Bil til India (lang)

Alle deler > AFI > Reiser

I bil til India

1966

Jeg takker mange ganger for den ære Oslo Handelsstands Forening har vist mig ved å la mig få tale ved dette festlige jubileumsmøtet. Æren er så meget større, fordi man slapp mig til, til tross for at jeg har opptrådt her tidligere.

Vi tok Kronprins Harald til Kiel, satte bagasjen til oppbevaring på jernbanestasjonen, og gikk. i byen og kjøpte oss en liten loppe av en brukt folkevogn som hadde gått 100.000 km, men som heldigvis hadde en 1500 motor i stedet for en 12- eller 1300. Vi kjørte til Oslo hvor vi tok baksetene ut og fylte bilen med fullstendig unødvendig bagasje Med 7 dekk, 8 slanger, snekjettinger og to Jerry cans med bensin på taket raste vi nedover Mosseveien den 6 februar i fjor.

Min kone hatet bilen fra første stund, og kalte den aldri annet enn “that filthy little thing”. Jeg tror ubevisst først og fremst var fordi den var tysk. Men efter å ha sett motoren ligge spredt utover et jordgulv i et skittent verksted i Kermanshah, og siden gå som en klokke, og efter at vi var blitt trukket ut av sanden av okser, løftet opp med staur, hadde sklidd gjennom mudder til opp til akslene, og var blitt faktisk båret bortover av Iranske pilgrimer, etter at vi i ukevis hadde matet stakkaren med 80-82 oktans bensins der den skulle ha 91 til 92 oktan, og motoren gikk like godt, så mildnet hennnes følelser noe. Bade hun og jeg kom til å beundre bilen for dens prestasjoner.

Vi var så heldige å ha tørre veier til og med gjennom høylandet i Østerrike. Vi besøkte noen bysantinske kirker i Jugoslavia, oppholdt oss i noen dager i Tessaloniki, fortsatte gjennom Istanbul til Ankara - Adana gjennom de Ciliciske porter, hvor Alexander en gang marsjerte, til Aleppo i Syria. Oppholdt oss i noen dager i Palmyra som er vor yndlings ruinby, og hvor det ikke var en eneste turist. Vi kastet et blikk på Krak des Chevaliers, den best bevarte og den vakreste av alle korsfarerborger, og fortsatte til Damaskus.

Syria er i dag praktisk talt bak Jernteppet, og vi så ingen europeiske reisende, enn si amerikanske, som simpelt hen ikke slipper i inn i landet. Sentrum blir nu opplyst av neonreklamer fra ukjente østeuropeiske flyselskaper. Polske, Bulgarske, Rumenske, foruten selvfølgelig Aeroflot.

I Damaskus kom vi i litt av en kattepine. Jeg hadde tenkt å reise de 845 km til Bagdad tvers gjennom den Syriske ørkenen, slik jeg gjorde i buss i 1937 på 24 timer. På grunn av heftig regn i over en uke ble dette frarådet oss av fornuftige folk. Andre fornuftige folk sa at vi ikke måtte finne på å følge den asfalterte veien over Derra - Mafrac gjennem Jordan til Ruthbah Wells, for akkurat da var det blodige oppgjør mellom Palestinske partisaner og Kong Husseins tropper i Nord Jordan. Vi visste ikke hva vi skulde gjøre, og spurte i vår fortvilelse en herre i Telegrafstasjonen, som sendte en bunke med telegrammer. Han snakket engelsk, så på mig og spurte " Når har dere tenkt å reise?" " I morgen tidlig " svarte jeg. ''Dra gjennom Jordan." sa han " Det kommer ikke til å hende noe på den ruten som dere skal ta". Jeg er ikke i tvil om at mannen var tilknyttet partisanene, som hat sitt hovedkvarter i Syria. Han fikk iallfall rett. Den natten vi var i Jordan sloss de i Jerash, som er over 250 km fra der vi sov.

Jordanerne på grensen tok meget vennlig imot oss, gav oss straks visum og bød oss på kaffe. Jeg så meg om, og spurte om det var lenge siden at de hadde skutt i filler husene rundt her. "Jo det er en stund siden" sa politimannen "men vi har iallfall fått reparert det huset vi sitter i, for det var det ikke stort igjen av heller. De tok med sig pengeskapet og sprengte siden huset med dynamit"

Veien fra Mafrac til Ruthbah Wells fulgte den gamle oljeledningen til Haifa som ble ødelagt allerede under krigen da Britene ga opp mandatet over Palestina. Det var svær trafikk av militære på veien og stadige Check -points. Men soldatene var over alt høflige. De snakket engelsk, spøkte og lo, og bød oss som oftest på kaffe eller te og vi kom ingen vei. Vi overnattet ved en av pumpestasjonene, H for Haifa 5, som nu er omdannet til resthouse for reisende. Det er ingen reisende om dagen, så vi ble desto vennligere tatt imot av den gamle caretaker, som hadde vært der siden Britenes tid. Vi overnattet i et hus som fikk oss til å føle oss som hensatt til utkanten av London, så helt i gjennom engelske var møbler og innredning. Vann kom nu med lastebiler fra et sted 20 km borte, så det var dyrebare dråper.

Bagdad er blitt en storby. Vi lette forgjeves efter YMCA, hvor jeg har bodd to ganger tidligere, men det er nu nedlagt og omdannet, så utrolig det kan høres, til nattklubb.

Ruinene av Babylon har aldri vært noe spennende, og er ikke blitt bedre efter at man har renset opp, gjerdet dem inn og forsynt dem med telleapparat. Intet der formår å sette fantasiene i sving og får en til å drømme om hengende haver og Babels tårn.

Neste stoppested var Isfahan i Iran, som med sine praktfulle moskeer og var et av høydepunktene på vår reise.

Teheran, som også inntil nylig var en søvnig liten hovedstad, ligger i vakre omgivelser, med snedekte fjell i bakgrunnen. Så.. sent som i 1955 var det bare to hoteller i byen - et godt og et med skitne laken hvor jeg bodde i 1937. Byen har vokst enormt fort i de aller siste årene, og trafikken der en nå verre enn i Los Angeles eller Chicago. Vi fant omsider fram til en skyskraper av et hotell som hadde en lukket gårdsplass til bilen. Der oppgav de oss prisen på værelset i dollar. ikke snakk om skarve rialer eller tomaner der i gården. Da jeg hadde godsnakket litt med portieren på fransk og forklart at vi ikke var amerikanere, men var stakkarer fra det dekadente Europa, så han på meg og sa «Monsieur, De er da ikke så fattig at det gjør noe», men han slo av over 1/3 av prisen.

Mellom Teheran og Meshed begynte de dårlige veiene. Et ras hadde ødelagt den beste veien gjennom fjellene opp til det Kaspiske hav, så vi var nødt til å kjøre over sekundære grusveier i en sky av støv i timevis. På den tuen på ca 6- 700 km fikk vi også en forsak på sandstormer, som gjorde det ganske nifst å kjøre, for det ble mørkt som natten og vi så ikke de svære lastebilene som kom mot oss med fulle lys på. Heldigvis varte de aldri lenge.

Meshed er en hellig by for Shia muhammedanerne. Tusenvis av pilgrimmer strømmer til den store vakre moskeen som ligger midt i byen omgitt av en sirkulær boulevard. Ingen kristne slipper inn i denne moskeen, men fra taket på bygniner omkring kan man lure sig til å se inn i moskeens gård, som er omgitt av bygninger dekket med meget vakre fliser, særlig blå med sirlige non figurative mønstre.

Fra Meshed til Herat på den andre siden av grensen til Afghanistan går det god vei gjennom flat ørken, og hovedveiene i Afghanistan som er tusenvis kilometer lange er glimrende. Bygget dels av russerne dels av amerikanerne som begge har skjenket dem vederlagsfritt til Afghanistan. Dette landet har sikkert forandret sig meget i de siste årene , og blir mere og mere modernisert , og taper mere og mere av sitt særpreg. For noen år siden bar alle Afghanere rifler når de ferdedes ute. Det gjør de ikke mere, tvert i mot er det patetisk å se mannfolk vandre rundt i Kabuls gater fra den ene turistsuvenir butikk til den annen for å få solgt sine gamle langløpede geværer med de karakteristiske korte, butte kolbene. For våpensamlere må Kabul være et paradis, for butikkkene er fulle av gamle pistoler, bøsser og sabler til meget rimelige priser.

Storslagen natur, golde ørkener, grønne daler, og noen av de villeste fjell jeg har sett. Vennelige, staselige mennesker. Kort sagt et land jeg gjerne skulle komme tilbake til.

Vi reiste i en bue sydover gjennom landet, Herat- Kandahar - Kabul - opp gjenneo Hindu – Kusch gjennom noen fantastiske moderne tuneller Mazar el Sharif og Balkh, oldtidens Bactrium , som ligger like ved grensen til Rusland. Så tilbake til Kabul og; ned gjennom Khyber passet til Peshawar i Pakistan. Dette romantiske passet virket nu tamt ved siden av de afgahnske passene lenger Nord.

Pakistan har bevart sin engelske style, og «The Cantonment» i Peshawar med sin vakre villabebyggelse, sine store haver og praktfulle gamle trær, vitner om en meget god smak.

Videre til Lahore, Kiplings by, hvor den gamle kanonen som Kim red på fremdeles står foran museet. Her begynte varmen for alvor, og nedover gjennom India til Dehli, Agra, Kajuraho, og Benares ble den verre og verre. Over 46 grader celsius i dagevis.

Pakistan og India egner sig ikke for små biler. Veiene er rette og landskapet flatt, men på veiene ligger det en "løper" av asfalt, 20 cm høy med skarpe kanter. Den er for smal til at to biler kan møtes på den, så en av de møtende er nødt til å kjøre delvis ut i veikanten, slik at det står opp en sky av støv som helt tar bort siktbarheten. Lastebilene har nødvendigvis bedre nerver enn en liten Folkevogn. Resultatet ble at vi for å berge livet stadig vekk måtte kjøre til siden, og stoppe til støvskyen hadde lagt sig.

Men det var ikke slik alle steder. Jeg minnes ennu med glede tidlige morgener, før solen hadde fått makt. Det nydelige indiske landskapet, med gamle kjempemessige trær. Aromatiske dufter av tallrike ukjente planter. Vakre kvinner i farverike gevanter som bar blankpussede messigkar på hodet. Elefanter – kameler - apekatter som hoppet rundt i trærne, er uforglemmelige minner fra det mektige uutgrunnelige India, med sine enorme rikdommer og sin stygge fattigdom, og sitt menneskemylder som jeg ikkke har sett maken til noe sted på kloden.

Et sted måtte vi kjøre i 45 minutter gjennom en tett folkemengde som gikk på veien. Vi sneglet oss frem, men måtte bruke hornet hele tiden for overhodet å komme frem. Et sted begynte folkene å bli utålmodige. Først banket de i taket av bilen med nevene , men så begynte de å sparke og sette hele i motorkassen som fikk store bulker. Det så nifst ut, men det var først bakefter at vi tenkte over hvor farlig dette kunne ha blitt. De hvite er ikke så høyt elsket at det gjør noe, og gemyttene kommer lett i kok, særlig i religiøs ekstase, så de kunne snart ha kommet til å gjøre oss ting som de siden ville ha angret på. Jeg ble flyende forbannet, og sa til min kone at nu skjønte jeg godt General Dyer, som i 1919 lot fyre på den ubevæpnede folkemasse i Amritzar - Noe som jeg tar i mig igjen.

Fra Benares nordover til Patna, og så inn i Nepal og opp til Kathmandu som ligger 160 km nord for grensen. 100 av disse km går gjennom vakkert fjellandskap, og på denne strekningen var det ikke et veistykke på 50 meter som var rett. Vi brukte 6-7 timer, og en Sikh i en svær lastebil rev i en særlig krapp sving av vår bakre støtfanger på den ene siden. Han stoppet ikke engang.

Kathmandu var reisens endepunkt, og hjem tok vi en noe annen vei gjennom India til Delhi, men fra Dehli til Teheran samme vei. Fra Teheran dro vi via Tabriz til Erzerum midt i Lilleasia, forbi vår gamle kjenning Ararat, hvis topp vi for første gang så, for den er nesten alltid omgitt av skyer.

Erzerum - Trabzond - Samsub ved Sortebavet til Ankara og tilbake til Istanbul. Edirne, gjennom Bulgaria og Jugoslavia til Fiume. Vi var da så lei av å reise at vi i1kke engang gadd å stoppe i Venedig, som vi begge er meget glad i. Over Italia og langs den italienske og

franske Reviera til Perpignan, og så via Barcelona og Valencia og hjem til Alicante.

Vi var selvfølgelig vaksinert mot alt mulig, og var uhyre forsiktige med hva vi spiste og drakk. I Danmark provianterte vi med ost, pølser og hermetisk leverpostei og i Grekenland tanket vi 20 liter vin og 5 liter Ouzo. l I kofferten hadde vi med et elektrisk instrument

som på engelsk heter «submerger». Foruten med dette å kunne lage Nescafe om morgenen i hotellværelsene, kokte jeg om kvelden flere liter vann som jeg helte på en stor plastkanne, slik at vi alltid hadde pålitelig vann, noe vi trengte store mengder av, særlig der det var trykkende varmt.

I India kjøpte vi whisky, lndisk whisky! Vi ble anbefalt Black Knight. Jeg syntes at svart natt var et glimrende navn for whisky, - Indisk whisky, men min kone sa «ikke vær dum». Det er selvfølgelig Knight med K, sort ridder. Meget mindre spennende. Iallfall smakte det herlig efter en lang kjøretur, selv med lunkent vann.

Maten var mange steder svært lite innbydende, og fælt varmt var det, så vi spiste mildest talt sparsomt. Whisky og kjeks på rummet før vi la oss mang en Kveld. Turen virker derfor som en glimrende og meget lett slankekur, men La doce vita i Europa ødela snart resultatet.

Hvis man vil kjøre i bil til India , er det umulig hver natt å overnatte i standsmessige hoteller, selv om man er søkkrik, simpelt hen fordi man ofte må overnatte på steder hvor slike ikke finnes. Heldigvis hadde jeg nær sagt, for men får lett mindreverdighetskomplekser av å sove i rom med utøy på steder der det finnes skikelige hoteller, men ikke der hvor man må ta til takke. Så vidt jeg husker brukte vi bare en gang vår medbrakte DDT som vi strødde i sengene før vi la oss.

Vi ble bare mulktert en gang i løpet de 94 dager som turen varte, og den mulkteringen var så komisk at den var ærlig verdt de ca Kr 4,70 som det kostet mig. Ved et veikryss i Bulgaria ble vi stoppet av en uniformert konstabel, som viste seg å ha et glimt i øyet. Han lot oss bli sittende i bilen til han snart hadde samlet sammen 3 til 4 biler bak oss. Alle ble så kommandert ut av bilene, og inn i en kiosk hvor det var et bord i midten med en fargelagt skisse i stor målestokk montert under en glassplate. Konstabelen holdt et lengere foredrag på dårlig tysk om farene ved å passere et veilkryss, og det ordet som oftest gikk igjen var «Katastrofe». Vi sto som en flokk skolebarn som får skjenn, og det var kostelig å se glinsende tyskere stå og mumle "Ja, ja langsam fahren. Ja, ja, bezahlen." Inderlig forbannet, men tydelig kuet av situasjonen. En av dem bladde opp en 20 Leva seddel, som betjenten ikke kunne gi igjen på. Jeg grep da ned i min baklomme hvor jeg lhadde en del killemynt som jeg hadde fått igjen da jeg på grensen betalte min bulgarske forsikring. «Dette er alle de bulsarske pengene jeg har» sa jeg på mitt beste tysk. "Gut " sa konstabelen, og vi kjørte videre. Konstabelen gikk uten tvil tilbake for å hete en gruppe offere.

En gang holdt vi virkelig på å kjøre over en mann. Det var på en av Afghanistans prektige russiskbygde veier. Vi kjørte gjennom øde landskap i 120 km på rett, flat vei da min kone tutet. Midt i veien vandret en enslig mann med bylt på ryggen. Da min kone tutet gikk mannen over til høyre, slik at slo av på farten, men plutselig fant mannen på å gå over til motsatt side. Han klarte i siste øyeblikk å klaske begge hender mot vår forskjerm og dytte seg selv tilbake. Han falt, men reiste seg, og var uskadd.

Mindre heldige var to australske ektepar som i to svære nye amerikanske biler hadde kjørt fra Singapore og nå var på vei til England. De tok flere steder inn på samme hoteller som vi. De kom tydeligvis ikke lenger i sine limousiner enn vi gjorde i vår lille loppe. Vi tok avskjed med dem i Kabul. De dro mot Europa og vi opp mot Hindu Kusch til Mazar el Sharif og Balkh, nesten ved grensen til Russland. Da vi derfor mer enn en uke senere så de australske bilene parkert utenfor et hotell i en filleby i Nord Iran ble vi meget forbauset. Forklaringen var at en av bilene hadde kjørt over og drept en liten pike. Hun holdt sin mor i hånden, men løp så plutselig over veien rett foran bilen som bremset så hardt at den havnet i grøften, men drepte altså likevel piken. En forarget folkemengde samlet seg etterhånden, og først ni timer senere kunne australierne fortsette til nærmeste by hvor føreren av ulykkesbilen straks ble satt i fengsel. Dette er uunngåelig efter Iransk lov og de regnet med at det ville gå minst en måned før alle formalia var i orden slik at han kunne slippe ut igjen. De ventet å slippe med en erstatning på 400 dollar til barnets foreldre. De, så vel som vi, var uforsikret i Iran hvor de ikke kunne selge en forsikring på grensen. I Iraq og Afghanistan slapp man ikke inn før de hadde utstyrt en med poliser som kostet 20-30 kroner. I Pakistan kjørt vi uforsikret, men i India var det så nifst på veiene at vi oppsøkte et stort forsikringsselskap i Dehli. Forsikring for en måned som omfattet India, Nepal og Sikkim kostet mindre enn 7 kroner.

Når jeg ser tilbake på turen må jeg si at den for oss var en strålende opplevelse. Like vellykkete som noen reise jeg har foretatt, og vi hadde ved flere anledninger utvilsomt hellet med oss.

Det ville imidlertid ha vært hyggelig om vi hadde kommet i kontakt med opplyste mennesker i de forskjellige landene. Vi hadde dessverre på denne turen ingen introduksjoner til folk som kjente land og folk.

En ulempe ved egen bil er at det hver natt skulle finnes et sted hvor bilen kan stå trygt uten at en behøve å tømme den for bagasje. Likeledes blir man litt utpå engstelig for at noe skal gå i stykker slik at en ikke kommer seg videre.

Men fremfor alt ble det simpelthen for mye kjøring. Sier man at man kjører i 70 km i timen i gjennomsnitt, så vi på våre 30.000 km ha sittet i bilen i ca 430 timer eller 5 timer daglig i 94 dager. Ofte satt vi i 12 til 14 timer, og det, for meg i et hvert fall, i fosterstilling. Det ville utvilsomt ha vært en fordel ett og annet sted å ta fly. Det ble for mange og lange ørkener. Neste gang vi skal på en virkelig langtur, drar jeg med et tykt pengebelte rundt magen og en slunken koffert i hånden.