Hegra
Alle deler > AFI > Krigen
OM KAMPEN PÅ HEGRA FORT
APRIL—MAI 1940
Av løytnant dr. Gunnar Finsen
Tirsdag den 9. april 1940 befant jeg meg på reise mellom Haparanda og Stockholm. I Boden, denne ille beryktede garnisonsby i Nord-Sverige som av alle svenske militære betraktes som et forvisningssted, hadde jeg et fem timers opphold mellom to tog, og jeg fordrev tiden med å gå og slenge i byens gater i det tindrende klare vårvær. Da jeg skulle betale noen bøker jeg hadde plukket ut i en bokhandel, sa damen: «Jeg hører at herren er norsk. Vet herren at det er krig i Norge?
Vi hadde i Finland levd temmelig avsondret fra alt nytt utenfra, så dette kom som en bombe på meg, og fikk meg til å gå over gaten til et konditori, hvor jeg kom akkurat til å høre halv-ett-nyhetene. «Tyskerne har i natt besatt hele Danmark, de har gjort landgang i Narvik, Trondheim, Bergen, Stavanger, Egersund og Kristiansand og beveger seg nå oppover Oslofjorden. Det er full mobilisering i hele Norge. Vestmaktene har lovet Norge sin hele og fulle støtte».
Jeg forsto øyeblikkelig at det var umulig å nå til Evje, der jeg skulle møte, så min første innskytelse var å ta neste tog til riksgrensen og se å komme i forbindelse med norske tropper et eller annet sted på Narvikbanen, men ved nærmere ettertanke fant jeg ut at det var best å fortsette til Stockholm og konferere med legasjonen der.
I Uppsala fikk vi morgenaviser. »Kongen og regjeringen er flyktet til Hamar. Quisling har gjort statskupp og forbyr all motstand mot den tyske invasjon. Blir det borgerkrig i Norge?» Stemningen i legasjonen var meget optimistisk. Man hadde ikke full klarhet over stillingen i Norge, men ville anbefale alle militære å se situasjonen an i en eller to dager for ikke å gjøre noe overilet.
Om kvelden ble det holdt et massemøte av nordmenn i Stockholm i et av auditoriene på den tekniske høyskolen, og der møtte det også opp en hel del folk som kom rett fra Finland. Man vedtok en lojalitetsresolusjon til regjeringen som man skulle overrekke Hambro når han kom til Stockholm samme kveld. Etter at alle mann hadde oppgitt sin adresse til legasjonen, og man var blitt enig om ikke å foreta seg noe før det kom nye meldinger hjemmefra, sang vi »Ja vi elsker» hvorpå legasjonens personale gikk til stasjonen for å møte Hambro.
Morgenavisene den 11. april inneholdt sterkt motstridende meldinger, og det var umulig å danne seg noe bilde av situasjonen. Kamper raste over alt i Norge, og det hadde funnet sted et stort sjøslag utenfor Bohuslens kyst, hvor tusenvis av tyske lik var drevet i land.
Både Generalkonsulatet og Legasjonen ble nu så overrent av folk, at det begynte å anta billede av panikk. Fastboende nordmenn, finlandsfrivillige og haugevis av svensker som ville melde seg til tjeneste i Norge trådte kontorene, venteværelser og trappeoppganger helt ned. I konsulatet rakk køen av folk som ville inn langt ut på gaten. Man hadde fremdeles ikke sikre meldinger fra Norge. Det var dog kommet en offiser som etter å ha deltatt i kampene på Elverum hadde måttet flykte over grensen til Sverige. Han satt nå på konsulatet og forsøkte å vise folk til rette uten at det var mulig for ham å gi annet enn velmente råd, ikke bygget på noe sikker kjennskap til den militære situasjon.
Jeg skjønte fort at det nu var på høy tid å ta initiativet selv, og komme seg bort fra Stockholm og kaoset der fortest mulig.
Samme kveld tok en ung Oslo-dame, som hadde arbeidet som sykepleier for finske sårede og jeg toget til det sted hvor det etter våre daværende kunnskaper ville være lettest å komme i kontakt med norske tropper, nemlig Storlien.
I Østersund fikk jeg stasjonsmesteren til å ringe til Storlien hvorfra man kunne meddele at det ville gå tog helt frem til Trondheim. Det var altså ikke nødvendig å forsøke å gå på ski fra Duved til Steinkjer, slik som vi hadde regnet med som en av mulighetene. Vi var sikker på at tyskerne ikke kunne ha rykket langs Meråkerbanen helt frem til grensen, visste bare ikke hvor langt de var kommet. Og vi følte oss helt overbevist om at nordmennene hadde satt seg fast et eller annet sted tvers over banen, slik at vi ved å følge toget ville komme i ryggen på dem. Av en eller annen grunn var jeg sikker på at de satt fast på Værnesmoen med tyskerne på den andre siden av Hellbroen som de norske selvfølgelig hadde sprengt i luften.
På Storlien, hvor det krydde av svensk militær, oppsøkte jeg den svenske kommandant, som først var meget reservert, men etterhånden tødde opp og fortalte oss at vi trygt kunne reise så langt som til Kopperå stasjon. Han hadde hørt at det holdt på å samle seg norske mobiliserte i nærheten av Hegra, men var ikke sikker på om det satt tyske tropper på Hegra stasjon.
Personalet på det lille norske toget tok helt mot-et fra meg. De forsikret at det ikke var antydning til krig i Trøndelagen. Tyskerne var herrer såvel i Trondheim som på Værnes. På det siste sted gikk tyske og norske offiserer og underoffiserer fullt bevæpnet om hverandre, som de beste venner av verden. Det norske flagg vaiet side om side med hakekorsflagget på flyplassen.
«Har De noen tollpliktige varer?» spurte den norske tolleren med en mine som om han skulle ekspedere en feriereisende. Jeg kunne ikke la være i en noe irriterende tone å svare, at denne gang hadde jeg viktigere ting fore enn å smugle brennevin og det skal sies til mannens ros, at han ikke åpnet sekkene våre. Han falt tvert imot fort ut av sin rolle, og begynte å fortelle oss at det var riktig at det samlet seg folk rundt Hegra, men at man ikke kunne stole på ett menneske, så mobiliseringen foregikk i den dypeste hemmelighet.
Det var en merkelig stemning i det lille toget som bare bestod av en gods- vogn og en tredjeklasses personvogn bak det pesende lokomotivet. På hver stasjon steg det på tause bondegutter i skidrakt med sekk på ryggen. Ingen turte si noe, så til tross for at både kupeene og gangen fyltes helt, ble den dype stillheten bare en gang i mellom brutt av at en eller annen kom med en hviskende bemerkning til sin sidemann.
Det var best å gå frem med forsiktighet, så da vi kom til Kopperå stasjon, fikk jeg stasjonsmesteren til å ringe til Hegra, hvor man forsikret at det ikke var noen fiender. Det hadde vært en bil med tyskere der dagen før, men de hadde trukket seg tilbake igjen, så det var uten enhver risiko å fortsette dit.
Følgelig hopper vi av toget på Hegra og det gjorde merkelig nok alle de andre karene. Ti minutter etter hadde jeg meldt meg til tjeneste hos major Holtermann. Han sa at han allerede hadde en lege, men at han gjerne tok imot en til.
Vi hadde i Finland levd temmelig avsondret fra alt nytt utenfra, så dette kom som en bombe på meg, og fikk meg til å gå over gaten til et konditori, hvor jeg kom akkurat til å høre halv-ett-nyhetene. «Tyskerne har i natt besatt hele Danmark, de har gjort landgang i Narvik, Trondheim, Bergen, Stavanger, Egersund og Kristiansand og beveger seg nå oppover Oslofjorden. Det er full mobilisering i hele Norge. Vestmaktene har lovet Norge sin hele og fulle støtte».
Jeg forsto øyeblikkelig at det var umulig å nå til Evje, der jeg skulle møte, så min første innskytelse var å ta neste tog til riksgrensen og se å komme i forbindelse med norske tropper et eller annet sted på Narvikbanen, men ved nærmere ettertanke fant jeg ut at det var best å fortsette til Stockholm og konferere med legasjonen der.
I Uppsala fikk vi morgenaviser. »Kongen og regjeringen er flyktet til Hamar. Quisling har gjort statskupp og forbyr all motstand mot den tyske invasjon. Blir det borgerkrig i Norge?» Stemningen i legasjonen var meget optimistisk. Man hadde ikke full klarhet over stillingen i Norge, men ville anbefale alle militære å se situasjonen an i en eller to dager for ikke å gjøre noe overilet.
Om kvelden ble det holdt et massemøte av nordmenn i Stockholm i et av auditoriene på den tekniske høyskolen, og der møtte det også opp en hel del folk som kom rett fra Finland. Man vedtok en lojalitetsresolusjon til regjeringen som man skulle overrekke Hambro når han kom til Stockholm samme kveld. Etter at alle mann hadde oppgitt sin adresse til legasjonen, og man var blitt enig om ikke å foreta seg noe før det kom nye meldinger hjemmefra, sang vi »Ja vi elsker» hvorpå legasjonens personale gikk til stasjonen for å møte Hambro.
Morgenavisene den 11. april inneholdt sterkt motstridende meldinger, og det var umulig å danne seg noe bilde av situasjonen. Kamper raste over alt i Norge, og det hadde funnet sted et stort sjøslag utenfor Bohuslens kyst, hvor tusenvis av tyske lik var drevet i land.
Både Generalkonsulatet og Legasjonen ble nu så overrent av folk, at det begynte å anta billede av panikk. Fastboende nordmenn, finlandsfrivillige og haugevis av svensker som ville melde seg til tjeneste i Norge trådte kontorene, venteværelser og trappeoppganger helt ned. I konsulatet rakk køen av folk som ville inn langt ut på gaten. Man hadde fremdeles ikke sikre meldinger fra Norge. Det var dog kommet en offiser som etter å ha deltatt i kampene på Elverum hadde måttet flykte over grensen til Sverige. Han satt nå på konsulatet og forsøkte å vise folk til rette uten at det var mulig for ham å gi annet enn velmente råd, ikke bygget på noe sikker kjennskap til den militære situasjon.
Jeg skjønte fort at det nu var på høy tid å ta initiativet selv, og komme seg bort fra Stockholm og kaoset der fortest mulig.
Samme kveld tok en ung Oslo-dame, som hadde arbeidet som sykepleier for finske sårede og jeg toget til det sted hvor det etter våre daværende kunnskaper ville være lettest å komme i kontakt med norske tropper, nemlig Storlien.
I Østersund fikk jeg stasjonsmesteren til å ringe til Storlien hvorfra man kunne meddele at det ville gå tog helt frem til Trondheim. Det var altså ikke nødvendig å forsøke å gå på ski fra Duved til Steinkjer, slik som vi hadde regnet med som en av mulighetene. Vi var sikker på at tyskerne ikke kunne ha rykket langs Meråkerbanen helt frem til grensen, visste bare ikke hvor langt de var kommet. Og vi følte oss helt overbevist om at nordmennene hadde satt seg fast et eller annet sted tvers over banen, slik at vi ved å følge toget ville komme i ryggen på dem. Av en eller annen grunn var jeg sikker på at de satt fast på Værnesmoen med tyskerne på den andre siden av Hellbroen som de norske selvfølgelig hadde sprengt i luften.
På Storlien, hvor det krydde av svensk militær, oppsøkte jeg den svenske kommandant, som først var meget reservert, men etterhånden tødde opp og fortalte oss at vi trygt kunne reise så langt som til Kopperå stasjon. Han hadde hørt at det holdt på å samle seg norske mobiliserte i nærheten av Hegra, men var ikke sikker på om det satt tyske tropper på Hegra stasjon.
Personalet på det lille norske toget tok helt mot-et fra meg. De forsikret at det ikke var antydning til krig i Trøndelagen. Tyskerne var herrer såvel i Trondheim som på Værnes. På det siste sted gikk tyske og norske offiserer og underoffiserer fullt bevæpnet om hverandre, som de beste venner av verden. Det norske flagg vaiet side om side med hakekorsflagget på flyplassen.
«Har De noen tollpliktige varer?» spurte den norske tolleren med en mine som om han skulle ekspedere en feriereisende. Jeg kunne ikke la være i en noe irriterende tone å svare, at denne gang hadde jeg viktigere ting fore enn å smugle brennevin og det skal sies til mannens ros, at han ikke åpnet sekkene våre. Han falt tvert imot fort ut av sin rolle, og begynte å fortelle oss at det var riktig at det samlet seg folk rundt Hegra, men at man ikke kunne stole på ett menneske, så mobiliseringen foregikk i den dypeste hemmelighet.
Det var en merkelig stemning i det lille toget som bare bestod av en gods- vogn og en tredjeklasses personvogn bak det pesende lokomotivet. På hver stasjon steg det på tause bondegutter i skidrakt med sekk på ryggen. Ingen turte si noe, så til tross for at både kupeene og gangen fyltes helt, ble den dype stillheten bare en gang i mellom brutt av at en eller annen kom med en hviskende bemerkning til sin sidemann.
Det var best å gå frem med forsiktighet, så da vi kom til Kopperå stasjon, fikk jeg stasjonsmesteren til å ringe til Hegra, hvor man forsikret at det ikke var noen fiender. Det hadde vært en bil med tyskere der dagen før, men de hadde trukket seg tilbake igjen, så det var uten enhver risiko å fortsette dit.
Følgelig hopper vi av toget på Hegra og det gjorde merkelig nok alle de andre karene. Ti minutter etter hadde jeg meldt meg til tjeneste hos major Holtermann. Han sa at han allerede hadde en lege, men at han gjerne tok imot en til.
Både søster og jeg skulle melde oss hos distriktslegen og konferere med ham om hva som kunne gjøres. Situasjonen på dette tidspunkt var den, at ca. hundre mann vernepliktige fra A.R.3, bønder fra bygdene rundt Hegra samt en del Trondhjemere under ledelse av major Holtermann hadde trukket seg tilbake fra Værnes til leiren ved Hegra festning. Det hadde lykkes dem å redde med seg en del våpen og utrustning fra magasinene på Værnesmoen. Disse sakene hadde de i all hast stablet hulter til bulter på lastebiler og sleder, og på et eller annet vis fått transportert oppover den smale veien som går opp til festningen fra hovedlandeveien.
Selve festningen ble «stilt i reserve» i nitten hundre og noen og tyve, og var i tilsvarende stand, men kanonene var der, selv om de var umontert, og det fantes rikelig med ammunisjon til dem.
Det var fra hovedstyrken blitt sendt frem en fremskutt post som hadde fordelt seg langs etter veien, til noe forbi distriktslegeboligen, foruten at disse også holdt Hegra bro besatt.
Mens vi satt og drakk kaffe hos distriktslegen fløy det stadig tyske fly over huset. De gikk til dels ganske lavt, og soldatene på landeveien skjøt på dem med karabiner, uten at flyene syntes å reagere det minste på ilden.
Plutselig hørte vi støy fra mange folk utenfor huset, en soldat stakk nesen inn av døren og sa at nu kom tyskerne, det var gitt ordre til vaktpostene om å trekke seg tilbake til festningen. Tilbaketoget foregikk i all hast, og vi fulgte med soldatene, som i småflokker, pesende og stønnende i sine stålhjelmer og tykke uniformskapper kavet seg fremover den oppbløtte veien.
Vi ble enige om at min kvinnelige ledsager skulle bli hos distriktslegen og hjelpe til med å stelle sårede i den sykestuen bygdens kvinner hadde innredet på helseheimen. Jeg fortsatte oppover.
I krysset der veien opp til festningen tar av, lå det en stor haug med tomme, flate ammunisjonskasser og noen baller med halm. En befalingsmann holdt nettopp på å dele ut de siste patronene til en flokk menn som så mer eller mindre ut som soldater, hvoretter disse også trakk seg oppover mot festningen.
Jeg var eneste sivilist og syntes at jeg ble målt av mange mistenksomme blikk, der jeg gikk å dro på min svære pakning, svettende og stønnende med vinterfrakk slengt oppå sekken. Det var derfor meget hyggelig lenger oppe å treffe gamle venner fra A.R.3’s rekruttskole 1938, nærmere bestemt kaptein Evjen, som svær og mektig med stålhjelmen bak i nakken marsjerte oppover med en flokk soldater som jeg så gå på en annen måte enn i saueflokk. Omsider fikk vi noen små trehus i sikte, og passerte en stund etter vaktpostene innenfor gitterporten til selve festningsområdet. Det var her et yrende liv. Soldater hvor man snudde seg. Soldater som skuffet vei i den dype sneen, som dro halm, kasser og sekker, hugg granbar, monterte maskingevær osv.
Jeg fant omsider frem til majoren og fikk meldt meg til tjeneste.
Da alle de retirerende tropper hadde nådd festningen kom det melding om at tyskerne ikke hadde besatt hverken veien eller Hegra bru. Det ble da påny sendt ut en mindre styrke, denne gang under ledelse av fenrik Bergstrøm, som øyeblikkelig rykket ut med sine folk.
Samme ettermiddag ble det gitt ordre om å transportere alt av verdi unntagen sengeklær inn i selve festningens tunneler. Disse ble skuffet rene for sne og is så godt som råd var, og det ble provisorisk satt opp mitraljøser utenfor på de dertil egnede steder. Noen kilometer nede langs veien der denne gikk gjennom et skar med fall ut til begge sider, ble det felt trær og laget en enkel tanksperring med en mitraljøse i ideell stilling.
Selve festningen ble «stilt i reserve» i nitten hundre og noen og tyve, og var i tilsvarende stand, men kanonene var der, selv om de var umontert, og det fantes rikelig med ammunisjon til dem.
Det var fra hovedstyrken blitt sendt frem en fremskutt post som hadde fordelt seg langs etter veien, til noe forbi distriktslegeboligen, foruten at disse også holdt Hegra bro besatt.
Mens vi satt og drakk kaffe hos distriktslegen fløy det stadig tyske fly over huset. De gikk til dels ganske lavt, og soldatene på landeveien skjøt på dem med karabiner, uten at flyene syntes å reagere det minste på ilden.
Plutselig hørte vi støy fra mange folk utenfor huset, en soldat stakk nesen inn av døren og sa at nu kom tyskerne, det var gitt ordre til vaktpostene om å trekke seg tilbake til festningen. Tilbaketoget foregikk i all hast, og vi fulgte med soldatene, som i småflokker, pesende og stønnende i sine stålhjelmer og tykke uniformskapper kavet seg fremover den oppbløtte veien.
Vi ble enige om at min kvinnelige ledsager skulle bli hos distriktslegen og hjelpe til med å stelle sårede i den sykestuen bygdens kvinner hadde innredet på helseheimen. Jeg fortsatte oppover.
I krysset der veien opp til festningen tar av, lå det en stor haug med tomme, flate ammunisjonskasser og noen baller med halm. En befalingsmann holdt nettopp på å dele ut de siste patronene til en flokk menn som så mer eller mindre ut som soldater, hvoretter disse også trakk seg oppover mot festningen.
Jeg var eneste sivilist og syntes at jeg ble målt av mange mistenksomme blikk, der jeg gikk å dro på min svære pakning, svettende og stønnende med vinterfrakk slengt oppå sekken. Det var derfor meget hyggelig lenger oppe å treffe gamle venner fra A.R.3’s rekruttskole 1938, nærmere bestemt kaptein Evjen, som svær og mektig med stålhjelmen bak i nakken marsjerte oppover med en flokk soldater som jeg så gå på en annen måte enn i saueflokk. Omsider fikk vi noen små trehus i sikte, og passerte en stund etter vaktpostene innenfor gitterporten til selve festningsområdet. Det var her et yrende liv. Soldater hvor man snudde seg. Soldater som skuffet vei i den dype sneen, som dro halm, kasser og sekker, hugg granbar, monterte maskingevær osv.
Jeg fant omsider frem til majoren og fikk meldt meg til tjeneste.
Da alle de retirerende tropper hadde nådd festningen kom det melding om at tyskerne ikke hadde besatt hverken veien eller Hegra bru. Det ble da påny sendt ut en mindre styrke, denne gang under ledelse av fenrik Bergstrøm, som øyeblikkelig rykket ut med sine folk.
Samme ettermiddag ble det gitt ordre om å transportere alt av verdi unntagen sengeklær inn i selve festningens tunneler. Disse ble skuffet rene for sne og is så godt som råd var, og det ble provisorisk satt opp mitraljøser utenfor på de dertil egnede steder. Noen kilometer nede langs veien der denne gikk gjennom et skar med fall ut til begge sider, ble det felt trær og laget en enkel tanksperring med en mitraljøse i ideell stilling.
Alle hang i etter beste evne, og sakene gikk glatt for hånden. Et visst stenk av alvor preget situasjonen. Nu kunne det brake løs når som helst. At alt skulle gå godt berodde på hver enkelt manns aktpågivenhet. Vaktpostene som ble satt ut den kvelden lekte ikke krig lenger. Det utrolige, det som alle var sikre på aldri skulle hende, var skjedd. Fiendtlige tropper stod på norsk jord noen få kilometer fra oss. Med skarpladde karabiner og alle sanser spent holdt guttene vakt over sine sovende kamerater som meget godt kunne risikere å bli angrepet ved daggry.
Soldatene fikk den natten ligge i fred og ro i barakkene utenfor selve festningen. Denne virket med sine mørke kalde ganger hvor det sivet vann ned fra veggene, og de store issvuller på gulvene, for avskrekkende på dette tidspunkt, da ingen ennå hadde fått tid til å innstille seg på virkelig krig. Siden skulle vi mang en gang komme til å velsigne disse dystre, ugjestfrie galleriene som da det ble alvor var et så trygt oppholdssted som en kunne ønske seg.
Selve festningens konstruksjon er nokså komplisert og vanskelig å beskrive med alle sine ganger, trapper og små rom. For å forenkle bildet kan man imidlertid si, at den bestod av en tilnærmet rund fjellkolle som raget opp over det omliggende landskapet. Tvers gjennom denne var det i samme høyde boret to parallelle tunneler, hvis porter i begge ender lå i nivå med kollens omgivelser. Loddrett omtrent midt på disse var det boret en annen tunnel i samme høyde. Fra disse hovedgallerier var det til begge sider hugget inn rom i fjellet, også «på samme gulv». Dessuten gikk det diverse trapper, og stiger opp til pansrede tårn som nå var helt tilgrodd, og til en løpegrav som, beskyttet av et brystvern av sten, gikk rundt hele den lille fjellkollen som festningen var hugget inn i.
Fra den av de pansrede tunnelene som går langs med og nærmest dalen og Meråkerbanen, gikk det ut som tenner på en kam seks små åpninger oppover og utover mot dalen, og i hver av disse sto det en fastmontert kanon som var synlig og ubeskyttet fra luften. Disse kanonene lyktes det vår dyktige og hyggelige våpensmed Øverkil og hans medarbeider etter ca. et døgns iherdig arbeid å få montert og satt i brukbar stand. Det fikk fienden føle ganske ettertrykkelig. Det var installert elektrisk lys i festningen, som nå fikk strøm fra bygda, men en gang i tiden hadde sikkert det motor- og akkumulatoranlegget, som var montert til bruk i tilfelle av avsondring fra omverdenen, vært i stand. Nå var det bare en sørgelig samling forfallent, ødelagt elektrisk materiell. Telefonsentralen med sine mange ledninger til de fjernest liggende deler av festningen var også ødelagt av mangel på vedlikehold. Alle ovner var demontert og anbragt i barakkene i leiren utenfor.
Den elektriske strømmen fra bygda ble brutt etter noen dager, siden klarte vi oss med petroleumslamper, stearinlys og lommelykter. Vannledningen var i orden til omtrent midt i beleiringen, og de telefonlinjer vi trengte hardest fikk vi etablert med det felttelefonmateriellet som sto til rådighet. Vi plukket ned alle de ovner i leiren vi kunne komme over, slik at det i noen rom i festningen ble lunt. Ved var det nok av i leiren.
Alle dører mellom de forskjellige rom inne i festningen var fjernet, og det manglet hengsler i dørrammene. Den kjedeligste følge av dette var, at trekkforholdene i festningen ble slik, at alle ovner røk i den grad at det var umulig å oppholde seg inne når man hadde brent en stund i ovnen. Ved å ta dører fra barakkene, og dekke de åpninger som vi ikke kunne skaffe tredører til med presenninger og papp, fikk vi regulert trekken slik at røyken gikk ut, ikke inn, og en stor sten falt fra våre hjerter.
Man vil forstå at det var en ganske ubekvem materie vi hadde å arbeide med, men det var ikke mindre enn underverker guttene fikk ut av den.
Etter at alt det som var anvendelig til noe var båret inn i festningen, først og fremst mat og våpen, og leiren var blitt plyndret for det som kunne være til nytte for oss, var de forskjellige rom og ganger nesten ikke til å kjenne igjen. Heldigvis var det nokså rikelig med halm og ulltepper, slik at underbringelsen ble bedre enn det fra først av så ut til. Men guttene måtte ligge på gulvet i gangene, og med tiden ble både halmen og ullteppene våte, og da var det nok mange som frøs bitterlig. Det var bare guttenes hardførhet og jernhelse som var skyld i at ikke flere ble syke.
Da jeg hadde oppholdt meg inne i festningen ett døgn, og jeg stadig gikk meg bort i alle dens labyrinter, fant vi ut at det kunne være på tide å skritte opp festningen og tegne en skisse av den, og dette gjorde fenrik Hellandsjø. Vi oppdaget da at to av festningens innganger bare var lukket av en bordvegg med en snefonn foran. I en fart fikk vi felt noen trær og tettet igjen hullene med dobbelt lag av tømmerstokker som krysset hverandre.
Først flere dager etter, da vi fikk tid til å skuffe bort ennå mer sne, fikk vi gravd ut den siste delen av løpegraven og konstatert at den gikk rundt hele festningen.
Dr. Thomassen og jeg deltok i det forefallende arbeid og hjalp til der vi kunne, også med ting som ikke angikk det rent sanitetsmessige. Men vår spesielle jobb var det jo å få innredet noe som med mest mulig rett kunne kalles en sykestue.
Av sanitetsmateriell fantes det en liten batterisanitets kasse. Denne inneholdt de fornødne instrumenter som det kunne bli spørsmål etter på en mindre forbindingsplass. Med hensyn til medisiner derimot var den kun utrustet med fredsøvelser for øye. Nesten alle dens glass og esker var tomme. Kun etikettene fortalte hva man hadde tenkt de skulle inneholde. Foruten vismuthpulver, acetylcalisyl og cynoglosstabletter inneholdt den ikke noe som kunne kalles medisin. Men det fantes Gud skje lov noen ampuller narkosekloroform som siden kom vel med.
Forskjellige ekspedisjoner til diverse apotek innenfor og utenfor tyskernes område tryllet imidlertid frem det utrolige. Jod, Morfinoppløsning, Rivanol, Sprit, Transalve og frem for alt M & B 693 og rikelig med Strepton og andre sulfanilanidpreparater som ved sin virkning på de materiefremkallende bakterier helt har revolusjonert sårbehandlingen i krig. Vi foret våre sårede rikelig med disse midler, og ville sikkert uten dem ha fått flere septiske tilstander enn vi gjorde. Steriliserte og innpakkede bandasjer hadde vi rikelig med.
Til sykestue valgte vi oss et dertil egnet rom omtrent midt i festningen. Nærmere bestemt et anneks til den tverrgående gangen midt mellom de to tverrgående galleriene. Jeg har siden funnet ut at det må ha vært en slags vakt- stue fordi det fra et av hjørnene gikk en dør ut til en loddrett sjakt med en jern- stige som gikk opp til et av kommando-tårnene. Døren ut til gangen dekket vi med en nedhengende presenning, slik at vi fikk det ganske lunt etter at vi hadde fått montert en ovn fra et av husene i leiren.
Fem kjekke smarte karer ble avgitt til sanitetssoldater og vi hjemsøkte nå hver eneste bygning i leiren etter tur og kastet oss som gribber over alt brukelig vi kunne finne. Jernsenger, bord, stoler, signalflagg som vi sydde røde kors arm- bind av, foruten at vi forsynte et håndkle med rødt kors og hengte utenpå presenningen med sikkerhetsnåler. Laken, vaskevannsfat, bøtter, kluter, gryter, kopper og hvert eneste ullteppe vi kunne grafse til oss. Med disse ting samt diverse tomme ammunisjonskasser som vi brukte til alt mulig fra nattbord til kommode, apotek o.s.v. fikk vi virkelig laget noe som lignet en menneskebolig, men det var så trangt at vi måtte sette sengene sammen to og to, og å holde noen slags orden der var umulig. Vi var i stand til å skaffe plass til alle med sværere skader. De lett sårede måtte undertiden ligge to og to i sengene. Forkjølelse fikk vi noen plasser til nærmest ovnen i et rom hvor en del av mannskapene lå. Selv lå vi hvor det falt seg. På gulvet i sykestuen eller hvis det var en ledig seng, i den. På slutten lå de av oss som ikke hadde vakt i sykestuen i maskinhallen, som en del befal og andre hadde tatt i bruk. Når man bare vennet seg til den stramme oljelukten der, var det et bra sted, sikkert det luneste i hele festningen.
Forsvarerne er verd et kapittel for seg. En mere sammensatt forskjelligartet forsamling skal man lete lenge etter. Deres uniformer og utseende var like varierende som de yrker og miljøer de representert. Brorparten var trauste trønderske bønder med hjertet på rette sted, karer som var overlegent rolige og uaffisert i de mest kritiske situasjoner. De oppfattet instruksjoner riktig og var i stand til å improvisere hva som helst, og utførte det mest uvante arbeid raskt og lett.
Deres pussige språk var nok til å sette en i godt humør, og mange av dem hadde en utpreget sans for humor. Hardførere folk har jeg ikke truffet. Jeg kan ennå se dem for meg, når de mellom slagene kom luskende inn i sykestuen. Svarte, skjeggete, og kledd i de merkeligste kombinasjoner av sivile og militære plagg. De kom våte på beina, hutrende og hostende, røde i øynene av mangel på søvn og av slit og forkjølelse. «God dag, har du noen pellera mot hoste?» «Ja, hvordan går det, tror du at du har feber?» «Langt ifra, er helt all right, skal bare ha noen pellera så jeg ikke ligger og hoster hele natta.» Og alt det den samlede legevitenskap kunne gjøre, var å stikke til dem noen cynoglosstabletter og et gram aspirin. Det så ofte faretruende ut med beholdningen, men våre skipatruljer opptrådte alltid som reddende engler da det så mest kritisk ut. Jeg kan ikke huske at vi noen gang behøvde å la noen som ba om medisin gå helt tomhendt.
En mengde bygutter hadde vi også, menige soldater av alle aldrer og yrker, visergutter, dosenter, advokater, ingeniører, studenter, kontorfolk, håndverkere, arbeidere. Mange som kom fra sin stilling i Sverige, i Oslo eller andre steder i Norge. Folk som lojalt fulgte mobiliseringsordre, og som hadde bare et mål, å være med og forsvare landet. De hadde brukt all sin kløkt og smartness og ofte påtatt seg store ofre for å nå dette mål.
De første dagene strømmet det til frivillige fra alle kanter. Karer som ofte hadde gått på ski i flere dager for å slutte seg til troppene. Provianten og det begrensede utstyr tillot ikke majoren å ta imot alle. De som hadde vært soldater tidligere eller som var aktive skyttere fikk bli. De andre ble budt på et måltid mat på kjøkkenet, og fikk takk og beskjed om at det dessverre ikke var plass til dem.
Alle fikk så pass mange uniformsplagg at de fullstendig fylte alle krav om regulære soldater, og ikke på noen måte kunne tas for friskyttere. Men vi så ikke vakre ut, og tyskerne hadde god grunn til å rynke på nesten til våre uniformer, da de tok oss til fange.
Jeg måtte mange ganger på Hegra, når jeg så en eller annen som hadde kledd seg særlig originalt eller fantasifullt, tenke på militssoldatene i skyttergravene utenfor Madrid i 1937. Vi minnet meget om dem, ikke bare ved vårt uordentlige og lite nette antrekk, men også på så mange andre måter. Vi var som en samling individualister, karer som ikke behersket soldatyrket, som var dårlig utstyrt og henvist til å improvisere. Vi var aldri blitt virkelig drillet og hadde ikke lært det samarbeid som den moderne krigskunst krever, men vi var heller ikke tvunget i trøyen. Hver enkelt mann hadde etter moden overveielse funnet, at det var riktig å ta et standpunkt og tilby sin tjeneste for fedrelandets sak.
Ånden hadde også meget til felles med den i Madrids skyttegraver. Major Holtermann ble omtalt som, og av alle tiltalt Majoren. Forøvrig var alle dus, så vel befal som menige. Det hersket en helt gjennom urban tone, som fullstendig var umilitær i dette ords gode betydning. Alle forsøkte å ta hensyn til sine kamerater og gi en håndsrekning der det trengtes. Det var intet igjen av fredsøvelsenes forsøk på å sluntre unna og å gjøre alt så billig som mulig.
Når guttene skulle avgi sine rapporter, brukte de sine egne ord og vendinger, og var derved i stand til å uttrykke seg klart. De førte seg fritt og naturlig, uten noe forsøk på å vise det militære pli, som er så helt fremmed og unaturlig for norske soldater.
Befalet var like uensartet i sin sammensetning som guttene. Ingen var festningsartillerist, men en god del var artillerister. Alle kom i en situasjon som var forskjellig fra det hver enkelt under sin utdannelsestid hadde lært om krig. Mange var langt opp i årene og i besittelse av rik erfaring om livet og menneskene. De fleste tilpasset seg hurtig vår huleboertilværelse, slik at de ganske snart under vår populære sjefs ledelse, skaffet seg et fast grep på tingene og fikk alt inn i god orden, hver innen sitt felt. Major Holtermann vant straks alle for seg. Ved sitt vennlige og allikevel til enhver tid verdige vesen var han hele festningens helt, som ikke bare alle så opp til, men også likte.
Det er enkelte ting i livet som jeg kommer til å huske særlig tydelig. Erindringsbilder som brenner seg inn i ens bevissthet så dypt at de ikke kan viskes ut. Et slikt bilde er en krok i et av galleriene på Hegra festning, det sted hvor det tverrgående og det ene langsgående galleri krysser hverandre. Selve sentrum i vår lille verden. Der sto det et umalt kjøkkenbord, flankert av dører på alle hold. Der kran bordet ute folk stadig frem og tilbake. Den ustanselige gåing i dørene gjorde at det trakk infernalsk og at det aldri var stille der. Bak bordet satt Majoren blek og rolig, med svarte ringer rundt øynene. Uansett når på døgnet man gikk forbi denne plassen, så man ham alltid sitte der med sin telefonvakt ved siden av seg, bøyet over kartet på bordet eller papirene, som bare ble belyst av en kjøkkenlampe eller et stearinlys. Telefonvakten fikk avløsning, nye kom til og overtok, Majoren satt stille, alltid like uaffisert. Her tok han imot meldinger, gav ordrer, ledet kampen under den heftigste kanonade, og spiste. Her må han også ha barbert og vasket seg, for han var den eneste i hele festningen som hver morgen var like glattbarbert. Når han sov er meg en gåte. At han ikke hadde klærne av seg under hele oppholdet vet jeg. Han var så uendelig alene om ansvaret, hadde ingen adjutant eller stab. Alt befal måtte disponeres til troppstjeneste, slik at han selv måtte treffe beslutningen i alle spørsmål. Etter at kampene hadde begynt, hadde han heller ikke forbindelse med divisjonen.
Medlidenhet er ikke alltid mindreverdige følelser. Jeg syntes ofte uendelig synd på Majoren der han satt i sin ensomhet. Dette er ikke stedet til å snakke om Majorens ledelse av operasjonene, og hver enkelt befalingsmanns innsats. Disse spørsmål vil bli behandlet av sakkyndige, og jeg føler meg ikke kompetent til å ha noen formening om den, til tross for at jeg er sikker på at den står for enhver kritikk. Men som ikke stridende må jeg dog ha lov til å bedømme så vel Majorens som de andres menneskelige egenskaper og uttrykke min glede og stolthet over å ha vært sammen med dem i en beveget tid.
Ingen omtale av Hegra festnings besetning vil være fullstendig uten å nevne det eneste kvinnelige medlem av vår store familie. En natt før de første kampene rundt festningen hadde funnet sted, våknet jeg av en hviskende samtale i sykestuen. Jeg så da en høy statelig dame i skidrakt som sammen med dr. Thomassen sto og tømte alle sine lommer for forbindingssaker og medisinflasker. Det var lotte Anne Margrethe Bang fra Trondheim, som hadde sluttet seg til min kollega på en av hans ekspedisjoner, og som hadde fulgt ham opp til festningen. For å kunne bære mer sanitetsmateriell hadde hun satt fra seg sin egen ryggsekk nede i bygda, og hadde ikke annet med enn det hun gikk og sto i. Vi skaffet henne en varm soldatuniform med kappe, så hun kom på avstand til å se like martialsk ut som noen av karene. Det var bare hennes lyse lokker, som hun som oftest gikk med utildekket, som røpet hvem hun var.
Vi på sykestuen ble særlig glad for å få et kvinnelig medlem av vår lille flokk. Vi visste alle, at det straks ble triveligere, vennligere og mer ordentlig der en feminin hånd har hatt en finger med i spillet, men det gikk heller ikke lang tid før hun var hele festningens venn. Hun hjalp ikke bare til med arbeidet på sykestuen, med å vaske og stelle, skifte på sår, og å dele ut mat og tobakk til de sårede og syke. Hun tok seg også til stadighet turer til de fjerneste avkroker av festningen, kom med oppmuntrende ord til guttene mens de arbeidet, spøkte, og bredde over dem når de hadde kastet seg ned i halmen slik som de sto og gikk, så dødstrette at de ikke hadde energi til å legge teppet til rette.
Få norske damer har vel opplevd noe lignende som det hun døyet tiden på Hegra festning, men alle var enige om at hun var til stor nytte, og i sannhet tok alle situasjoner med stort mot. Hun var en god kamerat som aldri skånte seg selv når det trengtes hjelp.
Søndag 14. april ble jeg kalt til Majoren. Han forklarte meg at det var kommet melding fra fenrik Bergstrøm om at hans folk på grunn av en misforståelse hadde skutt på toget til Storlien, hvorved det var blitt drept en mann og såret to personer. Bergstrøm hadde fått ordre om å komme opp å avgi rapport, og jeg fikk beskjed om å stå ned til bygda og se hvordan det var med de sårede, og forøvrig danne meg et bilde av situasjonen. På veien nedover møtte jeg Bergstrøm på oppadgående. Han virket trist og deprimert, og forklarte meg at han hadde fått en telefonoppringing med beskjed om at det kom tyske soldater med toget fra Hell. Som følge derav hadde han latt signalisere til lokomotivføreren at toget skulle stoppe noe før stasjonen. Dette gjorde det ikke hvorfor Bergstrøm ga ordre til å skyte på toget. En mann ble drept og to såret, og de andre passasjerene fikk seg en dyktig skrekk i livet.
Selvfølgelig er dette en meget trist episode som alle må beklage, men grunnen til at jeg omtaler historien her, er den reaksjon som saken utløste i bygda. Flere som jeg snakket med var rystet over at noe sånt kunne finne sted. Hvordan kunne norske soldater våge å skyte på fredelige reisende? Nå fikk det sannelig være slutt med disse narrestrekene og denne guttaktige leken krig.
Hva som kunne ha hendt hvis det virkelig hadde vært soldater med toget, og man ikke hadde skutt, brydde folk seg tydeligvis ikke om. Selv så sent som 14. april hadde man altså ennå denne inngrodde innstillingen, at alt som norske militære foretok seg bare var lek og narrestreker. Siden, da kampen var begynt og kanonene på begge sider av dalen runget, skal det sies til de samme menneskers ros, at de forandret oppfatning og på mange måter ga Hegra festnings forsvarere bevis på stolthet og takknemlighet. Måtte folks syn på forsvaret bli et nytt og bedre når vi en gang igjen har fått en hær. Ære være Bergstrøm som viste initiativ og handlekraft i denne krigen hvor så mange befalingsmenn mistet hodet og lot seg dupere av tyskerne. Bergstrøm ble skutt til døde av tysk maskingeværild dagen etter, mens han ga ordre til sin telefonvakt under Hegra festnings første trefning med tyskerne.
Oppe på festningen hørte vi gevær- og mitraljøseskuddene nede fra dalen. De utløste spenningen som vi alle hadde gått i. Nå braket det endelig løs. Det var nesten befriende å slippe å gå i uvisshet lenger.
Jeg hjalp til med å lempe ut noen tunge uhåndterlige bryggepanner fra et av lagerhusene og laste dem opp på en slede, da de første tyske granatene begynte å falle over leiren og festningen nokså langt fra oss. Det gjaldt å få reddet disse sakene inn, så vi løftet og dro febrilsk, adskillig nervøse over nedslagene som vi syntes begynte å komme nærmere og nærmere oss. Ingen var lei seg da vi hadde pannene våre inne i den ene tunnelen og fikk lukket den store jerndøren etter oss. Siden gikk begivenhetene slag i slag. Hver stelte med sitt, så jeg har i grunnen ikke noen klar oversikt over alt som hendte.
Et kvarter etter at fiendens ild var begynt, fikk vi vår første sårede. En 43 år gammel soldat som var blitt truffet av et mitraljøseskudd under kampen nede ved Hegra bru. Skuddet var kommet fra siden og gikk gjennom bukmuskulaturen tangentialt, uten at det var hull inn til bukhulen. Resultatet var et langt tvers- gående sår midt over maven som det blødde adskillig fra. han hadde gått såret oppover til festningen, nesten en halv mil og var nokså svak da han kom spaserende inn til oss i sykestuen. Ryggsekk og kappe hadde han måtte kaste fra seg. Patrontaskene hadde han dyttet bak på korsryggen, for at de ikke skulle henge og daske i såret, og stålhjelmen og gevær ga han ikke fra seg før han ble lagt på bordet.
Mens vi holdt på med ham, begynte vårt eget artilleri å smelle, Herre Gud hvor det smalt. Den ene kanonen sto for enden av det galleriet som gikk forbi sykestuen ikke ti meter fra døren, og hver gang den ble avfyrt hadde vi inntrykk av at hele fjellet ristet. Den psykologiske virkning av å høre eget skyts fikk vi da konstatert. Det var salig å høre enda det bråket som om alt skulle ramle sammen over oss.
Slaget var nå i full gang. Løpende føtter. Ordre som runget gjennom gangene. Granatnedslag oppe på festningen.
«0k ti» — «Skudd» — «Avfyrt».
Midt oppe i dette hørte vi trippende skritt av flere menn som bærer noe tungt, og en stemme som hele tiden gjentok «va-asser» «va-asser». Seilduken ble trukket til side og noen karer la en likblek tysk soldat i den nærmeste sengen. Han hakket tenner og skalv over hele kroppen av kulde. Fra det ene buksebenet rant det en kontinuerlig liten strøm av blod som samlet seg til en pøl på gulvet.
Det var mitt første møte med fienden. Gefreiter Hugo Bayerle, født i Wien 10. desember 1914. Så vidt jeg vet var han den eneste overlevende av en patrulje som var blitt meiet ned foran forhugningen nede på veien. Et prosjektil hadde brukket lårbenet tvers av, og to var trengt igjennom den motsatte sides legg. Det lyktes å få stanset blødningen, og vi spjelket låret med en skinne vi spikret sammen og foret med halm. Han var meget svak så lenge han lå hos oss. Jeg så ham sist 9. mai på St. Elisabeth hospital i Trondheim, han hadde da gjennomgått en alvorlig lungebetennelse.
Foruten disse to fikk vi bare noen småskader denne første dagen. Vi var heldige som slapp noe større innrykk før vi hadde fått adaptert oss litt til vårt virke i de mest primitive forhold jeg ennå har sett leger arbeide under.
Kanonaden varte ennå en stund, skuddene falt tett fra begge sider men etter- hånden ble alt stille, og vi hadde det fredelig til neste morgen.
Leiren var allerede etter den første trefningen atskillig maltraktert, og vi gikk om ettermiddagen rundt mellom de sønderskutte husene og filosoferte over krigens redsler. Før Hegra falt skulle ikke være annet tilbake enn fliser av noen av bygningene.
Den neste dagen ble for mitt vedkommende den mest dramatiske under hele oppholdet. Som vanlig tørnet vi ut ved firetiden, og ikke lenge etter begynte kanonaden igjen, mer intens enn før. Det kom inn noen sårede, og vi hadde en del å stelle med på sykestuen. Bulderet og braket var verre enn noensinne. Tyskerne hadde tydeligvis skutt seg bedre inn.
Mens vi holdt på å spjelke en gutt som hadde fått en granatsplint i overarmen, med brudd av overarmsbenet, kom det farende inn en meget opphisset soldat. Han fikk fortalt at det lå en død soldat oppe i løpegraven. Jeg måtte se å få fjernet ham fortest mulig. Det var uhyggelig å ha ham liggende der for alle som skulle forbi. Jeg fulgte soldaten ut av festningen, og vi krøp bortover den åpne løpegraven som lå badet i det klare solskinnet. Granatene pep over hodet på oss, men vi kom i god behold frem til den døde soldaten der han lå dradd inn i en nisje. Det var ikke det minste tegn til vold å se på liket. Gutten var død av lufttrykket av en granat som må ha sprunget temmelig nær ham. Mens jeg lå og undersøkte ham for å bli helt sikker på at han virkelig var død, oppdaget jeg at jeg var alene med den døde. Ilden ble nå kraftigere, og til overflod kom det nå også et par fly som lot sine mitraljøser spille. Jeg fant ut at det var like godt å komme seg inn i festningen igjen. Jernporten nådde jeg uten vanskelighet, men bare for å finne den lukket fra innsiden. Ingen hørte min banking i det øredøvende spetakkel av granater som nå sprang ganske livlig rundt meg. Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å åle meg bortover løpegraven igjen og krype inn i den lille nisjen med tak over hvor liket lå. Flyene begynte nå å bli nokså nærgående, så jeg klemte meg inn til veggen like under et skyteskår som det rett som det var sprutet jord og sten inn gjennom. Mitt oppholdssted var for så vidt trygt nok, men bare hvis tyskerne ikke hadde kommet seg inn i selve festningen og i løpe- graven. Det ble i lengden slett ikke noe hyggelig å ligge klemt inn til et lik mens granater og mitraljøseskudd pløyde opp landskapet rundt meg. Til slutt holdt flyene opp med å kretse over festningen og dro tilbake til Værnes flyplass. Jeg tok mot til meg og løp til jerndøren igjen. Denne gang ble den ganske snart lukket opp for meg.
Det var ikke mulig på Hegra å unngå den slags tilfeldigheter. Når det kom en beskjed, kunne en ikke alltid spørre hvor den skrev seg fra, en måtte bare handle etter beste skjønn. Selvfølgelig hadde jeg ikke noe å gjøre ute slik situasjonen var. For den soldaten som kom med meldingen om den døde var det vel naturlig å komme med meldingen til meg, og det var for så vidt godt for meg å få fastslått at gutten virkelig var død, og ikke lå under åpen himmel og led med skader.
De østerrikske bergjegeravdelingene som nok var de ledende i det tyske angrepet på festningen i denne fase, presset tydelig hardere på enn dagen før. Slik situasjonen var, med dens sterke ildgivning både fra og mot festningen ble meldingene oppfattet slik at kanonmannskapene ble trukket inn. Så vidt jeg forstår må det ha sett nokså kritisk ut. Mannskapene trakk seg tilbake og forskanset seg med mitraljøsestillinger og geværskyttere i stilling med sikte på kanonportene.
Nå ville det ikke akkurat vært noen promenade for tyskerne å tiltvinge seg adgang til festningens tunneler gjennom kanonportene og møte ilden fra mitraljøsene og geværskytterne som skjøt i kryss langsetter de beksvarte snorrette gangene. Særlig ikke når en tenker på at de måtte komme fra det intense solskinnet på snøen utenfor, inn i de mørke gangene hvor våre gutter lå vel adaptert og ville få de inntrengende fiender til å tegne seg skarpt mot de lyse inngangene.
Men det var nå et faktum at sykestuen lå i skuddfeltet for både angripere og forsvarere. Vår dør førte ut til den tversgående gangen hvor det var satt opp en mitraljøse. Hvis det ble kamp ville begge parter komme til å skyte rett forbi døren vår. Ilden fra våre kanoner var opphørt, og det ble lenger og lenger mellom nedslagene fra de tyske kanonene. Til slutt tiet deres artilleri også. Dette kunne bety at deres folk nå var kommet så nær inn på festningen at vi hvert øyeblikk kunne vente et stormangrep. Stillheten ble etterhånden meget trykkende, og vi på sykestuen likte oss slett ikke. De sårede skjønte sikkert godt situasjonen, og lå helt stille uten å si et ord. Vi andre skjønte også såpass, at det ikke ville være mulig i lang tid å motstå et energisk og hensynsløst angrep med den sparsomme ammunisjon vi hadde til våre mitraljøser. Kanskje var fienden i besittelse av både håndgranater og flammekastere. Tyskerne skulle jo være slike pokkers soldater, det ville ikke være lett å motstå dem.
Frykt gir seg mange utslag. Ren og skjær fysisk angst var det jeg følte. Uvirksomhet bidrar sjelden til å gjøre en modigere, og vi hadde ikke noe å gjøre med de sårede. For meg ytret angsten seg ved en nesten paralyserende tretthet. Dette er sikkert ikke noen original reaksjon, men jeg var så trett at jeg bare la meg på ryggen. Jeg lå og så for meg gangene i Fort Douamont som jeg besøkte i 1931. De var sikkert meget bedre beskyttet enn våre og allikevel ble fortet erobret og re-erobret. Dette var meg ganske uforståelig den gang jeg vandret i gangene, og det var dog en kjensgjerning. Beretninger fra verdenskrigen dukket opp i min erindring. Fortellinger om menn som rykket frem lastet med håndgranater og som kastet en inn i hver åpning de så. Det ville sikkert være umulig å se det røde korset på «døren» vår, og en håndgranat ville kunne gjøre underverket i den trange tett befolkede sykestuen.
Slik lå jeg og hisset meg selv opp, samtidig med at jeg forsøkte å påta meg en indifferent maske og rive av meg en vits en gang i mellom. Jeg ble rykket ut av mine triste tanker av at noen ropte «Nordmann» med høy røst. Siden kom det litt spakere «Heimsjø». Ropet utløste et brøl av latter. Det var vår nestor, gamle løytnant Heimsjø som hadde tatt seg en tur for å se hvordan sakene stod, og som hadde gitt seg tilkjenne på denne måten for at vi ikke skulle ta ham for tysker og brenne løs på ham. Han het siden ikke annet enn «nordmann Heimsjø».
Enkelte tyskere skal den dagen ha vært nær våre kanonporter, men de svarte kalde åpningene har vel ikke virket noe særlig innbydende på dem heller. De snudde i alle fall, og det ble ikke noen batalje, i hvert fall ikke i festningen.
Flere sårede enn de vi hadde brydde vi oss ikke om å få på sykestuen. Etter som dagene gikk begynte de å få ganske kraftig sårfeber og et par av dem var nokså utblødd, uten at vi var i stand til å foreta noen blodtransfusjon. Noe hyggelig oppholdssted kan hulen vår ikke ha vært for syke folk, og den stadige kanonaden i vår umiddelbare nærhet må ha vært temmelig sterk påkjenning. I virkeligheten kunne vi under disse primitive omstendigheter ikke foreta noen kirurgiske inngrep unntatt å incidere abscesser. Alt det vi var i stand til å gjøre var å skifte på sårene og gi rikelig med morfin og streptan.
I årenes løp er det falt i min lodd å stifte bekjentskap med krigssårede fra mange land. Spaniere, franskmenn, tyskere, østerrikere, englendere, svensker, dansker, finner og russere har jeg sett, og jeg har møtt hårdføre menn av alle disse nasjonaliteter, men ingen av dem har noe å la våre sårede trøndere på Hegra høre. Ikke en lyd kom over deres lepper under de mest smertefulle manipulasjoner, og når en spurte hvordan det gikk, så svarte de alltid «bra». De ba aldri om noe og var redde for å være oss til bryderi. Selv de dårligste av dem lå og røkte så vi friske nesten ikke kunne puste i det trange rommet. Heldigvis behøvde vi ikke å nekte noen en sigarett når han hadde lyst på en røyk. Ettersom dagene gikk begynte de sårede å gå meg ganske sterkt på nervene. Kun behandling på et skikkelig sykehus ville kunne redde flere av dem.
Da kom redningen like plutselig og kjærkommen som skulle den være sendt fra himmelen. Distriktslege Arrestad på Hegra hadde helt på eget initiativ skaffet våpenstillstand i noen timer og tillatelsen til å hente alle sårede. Han kom med skikjelker og frivillige sivilt sanitetsmannskap fra bygden og tok med alle våre 9 sårede. Han ble meget forbauset da han hørte at det ikke var flere. Jeg hadde ikke trodd at det gikk an å bli så glad som jeg ble da jeg så Arrestad med sin lille karavane av skikjelker forsvinne nedover veien. Nøyaktig ved fristens utløp kretset et fly over festningen for å se om alt var i orden. Jeg vinket til det, bråkjekk og lykkelig.
Vi fikk ikke flere hårdt sårede så lenge festningen holdt, og den soldaten som døde av lufttrykket fra en granat var det eneste tap av menneskeliv vi hadde på festningen. De øvrige som falt i kampene på Hegra var i forposter ved Hegra bru nede i dalen.
Fra nu av skiftet sykestuen helt karakter. Det kom enkelte lettere sårede, sten sprut i ansiktet og lignende, og en og annen shell-shocked som vesentlig viste seg å skyldes overtretthet og hurtig rettet seg etter et par dagers opphold i en skikkelig seng. Forkjølelser og bronkitter ble hyppigere, men dette forhindret ikke at vi langsomt gikk over fra å være hospital til å bli salong, kafé, klubb og meget mer. Kort sagt et møtested for alle som hadde en stund til overs. Hos oss var det varmt og godt og kaffekjelen sto på hele dagen. Vi ble etterhånden samlestedet, hvor alt som foregikk i vår lille verden ble drøftet og kommentert. Her ble det fortalt skrøner så de syke lå og ristet i sengen av latter, og her ble også vårt radioapparat satt opp.
Det var i sannhet eiendommelig å sitte i vår lille hule og høre nyheter fra Paris om «la petite forteresse d’Egra» med «le courageux commandant Oltermann» som fremdeles holdt stand tross tyskernes heftige ild.
Artilleriduellene fortsatte, men tyskerne ble etterhånden uhyggelig godt inn- skutt, så godt at de fikk inn fulltreffere på to av kanonene våre. Enkelte mennesker må ha en sjette sans, iallfall har noen folk en forutfølelse av kommende fare. At hele kanonmannskapet i begge tilfeller hadde trukket seg inn i festningen like etter sitt siste skudd, og alle slapp fra det uten en skramme, er i et hvert fall tilfelle, og det må sies å være ikke så lite av et mirakel.
Vi sanitetsfolk fikk nå rolige dager, og vi hadde det sorgløst og godt. Tiden falt ikke lang, selv om dagene forløp den ene som den annen. Det var alltid mange å prate med og lange og interessante turer å gå inne i festningen. A gå ut uten bestemt gjøremål var det liten vits i, for selv om fiendens kanoner tiet, holdt de det alltid gående med en bombekaster som var godt innskutt rett på hovedinngangsporten. Jeg ble flere ganger overrasket av disse syngende granatene som har en ganske voldsom virkning bare de springer noenlunde nær. Jernporten inn til festningen ble en dag perforert av en slik bombekastergranat. Denne detonasjonen såret en av våre hester slik at den måtte slaktes. Dette var selvfølgelig synd, men det skaffet oss ferskt kjøtt som kom vel med.
En dag spanderte fienden en særlig stor flybombe på oss. Den var antagelig på over et tonn. Flyet kretset lenge over festningen før de endelig slapp den. Bomben landet i leirområdet med en imponerende smell, raderte ut et stort hus i leiren fullstendig og etterlot seg et kjempestort hull i bakken som ble hoved severdigheten i dagene etterpå. Hele festningen ristet slik at blikkplatene i taket både i sykestuen og i gangene løsnet og en del falt ned. Det var nok sikkert bra at de ikke spanderte flere slike utsøkte bomber på oss.
Maten var god så lenge jeg var på festningen. Vi fikk hele tiden nok, selv om levemåten ble litt ensformig og forskjellig fra det vanlige. Poteter og smør er slett ikke noen dårlig frokost eller aftens, iallfall ikke når det kan nytes under munterhet i hyggelig selskap. Måltidene var dagens begivenheter både for menige og befal, som daglig fikk samme mat. Mannskapene spiste ved store bord i galleriene der de sov, men befalet inntok sine måltider i kjøkkenet, hvor det forøvrig ble servert mat hele døgnet rundt, idet vaktskiftene og de hjemvendende skipatruljer også spiste der. Kjøkkenet var det varmeste rom på festningen, så det var alltid et yrende liv der, både av folk som hadde lovlig ærend og av mange som lurte seg til å varme seg litt.
Kjøkkenets absolutte enevoldshersker var overkokk Evensen, som uten forkleinelse for noen var en av vårt lille samfunns populæreste skikkelser. Han var liten og spinkel med et blekt ansikt, en svart liten hatt og et par store mørke øyne som det alltid var et humoristisk glimt i. Han gikk i en fin uniformsjakke av nyeste snitt og tok aldri av seg coltbeltet, hvis vesker han dog for lettvinthets skyld hadde tømt, slik at de nå imponerte bare ved sin fasong, ikke med sin tyngde. For å dokumentere sin rolle som «chef» hadde han i mangel av en hvit serviett bundet et spraglet bomullstørkle rundt halsen inne i uniformsjakken, og hans veltillavede retter berettiget ham i høy grad til å bære dette symbol på sin verdighet. Når det ble for broket i hans domene, kunne han bli lynende sint og synge ut «jeg gir alle uvedkommende tre minutter til å forsvinne». Vi kjente ham imidlertid som en snill, human mann, så det var sjelden noen som tok hensyn til hans trussel.
Han var den fødte vert. Når en mere distingvert person hadde skrevet over de sovende skikkelsene som til enhver tid lå langs de mørke veggene i kjøkkenet og fikk albuet seg til en plass ved bordet i det dystert opplyste rom, kunne han komme bort til oss med en mine som hvilken som helst inspektør på en europeisk luksusrestaurant kunne misunne ham, spørre: «smaker hæsten bra i dag?». Ingen Maitre d’hôtel har noen steder gitt meg mere følelsen av å være en aktet gjest enn han, når han loset meg bort til en ledig couvert og etter at jeg hadde fått satt meg, løftet sin pekefinger og ropte til en av sine kokker: «Du Anders, en kopp blekk til doktoren her». Det var ingen liten bedrift Evensen og hans kokker utførte under de håpløst vanskelige forhold, og de bidro mer enn noen andre til vårt velbefinnende.
Ved firetiden om morgenen den 26. april hørte jeg i halvmørke at noe ekstraordinært sto på i sykestuen. Thomassen ble vekket, og en mann fortalte med hviskende stemme at en av deltakerne i Siems patrulje fra i går aftes var funnet noen kilometer borte nokså hårdt såret. «All right» sa Thomassen. «Fenrik Kavli tar med seg tre mann og utstyr og henter gutten». De rustet seg ut i all hast og strøk avgårde. En stund etter kom de tilbake og meldte at det forlød at gutten var meget hårdt såret, og at de ønsket at en lege skulle være med for å avgjøre om han skulle transporteres ned i bygden, eller tilbake til festningen. «Har De ski?» ble det spurt. Thomassen måtte benekte dette.
Jeg var imidlertid kommet såpass til bevissthet at jeg oppfattet hva det gjaldt, så jeg sto opp og fikk kledd litt av meg, og funnet frem skiene.
Da vi gikk over det sønderskutte brystvernet, sto solen akkurat opp og belyste det makabre landskapet rundt festningen, men på det strykende skareføret tok det ikke lang tid før vi var inne i skogen som var like vakker og fredelig som om det overhode ikke skulle eksistert noen krig. Det var så som så med formen etter den lange innesperringen, og vi svettet og peste fælt alle sammen. Til slutt kom vi inn i tralten og fant vår mann, som var blitt skutt gjennom låret under en trefning klokken ti kvelden før.
Han hadde skutt og drept en østerriksk soldat på 10 meters hold. Østerrikerne tok liket med seg. Vår mann hadde ligget natten over der han falt, 20 meter fra en hytte, så han var nokså medtatt da vi fant ham. Vi helte varm kaffe tilsatt streptan i ham, og spjelket låret hans. "Jeg skjøt igjen etter at jeg selv var fallt, for jeg var ikke sikker på at jeg hade ham i første skuddet, og så ble de forbanna, skjønner du."
Vi brøt oss inn i hytten og fikk laget en skikjelke som vi la en madrass oppå og pakket gutten inn i en mengde ulltepper. Etter en stund begynte morfinen å virke, så han hadde en tålelig bra tur ned til den øverste Gården i Eivran, hvor folk overtok ham og fikk bragt ham til sykehus i Trondheim.
Solen var nå kommet høyt på himmelen. Det var fullstendig påskestemning i luften og de skogkledde åsene med dalen i bakgrunnen var et utrolig vakkert skue. Den intense stillheten ble bare brutt av motorduren fra et og annet tysk transportfly som stevnet mot Værnes. Vi begav oss på hjemvei med en innbyrdes avstand på ca. 75 meter. Da vi etter en halv times makelig gange nærmet oss et skar som løypa gikk gjennom, fikk jeg bak en liten sving øye på fire tyske soldater i forsvinningsklær og med maskinpistoler. De hadde fulgt skikjelkens spor og kom nå rett mot meg knapt femten meter borte. Ennå hadde de ikke fått øye på meg, men jeg hadde ikke annet å gjøre enn å rope «Sanitetspatrulje, nicht shissen».
Vi var ubevebnet og bar armbind med genferkorset. Jeg ropte på de andre, og Kavli, Syversen, Syrstad og jeg ble tatt til fange og ført til den hytten som vi hadde romstert i om morgenen. Her hadde østerrikerne etablert seg, og de holdt oss i forvaring til ut på ettermiddagen da vi på ski ble ført ned til bygden. På veien underholdt jeg meg ivrig med en av østerrikerne, som i likhet med de fleste vi siden traff absolutt ville diskutere med oss. Da vi kom til døren i det huset som var bataljonskommandoplass, slo han ut med en megetsigende bevegelse den ene hånden og sa: «Entrez, vous etez chez vous» . . . «Non, maheureusement vous etez ches nous» svarte jeg.
Dette pretenderer ikke å være annet enn enkelte spredte trekk fra den minneverdige tiden på Hegra, sett fra min synsvinkel. Uendelig meget som hendte har jeg ikke nevnt.
Jeg har intet sagt om alle skipatruljene av lokalkjente som til enhver tid gikk ut og inn gjennom fiendens linjer akkurat som det passet dem. Intet om de lange kalde nattevaktene ute i løpegraven, mens vi andre sov trygt inne i festningen. Karene som kravlet opp i ledningsstolpen for å reparere lysledningen mens granatene suste rundt dem har ikke fått den omtale de fortjener. Mange flere ting kunne være verd å minnes, men jeg har på ingen måte oversikt over alt det som hendte i løpet av disse hektiske døgnene.
Epilog
Begivenhetene etter tilfangetagelsen har bare interesse for meg personlig, og er dessuten så triste at de ikke er verd å minnes. Natten i arresten på Værnesmoen. Det uendelige mismot som grep meg da jeg så fienden komme til dekket bord, og te seg på dette sted, hvorfra jeg hadde så mange lyse minner fra friske rideturer og muntert samvær med mange mennesker. — Det engelske bombardementet, da jeg som fange holdt på å bli drept i det som en gang hadde vært min egen sykestue. — Oppholdet på Røde kors. — Det bitre paradoksale i å gå som fangen lege på Katedralskolen mindre enn en måned etter at jeg selv hadde hatt fangne russiske leger under meg, og det harmelige i å se folket i Trondheim stille seg opp utenfor skolegården og se på oss som rare dyr da vi tok våre lufteturer. — Sykkelturen hjem. — Møtet med mine kamerater fra Hegra som ble satt til veiarbeid på Berkåk, og som jeg ikke turte stoppe og snakke med fordi jeg ikke var sikker på om mine papirer var i orden. — De brente gårdene på Kvikne, Rena og Elverum. — All holdningsløsheten og pratet om hvor forgjeves det hele hadde vært.
Men når jeg blir deprimert over for meget lunkenhet og for liten verdighet hos nordmenn, da ser jeg for meg de skjeggete og skitne karene fra Hegra og de minner meg om at det er håp - - -
Stavanger sykehus, 13. desember 1940
Gunnar Finsen — sign.