Kola 2002

Alle deler > BILL > Bill reiser

Kola og Solovki 2002.

Lørdag 31.8. Kirkenes – Nikel - Zapoljarny

Flyplassen i Kirkenes er liten. Jeg fant en Avis-skranke og en ung gutt som fortalte meg at jeg var blitt oppgradert fra en Golf til en Corolla. Det viste seg å være en busslignende bil med NYE CORROLA i store bokstaver på begge sider. Kjørte inn til Kirkenes og hentet passet med visum på hotell Arktika som avtalt. Lobbyen var full av gamle amerikanske turister som formodentlig enten kom med, eller skulle med Hurtigruten. Videre de få kilometerene til Storskog grense hvor grensestasjonen var en moderne enetasjes trebygning. Man setter igjen bilen utenfor og går inn, på gammeldags manér. Jeg kom inn i et tomt rom med en dør som jeg gikk gjennom og kom inn i nok et tomt rom hvor det var vinduer på den ene siden og speilglassruter på den andre. Jeg forsto at det var en delt grensepost og at jeg nå var kommet til Russland og at de ikke hadde glemt hvordan de skulle holde befolkningen i ånde. Jeg banket forsiktig på ruten, men intet skjedde. Jeg syntes ikke godt jeg bare kunne kjøre inn i Russland uten videre så ble jeg stående og etter ca 10 minutter åpnet ruten seg og der satt det en ubarbert norsk politimann som så på passet mitt og sa jeg kunne dra videre. 100 m lenger fremme holder de på å bygge en russisk grensestasjon, angivelig for norske penger. Foreløpig sitter det bare en soldat i en liten bod der som kommer ut og skriver noen ord på en lang papirremse som en får tildelt. Jeg kunne ikke tro at dette var den egentlige grensestasjonen og det viste seg også at den lå 30 km lenger fremme. Måtte fylle ut forskjellige papirer med hvor mye penger jeg hadde o.s.v., men ikke noe problem. Alt ble skrevet inn på datamaskin. Den hadde gammeldags stor floppydisk. Vekslingskontoret var stengt, men en av tollerne som hadde hjulpet meg å fylle ut papirene og så skrevet alt sammen inn i PC-en vekslet 200 kr for meg nokså åpenlyst og til dårlig kurs. Soldaten utenfor gikk igjennom bilen, men brydde seg ikke med å be meg åpne sekken. Spurte om jeg hadde lighter eller sigaretter å gi ham.

I følge Lonely planet er Nikel den verste byen i verden, og de har jo sett det meste. Jeg trodde jeg måtte en omvei for å komme til dit. Jeg plukket opp 3 små gutter som haiket og som skulle til Nikel. Det viste seg å være 2 km lenger fremme. På langt nær så ille som en har fått inntrykk av. Ganske avsvidd i områdene omkring, men det er i alle fall hovedsakelig dvergbjerk. Selve byen er for det meste nymalt. Det er ikke små hus, bare boligblokker i 4 – 5 etasjer. Formodentlig er det både rimeligere og mer praktisk at folk bor i leiligheter. Husene er malt i hvitt og pastellfarger med brede bånd enten på tvers eller høykant for å bryte opp ensformigheten. Det ser slett ikke så verst ut, men hvordan de er inni vet man jo ikke noe om. I utkanten svære slagghauger og smelteverk.

Videre gjennom mere bjerkeskog. Plukket opp 2 unge gutter med fiskestenger og tok dem me de siste kilometerne til Zapoljarny og de forklarte meg hvor hotellet var. De luktet fisk, men hadde ikke fått noe. Pent rom til 1050 rubel (4 rubel = 1 kr) med utsikt over plassen midt i byen. Stor kommunistisk utseende plass uten trafikk og med stengt teater/kulturhus på den andre siden. Satte bilen på bevoktet parkeringsplass litt unna, 25 rubel. Hørtes dyrt ut, men er 6 kroner. Også her er det bare boligblokker og igjen er de aller fleste nymalt med dekorative brede striper. De er bygget i en stor firkant med et stort gårdsrom i midten. Det er ofte kiosker eller andre mindre bygninger på gårdsrommet. Spaserte i gatene og fant et marked hvor de hadde det meste. Klær, undertøy, hatter, grønnsaker, aprikoser, tomater, plommer, CD’er, elektroniske ting. Det er også butikker, men de er vanskelig å finne, eller i et hvert fall å gjette hva de selger. Det var formodentlig ikke mange butikker her i kommunisttiden. Første etasje eller kjelleren i mange av boligblokkene i sentrum er nå gjort om butikker, men de har ikke utstillingsvinduer. Mye salg også fra kiosker. Det står ofte 4-5 ved siden av hverandre og de selger dagligvarer utenom ferskvarer osv foruten tobakk og alkohol. Alle butikkene har doble dører, formodentlig på grunn av kulden om vinteren. Oppvarming er ved fjernvarme. En ser rørene mellom blokkene. Jeg fant ikke ut hvor varmen egentlig kommer fra. Noen forklarte meg at det var et dårlig system. Det varme vannet var varmtvann først, i første etasje og så opp til 4 – 5 etasje. Deretter gikk det ned igjen mot første etasje til oppvarming, men før det når dit er det ikke mye varme igjen i vannet. Første etasje har glohett vann i kranene og kalde radiatorer.

Hotellrestauranten ble tydeligvis også brukt som diskotek. Det var sene og annet utstyr. Jeg var litt skeptisk for det var lørdag kveld, men det viste seg at det meste av lokalene ble brukt til feiringen av et bryllup. Gjestene satt ved 2 langbord. Brudeparet så ut som de var 16 år gamle og løp til stadighet ut på do. Kanskje de skulle ut å røke hasj. Alle var pent kledd. Også kvinnene som ikke lenger var helt unge var slanke og elegante og pent kledd med stilettheler og ballkjoler. Zapoljarny er ellers kjent for å ha verdens dypeste hull, 12 km.

Jeg satt ved et bord for meg selv og leste en bok mens jeg ventet på maten. Ved bordet ved siden av satt 2 kvinner og en mann som var på byen. Alle i 40-årene. Det var orkester og folk danset. Den ene damen ved bordet ved siden av var pussa og insisterte på å danse med meg, gjentatte ganger. Hun hadde ståltenner og insisterte på å danse tett. Hennes venninne syntes ikke noe særlig om hennes oppførsel. Også mannen hadde flere ståltenner, men ikke alle var skiftet ut slik som hos min dansepartner. De var fra et sted 25 km vekk, formodentlig Nikel. Vi skålte i vodka og jeg unnskyldte meg etter en liten stund og gikk. Jeg spaserte litt i gatene igjen og traff en 11 år gammel gutt som het Alex. Han var angivelig egentlig på vei for å besøke sin bestemor, men gikk heller sammen med meg og øvet sin engelsk.

Søndag 01.09. Zapoljarny – Petchenga - Murmansk.

Om morgenen kunne ikke hotellet veksle penger. En ung dame i resepsjonen som snakket norsk skulle prøve å forklare meg hvor jeg kunne gå for å få vekslet penger på en søndag morgen. Hun var ikke særlig god til å forklare og jeg fant det ikke. Også noen fylliker som satt på en benk prøvde å forklare meg hvilken av de små kioskene som ville veksle. Når jeg spurte dem i kiosken så de imidlertid helt uforstående ut. Jeg gikk tilbake til hotellet for å få nærmere opplysninger, men da var det kommet noen som var villig til å veksle.

Stoppet ved flere krigsminnesmerker, både tyske og russiske. Det tyske var for 12 000 falne, de russiske var på russisk. Navnene på de russiske falne sto på metallplater som var festet til monumentet. Mange av platene manglet. Ved et annet minnesmerke var det 2 tanks og en statue av helter med fane. Her var det lagt ned blomsterkranser. Ellers landskapet goldt. Enten ikke noe eller dvergbjerk. Militærforlegninger langs veien med soldater uten våpen som marsjerte eller gikk og store parkeringsplasser med loslitte militærkjøretøyer.

Petchenga, det gamle finske Petsamo, er militært område, men det var ikke noe problem å kjøre gjennom og ut til krigsminnesmerket ved fjorden. Det lå ved noen gamle enetasjes tømmerhus som formodentlig er den opprinnelige bebyggelsen. Mye soldater som kostet veien. Dette ser ut til å være en viktig del av treningen av russiske soldater, det gjorde de mange steder. Oppdaget det lille kappelet i Petchenga ved siden av hovedveien. Det var ørlite og i tillegg delt i 2 av ikonostasis. Det satt en prest og snakket lavmelt med en kvinne på en benk bakerst. Ut på siden var det et bord med suvenirer, postkort av ikoner o.s.v. Jeg fikk beskjed av en prest å ta hendene ut av jakkelommen, men at det var greit å ta bilder. Jeg kjøpte et postkort av et merkelig ikon for 5 rubel. Det ville vært et utmerket julekort.

Rett overfor kirken var det et krigsmonument til på en liten kolle. Stor, imponerende statue med tomme brennevinsflasker foran. Også en gammel stridsvogn.

Jeg ble stoppet 2 ganger ved kontroller på veien videre. Da de skjønte at jeg ikke forsto hva de sa, bommet de røyk av meg i stedet. Et sted viste jeg passet. Det var også et minnesmerke over falne norske partisaner. 25 – 30 navn, de fleste sen-navn så formodentlig fra Finmark. Hva gjorde de her, like ved Murmansk?

Videre gjennom skog av dvergbjerk og vann til Murmansk. Overalt, både her og før og senere, var det biler parkert ved veikanten og folk som gikk i terrenget med sekker og poser og plukket det jeg etter hvert oppdaget var sopp. Man kommer til Murmansk på feil siden av fjorden og må kjøre helt innerst til Kola som angivelig ble grunnlagt på 1500-tallet, og så ut igjen til Murmansk. Også Murmansk var skuffende lite forferdelig. Nymalte hus i hovedgatene og brede gater med trær. Fant hotellet uten særlig problem og fikk igjen fint rom som vendte mot hovedplassen i byen. På den andre siden av plassen var det svære Arktika hotell som er langt dyrere. De ville gi meg et rom til 1400 rubel, men jeg tok et til 900 da jeg fikk vite at den eneste forskjellen var at mitt rom ikke hadde minibar og vifte. Hyggelige folk i resepsjon som ikke tok det tungt og som ordnet med plass for parkering av bilen i et inngjæret område bak hotellet.

Spaserte i gatene og vekslet penger på gaten fordi bankomaten var stengt. Kursen er 3,9 rubel på 1 kr. Var innom et stort varemagasin med ingen ting i de små vinduene og ståldør i inngangen som inneholdt et stort antall butikker i 3 etasjer. Spaserte forbi fotballstadion. Det ligger på hovedgaten i sentrum. Det viste seg å være fotballkamp. Gikk inn å så på. Stadion var temmelig forfallen og de har bare reparert setene på den ene siden, formodentlig fordi de ikke har behov for de andre. Dagen etter fikk jeg vite at det var St. Petersburg som spilte mot Murmansk. St. Petersburg vant 3 –0. Det var en mann på taket til en bygning på området som skiftet ut de digre tallene manuelt etter hvert som det ble skåring. St. Petersburg hadde en neger på sitt lag, men han ble skiftet ut. De spilte dårlig, muligens fordi gressmatten ikke var flat og det tydeligvis var vanskelig å beregne hvordan ballen ville sprette. Gamle menn med store bager samlet opp de tomme ølflaskene. Ingen var åpenbart beruset og de heiet på begge lag. Da kampen var slutt så jeg på 8 – 10 par som spilte sjakk i et åpent skur. De brukte klokke så det gikk svært fort.

Spiste god aftens på hotellet og gikk deretter i baren for å oppleve Murmansk prostitusjon. Hadde i grunnen sett frem til å bli stormet av vakre unge damer som alle ville prøve å overtale meg til å gå til sengs med dem. Burde kunne være både en uvant og minneverdig opplevelse. Det satt par med unge damer ved flere av bordene. De så helt uinteressert ut i omverdenen og satt og pratet. Jeg tror heller det var venninner som var på byen. Klokken var bare 8 om kvelden. Kanskje det ikke var kommet i gang ennå. En ung dame satt for seg selv i kort sort ballkjole og snakket i mobiltelefon. To tenåringsjenter bestilte en meget avansert drink. De fikk et stort vannglass, et konjakkglass med litt brun væske i bunnen og et tomt likørglass. Barmannen tente på den brune væsken og la konjakkglasset på halv 12 oppå vannglasset. Så satte han likørglasset opp ned i væsken som ble sugd opp i dette glasset slik at alt lå der da han snudde de 2 glassene rundt igjen.

Traff en mann som var fra Båtsfjord og arbeidet i et firma som importerte russiske flytebrygger. Digre greier, 20x40 meter eller noe sånt. Han måtte vente noen dager fordi betongsagen som var sent separat til Murmansk pr definisjon måtte ligge 2 dager hos tollerne, på tross av at alle papirer var avklart. Hans firma hadde 19 ansatte i Murmansk, hvis hovedoppgave var å overtale russiske redere til å reparere båtene sine i Båtsfjord. På tross av at dette var mye dyrere, gikk det så mye raskere at de alt i alt sparte på det. Han likte seg i Murmansk, hadde flere venner der, og kom ofte. Var forarget over flyprisene i Norge. Fra Båtsfjord kjører de til Nord-Finland og flyr til Helsinki og så ut i verden for å spare penger.

La meg tidlig ettersom det ikke så ut som om det kom til å bli noen storming.

Mandag 02.09. Murmansk

Hele denne dagen var forberedt med hjelp fra Det norske generalkonsulatet i Murmansk. De hadde vært svært hjelpsomme. Jeg fikk disponeres generalkonsulatets bil og sjåfør. Ble hentet av Natalja Konorova som til vanlig er kontoransatt ved det norske generalkonsulatet, men som ble anbefalt av generalkonsulen som den beste tolken nord for polarsirkelen. Hun hadde gått på skole i Norge. Jeg tror hun sa Bardufoss, men det er mulig jeg husker feil. Hun var en ung, tynn dame i grå kåpe som snakket med lav stemme. Vi spaserte til konsulatet. Det var ikke mulig å få snakke med konsulen for å takke for hjelpen. Hun var gravid og følte seg svært dårlig. Det er ni norske ved konsulatet, alle utsendte. Tre av dem er vakter, men hun visste ikke om de var politimenn. Vi spaserte videre til møtet med helseadministrasjonen i Murmansk.

Det første møtet var hos helsekomiteen i Murmansk fylke der jeg traff viseformann Arkadi D. Rubin og overlegen for tuberkulosesykehuset, Svetlana Presnova og også en nyansatt som skulle ta seg av internasjonale affærer, men som ikke kunne norsk. Jeg var interessert i å finne ut i hvilken grad det offentlige ville være i stand til å bidra til oppussingen av tuberkulosesykehuset. De på sin side var meget opptatt å forklare at vår gave ikke ville komme på avveie og også at de trengte mye mer penger. Jeg forklarte at vi ikke hadde mere penger igjen og samtalen ble etter dette noe enklere. Det er en hovedbygning og to anneks ved tuberkulosesykehuset. I tillegg er det en egen kjøkkenbygning (”kantine”). Denne siste er nylig oppusset. Planen nå er å pusse opp og til en viss grad utvide det ene annekset. Det har vært anbudsrunde og de har bestemt seg for et anbud som beløper seg til 12 mill. rubler (1 kr = ca 4 rubel). Dette var for bygningsmessige endring og utbedringer og noe utstyr. Jeg fikk inntrykk av at utstyret hovedsakelig dreide seg om inventar slik som senger, nattbord, stoler osv. Så vidt jeg forsto er det ikke planlagt røntgen eller laboratorier eller lignende i dette annekset.

De hadde ikke sikret finansiering for de ca 8 mill rubler som mangler til dette prosjektet. Jeg fikk inntrykk av at planen var å sette i gang og så håpe at statlige midler ville komme etter hvert. Jeg fikk også inntrykk av at det var på denne måten de måtte gjøre det for å få til nye prosjekter. Tuberkuloseomsorg er høyt prioritert i Mumanskregionen, på bekostning av for eksempel psykiatri og onkologi. De var som sagt meget opptatt av å forsikre meg om at pengene ikke ville komme på avveie og foreslo å sette opp protokoller og lignende. Jeg forklarte at vi hadde gitt pengene til Helsedepartementet og at det ble opp til departementet og ”Taskforce” og kontrollere at pengene ble riktig anvendt. Også Finland og Sverige bidrar med hjelp til helsevesenet i regionen.

Det var berammet et møte til den 13. desember hvor ”Taskforce” ville avgjøre om våre penger kunne frigis. Arbeidet ville kunne starte umiddelbart etter dette. I samtale med Harald Siem ved Helsedepartementet etter at jeg kom tilbake, var han meget overrasket over at det ikke skulle være møte før denne dato og mente at dette måtte kunne fremskyndes meget betydelig. Mitt inntrykk av visesjef Rudin var at han var en hedelig og fornuftig byråkrat som prøvde å få til fornuftige løsninger under vanskelig økonomiske betingelser.

Vi kjørte deretter en poliklinikk og laboratorium for tuberkuløse i Murmansk sammen med overlege Presnova. Hun er sjef for det meste av tubekuloseomsorgen i Murmansk provins. Det er til sammen 9 poliklinikker for tuberkuløse i Murmansk provins og by. Den vi besøkte er nyoppusset og er også sentrallaboratorium for tuberkuloseomsorgen i området. Dyrkning av bakteriologiske prøver og lignende foregår her. Bygningen var en standard 5 etasjes boligblokk med en avdeling for poliklinikk hvor det var nokså lite pasienter og en større avdeling som var laboratorium. Bygningsmessig var det nøkternt og nok fornuftig oppusset, mens inventaret kanskje var i overkant av det en ville forvente. Røntgenbilder er digitalisert. Jeg var ikke i stand til å finne ut om de har lagringskapasitet til bilder som er tatt. Det var store og imponerende inkubatorer.

Vi kjørte så videre til tuberkulosesykehuset. Opp til midten av 50-årene var dette det eneste somatiske sykehuset for Murmansk by. Det ligger i en liten park og består av en hovedbygning i tre etasjer og to anneks i en etasje og kjøkkenbygning. I hovedbygningen er det røntgen, laboratorier og kontorer i første etasje og sengeplasser med 90 pasienter i 2. og 3. etasje. Jeg besøkte ikke denne bygningen. De 2 anneksene er likedan og anslagsvis 20 x 40 m. Hvert anneks huser til vanlig 40 pasienter. Et anneks stenges til vanlig 1. juni og gjenåpnes 1. september. Denne gangen er det ene annekset ikke gjenåpnet fordi det er planlagt å pusse det opp. Ved siden av dette annekset ligger det nyoppussede kjøkkenet i en egen bygning. De 3 uoppussede sykehusbygningene er i utrolig dårlig forfatning. Store deler av murpussen har falt av veggene. Toalettene ligner på noe en ville forvente å finne ved offentlig toalett i et uland. Sykesengene står så tett at det er vanskelig å komme frem mellom dem. Således var det 7 senger i ett sykerom. Vinduene var utette med råtne trerammer. Elektriske ledninger henger og slenger. Jeg fikk ta alt jeg ville av bilder, men personalet og noen få av pasientene ville ikke la seg avbilde. Det ville ha blitt et fint bilde av en sykepleier i høy russisk helsevesenhatt som satt ved et skrivebord i den forfallene korridoren. Hun nektet imidlertid.

Det legges stor vekt på smittefare. Denne er reell. To av personalet er smittet i år, en lege med multiresistent tuberkulose. Hennes behandling betales angivelig av Finland. Vanlig lønn for en sykepleier i Murmansk er 2000 rubel i måneden og en legelønning er 300 $ i måneden. Ved dette sykehuset får personalet tillegg på grunn av smittefare og også ytterligere betaling på grunn av nattevakter som medfører at sykepleierlønningene er 4 – 5 000 rubel per måned. Likevel er det vanskelig å finne personale. De har bruk for flere leger og har lønnsmidler til det, men får ikke søkere. Dr. Presnova anslo at 40 % av de tuberkuløse har multiresistent infeksjon. Av disse er ca 85 % alkoholikere eller narkomane eller er blitt utilstrekkelig behandlet mens de satt i fengsel.

Vi måtte forte oss fordi vi skulle få mat ved fengselet (Koloni 18). Jeg fant ikke ut hva de andre koloniene var. Gulag? Sommerkolonier? Det ligger et godt stykke utenfor byen. Det viste seg imidlertid at det ikke var noen der som visste om at vi skulle få mat. Vi, den norske delegasjonen, ble derfor myndig vist vekk av en travel dame på et ganske elegant kontor og til sykeavdelingen hvor vi ble møtt av overlegen i yttertøy og sixpence. Han spurte hvorfor vi var kommet og hva vi ville se. Det var vanskelig å gi noe godt svar på dette. Jeg syntes ikke jeg godt kunne bekjenne at jeg bare var nysgjerrig på å se et russisk fengsel.

Dette er et av 5 fengsler i Murmansk provins med til sammen 9 000 fanger (totalbefolkning ca 900 000). Dette fengselet har 1 500 fanger. Sykeavdelingen er delt i to med 240 sengeplasser for tuberkuløse og en mindre del for andre sykdommer. Alle fanger blir HIV-testet og jeg fikk opplyst at de hadde 40 HIV-positive innsatte i provinsen. Det er mulig at jeg misforsto og at dette var dem med manifest AIDS. Av de 240 med tuberkulose var ca halvparten ikke fra Murmansk provins, men sentralisert dit fra andre provinser. Etter det jeg forstod ble fanger ikke behandlet ”poliklinisk” for tuberkulose, kun i fengselsykehuset

Avdelingen for tuberkuløse er nylig oppusset for ca 600 000 kr og arbeidsinnsats fra de innsatte. Det var her en langt mer nøktern standard enn ved tuberkulose-poliklinikken. Overlege Presnova ønsket da også en noe høyre standard enn dette ved tuberkulosesykehuset. I korridorene var murpussen litt bølgete, men nymalt. Det var satt opp potteplanter der det var mulig. Sykerommene var overfylt, til dels med køyesenger. En del av sengene var norske avleggs militærsenger. De var i ferd med å pusse opp den generelle delen, men manglet her sponsor. Etter som dette er fengsel var det sterkt preget av sikkerhetsforanstaltninger. Således var rommene der pasientene leverte prøver og lignende delt i 2 av et jerngitter med personale på den ene siden og pasienten på den andre. Friske pasienter laget laftete tømmerhytter som de håpet å selge for 15 000 $ per stykk.

Problemer med tuberkulose i fengslene i Murmansk provins er angivelig avtagende. Dette skyldes delvis mer systematisk opplagte behandlinger, men hovedsakelig bedrede kår for de innsatte som nå får bedre mat og har noe bedre betingelser enn tidligere.

Etter besøket i fengselet var vi alle sultne og jeg inviterte de to damene og sjåføren på middag. Sjåføren måtte imidlertid til flyplassen for å hente noen. Det ble derfor kun tolken Natalja og overlege Presnova. Hun hadde imidlertid blitt atskillig mere menneskelig. Til og begynne med virket hun svært dyster og mannhaftig. Hennes mann er ortoped i Murmansk og tydeligvis prominent etter som han nettopp var kommet tilbake fra kongress i California. Han tjener altså 300 $ i måneden. Jeg prøvde å finne ut om han hadde noe fortjeneste utenom og hun fortalte at han fikk litt ekstra av produsenten hvis han satte inn proteser på pasienter der det hastet. Jeg forsto ikke helt dette. I alle fall har de råd til 2 biler og har vært på ferie både til Kypros og Tyrkia. I november skulle de til Egypt. Det er ingen privatpraksis for kirurger i Murmansk, bare hudleger osv. Forholdene nå er bedre enn de var frem til midten av 90-tallet. Nå fikk de lønn til riktig tid.

Bensin 12 RUR per liter, øl 16-22 RUR for halvliter i butikk, tre retter og øl på hotell restaurant 200 RUR, sigaretter 7-14 RUR.

Natalja fortalte at hun tjente 6500 kr som sekretær i det norske konsulatet. Hun mente hun kunne tjene det også i en russisk bedrift som gikk godt. Skillet for lønn går mere mellom privat og offentlig ansettelse. Folk forlater Murmansk, men dette er hovedsakelig pensjonister. De er ofte ikke født og oppvokst der i alle fall, men er kommet for å arbeide i fiskeindustrien. Når de så blir pensjonister reiser de tilbake der de kom fra. Nataljas mann var fisker. Etter hvert ble han kystfisker og var bare borte i 3 uker av gangen. Om noen dager skulle han imidlertid ta toget til Hamburg for å begynne å arbeide på en russisk seilskute som skal gå på cruise i Middelhavet med turister. Det er den seilskuten som tyskerne måtte gi til russerene som krigsreparasjon og hvor de hadde tatt fra hverandre riggen og det tok russerne 10 år å finne ut av hvordan den skulle settes sammen igjen.

De hadde giftet seg på denne restauranten hvor vi nå var. Den var helt tom så lenge vi var der. I følge Presnova gir man omtrent ingen driks og de var begge sjokkert da jeg foreslo å gi noe til ham som sto i garderoben.

Presnova bodde like ved og gikk hjem. Natalja tok meg med i en butikk som solgte skinnhatter, men de hadde ikke noe særlig og det var i alle fall dyrt. Nesten bare mink - nutria. Da vi gikk fra hverandre sa hun, ”vær forsiktig, husk du er i Russland”, selv om jeg ikke helt skjønte hvorfor. På hotellet var det ikke lov å gå inn i baren med yttertøy og min venn fra Båtsfjord var i alle fall ikke der. Jeg spaserte en tur i parken men det var nesten bare fylliker med flasker i hånden hvor enn en gikk. Selv unge piker på gaten gikk inn i klesforretningene med en ølflaske i hånden. Jeg kjøpte også en øl i butikken. Ved flere anledninger var de bak disken opptatt med å regne sammen tall når jeg kom for å kjøpe noe. En kunne bli stående lenge å vente før en ble betjent. Etter hvert fant jeg ut at om en sa ”dobredin”, god dag, gikk det raskere. ”Spasiba” er takk og ”de svedania” er adjø. Det var alt jeg lærte. Jeg brydde meg ikke om å spise aftens, men leste boken av Nic Hornby på rommet og drakk ølen.

Det er en rekke Statoil stasjoner. Bensin der er fra vesten og koster litt mer enn russisk bensin. Natalja mente at de som har dyre biler ikke har noe imot å fylle dyr bensin. De hadde imidlertid hatt problem med at de hadde fylt vann på tanken til en hel rekke biler. Også hennes familie sanket sopp om høsten og la i fryseren. Alle gjør det. Angivelig særlig godt i suppe om vinteren.

Tirsdag 03.09. Murmansk - Kem (600 km)

Våknet sent fordi jeg hadde gått i surr med AM og PM på vekkeklokken. Hadde litt problemer med å finne veien ut av byen og spurte en mann som ikke skjønte hva jeg mente da jeg sa St. Petersburg. Så sa jeg Leningrad og da viste han meg hvilken vei det var. Fylte bensin. En dame sitter inne i bensinstasjonen bak et vindu. Man legger pengene i en skuff som blir skjøvet inn til henne og hun taster så inn det antall lite man har bedt om, hvoretter man kan fylle.

Det ble etter hvert pent vær. Opp i 18 grader, i følge termometeret i bilen. I Murmansk provins var veien meget brukbar. Etter at jeg krysset inn i Karelen, omtrent nøyaktig på polarsirkelen, ble veien litt mere humpete. Likevel var det ikke noe problem å holde mellom 90 og 110 km. Lite trafikk. De første 200 km var gjennom bjerkeskog, senere ble det furu. Det var aldeles usedvanlig kjedelig å kjøre. Verre enn Østerdalen. Ingen byer ligger ved veien, alle ut til siden slik at man sjelden ser dem fra hovedveien. Rundt Monchegorsk var det tydelig ”brent” på grunn av forurensning. Jeg fant ikke noe tiltalende sted å stoppe for å spise. Det er vanskelig å finne frem fordi alle veiskilt står på russisk og en må oversette bokstavene for å gjette seg til hvor de peker. Kem var imidlertid lett å lese. Jeg tok av dit. Det viste seg å være en meget lite tiltalende by som jeg bare kjørt igjennom og så videre ut mot kysten til den lille landsbyen der båtene til Solovki går fra. Det var ikke egentlig noen fiskelandsby, men en utskipningshavn for trevarer. Selve landsbyen var svært forfallen, men pittoresk. Små tømmerhus ned mot sjøen og en kirke med løkkuppel under bygging. Det var ikke brukt 5 øre på maling de siste 50 år. Det var imidlertid et fint nytt «hotell» like ved der båten går fra. Tre store sveitserhytter med rom og en noe mindre hovedbygning med en usedvanlig utiltalende restaurant/nattklubb/diskotek/bar. Et lite mørkt rom malt i svart og hvitt med gardiner trukket for og lemmer for vinduene. Selve hotellrommet var imidlertid utmerket til 600 rubler. Stedet drives av sure piker som ikke snakket engelsk. Jeg spiste på den mørke restauranten og spaserte omkring i landsbyen. Jeg har aldri sett en så forfallen brygge i mitt liv.

Onsdag 04.09. Solovki

Opp kl 7 og spiste frokost. Båt med 3 finske pensjonister og 9 russere, 3 timer over til øyen. Jeg leste Skomsvolls avhandling mens jeg satt på en benk foran styrehuset i strålende solskinn. Selve båten var ca 20 – 22 fot. Det var et utrolig syn å se klosterbygningene stige frem etter hvert som vi nærmet oss øyen. Klosteret er avbildet på 500 rubel sedlene, men uten løkkupler. De ble enten tilføyd eller restaurert for 10-12 år siden.

Olga ved Passvik turist hadde sagt at det beste hotellet Priyout (barnehjem) ikke tok i mot enkeltreisende. Det viste seg imidlertid at de gjorde det, i et hvert fall nå som stedet var fullstendig tomt. Jeg fikk et fint rom med utsikt mot klosteret. Selve klosteret er på et stort område ned mot sjøen. Det er 4 –5 kirkespir og 12 – 14 løkkupler og en stor borgmur med vakttårn rundt.

Det ante meg at det ikke var noe om å gjøre å se klosteret inni, så jeg lånte sykkel på hotellet og kjøpte en kake i butikken fordi de ikke hadde brød og syklet 12 km på en kjerrevei til kirken Sekinaya Gora. Denne er særlig kjent fordi den ble brukt til å torturere fanger den gang Stalin hadde sine gulag-leiere her. Etter hvert som de døde, ble fangene kastet ned en trapp fra den lille kirken. Trappen er nå restaurert av Riksantikvaren og ser meget foretningsmessig ut i impregnert plank og galvaniserte bolter. Syklet videre til et annet kloster. På veien traff jeg en ung russer med hund. Han så ut som en punker som ikke brydde seg lenger om å barbere hodet de siste dagene. Han hadde et stort arr på det ene kinnet, men virket ellers hyggelig å grei. Ingen av oss klarte å komme inn på klosteret som var en stor mursteinsbygning som manglet vinduer og var forfallent. Det var imidlertid et lite anneks hvor det var et par temmelig mutte munker som drev med gårdsarbeid. Innen jeg var tilbake var jeg så sår i baken at jeg ikke klarte å sitte på setet på sykkelen. Jeg måtte sitte på skrå. Det var meningen at en norsk delegasjon fra Helsedepartementet skulle lande med helikopter kl 4, men jeg verken hørte eller så noe til dem.

Jeg spaserte litt omkring og kjøpte en flaske øl til en fyllik som ble meget glad. Han ble med inn i butikken for å velge, og valgte en plastikkflaske på 1,5 liter. Satt deretter på en benk og leste Skomsvolls avhandling og drakk en øl. Spiste aftens på hotellet. Stedet drives av et meget foretaksomt og hyggelig ungt par. Jeg ble servert i peisestuen hvor jeg satt ved et lavt bord med pianokrakker rundt. Det var ild på peisen og et piano og TV som var avslått. Maten var god og hun spilte musikk på CD. Det viser seg å være Jan Garbarek. Da jeg gikk kl 9 om kvelden sto fremdeles mannen utenfor og blandet sement. Det er bibler på alle rom og de serverer verken øl eller selger sigaretter.

Torsdag 05.09. Solovki

Spiste flott frokost på hotellet. Jeg hadde fått et fint nytt kart over øyen av verten og bestemte meg for å sykle til en naboøy som kunne nåes ved en molo. Også dette var ca 10 –12 km. Jeg fant imidlertid ikke veien og dumpet i stedet borti fengselet som hadde vært en del av Stalins gulag. Nå var det kun nok en stor 3 etasjes mursteinsbygning uten vinduer, men det var imponerende korridorer og selle-dører. Jeg tror kanskje det har vært en militærforlegning etter at fangeleiren ble avviklet, visstnok i 40-årene. Jeg fant ikke veien til øyen. Den veien jeg syklet på ble bare dårligere og dårligere. Syklet tilbake til hotellet og gikk deretter og så klosteret. 250 rubel for å komme inn. Også dette er restaurert ved hjelp av Riksantikvaren i Norge. Dessverre er alt innvendig borte etter 70 år med kommunisme. Det er bare patetiske fotografier på veggene over hva som en gang har vært der. Selve hovedkirken er imidlertid pusset opp. Stort firkantet rom med to firkantete søyler i midten. Det er ny ikonostasis med gode ikoner i gammel stil. Da jeg var der var det messe. En prest og 6 kvinner. Han messet og de sang aldeles nydelig. De bukket synkront, formodentlig på steder der det skal bukkes. Innimellom bukket de imidlertid også dypt individuelt når de ble inspirert til det. Etter en tid begynte noen av dem å se på klokken og hviske til hverandre og de fleste gikk før messen var slutt. Bakerst i kirkerommet var det et stort bord med bøker og suvenirer og postkort. Under hang en stor bunke plastikkposer som det sto ”street fighter” på med store bokstaver. Etterpå snakket jeg med damen som passet på suvenirbordet. Vi så på ikonene sammen. Jeg har det for meg at den ortodokse kirken ikke er særlig interessert i jomfru Maria, men det må være feil. Det var en rekke bilder av henne. Damen og jeg fortalte hverandre hva de forskjellige bildene var. Hun kjent ikke til historien om apostelen Thomas, som tvilte på at det virkelig var Jesus. Jeg forklarte henne den, tror jeg, med fingerspråk.

En del av bygningene innenfor klostermurene brukes fortsatt. I tredje etasje i en leiegårdaktig bygning var det bibliotek. Bibliotekaren ble meget overrasket da jeg dukket opp. Ingen bøker på noe annet enn russisk. Hun viste meg imidlertid noen store svarthvitt fotografier i et naborom. De var tatt av en fotograf fra St. Petersburg og et par var gode. Særlig et av klosteret i tåke. Vandret ellers omkring i korridorer og saler som var tomme. De har reparert gulvene med tynne planker slik at det dundrer tilfredsstillende for hvert skritt man går. Over alt på de nakne veggene var det skilt med ”no smoking”. Det var også et museum med egen vakt. Jeg fikk inntrykk av at jeg måte løse nok en billett for å komme inn der, og lot være ettersom jeg syntes jeg hadde betalt nok. Jeg tror egentlig at jeg tok feil og at det var gratis.

Spaserte ned til bryggen og kjøpte en øl i kiosken hvor også min punker fra i går satt ved et bord. Han var student i bygningsfag fra Moskva og reiste alene fordi han ikke orket å være sammen med noen i lengre tid. Det hadde nylig vært slåssing i Moskva på ”byens dag”. Han viste ikke hvorfor de hadde sloss, men mente kanskje det var en del deres kultur. Han bodde hos sine foreldre og hadde en venninne. Han var kommet fra Moskva for å se Solevki. Opprinnelig hadde han tenkt å bo i telt, men bodde nå hos en familie i stedet. Da jeg spurte om han hadde vært i utlandet sa han at han kun hadde vært på Malta. Han hadde fått dette i premie på skolen fordi han hadde vunnet en medalje. Sølv, ikke gull. Det imponerende arret på kinnet hadde han fått da han lekte pirat med sin bror da han var 7 år gammel. Det var mange turister her, men nesten alle er russiske. Cruisebåter med folk fra Murmansk, togturister fra Moskva.

Spiste stor middag på hotellet, salat, ostesmørbrød, suppe, lefse med potet, te og blåbærsyltetøy i en liten skål som man bare skulle spise med teskje ved siden av teen. Jeg gikk for å ta båten kl 5, men det viste seg at den ikke gikk før kl 10 om kvelden. Orket ikke å komme frem til Kem klokken ett om natten, så bestemte meg for å bli en dag til. Gikk derfor tilbake til hotellet og deretter ned til en strand litt vekk fra havnen hvor jeg leste videre i Skomsvolls avhandling. Nydelig solskinn og varmt. På vei til butikken for å kjøpe en øl traff jeg en amerikaner tidlig i 30-årene som hadde flyttet inn på mitt hotell. Vi kom i prat og det viste seg at han hadde forstand på fotball, av alle ting. Angivelig er det mye større interesse for fotball i Amerika enn man tror. Selv om de ikke har egne kamper som er noe særlig å se på går de på fotballbarer og ser utenlandske kamper. Han kjente til Rosenborg og syntes det var morsom at de stadig vekk slo de store lagene. Han ble med til butikken etter som han likevel skulle møte noen venner der. Dosha, russisk i slutten av 20-årene og Duncan, irsk, i samme alder. De hadde møtt hverandre på business-skole i Holland. Vi lastet alle opp med øl etc. Baltica nr 9 som er 8 %. Og en vanlig øl i reserve. Dosha kjøpte 2 bokser med ferdiglaget gin og tonic. Amerikaneren het av alle ting Shean. Det er en forhistorisk steinsirkel på Solovki. Av grunner som ingen av oss ikke husket er den flyttet ut på en odde et annet sted på øyen. Vi gikk for å se på den. Duncan hadde drevet som day-trader i Holland. Han hadde måtte slutte etter jul, blant annet fordi de handlet på London-børsen. De elektroniske opplysningene måtte gå gjennom 4 servere og de fikk opplysninger 2 sekunder senere enn de engelske traderne. Dette var angivelig nok til at de hadde vanskelig for å konkurrere. Han hadde nå reist til Moskva for å se om det var noen muligheter for å finne arbeid der og bodde formodentlig med Dosha. Henne mor var prominent psykiater i Russland. Shean var fysiker og da jeg spurte ham om det var morsom, sa han at det var det i høyeste grad. Han drev med fusjonsfysikk og beskrev dette. Foreløpig var energien produsert ved fusjon 2-3 ganger dyrere enn konvensjonell energi, men det ble stadig billigere. Steinsirkelen var ikke særlig interessant, men det var nydelig solnedgang. Vi satt på steiner i strandkanten og pratet og ble mer og mer pussa av det sterke ølet osv. Deretter gikk vi tilbake i butikken som ennå ikke var stengt og kjøpte mer øl og Dosha kjøpte vin. Denne gangen spanderte jeg, men ikke Doshas vin. Vi satte oss på gresset vis a vis klosteret som var opplyst og pratet videre. Shean ville vite om russere syntes de hadde tapt den kalde krigen. Amerikanere er overbevist om at de vant den. Dosha var blitt så full at hun ikke hadde noe særlig synspunkt, men vi andre mente at Rusland hadde mistet interessen for den og blitt opptatt av innenrikspolitikk i stedet. Jeg skulle fortelle Duncan noe jeg hadde lest i The economist, men det viste seg at han hadde også lest det. Både han og de to andre leste economist, Shean riktignok på internett. Siviliserte mennesker! Dosha og Duncan var kommet med et reiseselskap fra Moskva. Det hadde tatt 31 timer med tog fra Moskva som angivelig aldri hadde kjørt raskere enn 30 km/time. Han ville heller ha blitt igjen i Moskva for å se fotballkampen mellom Russland og Den irske republikk. Etter hvert ble Dosha så full at vi brøt opp. Hotellet de var plassert på var et snuskete sted ved siden av Stalins fengsel, ca 2 km inn i skogen. Jeg vet ikke helt hvordan han fikk henne med seg tilbake dit.

Fredag 06.09. Solovki

Vondt i halsen og feber. Jeg frøs en natt for en tid tilbake, men orket ikke stå opp og ta på meg mere klær. Det var uklart om båten skulle gå kl 10 eller kl 5, det viste seg å være kl 5. Jeg leide sykkel igjen og syklet denne gangen til øyen med moloen. Det viste seg at jeg hadde syklet riktig vei sist også, men at veien var svært dårlig. Store sølepytter som en måtte sykle rundt. Det var terrengsykkel og egentlig ganske morsomt. Lang molo som ikke var særlig interessant. Kjørte forbi 3 som satt og drakk i veikanten kl 10 om morgenen. Klosteret var uinteressant. Igjen en stor mursteinsbygning uten vinduer og svært forfallen. Det var imidlertid på en vakker eng. Jeg sovnet i gresset i solskinnet.

Var tidlig ved båten og traff igjen Dosha og Duncan. I hvert fall hun var svært blek. Tok båten sammen med en rekke munker som hadde vært på pilgrimsferd til klosteret. Alle ble herset med av en meget sur gutt på båten. Det blåste og han jaget alle ned i kahytten i bunnen av båten. Jeg insisterte på å sitte opp i den lille salongen. Jeg forklarte han at jeg i alle fall ikke ville bli sjøsyk. Det var ikke skjedd noe med bilen som sto på hotellet på land. Jeg fikk det samme rommet som sist. Spiste aftens og la meg tidlig. Hadde feber og svettet og våknet stadig vekk og var da hver gang urimelig fornøyd med at jeg hadde funnet på å legge meg på skrå i sengen slik at jeg kunne strekke ut beina.

Lørdag 07.09. Kem - Murmansk

Opp kl 0630, dårlig frokost, to stekte egg og ett kokt egg. Skulle fylle bensin i Kem, men de hadde ikke 95 oktan, kun 92. Fylte 10 l slik at det ble en blanding og kjørte 100 km til. På neste stasjon hadde de imidlertid også bare 92 oktan. Det så ikke ut som om bilen brydde seg noe om det.

Hadde god tid og stoppet på veien i Polyarnye Zori. Det er der atomreaktoren for Kola ligger og de er stolte av det. Der er skilt over alt som angivelig sier hvor fint der er med atomkraft. Pen og velholdt by. Hovedgaten var avstengt fordi det var fiesta. Barn med ballonger og folk som sto i kø for å få gratis grillmat. Det var også et hornorkester som spilte bra. Gikk inn i bygningen bak og der sto et damekor og øvet og tydeligvis skulle ut å synge når hornorkesteret var ferdig. Gikk også inn i en stor forretning som var innredet i noe kommunistiskaktig som hadde vært der før. I alle fall var det mange små forretninger, blant annet et supermarked med kassadamer i uniform. Jeg har aldri sett et supermarked med så god plass mellom hyllene. Ellers hadde de vel det meste.

Stopp også i Monchegorsk som ser forferdelig ut når en kjører gjennom forstedene, men sentrum var ok. Fant et marked som blant annet solgte skinnhatter. Så på en å lurte på å kjøpe den, men innen jeg hadde bestemt meg var den kjøpt av en annen. Videre til Murmansk og Meridian hotell. Jeg så begynnelsen på fotballkampen mellom Russland og Irland, men ga opp da Russland ledet 2–0. Det endt med 4-2. Damen i resepsjonen fortale meg hva de gode vodkamerkene er og også hvor jeg kanskje kunne kjøpe en skinnhatt. Merkelige forretninger i boligblokker bak hotellet. De fleste har ikke vinduer i det hele tatt så man vet ikke hva de selger. Andre har vinduer med gardinene trukket for eller speilglassruter. De fleste har tykke tredører eller jerndører. Gikk ned en trapp til en kjeller og fant et svært forretningslokale med 10 –12 butikker. Den ene solgte meget elegante ytterjakker til 600 kr, men de hadde ikke min størrelse. Jeg kjøpte vodka og en sigar i en forretning hvor man først sier hva man vil ha og får en lapp som man må gå i kassen med og betale og så gå tilbake og vise lappen for å få varene. Spiste dårlig på restauranten. Sa jeg ville ha svinestek til 150 og kelneren foreslo jeg heller skulle kjøpe lammesadel til 400. Dessuten ga de meg en masse grønnsaker jeg ikke hadde bedt om. Det var ikke plass til bilen i den bevoktede parkeringsplassen så jeg satte den utenfor hotellet. Pyjamasen var fremdeles våt av svette fra i natt så jeg måtte sove i en skjorte og pullover. Jeg tror det var på dette hotellet jeg frøs slik at jeg ble forkjølet i utgangspunktet.

Søndg 08.09. Murmansk - Kirkenes

Frokost 0730. Ut 0815. Kjøpte bensin og kjørte til Zapoljarny. Forhandlet med noen hatteselgere på markedet og endte opp med å kjøpe 3 skinnhatter til 500 kr stykket. En ulv til meg selv og en bever og en noe annet til Thomas og Robin. Etter hvert ble jeg engstelig for at det kanskje var forandret til vintertid i Norge og at forskjellen kun var 1 time og at jeg hadde dårlig tid. Ingen problemer ved den Russiske grensen, men på den norske siden var det igjen speilvindu og ingen som åpnet da jeg banket på. Ble stående et kvarters tid og vente på at noe skulle skje. Kunne ikke kjøre videre fordi veien var stengt av en bom. Jeg klaget bitterlig til politimannen da han endelig åpnet og han ble meget støtt og fortalte at han var offentlig tjenestemann og ikke trengte å ta imot den slags kjeft. Jeg mente at han likevel måtte kunne ta imot reaksjoner fra publikum. Jeg vet ikke om vi ble venner igjen, men jeg slapp i hvert fall inn i Norge. Før jeg forlot Russland ga jeg alle mine russiske mynter til en soldat som kontrollerte papirene mine og bommet røyk av meg. Han så fornøyd ut.

Leverte bilen på flyplassen, i den forstand at jeg satte den fra meg og slapp nøklene gjennom et hull i Avis-skranken. Deretter fly til Tromsø. Det var ikke plass på flyet direkte til Trondheim så jeg måtte fly til Oslo. Halvveis dit sa de at vi nå passerte Trondheim. Deretter 2 timer i Oslo fordi flyet var 3 kvarter forsinket og så endelig til Trondheim.

De svedania

Subject: partisaner

Date: Tue, 1 Oct 2002 11:25:39 +0200

From: Kononova Natalja <natalja.kononova@mfa.no>

To: "'vilh.finsen@medisin.ntnu.no'"

God dag, Bill!

Det var hyggelig å høre at turen til Solovki var vellykket. Ikke alle våger foreta noe slikt alene.

Etter at jeg kom tilbake på jobb fra studietur i Alta, var det mye å gjøre på arbeidet. Men nå har jeg funnet ut om hva gjorde norske partisaner her. Norske kolonister kom for å bosette seg på Kola halvøya i midten av 18 hundretallet. De grunnla et tettsted som het Tsypnavolok. Etter den russiske revolusjonen i 1917 var de fleste mistenkt for å være spioner og derfor ble forfølgt og sent til Sibir. Men det visste ikke deres bekjente i Norge. Kommunikasjonen var dårlig. Da andre Verdenskrig begynte og tyskerne okkuperte Norge, kom det flyktninger fra Østfinnmark til Tsypnavolok som tidligere var en kjent norsk fiskevær i Sovjetunion blant nordmenn. Russland forberedet seg til krigen med Tyskland. Etterretningen kunne drives av personer som hadde lokalkunnskaper og kunne språket." Flyktningene fra Østfinnmark kom nettopp fra et område som nå ble viktigere fra dag til dag, ikke minst etter at militærledelsen i Murmansk fikk melding om at tyskerne var begynt å bygge store kanonstillinger både ved Kirkenes og rundt Vardø". De ble spurt om å jobbe for den sovjetiske etterretningstjenesten. Morten Jentoft i sin bok "De som dro østover" fortsetter: "... Otto Larsen...med Arthur Øien som tolk startet arbeidet med å bygge opp det som senere er kjent som partisanvirksomheten, et heroisk, men også tragisk kapittel i norsk krigshistorie." Kanskje du klarer å skaffe boken. Da får du vite mer om deres tragiske

historie.

Mvh Natalja