Cambodia 2003

Alle deler > BILL > Bill reiser

Cambodia 2003

Fredag 7/11 – Lørdag 8/11

8.00 fra Torget i flybuss. Måtte hente ut bagasjen i Oslo og så sjekke den inn igjen i Aeroflot. Rotete kø der med en del utlendinger som så ut som om de var fra det tidligere Sovjet og noen asiater. Ble vist tilbake i køen fordi vi hadde sneket at meget aktiv 50-år gammel mann med identifikasjonslapp rundt halsen. Han var her hver dag, sa han. Det viste seg at han hørte til en organisasjon som hjalp flyktninger når de skulle reise hjem. Hadde med en familie med en gutt i rullestol. Aeroflot nektet å ta med både rullestolen og en sykkel som de også hadde. De valgte sykkelen. Jeg sa vi kunne ta med rullestolen, men de skulle videre fra Moskva, så det var ikke noe hjelp i. Politifolk med og uten uniform, men vi så ikke riktig hvorfor. Trangt (Tupolev?) fly, men ikke alt for galt. Flyet tok imidlertid uvant krappe svinger, av en eller annen grunn.

På bussen fra flyet inn til flyplassen i Moskva ble jeg imponert av en nordmann som hadde fått en telefon og ikke fortalte den han snakket med at han var på flyplassen i Moskva. Ganske stor flyplass i to etasjer, men svært få steder å sitte. Vandret litt rundt og så på de forskjellige tax-free butikkene som alle solgte det samme og endte opp i en bar hvor de viste isdans på TV og en øl (hadde ikke russisk, bare import) og en cola kostet 9$. Folk satt i tappene. I annen etasje hadde østrussisk utseende eller cucasesere (?) lagt ut matter på store områder av gulvet og slått seg til. Hva ventet de på? Hvor lenge hadde de vært der? Fly gikk til de merkeligste steder. Det var heldig at vi bare hadde 4 timer å vente ettersom Tony i Aeroflot i Oslo hadde insistert på at vi ikke kunne vente på det neste. En spansk en, som han skrev. Mye større Ilushin fly videre og god plass. Gikk igjennom business class og kan ikke forstå at det var noe å betale ekstra for. Flyet var fult. Dårlig mat. Ingen film, men de 11 timene gikk ganske fort.

Vi gledet oss til å komme til hotellet i Bangkok og sove og pusse tennene osv og gikk i passkontrollen hvor vi først måtte fylle ut skjema og deretter stå i kø en stund. Unni gikk først og det var greit, men da han kjørte mitt åpenbart elektroniske pass i gjennom maskinen sin skjedde tydeligvis ikke det som skulle skje og han prøvde et par ganger til og så deretter på en stensilert liste som han hadde på veggen og sa jeg trengte visum! Mye frem og tilbake på kontorer av forskjellig slag, og alle insisterte på at jeg trengte visum. Det var innført for Island nov 02. Insisterte på å snakke med noen i den Islandske ambassaden, på tross av at det var lørdag, men de bare blåste av meg, inntil de plutselig kom med en telefon og jeg snakket med en fra ambassaden eller konsulatet. Vi snakket begge engelsk, og jeg tror ikke han heller kunne islandsk. I alle fall var det slik. Visumplikt, og en kunne ikke få det på flyplassen. Jeg kunne dra til Kuala Lumpur og få det – eller tilbake til Moskva. Det kom en ung dame og mann fra Aeroflot for å hjelpe oss og vi fant ut at det var best å dra videre til Siam Rep med det samme. Det var bare 2-3 timer å vente. 120$ en vei pro pers. De var engstelig for at vi ikke ville slippe inn uten returbillett, men solgte oss en vei når jeg insisterte. En time med et OK lite propellfly med turister som skulle en svipptur for å se Ankor Wat.

Ingen problemer ved ankomst, bare betale de 20$ pro pers og fylle ut flere skjema. Drosje til Green Garden Home Guest House som jeg hadde valgt litt på måfå fa en av bøken. Det viste seg å være fint. Ikke stort rom, men air-con, i annen etasje med utsikt til hagen der vi spiste frokost og kunne sitte om kvelden. også stor veranda utenfor rommet for sitting om kvelden. Sentralt var det også. Hvilte på sengen i noen timer. 6 timer forskjell fra Norge og ikke sovet, praktisk talt.

Traff to australske leger som bodde der. De brukte ferien til å arbeide 4 uker på et barnesykehus. Den eldste var cambodsjansk, men født i Australia. Foreldre hadde flyttet dit i 1972, og så blitt der da problemene startet. Besteforeldre drept. Den andre var bare ung lege, og mere pratsom. Emergency leger. Få trafikkskader, mye brannskader, malaria (fra andre steder) og dengue feber (farlig for småbarn). Japansk og spansk sykepleier på sykehuset og norsk fyioterapeut på et rehabiliteringssted rundt hjørnet fra hotellet. Tidligere på dagen hadde de hjulpet en ortoped å sette ekstern fixasjon på en femurfraktur. Det var om å gjøre å få barnet hjem snart av økonomiske grunner.

Noen hadde sagt noe om water festival, men vi så ikke noe til det. I Norge hadde jeg lest at det skulle være måneformørkelse denne eller neste natt ved 8 tiden cambodsjansk tid. Var usikker på om det også ville være i Cambodia. Så i boken og spaserte til Soup Dragon, som jeg etterpå oppdaget var Vietnamesisk. Fint bord på balkong i 2. etasje med utsikt til en nokså uinteressant gate. Merkelig mat- for å si det pent, i et hvert fall salaten med tørrfisk, men helt ok øl – Angkor i store flasker. Koster like mye som en hovedrett, 2-3$. Overdrevent høflig og krypende kelner, på tross av at det så ut til å være mange lokale som spiste der, som ikke skjønte noe av det vi sa til ham. Smell og slikt da vi betalte, men de visste ikke noe om water festival og trodde det var på grunn av fullmånen. Spaserte likevel ned til elven og kom til den litt utenfor sentrum. Temmelig mørkt, men oppdaget en liten gutt sammen med foreldre etc som holdt på å tenne stearinlys på en liten flåte med papiroverbygning som han så skjøv ut på vannet. Gikk videre mot sentrum og så flere og flere flåter med lys. Etter hvert var hele elven full av dem og masse folk langs breddene som så på og små gutter som svømte i elven og skjøv ut flåter som hadde satt seg fast. Fyrverkeri. Noen steder solgte de ferdige flåter. Hadde ikke med fotografiapparat, og det var ingen formørkelse, men fantastisk første kveld i Cambodia. Gikk tilbake til hotellet og la oss igjen. Drakk gin og cola på verandaen først. Man må gå uten sko inne. Unni er ikke fortrolig med geckoer ennå. Masser av dem på hotellet. Må dra på vinterklærne ettersom vi ikke kom til Bangkok for å legge dem igjen. 4000 riel på en dollar.

Søndag 9.11.

Opp ca 9.00. Følte oss overraskende bra og gikk i gang med turismen. Først frokost i hagen – 2 stekte egg og svært glass med vanlig kaffe. Forhandlet med en tuk-tuk sjåfør som ventet utenfor hotellet. Dvs spurte hva det ville koste. 9$ pr dag og noe mere om man skulle ha med det som var langt vekk. Tuk-tuk er moped (100cc) med tohjulet tilhenger med sete til to og tak over. Kun vanlig i Siam Reap. Kjørte avgårde, først (32 grader og sol) for å kjøpe en australskaktig hatt med Siam Reap på som jeg tror jeg prutet ned litt til 2$ og deretter forbi barnesykehuset hvor foreldre (?) satt utenfor i veikanten og ventet, men ellers så nytt og ok ut på utsiden og videre til inngangsstedet til ruinene litt utenfor byen. $20 per dag, $40 for tre dager. Man får bevis med fotografi på. Pengene går ikke til ruinenes bevaring men til et oljeselskap som landet skylder penger og som har fått dette i stedet for betaling. Noe går nå visstnok til regjeringen også. Angkor Wat er noe slikt som 50 templer bygget mellom 800 og 1200 hvorav man ser opp til 10-12. Resten er hovedsakelig svære mursteinshauer. Selve Angkor Wat er det best bevarte, muligens fordi det var et fungerende budistkloster da det ble oppdager i midten av 1800 tallet. Alle er byget som hinduistiske, men ble budistiske da landet skiftet religion på 1500 tallet(?). A W ser man først i fall man skulle bli rammet av lynet og ikke få se noe mere, men det er litt dumt for alt det andre blir da mindre imponerende enn det ville vært om en så A W til slutt De fleste av templene er bygget over samme mal. Enorme firkantede områder med en vollgrav rundt. Mange har ikke lenger vann. Opp til 4 broer over vollgraven, en på hver midtside, med dragebalustrader. Deretter første mur med en bygning der en går igjennom, så inn på enorm gress matte med causeway rett frem på midten med mere dragebalustrader som leder til første firkantete galleri med bueganger, porter og tårn, og 700 m med 2 meter høye paneler med bas relieffer. Innenfor dette en stor gårdsplass. På midten av denne er selve hovedtempelet som en pyramide. Digert og høyt (65m) med uhyggelig bratte trapper. Tårn og uskjæringer – hovedsakelig av to og to kvinner med tiltalende nakne bryster. Vanskelig å vite hvor mye som er restaurert eller fikset på, men Khemer Rouge skal ha gjort lite skader.

Brukte mye tid på relieffene og tok masse bilder som jeg ikke trodde ville bli noe særlig, men som ble flotte. Deretter litt rundt omkring på gårdsplassen og så opp den meget, meget bratte trappen på pyramiden. Som vanlig, få rom, men noen var det og der stod det buda figurer. Enkelte budistiske munker i oransje drakt, men det viste seg at de var turister og tok bilder av hverandre. På vei ned den bratte trappen ”reddet” jeg en japansk (?) jente som hadde satt seg fast nær toppen. Gikk bort til noen boder utenfor og drakk vann og ble omringet av barn som ville selge postkort, bøker, jakker osv. Unni gav dem strikker til å ha i håret og postkort fra Norge. Det så ut som om de likte det. Svetter kolossalt av varmen og drikker uendelige mengder vann.

Videre i vår Tuk-tuk til Bayon , hovedtempelet i Angkor Tom. Det var blitt sent og lange skygger. Vanskelig å ta bilder. Mye mere ødelagt enn AW. Svære, enigmatiske, like steinansikter overalt. Flere fine relieffer. Denne gangen mange av sjøslag med fisk og lik i vannet. Tok bilde for en kineser og hans kone. Han arbeidet i Phnom Phen. Traff formodentlig gal russer som hadde arbeidet 5-6- år i Australia og nå var på vei tilbake Russland for å se om han skulle flytte tilbake dit. Ville livnære seg som engelsklærer, på tross av svært dårlig engelsk. Var nylig skilt. Hans kone hadde stukket av med en bankraner i Australia. Han ble fengslet, men hun reddet ham med et helikopter! Han må jo ha vært gal, men hyggelig fyr – hadde ikke noe imot at jeg bommet en sigarett av ham.

På veien tilbake til hotellet var det et sted der mange hadde parkert. Viste seg å være for å klatre opp til et tempel for å se solnedgangen. Vi klatret også opp den svært lange trappen til tempelet som krydde av turister slik at det var vanskelig å komme frem. Solnedgangen ikke egentlig noe så voldsomt, i et hvert fall når en står i 4. rad. Tempelet var visst heller ikke noe særlig, men vanskelig å si sikket på grunn av alle menneskene. ”Snakket” med en elefant nederst i trappen. Man kan ri dem opp til templet. Store dyr, særlig når en står nær inntil dem, med små øyne. Hvordan ser en om en elefant er i godt humør? Hvordan logrer de? Tilhørte ”the company” ikke han som red den.

Dusj på hotellet og aftens på fin restaurant i et hotell ved elven. Litt dillete. De la håndflatene sammen foran brystet og bukket hele tiden, men pent sted, god mat og ikke dyrt. Gin på verandaen.

Mandag 10.11.

Fikk Cambodias historie i present av Unni. Hun hadde stjålet den fra hotellets ”bibliotek” – en liten haug med bøker gjester hadde lagt igjen. Opp 7 ut 8 med tuk-tuk mannen som ventet som avtalt. Tilbake til Bayon for å se ordentlig på den i godt lys og ta flere bilder. Så videre til ”elefantterrassen”. Ikke egentlig noe særlig interessant men fant en fløytespiller uten ben i en trang passasje og tok bilde av ham. Videre til Preah Khan (?) inne i jungelen. Forfallent og helt overgrodd av trær som til dels sprenger i stykker bygningene. Fantastisk trolsk stemning. Få andre turister der og en kunne innbille seg at en var den første som hadde funnet dette templet dypt inne i junglene. Indiana Jones!! Mange flotte motiver å ta bilder av, men vanskelig lys.

Så et par templer til, inkludert ett til som holdt til å bli spist opp av trær. Jeg husker ikke helt. Endte opp ved et stort basseng. De hadde måttet forby folk å bade elefantene sine der fordi de ødela murene når de gikk inn og ut av vannet. Masse små jenter som solgte de vanlige tingene. Vi kjeklet lenge godmodig med dem og kjøpte vel også noe. Jeg har oppdaget at jeg begynner å svette av å spise. Godt at det ikke bare er alkoholen som gjør det.

Hoppet over det siste tempelet på dagens program og stoppet forekjellige steder på veien tilbake for å finne forestilling med typisk (tempel) dans. De første stedene skulle alle ha store grupper med japanere. Det foregår noe med dem disse dager. Plakater mange steder om samarbeid med Japan og flagg. Endte opp med å bestemme oss for et sted like nede i gaten som tuk-tuk mannen anbefalte. Han insisterte på å komme tilbake og kjøre oss dit på tross av den korte avstanden, så fikk forhåpentligvis kommisjon.

På hotellet var det en mann som sorterte bilder. Viste seg å være profesjonell amerikansk fotograf som hadde tatt svart hvitt bilder av ruiner osv med forskjellige filtre som gav dem stemningsfull effekt. Gode bilder. Hadde dem utstilt p på museet i Pnom Phen sa han, og det stemte. Bufeet mat på forestillingen. To utgaver av alle retter, men bare de på den ene siden hadde forklaring på hva det var, så litt rar sammensetning ved første forsyning. OK forestilling. Stilisert tempeldans og innimellom ung gruppe (fra en skole?) som viste opp-peppete folkelige folkedanser.

Tirsdag 11.11.

Opp 7.30 ut 9. Lang frokost først. Tuk-tuk 30 km til Banteay Srei. Hus og folk på begge sider av veien. Gutter som hadde skutt frosk med hjemmelaget strikkgevær, butikker, bøfler, kvinner som gjorde ting med ris/korn (?). Skulle ta bilder senere, men det bli ikke slik, som vanlig. Nydelig ”lite” tempel i rødaktig sandsten. Vollgrav rundt. Mange utskårne lintels over dørene. Gutt som svømte ut og hentet røde lotuser i vollgraven. Dobbel pris for vannet utenfor – to kr i stedt for én for literen. Overtalte sjåføren til å kjøre oss 12km videre til utskjæringer i en elv. Han forlangte 10$ ekstra fordi veien var så dårlig, og det fortjente han. Utrolig dårlig vei og støvete. Kom til slutt til parkeringsplass og gikk deretter 5-6km på til dels meget bratt men ellers ok sti gjennom skogen. Ikke egentlig jungel, men fine snodde lianer (?) rundt trærne. Det var langt, og det var varmt. Tisset for første gang i dagslys – brunt! Traff på turister som kom andre veien og så temmelig fed up ut. Det var lite vann i elven og uskjæringene var ikke særlig interessante eller imponerende. Like nedenfor var imidlertid en liten foss 10-12m og kulper med sommerfugler. Unni forklarte en vakt at han måtte gå sin vei og dusjet deretter naken i fossen. Tok ett bilde, men så var det slutt på filmen!

Lang vei tilbake. Mere folkeliv langs veien. Fylte bensin fra flasker hos en ung dame som hadde flaskene pent stilt opp i et stativ langs veien. Stoppet og så tempelet som vi hadde hoppet over i går. Det var i meget god stand og helt uten turister. Det var så mange bygninger innenfor de ytterste murene at en omtrent kunne gå fra den ene til den andre uten å gå ned på bakken – ikke helt. Det gav inntrykk av at de hadde satt det galt sammen, at de hadde mist noen biter av den ytre muren og at den var blitt for trang. Unni tvang meg til å stjele en del av en snodd søyle som lå der i en stor haug. Så vidt innom et tempel til. Spiste på lite tiltalende indisk restaurant i litt halvlugubert strøk. Det lynte om natten og ble mindre varmt.

Onsdag 12.11.

Opp 8 ut 9. Tuk-tuk til ”Roluos group”, 12 km på en annen side av byen.Stoppet på veien og forsøkte å ta bilder av menn som fisket med seine i elv/grøft.

Overskyet etter hvert og noen få dråper regn. Nå bare 26-29 grader og jeg svetter mindre. Hovedtempelet stort og i OK stand, men litt tja. Tok bilde av skoleklasse i åpent skolerom. Virket som om de var vandt til det. De tok liten notis av meg. Et japansk reise selskap stormet forbi. Senere kom en tilbake og ropte etter en som formodentlig var unnsluppet. Snakket med en gutt som studerte engelsk, og deretter på en munk som gjorde det samme. Tok et ok bilde av ham. Så et tempel til og en bit av et tredje. Ikke noe voldsomt. Har sett for mange templer på for kort tid. Det var for tidlig på dagen til å slutte så bestemte oss for å kjøre gjennom byen til Angkor Wat igjen. Måtte ringe fra hotellet klokken 3. Det tok lang tid å komme frem og da vi eneleig så murene rundt tempelet og vollgraven punkterte mopeden og han måte skifte slange. Fikk bare 3 kvarter til på se på relieffene igjen. Deretter tilbake til hotellet. Betalte mannen hans 60$. Han fikk også et norsk postkort av Unni. Deretter til internet kafe for å ringe til Ålesund tingrett. Det tok ca 5 sekunder å få forbindelese, men så måtte jeg vente 10 minutter i telefonkø, ”vennligst ikke legg på – vi har for tiden mye å gjøre....”!Fikk til slutt gitt hotellets nummer til en dame og satte meg i hagen og drakk te inntil Tingsretten i Ålesund ringte meg tilbake. Jeg var på høytafon i rettssalen og alt ble skrevet ned. Måtte avgi en ”forsikring” om at jeg ikke skulle lyve. Utspurt av dommeren og deretter av forsvareren og anklagerens advokater. Underlig følelse å sitte i Siam Reap og delta i en rettssak i Ålesund.

Hotellet ordnet båt-billetter til Batambang for oss og sa vi kunne ha tingene på rommet til vi kom tilbake, men senere at vi måtte pakke sammen likevel fordi det skulle leies ut, men at vi ville få det samme tilbake i overimorgen. Leste Comander and Captain i hagen, etter hvert i starinlys. Mindre kjedelig bok etter hvert. Nettopp laget stor film av den. Mørkt klokken 17.30-18. Spiste på god thailandsk restaurant på andre siden av elven. Satt i hagen. Myggkveiler. Det regnet litt, men bare litt. Så gin og cola.

Torsdag 13.11.

Unni opp 4.30, jeg opp 4.45, fordi hun påstod den var 5. Ingen frokost så tidlig. Laget kaffe og vi spiste dragon fruit. Ser bedre ut enn den smaker. Hentet 5.50 av bil fra båtfirmaet. Fortsatt mørkt. Det satt allerede en engelskmann der. Kjørte til andre siden av byen til hovedkontoret i en garasje og ventet lenge. Endelig kom en ung dame og vi kunne kjøre videre. Stoppet ved et tempel fordi den unge damen måtte be! Familie utenfor som også skulle be. De to små barna fikk kjøpe fulger av en dame med bur for å slippe dem fri. En eldre gutt og andre i familien kjøpte lotusoppsatser og gikk inn i tempelet med dem. Tok bilder. Videre til annet hovedkontor og tok med to unge turister. De satt i forsetet, vi andre 4 i baksetet. Deretter forbi vårt hotell til et annet sted hvor den unge damen hentet penger og ett sted til. Deretter ut på landet, ett raskt stopp ved nok et tempel og så ut en lang odde med rønner på begge sider til båten. Den var gått. De hadde ringt båten til Pnom Phen som alle de andre skulle med og den ventet, men ikke vår båt. Mye frem og tilbake. Noen ville ha 10$ for å kjøre oss etter fergen og ta den igjen. Jeg forklarte at vi var kommet i båtfirmaets bil og at det ikke var vår feil at vi var sene og til slutt kjørte de os ut til båten som nå ventet gratis. Lang smal kanalaktig båt med overbygning. Voldsom fart når det var mulig. Mange turister med. Det var kaldt og overskyet, og de fleste gikk etter hvert inn, men jeg holdt ut i baugen og så meg om. Først over den store innsjøen med noen andre båter i det fjerne, deretter opp elven til Batambang i 2 timer. Først bodde folk i båter, også grisehus og hønsehus og slikt på flåter. Etter hvert bodde de i hus på stylter langs elven og etter hvert bare i hus. Folk fartet omkring i båtene sine og gjorde ting på bredden. Vår båt måtte kjøre sakte der det var folk. Hadde angivelig veltet flere båter før og folk hadde druknet. Et sted satte han full fart gjennom en lang kanal med høyt siv og småtrær på begge sider. Imponerende greier. Grener som pisker mot båten. Jeg ble jaget inn – heldigvis - og fikk varmet meg litt.

Masse mennesker og touts da vi kom frem. Hadde bestemt meg for et hotell fra boken, men ble med en varevogn til et annet i stedet. Lå sentralt til og vi fikk et stort rom med enorm seng til 10$. Gikk ned og avtalte med to mot-sjåfører at de skulle kjøre oss til ruinene. Spiste først dårlig, men billig og raskt på en restaurant på taket av hotellet. Det satt en tykk neger med grått skjegg og snakket med en mann der. Snakket med ham i trappen. Han haltet, var fra California og reiste alene.

Satte av gårde i nokså moderat fart bak på hver vår moped. Hyggelige gutter. Unni insisterte på holde sin rundt livet, noe han ikke så ut til å ha noe imot. Min var 28 år og hadde kone og to barn, den yngste 2 mndr. Hun skrek hele tiden slik at han ikke fikk sove. Fire yngre søsken. Far død, og mor giftet seg igjen, men han døde også etter først å ha produsert 3 barn til, slik at min sjåfør hadde ansvaret for dem alle sammen. Søsknene gikk på skole. Først 5 år a 1500 rials per år pluss litt til materiell, deretter 3 år a 400 rials per år. Deretter 30$ per halve år. Det var det få som hadde råd til. Universitet uhorvelig dyrt, han visste ikke hvor mye. Det er for få skoler, så noen barn går fra 7 til 11 og andre fra 2-5. Det er ingen skatt og derfor må en betale for alt. En uke på sykehus koster 10$ + medisiner (og operasjoner?). Han hadde betalt 320$ for sin brukte moped. Hadde lånt det meste av hotelleieren. Han hadde vært i Siam Reaop en gang men syntes det var svært dyrt. Alt kostet dobbelt av hva han var vant til. Det viste seg å være riktig. Vann her bare 500 rials. Hadde også vært i Pnom Phen, men syntes det var for mange gater. Alle bilene med høyre ratt var ikke bare bruktimport fra Japan, som jeg trodde, men også fra Thailand og Korea, som også angivelig har venstrekjøring. Høyre i Cambodia.

Stoppet etter en tid fordi jeg hadde sånn tresmak i baken. Gikk inn og besøkte frukthave. De så litt overrasket ut og lurte på om vi også ville se appelsintrærne et annet sted, men vi takket nei. Videre resten av de 25 km til Wat Banan. Tempel på toppen av en 80 m høy kolle. Bratt og lang trapp opp. Tempelet ikke noe særlig. Men hadde vært fin utsikt over slettene om det ikke hadde vært overskyet og litt tåkete. Negeren fra hotellet satt og drakk øl og pratet med sin motorsykkelsjåfør da vi kom ned trappen. Virket grei nok, men noe var underlig med ham. Vi kjørte en annen vei tilbake og stoppet og tok noen bilder. Ville ta bilde at en aldeles nydelig ung dame i gul drakt og hatt med et åk over skulderen hvor hun bar tallerkener og glass osv, men da jeg fikk ham til å stoppe og snu var hun borte. Det var ikke en drøm, hun stod foran et hus og hadde satt fra seg greiene, så turte ikke spørre henne om å plukke alt sammen opp igjen. Bilder av mann som kjøpte små frosk i sekker. Masse mennesker rundt ham, men froskene så små at det ikke ble noe særlig til bilder, og også av jenter og kvinner som sorterte røde og grønne chili. Stoppet også i landsby hvor det var et par gamle hus fra 1930 årene. De øvrige var revet av Khmer Rouge. Ingen skulle ha store hus. Disse stod fordi de hadde brukt dem selv. Tok bilder av barn osv. Stoppet også og så på to Banyan trær fulle av sovende svære fruit bats. Sjåførene kastet stein på dem for å vekke dem og lurte på om vi ikke hadde fruit bats i Norge. Bøndene prøver å drepe dem fordi de spiser opp frukten deres, men kan ikke gjøre det i Banyan trærne fordi trærne er hellige.

Fant ikke den restauranten jeg hadde sett meg ut i boken i mørket, så spiste på en annen meget enkel en. Unni fikk mat, men ikke jeg. De hadde glemt det. Spaserte langs elven og så på ”shop-houses” som stod omtalt i boken. Ikke all verden. Hadde sett feil og ventet oss fransk koloni stil, men ser nå at det var villaer i utkanten av byen. Alt var stengt bortsett fra fruktselgere utenfor markedet. En mann forklarte oss hva all den rare frukten var, men vi kjøpte ikke noe.

Fredag 14.11.

Opp 5.30. Kaffe på rommet og spaserte så til båten som gikk klokken 7. Strålende solskinn og flotte farger og fargerikt folkeliv ned elven. Tuk-tuk til hotellet. Vi fikk faktisk samme rom. Spiste ok på meget enkelt sted over gaten og lå på sengen og slappet av og satt i haven og slappet mere av og drakk te. Kjøpte film fra offisielt Fuji sted med filmen i kjøleskap $2.50 for 36 bilder, men gadd ikke hamstre. Spiste på Soup Dragon igjen, som den første kvelden, og fortsatt bra. Kjøpte ny forsyning med gin som vi drakk på verandaen i mørket. Hadde før det sjekket meil fra internet kafe, men pratisk talt bare porno reklame. Det er ingen i gatene etter 8-9 om kvelden. Betalte lang, nøye spesifisert regnskap med hver frokost, hver ekstra kaffe etc. 2000 rials for å vaske en mengde tøy for oss!

Lørdag 15.11.

Opp 5.30. Fikk denne gangen frokost. Bil hentet oss til bussen. Det er inkludert i billetten som er $5 de 8 timene til Pnom Phen. Koster det samme om en går av før, slik vi gjorde. Temmelig dårlig vei og vi satt langt bak i bussen og det humpet mye, men helt OK buss. Vannbøfler, folk langs veien, hus på stylter, rismarker. Bussen stoppet en lang stund etter en time eller to slik at sjåføren kunne spise et stort måltid. En god del utlendinger med bussen. Snakket med en New Zealand jente som reise alene og spurte hvordan det var. Hun visste ikke fordi hun hadde nettopp skilt lag med dem hun reiste sammen med. Alle har vært i Vietnam og likt det. Bedre enn Cambodia. Hun var mest opptatt av semifinalen i rugby verdenskapet hvor NZ skulle spille mot Australia samme ettermiddag. Hadde funnet ut hvordan hun kunne få sett resten av kampen når hun kom til Pnom Phen. NZ slo dem sist de møttes, men hun var usikker på hvordan det ville gå nå. Australia vant, men ble slått i finalen av England. Etter 4 timer Kampong Thom. De stoppet og spiste igjen på restaurant ved elven litt utenfor sentrum. Man kunne overnate der, men lite tiltalende, så gikk over gaten til fint hotell og fikk meget bra rom med utsikt over elven til 10$. Unni nektet motorsykkel, og det viste seg, mot formodning, mulig å få tak i en drosje. Skulle ha 25, men gikk ned til 20. Moto ville ha kostet 12, og drosje mye mere komfortabelt og langt mindre støvete, så vell verdt det. Spiste overraskende god mat der bussen stoppet og dro avsted. Det var langt og humpete til Sambor Pre Kuk. Stort område med forfalne templer i skogen. Vanskelig å finne frem, og nesen alt som stod i boken var mindre fint enn ventet når vi endelig fant det. Ble vist riktig vei av en liten gutt med stor sykkel og enorme brune øyne og en alvorlig mine som Unni falt for. Fint selv om ruinene ikke var så minneverdige. Tok biler på veien tilbake av folk med kjerer og av et skilt om at minene var ryddet. Det hadde tatt noe slikt som 7 mndr å fjerne noe slikt som 14 miner. Stoppet også på stort fungerende buddist tempel og område. Forfallet og rare, litt uhyggelige, figurer som vanlig. Satt på verandaen og drakk gin og cola og så solen gå ned over elven. La meg på sengen og sovnet, så ingen aftens. Restauranten stengte i alle fall ved 6 tiden. Enorme gekkoer på veggene som laget rare lyder og jaget hverandre.

Lørdag 16.11.

Opp 8.00 Innfødt frokost på hotellet, ris og noen ubestemmelige greier, ikke særlig godt. Vond kaffe uten melk. Vanligvis har de kondensert melk på boks. Gikk i gatene. Kjøpte Phenergan krem til Unnis enorme mygge(?)stikk på leggene. Tok bilder i markedet, men vanskelig på grunn av skarpt lys og skygger. Også computerskole med voksne elever som så forvirrede ut. De fisket med en enorm seine i elven, men det tok så lang tid at vi ikke så om de fikk noe.

Mere chicken med cashew nuts før bussen videre til Pnom Phen klokken 12. Fortsatt humpete vei og mere rismarker. En liten gutt som til stadighet ble gitt sjokolade og brus av sin mor eller bestemor sov med hodet i fanget på en munk i oransje drakt. Trodde de var i familie, men han ble igjen da gutten etc gikk av. Kvinner kan ikke berøre munker. Stoppet for å hvile et sted hvor de bl.a. solgte friterte, svære edderkopper og muligens også froskelår. Burde ha prøvd edderkoppene, men lot det være. Like før PP en ferge (kunne ha vært over smal fjord på vestlandet) hvor de solgte stekte småfugler og frukt etc. En mann jeg hadde snakket fransk med lot meg smake olivenene han kjøpte. De er bedre i Europa.

Hurlumhei da bussen stoppet i PP. Men valgte meg ut en sjåfør som sa han ville ha 3$. Folk omkring lo. Hotellet jeg hadde sett meg ut rett overfor palasset var fullt, Fikk ham til å kjøre oss videre og så på flere hoteller ved promenaden langs elven. Fant til slutt fantastisk rom i River Star hotell på et hjørne med panoramautsikt i svære vinduer over elven og promenaden til 22$. Spiste pepperkrabber i underlig restaurant like oppe i gaten ut mot elven som var anbefalt i boken. San Miguel øl – var ikke egentlig så mye dyrere enn annet øl.

Mandag 17.11.

Kunne ha fått visum til Thailand på tre dager i Siam Reap, men fant det ut for sent. Kulle nå ha visum i PP. Frokost først. Så moto til ambassaden. Han ante ikke hvor det var, men jeg hadde funnet det på kartet så fortalte ham veien. Mye lenger vekk enn jeg trodde. Litt lang kø for å få kølapp. Jeg fikk nr 116 og de ekspederte da nr 32. Skjemaer osv. En mann i køen forklarte meg det. Når en endelig fikk levert inn passet måtte en komme tilbake etter tre dager og hente det igjen. Flere køer formodentlig. Gav opp hele greia og funderte på å få visum til Vietnam i stedet og så endre billetten og fly tilbake til Moskva derifra, men kunne ikke huske om Aeroflot flyr til Hanoi eller Ho Chi Minh. Det er Hanoi. Fant ambassaden etter en del strev og kunne fått visum på timen mot 35$ til vakten, men måtte snakke med Unni først. Man kan ta elvebåt eller buss til HCM city. Moto tilbake og fant ut at det ble for vidløftig, så heller ta et par dager ekstra på stranden. Det var mulig å fly til Bangkok for 118$ som korresponderte noen lunde med vårt fly videre til Moskva. Kjøpte det i stedet. Gjennom hotellet. Kunne sikkert ha fått det mye billigere på annen måte. Internet?? Pytt-pytt.

Gikk i gatene. Fant stort tempel (hoved-)med gull-buddaer og snakket med munk. Han visste ikke hvor lenge han skulle være munk. Lunch på gatested. Froskelår?? og te. 1$ for to. Besøke museet med fint elefant hode utenfor og pent lagt opp og OK ting, men ikke noe fantastisk. Mye blir stjålet før det kommer til museet. En hel veg med relieffer var blitt stjålet fra et tempel og konfiskert i Thailand. I boken står det at de gav det tilbake, men det meste av veggen er fortsatt i Thailand. Ikke lov å ta bilder, og svært få postkort til salgs. Morsomt å se ting fra templene vi hadde besøkt. Det var faktisk bilder av vår Siam Reap fotograf på veggene og de solgte dem også. Vi så ham kjøre forbi på en motrorsykkel utenfor museet, men han så oss ikke.

Deretter palasset i et svært, nokså sterilt, område med murer rundt. Blek kopi av den i Bangkok, men de samme fine takene. Silver pagoda med masse buddaer i sølv og gull og andre nokså ubestemmelige ting i glassmontere. Navnet er på grunn av sølvflisene i gulvet. De var for det meste dekket av matter så de ikke skulle skades. Alt er fra ca 1900 og senere. Solnedgang over elven i hotell vinduet. Folk spaserte på promenaden, og noen leide en elefant.

Tok en pedicab hver forbi det flomlyste palasset til meget god thai restaurant i gammelt kolonihus. Satt ute. Stilfult dekorert, god mat, hjelpsomme kelnere som sa hva vi skulle spise – supert. Ingen pedicab utenfor da vi skulle gå, så spaserte et stykke i meget mørk gate til vi traff på en som var på vei hjem. Unni satte seg oppi og jeg ville spasere til vi kunne finne en til, men han sa jeg også kunne sette meg inn og så kjørte han oss begge. Må ha sterke ben.

Tirsdag 18.11.

Satte igjen en del bagasje og avtalte å komme tilbake på lørdag. Betalte regning. 9.50 for vask av tøy!! Han påstod at det var ekstra fordi det ble gjort for hånd, ikke i maskin som kunne skade tøyet! Kjørte oss gratis i sin egen bil til busstasjonen. Aircon 3$ ca 4 timer til Sianoukville. Mye bedre vei. Stoppet for å spise osv og snakket med svensk jente som reiste alene og syntes det var ok. Hadde reist mye i Østen og likte Laos best. Angivelig sted der med like fine ruiner som AW. Har ikke truffet noen som har hørt om dem. Voldsomt pratsom og hypoman. Ikke rart hun reiser alene. Tok en moto hver til Coasters som var varmt anbefalt i boken. Fikk liten primitiv hytte på stylter med hengelås nokså nær vannet. Myggnetting og primitivt bad, men liten veranda. OK til 12$. Ble glad i det etter hvert.

Badet!! Må ha vært 30 grader i vannet. Man kan være uti i timevis uten å bli kald. 3-4 km strand. Fint! De hadde meget beskjeden restaurant på stranden og spiste meget god mat der. Satt senere i et slags lysthus helt nede på stranden og drakk øl. Et annet par på vår alder (det var ikke andre) viste seg å være norske – fra Trondheim - arbeidet på NTNU – jeg hadde operert henne i foten. Charcot-Marie-Tooth. Jeg vet ikke om jeg var klar over det da, men jeg tenkte på det da jeg så henne nå. Var blitt re-operert av Lium!! Tiltalende rolige mennesker som var vandt til å reise i Østen. Hadde kommet fra Bangkok slik jeg hadde tenkt, med buss til Batambang og båt til Siam Reap. Hadde tenkt å dra videre langs kysten til Thailand, men endte opp med å dra tilbake den veien de var kommet for å ta båtturen opp elven til Batambang igjen.

Onsdag – fredag 21.11.

Serendipity beach. Strandliv. Bade, lese bøker, gå langs stranden. Dykke: fine koraller i masse farger, men ikke som i Thailand. Fant ikke noe fint skjell til Unni, men lette lenge. Hun er i alle fall mest interessert i om de suser. Masse jenter og kvinner og noen få gutter selger frukt og mat som de bærer på brett på hodet. Lange godmodige diskusjoner med dem og pruting. Sousrei = hallo, Li hai = ha det, (Atei) akon = (nei) takk, Akon tran = mange takk, Angwa = please, Prohail = kanskje, Tlai pei = for mye, Diktiet = senere. Synd vi lærte det så sent på turen. De sier ”same-same, but different”. Fant bare ut omtrent hva det betyr.

Spiste lunch på stranden som noen ganger var bare frukt, og andre ganger kreps, stekt akkar og frukt. Om kvelden meget god mat på ”restauranten”, men vi fikk den servert i lysthuset på stranden. De norske lærte kokken engelsk og ble gode venner med henne. Hun var der fra 7 om morgenen og til de siste gjestene gikk. Gikk på skole før arbeid! Tjente 70$ per mnd. Gjennomsnitt er 30$ per mnd i Cambodia, var det noen som sa. Gikk lange turer til enden av stranden. Bebyggelse slutter halvveis og så er det noen få hytter og en liten fiskelandsby helt i enden der en elv renner ut. Badet nakne og holdt på å bli arrestert. Leste mail på et større hotell. Meget minneverdige seanser på verandaen. Stjerner, gin og cola etc.

Traff igjen den gale svenske jenten og en hyggelig tysker som vi pratet med. Kjøpte cola og vann fra en liten familie rundt hjørnet. Norske gutter eiere av baren/hotellet ved siden av. Flotte solnedganger på stranden. Solen blir merkelig bred nederst like før den går ned. Litt Hirosjima aktig. Traff annen gjest på hotellet. Tynn ung australier som jobbet i museet i PP. Ikke arkeolog, men byråkrat. Direktøren kunne ikke noe og var ansatt av politiske grunner, men mange av de andre ok. Ikke hans egen sjef. Jobben sponset av Australia. Skulle bli der i 2 år. Bodde over en khmer familie. Likte seg godt.

Mange av dem som selger er fra Vietnam. Likes ikke noe særlig av cambodianere tradisjonelt. En gutt var halt og halvt. Et Australsk par giftet seg på stranden ved siden av oss. Masse mennesker i pene klær og blomster. Han arbeidet også i PP. Vi kom for sent til å se selve seremonien. Unge gjester bodde i hotellet ved siden av og satt i vannet før og etter og drakk øl og hadde fest om kvelden, men OK.

Selgerbarna lagde oss armband i farget tråd. Først velger man fargene og så knytter de i vei. Det tar lang tid, og regnes tydeligvis som reklame for de tok ikke noe for det. Tiltalende barn som først var alvorlige, men etter hvert ble spøkefulle på en hyggelig måte – for det meste. Fine dager!!

Lørdag 22.11

Kunne ikke sitte i lysthuset fordi de skulle ha selskap. Hadde kjøpt in svære iguaner som de drepte. Den ene stakk av med overskåret strupe. De norske hadde reist tidligere på morgenen. Unni sa adjø da hun tok morgenbad. Moto til byen og bussen. Det høljregnet etter at vi hadde spist litt på meget dårlig sted. I det hele tatt virket selve Sianoukville svært lite tiltalende med barer og buler og ubarberte, eldre, enslige, mannlige turister. Bus som sist. Snakket med en hollender da vi stoppet for å spise som ville vite om Jostein Gårder var mann eller kvinne. Hadde lest og likt Sofie. Motos til hotellet som kjørte hver sin vei. Jeg var redd Unni ville bli engstelig, men hun stod rolig og avslappet og ventet da jeg endelig kom frem. Min mann hadde kjørt en lang omvei av en eller annen grunn. Fikk ikke samme rom, men nesten like bra.

Gikk til markedet og kjøpte flere sølvskrin og sigarett-tennerholdere etc. Masse pruting, men må ha betalt for mye for hun gav meg en nøkkelring gratis til slutt. Klippet håret i Kennedy hair saloon. Han holdt på å si at det kostet en dollar, men ombestemte seg og sa to. Forsvant ut på gaten et par ganger midt i. Bilder av Kennedy og Jaqueline på veggen. Brukte bare tannsaks, men jeg brydde meg ikke om å si noe.

To pedicabs til den thailandske restauranten som sist, men denne gangen sa jeg til dem at vi ville bli en time og de kunne vente om de hadde lyst. Det hadde de. En $ hver hver vei. Man føler seg litt utbyttersk og degenerert, men ikke så veldig. God mat igjen. Gin etc etc etc på verandaen med utsikt til elven etterpå.

Søndag 23.11.

Ikke opp så svært tidlig. Frokost mens vi pratet med eieren om fortiden. Han hadde vært ung gutt under Khmer Rouge og var blitt jeget ut på landet som alle andre. Svært mange døde av sult i tillegg til alle dem som ble drept. Hadde sett(?) 500(?) voksne bli bundet til hverandre i en lang rekke og så de første dyttet ned i en ”well”, hvoretter alle de andre ble dratt etter og drept. Så hev de småbarna nedi for hånd. Flere av hans kammerater var ble KR og gikk fritt omkring. Alle visste hvem de var. Lenge siden nå...

Så $6 drosje til flyplassen som hotellet hadde ordnet. Merkelig sjåfør. Det gikk litt bedre etter at Unni påpekte at håndbrekket stod på, men ikke så mye. Flott flyplass med lite mennesker. Bygget av fransk selskap som i betaling fikk de $20 i tax av hver passasjer. OK fly til Bangkok. 4 timer der med vanding i butikkene. Unni kjøpte seg en fin jakke og en fantastisk Cambodia bok i dyre dommer til meg. Jeg kjøpte Armagnac fordi jeg da fikk med en computerveske. 11 timer til Moskva – langt!! Dårlig mat osv. Satt ved siden av russisk ung dame som var gift med cambodianer som hadde studert i Moskva. Bodde nå i PP og foretrakk det fremfor Russland. ”Ingen smiler” – hun hadde så rett. Sure folk i tollen, men bagasjen kom faktisk frem.

40$ drosje i vill fart på sommerdekk(?) på isete gater. Jeg turte ikke si noe i fall han ble forbannet og kjørte enda fortere. Snakket pent med damen i resepsjonen på Roussia og fikk værelse høyt opp og mot Kreml, som avtalt. Det mest fantastiske syn! St Basil katedralen opplyst rett foran oss på den andre siden av en snedekket stor plass og murene og litt tårn fra Kremal, også opplyst, i bakgrunnen. Elven ved siden av. Vi ble sittende lenge og se, på tross av at det var 4 om morgenen Cambodia tid. Skulle ta bilde senere....

Mandag 24.11

Stor russisk bufet frokost. Fant Intourist skranken i en annen del av det gigantiske hotellet. Mye brukes tydeligvis som kontorer. Hotellet skal ha 5000 senger. Ikke forestilling i Boshoi fordi mandag, men Svanesjøen i et lokale inne i Kreml. De kunne skaffe billetter. 30, 40, eller 50$? 40! Hentes etter 3. Kaldt og surt og sne. Kjøpte pelshatt til 20$ av en selger på den røde plass som ellers var omtrent folketom. Mindre imponerende plass enn jeg hadde tenkt meg. Lenin var ikke åpent. Gikk inn i liten, tiltalende kirke som var i bruk. Deretter rundt Kreml til den ukjente soldats grav hvor det var vaktskifte med hanemarsj og noen få tilskuere. Soldat som døde den dagen tyskerne ikke kom lengre. Videre til hovedinngangen til Kreml med billettluker og metalldetektorer og kontroll. Fortsatt offentlige kontorer og militært. Svinedyrt å komme inn. Ok kirker, men vanskelig å holde orden på hvilken som var hvilken. Unni kjøpte seg et stort sjal mot kulden. Fine bilder fra Solovki på 1600 tallet i en kirke som ble brukt som museum. Slapp bare så vidt inn i hovedmuseet. Inngangsdøren var stengt. Ingen åpnet. Vi hadde betalt 10$ hver i billett. Etter en stund var det noen som sa en måtte gå inn en annen inngang der det stod ”Staff only. No entrance”. Det var den inngangen de brukte. Gikk inn gjennom lange korridorer og trapper for å se på greiene, men ble jaget tilbake av en ilsk dame fordi vi ikke hadde hengt av oss i garderoben. Faberge egg, svære sølvgreier, rustninger, morsomme vogner, klær etc etc. Svære greier, men så sure mennesker! Satt i en trapp ved inngangen for å lese i boken, men ble jaget opp av en vakt.

Spiste på McDonnalds rett rundt hjørnet. Litt på den røde plass igjen og så inn for å se GUM som tar opp den ene langsiden av plassen. Stor skuffelse. Morsom bygning med brede passasjer under glasstak og broer, men alt var nå små boutiques som solgte vestlige merkeklær. Ingen tekopper til mitt servise. Gikk litt i gatene bak GUM. Mere vanlige russiske butikker. Forbi det som jeg antar var Lubljanka fengselet. Så st. Basil katedralen. Finere på avstrand. Museum nå. Sikkert ok, men kaldt og slitne.

Hentet billettene på hotellet. Hadde fått finere billetter enn vi skulle hatt, men til samme pris! En kunne tydelig se at de hadde skrevet et ett-tall med kulepenn foran 400 rublene. Jeg påpekte det, men det var fordi det var gammel pris. Sprøyt!!

Lå litt på sengen. Ikke noen fin utsikt i kveld fordi overskyet og tåke. Gikk av gårde i passelig tid for å se forestillingen, men hadde ikke tenkt på kontrollen for å komme inn i Kreml. Stod sammen med andre som hadde betalt 100 og 200 rubler for sine billetter. Formodentlig bestilt for lenge siden. Det var fullt. Kom for sent inn og kunne ikke finne våre supre plasser så satte oss et annet sted. Aldeles enormt lokale. Kommunistisk stil, eller Norge i 50-årene. Fin forestilling, men jeg sovnet litt innimellom og det gjorde Unni også. Drakk russisk sjampanje i pausen som viste seg å være svært dyr. Jaget vekk dem som hadde tatt plassene våre. De bare gliste. Så langt bedre fra disse plassene. Spiste russisk sjokolade på rommet til aftens. Fortsatt tåke.

Tirsdag 25.11.

Opp for tidlig til å få frokost. Det starter klokken 8. De skulle ha ringt oss og vekket oss, men gjorde det ikke. Ikke tåke lenger, men heller ikke noe opplysning av kirken osv. Tok et par bilder likevel. Drosje til flyplassen. Ventet lenge. Kjente flyplassen god fra sist. Utrolig trange plasser til Oslo. To timer der og så Værnes, buss, Sverresgate, slutt.

Li hai Cambodia.