Biografi Adressa

Alle deler > AFI

4 UKE-ADRESSA- 25. Mai-1985

Lege Gunnar Finsen har deltatt i tre kriger:

- Karene på -Hegra de

hardeste jeg møtte

«Jeg hører at herren er norsk. Vet herren at det er krig i Norge?» Nei, det visste ikke herren, som nettopp hadde lagt to kriger bak seg og som nå var på vei inn i en tredje - uten at han egentlig var klar over det da han fikk dette spørsmålet fra en ekspeditrise i en svensk bokhandel i byen Boden.

Tekst: PER JEVNE

Foto: INGE OVE TYSNES

MANNEN som fikk dette spørsmålet i den nordsvenske garnisonsbyen, var lege Gunnar Finsen, den gang 32 år. Datoen var 9. april 1940. Og da den annen verdenskrig var slutt, hadde legen altså lagt tre store kriger bak seg, vært løytnant og kaptein i den norske hær, løytnant i flyvåpenet og orlogskaptein i den norske marine. Og det uten å ha norsk statsborgerskap. Det har han forøvrig aldri hatt, den storvokste og eventyrlystne legen Gunnar Finsen, som i dag er 78 år og lever sine gode dager nord for Benidorm om vinteren og i Oslo tre sommermåneder.

Over grensen

Da spørsmålet om hans kjennskap til krigen i Norge falt denne aprildagen, var Gunnar Finsens første tanke å komme seg til Evje, der han skulle møte i tilfelle krig. Men han forsto at det ikke nyttet, i stedet Ja han kursen vestover, kom seg over grensen ved Storlien og meldte seg til tjeneste på Hegra festning, der han ble den ene av to leger som tjenestegjorde under de harde angrepene. Meldte seg til tjeneste? Men mannen var jo ikke norsk! Offisersgrad i samtlige våpengrener? En utlending? Hvordan kan dette forklares?

- Jo, det ble nå bare slik, forklarer dr. Finsen en maidag 40 år etter at krigen sluttet. - Jeg er islandsk statsborger, født i Hamburg, bodde i Danmark inntil jeg dro til Norge i 1921 for å begynne på skole og senere medisinstudier. Og i 1927 fikk alle medisinerstudentene innkallelse til militærtjeneste, og jeg dro like godt jeg også. Meldte meg på Fredriksvern og fikk min befalsutdannelse. Selvsagt sa jeg ikke at jeg var utlending, en befalsutdannelse kunne være god å ha med seg.

Gunnar Finsen humrer muntert når han forteller dette. Og han humrer i grunnen ganske meget, den aldrende lege, som for øvrig bærer alderen godt og synes å være sprek som en ungfole. Da Gunnar Finsen meldte seg til tjeneste for major Holtermann på Hegra festning, var han en lege med adskillig erfaring i krigstjeneste. Både den spanske borgerkrigens republikanere og russiske krigsfanger under Vinterkrigen i Finland hadde erfart den norske- unnskyld - islandske legens kunnskaper.

Uro i blodet

Men han begynte vel ikke «å krige» straks han var ferdig med edisinerstudiene?

- Neida, ikke fullt så galt, svarer Finsen. - Men uro i blodet har jeg alltid hatt. Min far var både diplomat og journalist, han startet forøvrig Islands første dagblad, senere var han diplomat flere steder i Europa, og vårt liv var nok preget av en god del forflytning, derfor denne uroen jeg aldri er blitt kvitt. I 1926 gikk han til fots over hele sagaøya, i 1928 var han med på en norsk ishavsundersøkelse på Svalbard, og til Svalbard kom han atter en gang, men da på en ganske spesiell måte under krigen. Det kommer vi tilbake til. - En fin tid for oss studentene på Svalbard .. Vi jobbet som de rene slaver for vitenskapsmennene, men herlige dager likevel. Jeg fikk også omsider min førsteavdeling i medisin, da dro jeg til Frankrike for å lære språk. Men der ble jeg kjent med en filippiner, som anbefalte Spania som ferieland, og siden billetten are_kostet 37 norske kroner, ble Spania neste mål. Et herlig land, minnes Finsen, men studiene kalte og han måtte hjem. Omsider var han ferdig utdannet lege i 1935 og han fikk en stilling ved Stavanger sykehus, senere ved Ullevål sykehus.

Borgerkrigen

I 1937 var borgerkrigen i Spania i full gang og venstrekreftene i Norge og Sverige drev en storstilt· innsamling til republikanerne og til legehjelp på deres side. Den forholdsvis ferske legen fikk en forespørsel om å dra nedover, noe han straks svarte ja til. -Og der ble jeg i syv måneder, med en fantastisk månedslønn på 1000 kroner, mot 150 kroner her hjemme. Jeg tjenestegjorde ved Hotel Ritz og Hotel Palace, som da var omgjort til sykehus. Og jeg opplevde Brunete-offensiven i 1937, da Franco drev republikanerne tilbake.

Som kjent vant general Franco borgerkrigen, men nå hadde lege Gunnar Finsen lagt seg opp så mye penger at han la ut på en reise jorden rundt. Den varte fra oktober l 937 til april neste år, og ferden gikk med lastebil til Irak og Iran, videre til India, Penang, Singapore, Saigon, Hong Kong og Shanghai. - Men selv om jeg kostet på meg kinesiske møbler hjemsendt fra Hong Kong, hadde jeg ennå flust med penger igjen da jeg bega meg mot Norge igjen, minnes

globetrotteren.

Russiske fanger

Og nå kunne han kanskje roe seg ned litt og ta fatt på legegjerningen her hjemme? Joda, det ble arbeid ved Stavanger sykehus i 1938, men så brøt Vinterkrigen i Finland ut, og leger ble bedt om å melde seg for å erstatte finske leger som dro til fronten.

- Jeg ble sendt til Gamla Karleby og arbeidet ved et sykehus der det hovedsakelig lå russiske krigsfanger, de fleste med alvorlige frostskader. Det ble derfor svært mange amputasjoner jeg måtte utføre på unge russiske krigere. Kjekke karer, de fleste av dem, men de led mye, disse pasientene. Finnene hadde nemlig omringet store russiske tropper om vinteren og lot dem være innesperret til frosten ble for hard for russerne. Jo, jeg minnes disse unge soldatene, som både leger og sykesøstre ble så glade i. Men noen av russerne som var tatt til fange var ikke like lett å bli glad i, for flere av dem var nok partifolk og beholdt partiets verdighet selv i sykesengen og i fangenskap. De snakket ikke engang til oss.

Over til Hegra

Men Vinterkrigen tok også slutt en gang, og våren 1940 var Gunnar Finsen på vei sydover gjennom Sverige da han i garnisonsbyen Boden fikk kjennskap til Tysklands overfall. Han dro til Stockholm for å undersøke situasjonen, men i disse aprildagene var det mildt sagt mye rot og mange som ville både hit og dit og kjempe.

-Jeg forsto raskt at det var på tide å ta initiativet selv, og sammen med en Oslodame som hadde vært sykepleier for finske sårede, dro vi til Storlien, derfra hoppet jeg på et tog som skulle gå til Kopperå. Men jeg var nær ved å miste motet da tog personalet sa at kampene var over og at tyskerne hadde kommandoen overalt. Det norske flagget vaiet side om side med hakekorsflagget både på Værnes og i Trondheim, sa folkene til meg.

Ved grensepassering ble Gunnar Finsen stoppet av en norsk toller, som spurte om han hadde noe å fortolle. - Jeg ble ærlig talt noe irritert og sa at dette ikke var øyeblikket for å smugle brennevin til Norge. Det var faktisk en storkrig på gang og jeg mente tolleren burde tenke på noe annet enn smuglersprit.

Gunnar Finsen kom til Hegra festning sammen med andre soldater, og historien om denne bastionens kamp gikk over hele den frie verden i ukene som fulgte.

- Ingen grunn til å fortelle hele denne historien om igjen, sier Finsen. - Men et ord om Hegra-soldatene må jeg likevel ut med, for et mer hardført folk har jeg ennå ikke truffet. Svarte, skjeggete, våte, hutrende, hostende fikk jeg av dem det som nærmest ble et standardspørsmål: «Goddag, har du nånn pellara mot hoste?» Og i sommer skal jeg heldigvis få møte disse krigerne igjen. Jeg gleder meg til Hegramøtet!

Den 14. april var en dag da kampene var særdeles voldsomme, og de følgende dager ble hektiske også for sanitetslege Finsen som fikk mange sårede å stelle.

Tatt til fange

- I årenes løp har jeg behandlet krigsskadde fra mange land, spaniere, russere, finner, engelskmenn, dansker og svensker. Men ingen så hardføre som karene fra Hegra. Uansett hvordan det sto til med dem, svarte de alle det samme når jeg spurte hvordan de hadde det. Bra, var svaret jeg fikk.

Men den 26. april var kampene over for Finsens vedkommende. Han hadde dratt ut fra festningen sammen med noen av soldatene for å hente en såret nordmann, da de ble anholdt av en østerriksk patrulje og tatt til fange.

- Vi ble tatt med til Værnes, der den østerrikske kommandanten mente vi oppførte oss dumt som kjempet mot en slik overmakt. Det eneste jeg hadde å si til det var at jeg beklaget at vi ikke var i stand til å kjempe enda hardere mot fienden, forteller Finsen, som også sier at han kom i skikkelig munnhuggeri med kommandanten på Værnes, noe som resulterte i at han på toppen av alt havnet i kakebu over natten. På Værnes ble han forøvrig såret under et britisk flyangrep da han fikk en splint i ryggen, men heldigvis uten å gjøre særlig skade.

Løslatt

Han ble senere sendt til Trondheim, men ble etter kort tids internering på latinerskolen satt fri fordi han var lege. -Jeg fikk tak i en sykkel og syklet til Oslo, deretter meldte jeg meg ved Stavanger sykehus igjen, men så hørte jeg at de trengte leger i de norske styrkene ute, og dermed var kursen lagt på nytt.

Finsen klarte faktisk å få tysk visum til Sverige fordi han selv var islandsk statsborger og hans far ved den islandske legasjon i Stockholm. Og vel fremme ordnet hans far det slik at den berømmelige ambassadør for Sovjetsamveldet, Madam Kolontaj, som også hadde tjenestegjort i Oslo, lot lege Finsen dra gjennom USSR med en pakke diplomatpost til den islandske ambassade i USA. Og via en utrolig lang omvei til Vladivostok og Japan kom han omsider til Little Norway i Toronto, der han ble innrullert i flyvåpenet med «aviation medicine» som spesialfelt.

- I den krigen ble mange satt i lange fangenskap, mange ble torturert, så min krig var bare herlige dager sammenlignet med dem som virkelig kjempet, sier Finsen i dag.

Men postsekken, hvordan gikk det med den? Jo, den ble sendt videre gjennom diplomatiske kanaler og havnet omsider på en båt som skulle til Reykjavik. - Men båten ble torpedert og postsekken gikk tapt. Forøvrig inneholdt den bare regnskaper for den islandske ambassade i København og 16 lærebøker i navigasjon, så noe særlig tap var det ikke.

Men det var· neppe bare selskapsliv for marinelege Finsen. Han var også med som lege på en Atlanterhavs-korvett, han var lege for 4. kompani av den norske brigade med commandosoldater i Skottland, der han lærte alt om sprengning, skyting og sabotasje. Og så skjedde det noe den 13. Gunnar Finsen fikk nå sitt første norske pass, og fra sin gamle sjef under Spaniaoppholdet, legevaktsjef i Oslo, Gunnar Johnson, fikk han forespørsel om å komme til London og tjenestegjøre der. Og slik havnet han bak et skrivebord i England.

- Og der tilbragte jeg min krig, stort sett i fred og fordragelighet, med teaterbesøk og trivelige tider på puben rundt hjørnet. Joda, trivelig ble det på så mange måter, for der møtte han også britiske Suzannah, som var sjåfør for Finsens sjef i den norske marine, admiral Elias Corneliussen. Hun ble senere hans hustru, og er det fortsatt.

- Mange nordmenn ble drept under september 1943 som berørte «Selskapslivet» i London.

Med ubåt til Svalbard

- Jeg ble kalt til Norway House med beskjed om straks å melde meg i Invergordon i Skottland. Der skulle jeg bli med en ubåt til Spitsbergen for å undersøke om det fortsatt var tyskere der. Og i en knøttliten engelsk ubåt kom vi oss -jeg, en gruveingeniør, fire telegrafister og fire gruvearbeidere - over til Sveagruven etter en ferd på ti døgn. Der - i Sveagruven - tok vi avskjed med mannskapet på ubåten «Seadog» ved å tylle i oss båtens lager av brennevin, hvoretter vi bega oss til fots til Longyearbyen og Sverdrupbyen, der en god del nordmenn oppholdt seg. Vi var der i tre uker inntil vi ble hentet tilbake til England.

Alt bare rolig.

Da krigen nærmet seg slutten, ble Gunnar Finsen sendt til Sverige, derfra til Trysil-traktene for å hjelpe til med å organisere motstandsgrupper. Men etter kort tid i Norge dro han tilbake til England, der ble han faktisk til oktober 1945. Han hadde ingen hast med å komme seg hjem. Og da slo han seg vel omsider til ro for godt? Lege Finsen slå seg til ro? Nei, slå den! Han arbeidet en tid ved Aker sykehus, hvoretter han sammen med sin kone dro til USA for å farte rundt. Og for å arbeide litt, selvsagt. Arbeidet ved Presbytherian Hospital i New York inntil han traff en norsk skipper som han hadde seilt med i 1938 fra New York til Lisboa. Nå fikk han atter skyss over til Europa med den samme sjømannen.

Kjøpte kolonialbutikk

Men nå var det vel slutt på all fartingen? Vel, han kjøpte seg riktignok en gammel kolonialforretning i Oslo, overtok en del B-såpe og døde rotter og innredet butikken til legekontor med røntgenbehandling som spesialitet. Men han arbeidet bare i seks måneder i året, de øvrige seks månedene brukte han og kona til å farte verden rundt. Haiket med gamle kjenninger i flyvåpenet, kom seg til. Midt-Østen og Latin-Amerika. Gamle flyvervenner i Fred Olsens Flyveselskap var rundhåndet med seteplasser. Med andre ord - et rikt og herlig liv med utrolig mange gode minner. - Ja, jeg har gjort som Frank Sinatra sier i sangen «I have travelled each and every highway, but more, much more than this, I did it my way». Har altså al1tid gått mine egne veier. Sier han som en gang var avdelingssjef for Marinens sanitet under krigen og som opplevde å bli minesprengt da han var ombord i MLT-210 i Kanalen noen måneder før O-dagen i 1944. Lå og plasket i sjøen med en del skader før han ble plukket

opp. Så var det altså likevel ikke bare herlige dager på kontoret med teaterbesøk enkelte aftener? Nei, han innrømmer at han så det som sin oppgave å være med ombord i alle typer fartøyer som nordmennene hadde i Marinen. Men vonde minner fra et utrolig innholdsrikt liv skal heller ikke underslås. Enkelte ting har brent seg fast i minnet.

Ut i mørket

- I desember 1942 i sjømannskirken i Liverpool hadde jeg en opplevelse jeg ikke glemmer. Den sitter brent fast. Den norske korvetten «Mont Brecia» var blitt senket, bare to norske sjøfolk overlevde. Denne desemberkvelden i Liverpool kom de norske sjøguttene fra de andre korvettene til kirken for å minnes og hedre sine kamerater. Men på prekestolen sto en mann og breket om noe som ingen forsto. Utenfor høljet regnet ned, det var svart, så fattigslig, så uendelig trist. Etter gudstjenesten ble det servert kaffe og kaker, men de fleste av nordmennene tuslet ut i mørket, til puben på hjørnet.