var noe som kunne gjøres kirurgisk. Holdt et lite foredrag for de tre helsepesonene som var med meg etterpå. Det viste seg at de alle tre var under utdannelse til health officer, altså ikke leger. Pasientene har med seg en liten bok som fungerer som journal. Man skriver notater der og de tar den med seg når de går. Synes å fungere utmerket. Deretter forelesning fra 1.30 til 3.30. Mange tilhørere, og de virket fornøyde. Også en neger kirurg fra South Carolina som er her regelmessig og hjelper til. Hjem. Jeg fant veien. Sigar i hagen og Green. Damene var her da jeg kom, men dro så for å besøke et barnehjem med spebarn. Bare for å gi tlc, ikke noe medisinsk. Hadde funnet det gjennom kirkens nødhjelp her. Kunne ha vært noe for Unni.      Morgenmøte igjen. Nyengo ringte og bad meg sjekke når godkjenningen av bilen utløper. Det står på en lapp klistret til frontruten. De sjekker det ved hver politikontroll. Den går ut i morgen. Han sa han skulle sende en ny lapp med bussen fra Blantyre og avtale at Leonard skal hente den i morgen tidlig. Masse venting på operasjonsstuen. Enda verre enn i Trondeheim. Snakket med urologen. Han viste seg å være fra Cuba. Hadde vært på mision i Mozambique, tror jeg det var, og så latt være å reise hjem. Først noen år i Zambia og nå flere år i Lilongwe. Eneste urolog (i Malawi?). Opererte brannskaden med kontrakturene. Pga op i albuen ble det ikke mulig å bruke blodtomhet, så nokså blodig. Prøvde å få til en z-plastikk, men det gikk ikke pga den stive og arrete huden. Burde ha innsett det. Trengte hudtransplantat. Deretter volarsiden av håndleddeet, men også nå uten blodtomhet. Vanskelig å dissikere, så bare eksiderte litt, ekstenderte 20 grader i håndleddet. La på hud. Tok helhud fra flanken. Lett å lukke. Deretter den lille kulen på fingeren. Det var nok ikke helt uten infeksjon, men jeg tror jeg fikk bort det meste. Forelesning ok, men få tilhørere. Sven foreslo en øl etterpå og vi to og Leonard kjørte avgårde i kortesje. Opp en krøttersti, til høyre på nok en krøttersti og inn på en gårdsplass ved en rønne. Det var en bar. Angivelig møtestedet til mange expats. Dyrt øl. Sven prøver å få til et eget ortopedisk sykehus inne på sykehusområdet. Penger fra Norge og ingen lokal politisk innblanding. Hadde håp om å få det til. Ville bli her til de han har lært opp er ferdige.      Morgenmøte. Tok ordet fordi Sven ikke var kommet og kommenterte behandlingen av to brudd. Jeg tor ikke de syntes noe særlig om det. Etterpå undervising for studentene i undersøkelse av hånd som Sven skulle ha hatt. Leonard dukket opp med lappen til bilen. Attest tilsvarende eurosjekk, eller hva det heter. Lurer på hvordan Nyengo fikk det til. Ingen har i et hvert fall sett på bilen. Den har for øvrig gått 197.000 km. Toyota!! Gikk litt rundt på poliklinikken. Det var en tommel de ville jeg skulle se på. Var innom proteseverstedet som er i en egen liten bygning. Snakket med skotsk dame som virket å være sjefen. De lager prosteser, men mye annet også. Presenterte meg for en tekniker som var i utveksling fra Cambodia. Verkstedet er betalt av en dame fra et eller annet sted som fikke en sykdom som gjorde at hun må ha proteser. Også her er det damer som vasker koridorene i ett sett. Her er de nokså fornuftig antrukket. I Blantyre går de i gummistøvler og har et svært gummiforkle, munnbind og hette. Noen hadde også briller som så ut som om de var til å dykke med. Gikk også innom rtg og snakket med den eneste radiologen som da han skrev ned navnet sitt presiserte at han var Head of department. Han hørtes begeistret ut for evt å få hjelp av en radiolog til i en periode. Må sanakke med Sven om muligheten for husly og fremfor alt bil. Satt på ”kafeen” og leste til det ble tid forelesning. Flere tilhørere denne gangen. Var ikke i stand til å finne tape for å feste lappen i vinduet, så la den i hankerommet.      Har spurt, men ingen gode forslag til noe å gjøre i helgen. Damene dro i går til en te-farm syd for Blantyre. De er blitt moderlige og fortalte meg spontant hva jeg skulle si til houseboy for å få mat i et hvert fall en av dagene, og også hvor det var ok å gå og spise i nærheten. Han lagde drumsticks i går og det står chili con carne i kjøleskapet. Våknet sent, ca 7, og satt i hagen og leste Arn av Giliou. Ok historisk roman. Skal finne de to siste bindene. Kjørte til parlamentet, som jeg kjører forbi hver dag på vei til sykehuset. Man må bestille på forhånd om en vil se det, og det hadde jeg ikke gjort. Ikke så veldig interessert. Svær moderne bygning med søyler forran. U-hjelp fra Kina. Ved siden av ligger Bandas mausoleum. Egentlig ikke så verst. En paviljong med en marmorgrav og et bilde av Banda. Fant frem til crossroads shoppingsenter og en indisk frisør som klippet håret mitt. Fikk god valutta for pengene. Jeg sa «quite short» og han snauklippet meg. Det vokser jo ut igjen. Foreslo å fjerne hårene på nesen min med tråd, men jeg takket nei. Deretter litt shopping og en lang seanse på souvenirmarkedet. Endte med å kjøpe en del greier. Folk må jo få gaver. Deretter til Four seasons. Fant det ikke til å begynne med og kjørte til jeg kom til en svær port midt i veien. Det var inngangen til presidentpalasset, forstår jeg nå. En politidame forklarte hvor jeg skulle kjøre. Spiste grillet chambo (fisk) på en ganske fin utendørsrestaurant i denne lille enklaven med kafe, hageforetning og møbel og nips foretning. Var glad for å oppdage at en flodhest i sten som jeg hadde betalt 5000 for på markedet kostet 16.500 her. Leste i hagen. Snakket med Unni i telefonen, men det tok snart slutt fordi pengene var oppbrukt. Deretter på Skype som Thomas har installert for henne. Ble enige om å dra til Ifach 26.6, slik at vi er der når Benjamin og Kara kommer 27. Kjøpte billetter med Norwegian. Det er blitt dyrt. Hadde fått forespørsel pr mail om å være opponent på en avhandling i Aarhus. Bedømmelse før 31.3. og disputas 16.4., midt i påsken. Vi ble enige om at vi evt heller kan dra på påsketur derifra. Vi har tidligere snakket om Bali eller Burma. Jeg har ikke lyst til å reise til et annet u-land sånn med det samme.      Våknet enda sendere, 8. Oveskyet. Det har ikke regnet siden jeg var ved Cape Mclear, og da bare en natt. For det meste er det lettskyet og ofte sol. Tydeligvis slutten på regntiden. Satt i haven og somlet, men så ble det litt lettere og 10.30 dro jeg sydover ca 75 km for å se på Malawiske helleristninger. Ikke egentlig ristet, men malt. Noen er røde og er av pygmeene (bushmen) som bodde her før Chewa’ene (bantuer) forderev dem omkring år 100. Chewa’ene malte i hvitt. Problemer med å finne veien ut av byen, men så fin vei. Først forsteder med markeder og så landsbyer. Menn seller ved. Nokså tynne biter, ca 5-7 cm i diameter, alle like lange, ca 40 cm. De har dem på bagasjebrettet på sykkelen sin. Det er to stokker festet til fremkanten av bagasjebrettet som går opp parallelt med ryggen til mannen slik at stabbelen med ved kan bli svært høy. Noen har en fortsettelse av disse stokkene fremover slik at det kan legges ved der også, over hodet til mannen. Imponerende. Andre har svære kremmerhus, ca 1,5 m lange, med trekull på sykkelen. Det står også til salgs langs veien. På småveier er det kvinner som bærer svære hauger med ved og kvister på hodet, noen med en bylt oppå der igjen. Det ser tungt ut. De fleste kvinner har trukket en duk i sterke farger omkring seg som en sid kjole. Jeg tror de har andre klær under. De fleste med et barn på ryggen. Det kan godt være 2-3 år. Fant etter hvert frem til hvor jeg skulle ta av fra hovedveien. For en vei! Det var galskap å kjøre der med min lave bil, men jeg tenkte hele tiden «bare litt til, bare litt til». Ca 10 km. Svære steiner, dype hull, måtte mange steder balansere ett hjul på en kant og ett på en annen mens det var en diger grøft i mellom. Jeg kjørte så sakte at jeg ble forbikjørt av syklister og en oksekjerre kjørt ifra meg. Skrapte bare borti underlaget noen få ganger. Ble nesten fremme stoppet av en mann som het Lemington og var guide. Jeg tror ikke han kunne si R. Dårlig gjort å kalle ham det da, men de kunne jo ikke vite det da de valgte navnet. Malingene er på undersiden av heller som skrår innover slik at regnet ikke når dem. Lemington forklarte hva noen av figurene var. En trengte god fantasi for å se det. Okse, giraffer, firfisler, tusenben, hender og en hel del røde stiger. Pygmeer er jo små. Jeg betalte Lemington ekstra for å bli med helt ut til hovedveien slik at han kunne skaffe hjelp om jeg satte meg fast eller ødela bilen. Hadde egentlig lite glede av maleriene fordi jeg hele tiden lurte på om jege ville klare å kjøre tilbake. Aftens med damene som var glade for turen sin til te-plantasjen. Snakket med Unni igjen på Skype, men fikk ikke tak i Thomas, på tross av at han stod som innlogget.      Jeg har fortsatt gule misfagede stortånegler fra skoene mine etter den våte turen i Majete. Jeg må visst vente til de gror ut før de får vanlig farge. Har fremdeles en forferdelig bronchitthoste etter forkjølelsen jeg fikk i Blantyre. Mye snue, men følte meg ok, Nå hoste. Har begynt med doxycyclin. Kjøpte det på et apotek i en liten plastpose med håndskrift utenpå. Jeg var litt skeptisk, men hun viste meg den store pakningen det kom fra. Det blir sikkert billigere på den måten. Kostet nesten ingenting. Kr 4.50 for 14 tabletter, tror jeg. Morgenmøte og så visitt med Moses. Hun viste seg å være en meget høy dame med dårlig hud i ansiktet. Hun er nettopp kommet fra Blantyre pga noe familiegrier men er egenlig Leonard Banzas registrar. OK dame, men hadde ikke så mye greie på ortopedi. Måtte forklare henne i detalj om patella lux. Hun virket ikke så særlig interessert. En pike på 16-18 om var truffet av en bil og hadde en stygg acetabulum fraktur. Lå i strekk, men nye bilder viste fortsatt svær dislokasjon. Jeg foreslo sidestrekk, og de skal prøve det. En annen pike i samme alder som hadde båret en 50 kg (de sier ”kay-gee, som i India) sekk på hodet som hadde falt av og vridd nakken hennes slik at hun ble delvis paretisk i armer og ben. Noe bedre nå etter en del måneder. 50 kg!! Barna på ryggen faller aldri ut så lenge det er moren eller en annen voksen som bærer dem, men noen ganger når det er en søster. De rike kjøper ryggsekker til å bære barna i, som i Europa. Virker tullete. En mann var kommet i går med sår fordi han var tatt i å stjele kabler. Huggget med panga knife (machete) av landsbyboere. I det siste har de angivelig påført tyver brannskader. De liker ikke tyver. Lunch med Leonard i containeren. To stekte egg og chips pluss vann 670 kwacha, ca 10 kroner. Han fortalte om sine problemer før han reiste fra Congo. Er fra et sted i sørøst, men arbeidet i nordøst i flere år. Hadde avtalt å reise til Blantyre for å lære mer, men to uker før han og hans kone og 5 år gamle sønn skulle dra ble det stammekrig i området. Han var mer eller mindre nøytral fordi han var fra en annen del av landet, men vitne til hvordan de avlivet dem som var i den andre stammen. Skudd i hodet. Han gjemte 3 kolleger på loftet, men ble anmeldt. Ved en tilfeldighet flyktet de inn i jungelen natten før det kom soldater for å lete hos ham, og de fant ingen. En prest gjemte 2 og de ble funnet, dratt ut og skutt. Fikk etter hvert lov til å dra sin vei, men de tok fra dem alt. Reddet bare passene og noen medisinske papirer. Måtte gå 160 km. Tok 4 dager. Måtte bære sønnen det meste av veien. Jeg sa det hørtes ut som krigen i Yugoslavia, som en slags trøst. Det er ikke bare i Afrika.
     Lite operasjoner i morgen fordi de skal holde stasjonseksamen for studentene. Jeg trodde jeg skulle hjelpe til på operasjonsstuen, men jeg skal være eksaminator. Høres morsomt ut. Har invitert Sven og Leonard med koner på kinarestaurant på onsdag for deres store hjelpsomhet. Jeg sa ikke det, men jeg tror de satte pris på det. Sven kan ordne hus og bil til Thomas om han kommer, og muligens flybillett. Må koordineres med andre besøk hit.      Det var et helvete! Ikke helt det, kanskje, men ulidelig kjedelig. Det var to puljer på 12 studenter som alle skulle gjennom 12 stasjoner. 10 min ved hver stasjon. Jeg hadde en pasient som var bitt av krokodille i september og hadde fått en humerusfraktur og derfor også radialisparese og dessuten antebrachiefraktur som ikke hadde tilhelet. Det var en liste på 15-20 ting jeg skulle bedømme studenten på. En ordentlig undersøkelse og eksaminasjon ville ha tatt 1-1,5 timer, men vi hadde altså bare 10 minutter. Og det samme om og om igjen. Etter litt over to timer, da vi var ferdige med de første tolv, tenkte jeg i det minste det ville være en pause, og det var det, men bare 10 minutter før vi begynte på neste pulje. Ikke bra for oss som ikke spiser frokost. Var ferdige i 2 tiden og fikk litt mat. Blant annet maisgrøt som er hovedmåltidet her. Smakte lite. Gikk hjem etterpå. Utslitt. Satt i haven.      Sven ville at jeg skulle være med på en operasjon på en pasient som hadde en en distal humerus skaft fraktur som ikke var tilhelet og dårlig funksjon i radialis. Han var usikker på hvordan en finner nerven. Jeg fant den etter litt pirk og dissikerte den ut. Det var voldsomt med arrvev. Han begynte på osteosyntesen, men jeg måtte gå pga undervisingen. Inngrepet tok nesten 4 timer, fortalte han etterpå. Det ble veldig varmt og jeg dryppet svette. Sykepleierne måtte tørke pannen min hele tiden. De var ikke vant til det. De to pinsettene og saksene som jeg hadde med er kommer bort. Det får bli en donasjon fra St Olav. Fant hotellet som ligger ved siden av restauranten som vi har planlagt å gå på i guieden og også restauranten uten problem. Ingen kom på en god stund, men så Leonard med kone Espreranz. Sykepleier, men ikke på sykehuset. Virket tøvete og jeg forstår godt at han arbeider mye. Sven ringte og spurte om det var i dag og kom etter noen minutter og så også hans kone Anne som var på helsestudio. Denne kinarestauranten skulle være enda bedre enn den første, men virket temmelig ordinær. Det beste var griselabbene som jeg bestilte. Agurk med hvitløk bedre på det andre stedet. Hyggelig aften, men ikke så greit å finne på så mye å si. Jeg snakket med Anne om hennes refleksprosjekt. Det virker ikke på langt nær så tullete etter å ha kjørt litt i mørket her. De fleste senker ikke lysene når de møter deg, så man ser lite og da er det vondt å oppdage en neger i mørke langs veikanten. Svært mange av dem som innlegges er påkjørt. Tilbake klokken 9 var det helt tomt langs veiene. Jeg hadde bett I, legen her, om å gjøre et overslag over hva jegt skulle bidra med for mitt opphold. Mat og houseboy etc. Hun hadde kommet frem til at det ble 35.000. Helt vilt, men tross alt kun 500 kr for nesten to uker, så jeg sa ikke noe.        Morgenmøte. Den amerikanske negerlegen som kommer flere ganger i året viste meg hånden sin der jeg aspirerte et ganglion i går. Han var klar over at det mest sannynlig vil residivere. Avdelingsmøte ledet av en av medical officers. Han er nestkommandrende på avdelingen under Leonard som er sjef. Leonard innsatt av Svein som har beholdt det største kontoret og også sekretæren. Meget grundig møte med alle til stede bortsett fra de fleste av legene som var opptatt med viktigere ting. Han hadde vært på et møte og fortalte nå om den økonomiske situasjonen. Bare missære. Det hørtes ut som om det kunne bli problemer med lønn til betjeningen. Også med maten til pasientene. Penger forsvant. Sykehusets inntekter skulle egentlig gå til et eller anent sentralt sted som så igjen skulle betale ut det som var nødvendig mot kvittering og regning. I stedet ble det betalt ukjente summer direkte. Heisen var nå i orden og også en av autoklavene. Avdelingen hadde sent en 3 sider liste for hva de trengte av forbruksting i mars og fått 25% av det. De ba om 3000 elastiske bind som brukes rundt gipsskinner, men fikk bare 300. Det hørtes helt håpløst ut, men var visst vanlig. Det var en grundig diskusjon av hva de skulle gjøre med to bandasjesasakser som Sven hadde fått tak i. Lederen sa at han kom til å beholde den ene, uten at jeg fikk med meg hvorfor. Det ble bestemt hvilket skap den andre skulle oppbevares i og hvem som skulle ha nøkkelen og hvordan de kunne få tak i den om natten.
     Var på operasjonsstuen og pratet litt med cubaneren mens de lette etter et munnbind til meg. Han turte ikke reise tilbake på besøk, for han var sikker på at han ikke slapp ut igjen. Noah, den høye kvinnen, holdt på å sjekke en hånd som var behandlet av en clinical officer to dager før. De gjør mye rart, og det må sjekkes av leger. Det viste seg at flere av senene på håndryggen var borte. Jeg gjorde en senetransplantasjon for henne. Vi skiftet også på hudtransplantatene fra forrige uke. De så fine ut, men jeg hadde håpet at jeg hadde klart å rette ut håndleddet mer. Siste undervising. Denne gangen om føtter. De takket pent, og jeg også. Øl med Sven på den rare puben. Han mener det er stor fremgang siden han var her først i 2007. Engelsk far og engelsk hjemme som barn. Hyggelig og ufanatisk mann. Virket oppriktig da han sa at han var glad for at jeg hadde vært her.      Kaffe og sigar i haven. Den holdes av en gartner som bor i et eget hus ved siden av hovedhuset sammen med sin kone og tre barn. Noen fantastiske blomster. Det er en vakt ved porten om dagen og to vakter om natten. Porten holdes låst. Det er mur rundt hele eiendommen og elekrtisk gjerde på toppen og piggtråd. I selve huset er alle innganger lukket med to dører. Den ene er et gitter. Tre låser må låses opp for å nå ut i haven. Det er lettere å gå ut kjøkkendøren og så gå rundt. Avdelingen med soveværelsene er også låst med gitterport og en stor hengelås om natten. Det er alarm i tillegg. I gatene ser en små pickups med 4 eller 6 menn bak i fullt riot police utstyr. Hjelm med visir, skjold, uniform. De ser fryktingydenede ut med sine svarte ansikter. De tilhører sikkerhetsselskapene og rykker ut når alarmen går. Jeg utløste den ved en feiltagelse en kveld. I ringte straks selskapert og sa det var en feil, men vaktene var fremme innen hun hadde lagt på. Sitter og ser på en mann på den andre siden av gårdsplasssen som har klatret opp i et 30 meter høyt tre og hugger av de øverste tykke greinene med en panga knife (machete). Jeg forstår ikke hvordan han har klart å komme så høyt opp. Panga brukes til alt mulig, også til å slå gresset, som i Trinidad.
     Det stod i avisen at de regnet med at lånerenten nå ville gå ned med 5% - fra 35 til 30. Inflasjonen fra jan til jan hadde imidertid vært 25,6%. Ca  en tredjedel av statsbudsjettet er gaver og lån fra rike land. Dette er nå stoppet på grunn av Cashgate, pengeskandalen. Bare Norge var igjen, men nå har de også sluttet, i følge HS.
     Sven har ordnet med at det kommer en hoftekirurg fra Haukeland og setter inn 20 proteser senere i år. Skal ha med alt utstyret og de skal sterilisere en op stue. Pas både fra Blantyre og Lilongwe. Ikke artrose, men etter sickle cell og skader og malaria.
     Det fine med å være i tropene er at det ikke er noe å gjøre om kvelden. Har lagt meg mellom 8.30 og 10 og våknet av meg selv klokken 6. Lange fine morgener i helgene og er ikke søvnig om dagen, slik jeg ellers er.
     I kom og sa adjø. Fornuftig og hjelpsom dame, selv om hun er dårlig til å regne, med bibel på nattbordet. HS for ung ennå. Pakket sammen og dro ved 9 tiden. Gav Alic, houseboyen (en mann i slutten av 30 årene) 2000. Kjøpte noen paier på veien. Trodde jeg hadde funnet en enklere vei ut av byen på kartet i guideboken. Viste seg å være en kjempelang omvei gjennom forsteder. Tok bilder av en mann med sykkel lastet med brensel. Jeg spør først og mange sier nei. Yr.no hadde meldt regn både i Lilongwe og Blantyre, men det var flott solskinn. Er solbrendt på høyre arm etter kjøreturen. En del skyer. Meget vakkert landskap den første halvdelen, deretter flatt. Liv langs veien. Områder spesialiserer seg på dyrkning av en enkelt grønnsak eller frukt. Først var det 5 km med boder som solgt poteter. De siere Irish potatoes for å skille fra sweet. Så et langt opphold og så 5 km med små tomatpyramider. Opphold og så vannmeloner.  Senere levende høns. Stoppet i en landsby på veien der det var et stort marked. Kjøpte et klede slik damen har om livet. Pruttet litt, 2000. Prøvde å ta bilder, men de fleste sa nei, så jeg gav opp og dro videre. Mye skrot og billig tøy og store hauger med brukt tøy. Svært område. Sikkert den dagen i uken. Var fremme i Blantyre klokken 3. Ca 320 km, tror jeg. Egentlig tar det 4,5 til 5 timer, men kjørt pent for å se på utsikten. Kjøpte øl, brød og potetgull i Peoples store i hovedgaten. Leiligtheten som da jeg forlot den. Damen som vasker biler ropte til meg hvor jeg hadde vært hele tiden. Hadde tenkt å gå ut og spise om kvelden, men vet ikke om jeg har nok cash. Fant også at det var en god del gin igjen på flasken jeg hadde satt igjen og at den burde ryddes før jeg drar. Pause i kf. Leser Pelecanos bok som jeg kjøpte her.                     Deprimerende, men meget god om negere i Washington. Ferdig med den allerede, så fortsetter med kf på flyet. Har under 400 sider igjen. Okkupasjonen av Moskva. Nyengo kommer i morgen klokken 12 slik at jeg er på flyplassen klokken 1 og drar klokken 3.      Våknet 6. Satt på verandaen og leste ut Pelecanos. Lurte på å kjøre en tur i byen, men har ikke noe jeg trenger å gjøre, så skriver dette i stedet. Må pakke før Nyengo kommer. Har funnet tape å ta rundt kofferten som mangler lås. Det kommer sikkert til å se mistenkelig ut og gjøre at jeg blir stoppet og undersøkt.
     Kjørte Nyengo til flyplassen. Stor sammenstimling som stoppet trafikken. Viste seg å være en begravelse. Gutten fra Magochi som jeg trodde kunne ha tbc hadde en tumor i distale medulla. De hadde tatt en biopsi, men den så malign ut. De spesielle håndhilsenene hvor en griper om den andres tommel etter å ha hilst vanlig er blant dem som er gode venner - mere hjertelig. Det var folk på flyplassen som tok plast duk om kofferter og jeg gjorde det. Det viste seg å koste 2000! De nektet meg å ta med paraplyen som håndbagasje, så måtte sende den som egen bagasje. Kommer neppe frem. Måtte minne mannen i immigrasjon om at det kun er 28 dager i februar før han slapp meg ut. Visum i 30 dager. Kjøpte te til dobbel pris for å bruke opp pengene. Venter lenge på flyet og så på regnet. Det høljet ned. Satt i business lounge, først alene og så sammen med andre hvorav den ene tok av seg skoene og la seg til å sove på en benk. Ingen servering. Det hadde holdt opp å regne da vi gikk om bord, heldigvis. Ingenting å kjøpe i Addis. De har ikke Clark sko lenger. Satte igjen dem jeg hadde kjøpt sist i leiligheten. De hadde gjort sin tjeneste! Det var ett fly til Cairo og ett til Stockholm på monitoren. Jeg trodde jeg skulle begge steder. Det til Stockholm      I stedet for 3 timer i Stockholm hadde jeg bare 1. Det tok lang tid med bagasjen, så ventet ikke på paraplyen men fortet meg å sjekke inn til Trd. Det gikk fint. Få mennesker på en søndag morgen. Via Oslo. Ble møtt av Thomas. Det var kaldt!!